Hvordan kan 100% uføre ha barn og ikke jobb?

[Anonym bruker]

jeg var alene med barnet i 1.5 år før jeg ble fysisk syk.

 

Skjønner ikke helt hva du vil frem til, annet en frisk u jobb-får barn - så ufør fordi en ikke gidder jobbe. Det skjønner ikke jeg heller ....

 

 

[Anonym bruker]

ja det finnes sånne bedrifter men de er faktisk ikke tilpasset alle. hvis du for eksempel har problemer med armene dine så er de bedriftene som NAV samarbeider med uaktuelle pga at det er som regel fabrikker som innebærer statisk arbeid med armene

[Anonym bruker]

Så du mener at sålenge en person kan stå på bena, bytte bleie og amme kan hun ha en jobb? De fleste KAN ha en jobb HI, men veldig mange kan ikke jobbe 100% fordi det ødelegger livskvaliteten - selv om jobben kanskje blir gjort.

 

Dette blir for dumt, omtrent som bekkenløsning/sykemelding-debatten. Spørsmålet er "hvor langt skal man presse kroppen sin for en arbeidsgiver?". Er det noen som tror de gjør helsevesenet/NAV/seg selv/arbeidsgiver en tjeneste ved å overse smerter/plager til de vokser deg over hodet og ikke lenger kan behandles (eller til de ikke engang blir bedre ved hvile)?

 

Hjemme har man muligheten til å legge seg, sette seg, gå seg en tur, tøye, bøye, strekke, og ellers gråte en skvett over elendigheta når kroppen ikke samarbeider - de færreste jobbene gir rom for dette.

 

 

[Anonym bruker]

Nå har jeg kun skrevet innlegg her i går og så 2 stk i dag for ca en time siden, og siden jeg ikke har skrevet under som HI er det kanskje ikke lett å se hva som er mitt og hva som er andres.

 

Jeg har fått svar fra folk som var uføre, og da 2 stk som er ca slik som i eksempelet, og de har jo gitt meg ordentlige svar på hvorfor det er slik. Men siden jeg glemte å presisere i hovedinnlegget at det var ment på fysisk syke, så gjelder det ikke for henne som var psykisk syk. Så da gjenstod hun som hadde alvorlig astma. Har ikke svart på hennes innlegg, så kan jo kommentere det her. Hun sier "Jeg tror du har en oppfattelse av at for å være 100% ufør, så er man omtrent sengeliggende." Nå har jeg ikke den oppfattelsen, for jeg ser ikke for meg at damen i eksempelet mitt kunne ha tatt seg av en baby helt alene hadde hun vært sengeliggende.

 

Og hun nevner jo det som virker å være grunnen til at 100% uføre ikke får jobba litt, selv om de har energien til det (og JA, jeg vet at ikke ALLE har energien), og det er at det rett og slett ikke finnes nok tilrettelagt arbeid. Hun har jo ventet i mange år på tilrettelagt arbeid i hjemmet.

 

[Anonym bruker]

Med "du" mender du da meg, HI?

 

For mitt eksempel var rettet mot de som var (fysisk) uføre FØR de fikk barn, og som greide å være alene med dette mens de var syke, men så etterpå ikke kunne ha jobb, selv om det var snakk om kun noen timer pr uke. Har ikke sagt noe om å ikke gidde å jobbe.

 

Og den konklusjonen jeg har fått er at det ikke finnes nok tilrettelagt arbeid til uføre med potensialet å jobbe litt.

[Anonym bruker]

Nei, jeg har aldri sagt at et menneske KAN ha jobb så lenge de kan ta av seg en baby, jeg spurte hvorfor de IKKE kunne det når de først greide å ta vare på en unge.

 

Og da har jo du et greit svar med at hjemme har man muligheten til å legge seg, sette seg, gå seg en tur, tøye, bøye, strekke, og ellers gråte en skvett over elendigheta når kroppen ikke samarbeider.

[Anonym bruker]

Hva skal du støtte meg i? Jeg har ikke kommet med noe krav eller den slags. Jeg har heller ikke kalt folk snyltere og at de gjør minst mulig. Jeg har bare stilt et spørsmål som jeg synes jeg har fått tilstrekkelig med svar på nå.

[Himmel og hav]

Til 11.33:

Det var jo en uhyre arrogant slutning å trekke: "Jeg tror nok innerst inne alle er enig med meg, det er mange som utnytter systemet."

 

Tror du faktisk at det er sånn at når folk sier i mot deg, som mange har gjort i denne debatten, så er det fordi de ikke tør å si at de innerst inne er enige med deg? Da tror jeg du bør gå en runde til med deg selv så du kanskje forstår at dine meninger ikke nødvendigvis er allmengyldige og sanne.

 

Og siden det er så lett for deg å se hvem det er som sluntrer unna - har du vurdert å tilby Nav dine tjenester? Eller er det sånn at når en som har sosial angst beiser huset, så er det et bevis på at han "sluntrer unna", eller du møter en med kols på butikken, så er diagnosen bare en bløff?

 

Enten så overvurderer du dine egne evner og talenter kraftig, eller så er det mye du ikke vet og ikke forstår.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest hele denne tråden, men må si meg enig i at det å jobbe f.eks 50% er mye lettere enn å være hjemme heltid med et lite barn :-). Det synes i alle fall jeg! Hadde SÅÅÅ lyst tilbake i jobb da barnet mitt ble født, jeg var helt utslitt :-). Jobber som økonomikonsulent, med en travel jobb med en del overtid, men da kunne jeg jo slappe av når jeg kom hjem og sove om natten :-).

Har aldri tenkt over problemstillingen HI snakker om, men det er jo en del butikkjobber og sånn, der en 50% stilling ville vært lett. Men bevares, mange diagnoser og skjebner der ut.

Men klart en del uføre/sykemeldte kunne jobbe, om de byttet beite eller tenkte annerledes.

[Anonym bruker]

Nå er det jo umulig å bevise det, men jeg er HI og Anonym 11:33 er IKKE meg. For poenget med denne tråden var ikke snakk om utnytting av systemet (er jo vanskelig i seg selv å bli ufør og bli trodd på NAV), og det er jo umulig å bli enig med meg fordi jeg ikke har kommet med noe utspill. Jeg har rett og slett spurt hvordan den fiktive personen jeg ga eksempel på ikke kan jobbe noen timer i uka når hun har tatt vare på et barn fulltid helt alene.

[Anonym bruker]

huff å huff,

at så mange tenner på et så lite provoserende spørsmål, helt utrolig..

 

Tror nok mange uføre der ute kunne klart en 3- timers arb.dag mer eller mindre i ny og ne, da hadde de også fått sosialisert seg, møtt folk og følt livsglede og livskvalitet.

Det er mange type jobber, enten du sitter i rullestol eller har andre fysiske plager. Man kan hjelpe til som sekretær/resepsjonist, kokke i bhg eller lignende.

 

Mange har vel vært svært dårlige og for dårlige til å jobbe til å starte med, blitt litt bedre, men da ikke "giddet" orket å komme seg ut i arb.trening igjen. Godt å gå hjemme.

 

Nå er det slik at mange ikke KAN jobbe, pga f.eks ME, andre energi-sykdommer allergier osv, men det gjelder overhodet ikke alle!

 

Og jeg synes det er lettere å jobbe 50% enn å være hjemme hele dagen med barnet, både for min egen del og barnet sin del.

Det er krevende med barn, SPESIELT det første året.

 

De over her som synes det er SÅÅ lett å ta seg av barn det første året, og ikke har vært slitne, tror jeg rett og slett lyver!

[Anonym bruker]

 

...

 

 

 

"Antar at du da ikke er i stand til å ta vare på et barn fulltid i et år, og da gjelder jo ikke eksemplet slike som deg."??

 

" Og hvis det var slik at du hadde fødselspermisjonen eller er alene, har vel det bidratt at du er verre nå"?

 

"Altså blir evt svaret på mitt spørsmål at du rett og slett har blitt verre og derfor ikke kan ha jobb, og det er jo synd å høre. Det er jo en sykdom som gjør man sliten uansett hvor lenge man hviler seg"

 

-vil si at det er flere grader av ME,har også en venninne med ME,og hun kan både bake og vaske ned kjøkkenet,jeg er glad jeg bare kan få bake jeg da

 

 

"Har du hørt om det kurset de har i England?"

-Det kurset funker ikke for alle,og jeg kunne uansett ikke reist dit.

 

 

 

Skjønte ikke helt denne jeg da...

 

Jeg har et barn på snart ett år,som jeg koser meg masse med.

Og som jeg fint har kunnet ta meg av på fulltid.

 

Jeg ble syk for ca 10 1/2 år siden, var alenemor til 3 barn og gikk i full jobb,da jeg hadde fått barn nr 3,var jeg hjemme i 3 år fra jobben min.

 

Ikke vært i fast jobb siden slutten av 2003,hadde noen dager i en annen jobb 2 år senere,men det slo meg sånn ut at jeg ble sengeliggende i over en uke i etterpå.Det var trist,for det var en jobb jeg satte veldig stor pris på.

 

På det værste klarte jeg ikke å komme meg ut av sengen,løfte opp telefonen eller hente meg smertestillende.

 

Var så glad at jeg hadde såpass store barn da,som ikke trengte hjelp til ALT.

 

Kan ikke skjønne hva som eventuelt er så tungt med å ta seg av en baby??

Lurer på hva som er så forferdelig slitsomt ved å ta seg av en baby på fulltid?

Det er jo så utrolig mye kos,også kan en hvile seg når barnet sover,noe barnet gjør en del gjennom det første året.

 

Det tunge er jo etter de er blitt ett år,og er høyt og lavt og alt skal utforskes.Da går jo utviklingen i rasende fart og er mye bedre "synlig" enn det den har vært igjennom barnets første år.

 

Å så lenge jeg ikke blir presset til noe jeg ikke klarer,så skal dette gå helt fint.

 

Håper at jeg en gang i fremtiden kan komme ut i jobb igjen.

Men det må selvsagt bli på mine premisser,eneste sjansen min for å lykkes...

[Anonym bruker]

Fortsatt har jeg mistet tråden i hva du HI er ute etter. Er det opp til deg å "godkjenne" hva som gjør at en ikke klarer en jobb utenfor hjemmet? Du har fått forklaringer opp og i mente, men de er visst ikke gode nok. Forstår du ikke? Eller er du for enkel til å klare å forstå?

 

Det har sjelden med kun energi å gjøre. Det har med SUMMEN AV ENS HVERDAG å gjøre. En kan fint klare en ting, som å ta seg av sitt eget barn, men å da skulle plusse på jobb utenfor hjemmet(som jo krever sin del) blir for mye. Og hvor finner en såkalte tilpassede arbeidsplasser? Jeg har ikke klart det, enda jeg ikke er uføretrygdet, men "kun" har et handicapet barn....

[Anonym bruker]

Veldig bra sagt anonym 01.21

 

Klapper for deg ;0)