Hvordan kan 100% uføre ha barn og ikke jobb?

[blond]

Er enig i at du har blitt misforstått litt, men det er ikke så rart når du vekker følelsene til folk, da blir man ofte litt blind for hva som faktisk står skrevet.

 

Hvis man er ufør og blir gravid og ønsker barnet, så skal det nok mye til for at man tar abort bare fordi man er ufør... Mange sliter med å få barnehageplass og noen må ta seg av ungen.. det kan være en forklaring på at man klarer å ta seg av ungen inntil man får avlastning av barnehagen. Det trenger ikke være den ideelle løsningen, men kan være den eneste.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener HI. Min søster er psykisk utviklingshemmet (kan ikke gå, har ikke verbalt språk og er som en 2 åring i hodet (er 30)) hun er i over 80 % jobb. Jeg mener at det er en jobb som passer for alle. Søsteren min tar ut skruer av gamle pc, er, sorterer ved i sekker, tar av snora av fiskekroker osv. Jeg tror at de som er psykisk syke blir sykere av å være hjemme. De som er fysisk syke er det jo plenty av ulike jobber til. Kanskje noen blir frustrert over det jeg skriver men jeg syntes ikke det er rettferdig at noen skal "gå hjemme" med lønn fra staten, men at alle bør bidra med det de kan.

 

Jeg vet hva jeg snakker om...

[Anonym bruker]

Men ha barn kan ikke din uføre søster. Det kan derimot en dame som er ufør pga andre ting. Det finnes faktisk sykdommer som fint gjør man istand til å ha barn, men ikke ha en jobb å gå til hver eneste dag.

 

Jeg kan ikke jobbe pga en sykdom som kommer kastet på meg helt uten noe som helst advarsler, men jeg er hjemme i mitt eget hus, og kan kombinere dette med å være mamma (har ikke baby).

Tar ikke imot uføretrygd, men kunne sikkert fått det, hadde jeg startet prosessen. Men jeg vil ut i jobb senere, og akkurat nå er det mannen min vi lever på.

 

Ikke dra alle over en kam.

 

[Anonym bruker]

Jeg er veldig syk og 100 % ufør og har heldigvis rett til hjelp ( personlig assistent) når jeg stifter familie. Pga jeg er syk kan barnefaren ta ut permisjonen jeg ikke har rett på som uføretrygdet, selv om jeg er ufør og hjemme.

 

Blir så sinna når jeg ser slike diskriminerende- hva om- vist at--av mennesker som ikke har PEILING, innlegget ditt viser tydelig at du ikke vet hva du snakker om. Du må fatte å begripe at alle som er uføretrygdet har forskjellige diagnoser og neste gang kan sykdom ramme deg eller dine. Du har aldri noen garanti.

 

Mvh. medlem i handikapforbundet.

 

 

[Anonym bruker]

Hvem kan leve på noen få timers arbeid i uka? Og hvorfor MÅ en absolutt bruke kreftene på det, i stedet for på barnet? Hva er poenget med å slite seg fullstendig ut, slik at kvaliteten på tiden med barnet blir dårligere?

 

Ja, for mange er nok det å ha egen fysisk sykdom/lyte noe som medfører at en blir ekstra sliten av å skulle jobbe. Det er jo en grunn for at en er blitt uføretrygdet. Men en blir ikke uføretrygdet av/fra å ta seg av barn.

 

Og jeg kan si deg at ikke alle blir dårligere og deprimerte av å gå hjemme. Det ser ut til at det er en ganske gjengs oppfatning. Mulig noen trenger å jobbe for å mentalt "overleve", men langt fra alle. Jeg er av dem som ikke sliter med psyken, men trives hjemme. Og jeg er ikke uføretrygdet, og barnet har barnehageplass pga barnets vansker og trening med spes.ped:)

[Anonym bruker]

Men eksemplet omhandla jo en fiktiv persom som kunne ta vare på barnet sitt 100% uten personlig assisent eller barnefar.

 

Og innlegget mitt var jo faktisk for å spørre HVORFOR det var sånn at de kan passe på barn, men ikke ha jobb. Stiller man et spørsmål så er det som regel fordi man ikke vet svaret. Det står også presisert seinere i tråden at jeg vet jo at uføre er forskjellige, greit at du leser hele tråden før du blir sinna.

 

Og til slutt så har ikke du selv peiling på om jeg eller mine allerede er utsatt for syksom, så hvis du tror at bare fordi jeg stiller spørsmål ved eksempelet jeg ga UTEN å ha noen erfaring så tar du faktisk feil.

[Anonym bruker]

Jobber man noen prosent vil man jo likevel få utbetalt uføretrygd for de resterende timene man er ufør. Men når barnet er i barnehagen, her har jeg i mitt eksempel valg 8 timer daglig, så lurer jeg på hvorfor moren (som da er ufør pga fysiske ting) ikke kan ha en bitteliten jobb hvis den er tilgjengelig. La oss si som vaskehjelp for ei gammel dame 1 time 2 ganger i uka. Jeg kan skjønne at svaret på dette er at moren er tross alt ufør. Men da må man rett og slett snu på spørsmålet, hvordan kan hun som ufør greid å ta vare på en baby helt aleine i et år? Da hadde hun jo ikke avlastning 8 timer daglig.

 

 

[Anonym bruker]

Det er kanskje det med å gjøre ting utenfor hjemmet som er mer slitsomt enn det en gjør hjemme. Hva i all verden er så utrolig mye arbeid med en liten baby? Du vasker klær(noe en gjør alltid, barn eller ei), du lager mat(noe du gjør, barn eller ei), du sitter og slapper av med en bok(som du enten leser for barnet, eller en bok/et blad for deg selv), Du rydder litt(noe du gjør, barn eller ei), du er på badet og bytter en bleie et par ganger i løpet av dagen, og det tar vel like lang tid som å stelle deg selv om du skal på jobb(du doller deg ikke like mye om du er hjemme).

 

Barn er først krevende og aktive når de er over året, dersom du ikke har kolikkunge(noe ikke alle har). Og da er det barnehagen kommer inn.

 

Ikke at jeg glorifiserer babytiden, men de fleste barn er faktisk ikke mye arbeid første året; og du er i ditt eget hjem!

 

Hva er det som gjør at du sammenligner det å være hjemme med eget barn, med å jobbe ute, samme hvilken stillingsprosent? Klarer ikke å se likheten, jeg. Og ja, 2 barn har jeg, og alene er jeg. Ene barnet har til og med handicap. Og jeg er hjemme, men har jobbet ute, noe som dårlig lot seg kombinere. Så i mine øyne er det samme om det er mor eller barn som har vansker; når de er så store, så går det bare ikke i lengden å klare begge deler.

[Anonym bruker]

Jeg er heldigvis ikke ufør, og håper at jeg aldri blir det.

Men jeg tror man må skille på årsaker til at folk er uføre.

 

Noen er jo uføre av psykiske årsaker, som voldtektsoffer, incestoffer etc. Eller de har opplevd andre sterke traumer. De er fullt ut fysisk i stand til å ta seg av et barn eller jobbe, men takler ikke noe annet pga den psykiske påkjenningen.

Dersom man er fysisk ufør, så er jeg litt mer enig med HI.

[Anonym bruker]

NN 01:12 8.04.2009 skrev:

 

Hva i all verden er så utrolig mye arbeid med en liten baby? Du vasker klær(noe en gjør alltid, barn eller ei), du lager mat(noe du gjør, barn eller ei), du sitter og slapper av med en bok(som du enten leser for barnet, eller en bok/et blad for deg selv), Du rydder litt(noe du gjør, barn eller ei), du er på badet og bytter en bleie et par ganger i løpet av dagen, og det tar vel like lang tid som å stelle deg selv om du skal på jobb(du doller deg ikke like mye om du er hjemme).

 

 

****

Siden det er så lite arbeid med barn under ett år, så er det rart at det er så mange klagetråder her inne om fedre som ikke tar sin del av husarbeidet etter at de kommer hjem fra jobb. For da er det jo så fryktelig slitsomt å gå hjemme... En del av disse mødrene klarer jo knapt å få tatt seg en dusj i løpet av dagen fordi ungene er så krevende...

 

Jeg for min del er enig med deg, jeg hadde aldri bedt min mann begynne med husvaska etter arbeidstid så lenge jeg var hjemmeværende selv...

[Anonym bruker]

Er det en menneskerett å få barn?

 

Menneskrett å ha sex,- uansett legning?

 

Er det en menneskerett å ha like god råd om man aldri har vært i stand til å fullføre en utdannelse eller jobbe en dag i sitt liv,- som en person som har hundretusener i studielån, år på skolebank og jobbet MER enn 100 % i sine første arbeidsår?

 

Er det en menneskerett å EIE hus?

 

Er det en menneskrett å ha to biler, når man er to personer i husstanden som har lappen?

 

Er det en menneskerett å kunne ta med barna på ferietur hvert år?

 

.........

 

Livet føles så urettferdig noen gan,- noen gang må man bare stanse opp, se på seg selv, på verden rundt en og tenke over hva man synes man mangler i livet,- HVORFOR og hva kan man gjøre med et SELV....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du ble nok litt misforstått her. Jeg er enig i at det kan være veldig slitsomt å ta sge av barn. Jobben føles som "ferie" i forhold, men det er mange som sliter med å ta seg av både varn og (full) jobb.

 

Det er vel liten tvil om at det er mange som kunne ha deltatt littegrann i arbeidslivet selv om de ikke kan fungere fullt ut. Og det gjelder ikke bare de som har barn, ville kanskje heller fokusert på f.eks. voksne damer som ikke kan jobbe, men som driver på med div aktiviteter dagen lang likevel.

 

Å holde kontakten med samfunnet og arbeidslivet, om så en time eller to innimellom (finnes mange bedrifter som tilbyr slikt gjennom div attføringsordninger og lønnsstøtte) vil hjelpe mange å holde selvrespekten oppe og man får et mye bedre sosialt liv enn om man "bare" går hjemme.

 

 

Regner med jeg blir misforstått jeg også, men det får stå til.

 

NB! Snakker ikke om de som ikke KAN jobbe under noen omstendighet.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært syk i en del år nå,å har prøvd diverse ting i den tiden.

 

Har FM og ME,pr dags dato kan jeg ikke jobbe uansett hvor mye jeg har lyst.

Da kunne ikke jeg fungert og deltatt i mine barns liv,rett og slett fordi jeg ikke har energi og kropp til begge deler.

 

Ikke for noen timer engang,kan jeg jobbe.Jeg som alltid har vært den energi bomben,rastløs og måtte alltid ha noe å gjøre.Tok aldri meg tid til "en pust i bakken"

 

Nå orker jeg nesten ingenting,og gjør jeg noe så må jeg hvile meg i de påfølgende dagene for å hente meg inn igjen.

 

Det som før var veldig enkelt og lettvint,er nå bare et stort ork....

 

og itillegg blir jeg deppa av å mangle det overskuddet jeg hadde før,hadde jeg bare fått litt av det tilbake...Ja,da skulle jeg også gått i jobb....

[Gjest]

Problemet for mange uføre er nok ikke at de ikke kan jobbe i det hele tatt, men at de ikke finner en jobb de kan gjøre, og etter en stund blir de dyttet over på uføretrygd og ferdig med saken. Jeg har selv ei i slekta som gjerne skulle hatt en eller annen jobb, men hun ble regelrett presset over i trygd fordi det var det enkleste for saksbehandeleren :-(

[Gjest]

Du vet jo ikke historien bak alle slike tilfeller. Dessuten er det hjelpetiltak og avlastningstiltak for de som trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg tror du har en oppfattelse av at for å være 100% ufør, så er man omtrent sengeliggende. Det stemmer ikke. Man er 100% arbeidsufør. Jeg er det. Det betyr at jeg ikke kan fungere normalt i en jobb. I mitt tilfelle skylles det alvorlig astma. Jeg er fullstendig ubrukelig når det er regn, tåke, kuldegrader, pollen osv. Om jeg går i butikken, og det er parfymerte lys der, eller en dame som tømte halve parfymeflaska før hun gikk hjemmefra så bli jeg dårlig. Om noen står utenfor og røyker, eller mannen foran meg i køen har røkt med den jakka på, blir jeg dårlig osv.

 

Men hjemme er jeg mye bedre. Mitt hus har har møbler og maling som er allergivennlige. Jeg har pollenfilter i varmevifta, ingen med parfyme eller som har røkt får komme inn her. Jeg brenner ikke stearinlys. Så her sitter jeg igjen med været, det får jeg ikke gjort noe med.Og jeg er en god mor, men i perioder må nok mine barn bidra mer hjemme enn andres barn må.Og det er nok ikke bare hjemme hos meg at barn må lære serg å ta hensyn til mors begrensninger.

 

Jeg lurer litt på hvor "alle" disse tilrettelagte arbeidsplassene dere snakker om er. Jeg har i flere år ventet på mulighetene for tilrettelagt arbeid for meg, evt hjemmekontor noen timer i uka. Min virkelighetsoppfatning, her fra innsida av systemet, er at det overhode ikke er mange slike tibud, at de fleste tilbudene retter seg mot folk med depresjoner og angst, og at det er de første arbeidsplassene som forsvinner når kommuneøkonomien blir stram.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå at man kan klare å være mor og ufør, men jeg kan forstå at det ikke er så lett å skjønne det for utenforstående.

[Gjest]

Nei, min erfaring er at tilrettelagt arbeid blir vanskeligere og vanskeligere å oppdrive :-( Det er nok i stor grad hvorfor flere blir uføretrygdede. Det er trist, og det er en vanvittig sløsing av landets ressurser, men det er ikke trygdemottakerens feil at det er slik!

[Anonym bruker]

Nå er det jo ikke slik at man selv kan bestemme om man er ufør eller ei, det er legen og NAV som avgjør hvorvidt en er arbeidsufør eller ikke. Det å bli uføretrygdet er ikke noe som avgjøres fra en dag til annen. Man må gjennom attføring og rehabilitering for å prøve og komme tilbake til arbeid, noen omskoleres og noen går gjennom omfattende behandlinger.

 

Sykdom eller skade betyr ikke at man ikke burde få barn.

[Anonym bruker]

Jeg vet om mange som er uføre og som lett kunne hatt en jobb.

Og JA jeg syns det er ekstremt krevende å være fulltidsmamma.

For meg er det mindre stress å gå på jobb en dag enn å være hjemme med en turbo to-åring.

Jeg tror nok innerst inne alle er enig med meg, det er mange som utnytter systemet.

Og selvsagr mange som er uføre av helt legitime grunner, men det er ikke så vanskelig å oppdage de som sluntrer unna.

[Anonym bruker]

Det jeg synes er rart, er at voksne damer (altså ikke småbarnsmødre) må gå uføretrygdet fordi de ikke kan jobbe, men jobbe som vaskehjelp og tjene gode penger i tillegg til trygda (svart) - det orker de.

 

Ellers skal jeg ikke uttale meg om hvem som bør jobbe, stoler på at voksne mennesker tar ansvar for seg og sine, og det å ta vare på barn er vel den viktigste jobben vi har.

[Anonym bruker]

Her et et "hvorfor" til deg hi.

 

Jeg er ufør og hvordan de (nav) regner ut uføregraden er bla. at du skal ha et liv hjemme og så jobbe.

Altså hjemme er husarbeid,barn,innkjøp osv ( til din opplysning bruker jeg en hel dag på og skifte på 2 senger.....)

Har 1 barn som er i bhg, for sosialisering og for at jeg skal kunne innhente meg.

 

Hvis jeg da i tilleg skulle jobbet.... Lurer på hvordan det hadde sett ut her da.....

 

Min restarbeids evne er på 30-45 min fordelt på 2 dager i uken. Dette er funnet ut gjennom nav,arbeidstrening,fastlege (måtte dokumentere hver gang jeg ikke kunne jobbe pga. sykdommen) osv. Dette tok 3,5 år !

 

En må rett og slett velge, barn/hjem kontra jobb.

( jeg for min del hadde vel holdt ut i 2-3 år til før jeg alikavel hadde blitt ufør u barn.)

 

[Anonym bruker]

Jeg antar at du ikke tok av deg barnet 100% i det året det var baby. Og hvis du gjorde det så var det derfor du ble ufør nå og ikke før om 2-3 år. Mitt eksempel var rettet mot de som først greide å ta seg av et barn fulltid, men så ikke hadde jobb (og at de var fysiske uføre)

[Anonym bruker]

Antar at du da ikke er i stand til å ta vare på et barn fulltid i et år, og da gjelder jo ikke eksemplet slike som deg. Og hvis det var slik at du hadde fødselspermisjonen eller er alene, har vel det bidratt at du er verre nå.

 

Altså blir evt svaret på mitt spørsmål at du rett og slett har blitt verre, og derfor ikke kan ha jobb, og det er jo synd å høre.

 

Selv har jeg en venninne med ME og selv om hun ikke er ufør så sliter hun jo. Det er jo en sykdom som gjør man sliten uansett hvor lenge man hviler seg, og ikke kan man trene heller for å få ekstra energi.

 

Har du hørt om det kurset de har i England?

[Anonym bruker]

FLOTT at du stiller spørsmålstegn ved dette HI. Viktig å sette ting i perspektiv, og her inne er det en helt syk "om å gjøre å snylte mest mulig på staten, og gjør minst mulig selv" holdning.

Støtter deg 100% HI!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt denne tråden, og har også lagt inn noen svar. Nå begynner jeg imidlertid å lure på hvilke svar du virkelig er ute etter, for jeg har ramlet av lasset; her får du svar etter svar med forklaringer, og likevel forstår du ikke. Det ser ut til at du har laget deg en mening, og nekter å høre forklaringene på det du spør om.

 

Utdyp hva det er du virkelig lurer på, HI, for nå forstår jeg ikke hva det er lenger.