Til dere som er utadvente...

[Anonym bruker]

Hva tenker dere om oss som er stille og sjenerte, og nesten ikke sier noenting?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan være begge deler, og må ofte prese frem den utadvente i meg. Noen veldig sjenerte virker uinteressert og så passive at det blir slitsomt. Det er grenser for hvor hensynsfull og inkluderende en kan være, og sånne kan irritere meg. Spesielt i jobbsammenheng. Det tar for mye tid å gjette hva andre mener, og resultatet blir ofte dårlig. Andre sjenerte klarer å formidle interesse og varme uten at de sier mye, og tar tak i situasjonene eller problemstillingen raskt og gjør jobben.

 

Det er vel sånn jeg oppfatter det i sosiale sammenhenger. Jeg har blitt flink til å prate fordi jeg stiller spørsmål, inkluderer og faktisk er interessert i de fleste og det meste. Liker folk. Når det ender opp med et "intervju" der den sjenerte er varm i trøya og snakker, synes jeg det kan grense til uhøflig om en ikke får spørsmål i retur. Det er normal folkeskikk, og noe jeg aktivt jobber med selv. Om noen stiller meg et spørsmål, stiller jeg et tilbake osv.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har selv tenkt på det der med at det kanskje virker som om jeg er uinteressert. Men det er jeg jo ikke. Det er bare det at jeg ofte tenker at folk ikke er interessert i å høre om meg liksom. Jaja, jeg får bare prøve å tenke positive tanker.

 

HI

[Tokatter_USA]

Som anonym over her sier, du kan jo være interessert i andre og spørre dem om deres liv.

Så slipper du å prate om deg selv. Det er noe jeg som innadvendt har måttet lære meg.

[Anonym bruker]

Tror ikke du egentlig er innadvent heller. Kan det være utrolig dårlig selvtillit og selvbilde som gjør at du er innadvent? En usikkerhet på seg selv? Hvis du hadde bra selvtillit, tror du at du hadde vært annerledes?

Bare en liten tanke.....og da er det jo noe som kan arbeids med i så tilfelle

[Gjest]

Jeg litt både og, kan virke stille, men kan også være veldig utadvendt. Tenker at de som er stille er sjenerte, tenker ikke så mye mer enn det egentlig :-) Eneste er at det kan være litt anstrengende om man havner med en stille person i en setting hvor det er naturlig å parte sammen og den andre er litt "lukket østers" av seg.

[Anonym bruker]

Jeg lurer ofte på om andre som sier lite gjør dette for at de ikke liker meg og syns jeg snakker for mye eller er påtrengene siden jeg lett tar kontakt med fremende uansett hvor jeg møter de.

Og nå som bhg til jentene er stengt går vi bort til alle som har unger for å se om de vil prate med oss:o)

[Anonym bruker]

Dette lurer jeg også på - hele tiden... Har sosial angst

 

Har et inntrykk av at folk flest synes det er negativt, det å være så stille...

[Anonym bruker]

Heisann.

 

Jeg er ikke målgruppa di, derimot tror jeg jeg kan være til god hjelp. Jeg er selv av den introverte typen ("stille og sjenert"), men har lært meg å leve med det og har etterhvert lært meg å takle sosiale settinger ganske bra.

 

Det som er viktig for oss å tenke på er at vi aldri kan forvandles til utadvendte skravlekjerringer, men vi kan gjøre noe for å ikke virke sære:

 

1) SMIL! Hvis du føler deg i en presset situasjon, vil du virke mindre tilbaketrukket. I tillegg har det faktisk en positiv psykisk virkning på deg selv.

 

2) Lær deg noen spørsmål som du kan stille fremmede for å få praten i gang. Da slipper du å sitte og gruble på om det du har å fortelle er interessant.

 

3) Når folk stiller deg spørsmål, ikke svar med ja/nei, men med hele setninger. Utdyp gjerne så mye som mulig. Husk at vedkommende ikke nødvendigvis trenger å få vite noe nytt og interessant, men det kan bli nyttig for å bygge samtalen videre

 

4) Lær deg til å si nei til ting du syns blir for slitsomt. Vi introverte blir utslitt av sosiale settinger. I motsetning til de utadvendte som må være sosiale for å bygge opp energi. Ikke tving deg med på alt for mye, men lpass på at du ikke alltid blir sittende hjemme aleine. Finn en balansegang hvor du presser deg litt, men ikke sliter deg ut. F. eks; skal du i bryllup/konfirmasjon på en lørdag, så ikke gå med på noe du ikke har lyst til på fredag/søndag.

 

5) Planlegg god tid på å forberede deg på en aktivitet. Da slipper du at tidspresset ødelegger ytterligere på din mentale kapasitet.

 

6) Sett av alenetid. F. eks et par timer en kveld i uka (eller mer eller mindre ut fra ditt behov) hvor du ikke har noen planer annet enn å være alene

 

7) Hvis du blir sittende i en krok for deg selv på en fest - ikke hal ut tiden. Gå hjem. Det var tydeligvis ikke din dag. Shit happens. Det blir bare verre av å sitte i en krok og føle seg Viggo.

[Anonym bruker]

Det går helt greit helt til jeg observerer at flotte muligheter går dem forbi fordi de ikke tørr.......da sprenges det inni meg " FÅ UT FINGERN DIN IDIOT"

[Anonym bruker]

Til NN 17:41: Nei, nei nei. Det finnes folk som er naturlig introverte. Som jeg skrev over er det den typen mennesker som TRENGER energi for å være sosial i motsetning til de som FÅR energi av å være sosial.

 

Jeg er både introvert og har dårlig selvbilde. Men jeg er ganske sikker på at det dårlige selvbilde er noe jeg har fått pga mobbing hele grunnskolen og fordi det samfunnet vi lever i går ut ifra at det er "normalt" å være utadvendt og ville snakke med folk. Alle som er introverte ansees som "unormale". Helt fra barnehagen blir du satt i situasjoner hvor du havner utenfor hvis du ikke skravler som en foss. Og en introvert forsterker sitt eget "avvik" ved å trekke seg unna situasjonen.

 

NN 19:50

[Gjest]

Skal jeg være helt ærlig så tenker jeg at slike personer er litt kjedelige. Jeg skjønner jo at mange har mye i seg som de ikke viser, men jeg syns det er anstrengende å tilbringe tid sammen med folk man må hale ordene ut av. Utadvente folk sprer mer humør og gir meg mer energi.

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke så mye på dem, faktisk. Jeg blir lett kjent med folk, men hvis ikke folk gidder å by på seg selv, så gidder ikke jeg å tvinge dem heller.

 

Jeg er veldig utadvendt, skravler altfor mye og er ganske sosial. Hvis jeg møter noen som ikke er av samme kaliber som meg, så går jeg videre og føler at de ikke likte meg noe særlig. Og da glemmer jeg dem. Kanskje de var for sjenerte, men det finner jeg aldri ut av... den som tier, den står igjen.