selvskading hos små barn

[Gjest]

Selvdestruktiv adferd hos en toåring - er det noen her med erfaring eller utdannelse som kan gi oss noen tips, ressurssider på nett eller lignende mens vi venter på time hos BUP?

 

Toåringen som vi nettopp har fått inn i familien reagerer påfallende ofte med å klore seg selv, klipe seg, dunke hodet i vegger/møbler, kaste seg med kraft rett i bakken uten å ta seg for eller annen selvdestruktiv adferd når hun møter "veggen" i form av at vi setter grenser for henne (det kan være både "alvorlige" ting der hun får nei og evt blir tatt fysisk vekk fra situasjonen om hun begynner å slå minsta på 9 mnd, eller det kan være over "filleting" som at hun ikke får trykke på alle knappene på cd-spilleren, eller at hun ikke får bælme snørrogførti glass juice uten å spise noe innimellom ved matbordet. Kort sagt i enhver situasjon hvor hun møter "nei"). Det verste jeg har sett så langt var at hun satte neglene i tungebåndet og kleip til hun hylgrein - det var etter en episode med cd-spilleren. Av og til virker det som hun påfører seg smerte for å begynne å gråte, rett og slett. Og det virket som en godt innarbeidet "rutine" da hun kom, så vi tror ikke det skyldes traumer i forbindelse med flytting hit.

 

Noen med noen som helst erfaring eller kunnskap om hva sånt kan komme av, og hvordan det er anbefalt å håndtere det?

 

 

[Gjest]

Så utrolig trist

 

Jeg vet lite om fenomenet, men den forelesningen jeg har vært på om temaet sa noe om at selvskading kan har flere funksjoner, men at det vanligste var en ventilering av vonde følelser man ikke kunne kontrollere. Selvskadingen var da en måte å gjøre smerten fysisk og kontrollerbar, gjerne uten bevissthet rundt årsaken til selvskadingen. Det kunne også være en form for selvstimulering, hvor repetetiv gjentagelse av atferden hadde en slags hypnotisk effekt og tok barnet ut av situasjonen mentalt.

 

Selvskading hos små barn skyldes ofte utviklingsforstyrrelser og tilknytningsproblematikk, gjerne knyttet til mishandling eller forsømmelse.

 

Ta i betraktning at jeg siterer etter hukommelsen her! Ikke ta det jeg skriver her for den store sannheten, det er hovedbudskapet jeg husker fra en forelesning Hvordan du skal håndtere det aner jeg ikke, men jeg ville tro du får time fort hos BUP. Så fryktelig trist.. Tenk all den smerten i den lille kroppen

[Gjest]

Er det stebarn/ fosterbarn? Dere burde i hvertfall ta det opp med fastlege/helsestasjon å få barnet undersøkt og kansje henvist videre, men understreker at det kan være trass uten at ungen har opplevd noe traume av noe slag. Har selv ei på 2år som kan finne på å kaste seg ned, hyle og vræle, dunke hodet i veggen i sinne og direkte flyr på søstra på 3 1/2år i sinne. Og da er det ikke verre ting enn at hun ikke får viljen sin der og da. Det vi gjør da er å snakke rolig til henne og lar henne være, vi prøver ikke å løfte henne opp feks, da blir hun gjerne bare sintere og mer frustrert.

 

Hvordan oppførte hun seg tidligere? Minsta her har vært en liten "hissigpropp" sia hun var baby vel og merke, så her har det ikke vært noen brå "forandring". Det må man også ta i betraktning.

[Pysa]

Uten å kunne noe om selvskading hos barn, tenker jeg at det kan være nyttig å lære jenta andre måter å vise sinne.

 

Snakker ho så greit at det går an å lære ho å skrike "jeg er sint, sint, SINT!!!" ? Gjerne skrik sammen med ho, Det er lov å være sint når man ikke får det som man vil, iallfall når man er to år. Og forøvrig snakke mye om følelser, både positive og negative. Har ho problemer med å utrykke sinne på "riktig" måte, er ho kanskje ikke så flink med de mindre synlige følelsene heller.

 

Er språket veldig dårlig, kan ho lære tegn til tale - et tegn som betyr veldig sint (finn på et selv).

 

En annen mulighet er å gi ho ei fast pute el.l. ho får lov å slå i når ho blir sint/fortvila. Dere må demonstreres hvordan den skal brukes, gjerne slå sammen med ho.

 

Gi ho gjentatte, tydelige tilbakemeldinger på at det er greit å være sint (men ikke gi etter på hva ho ikke fikk lov til). Når ho viser sinne/frustrasjon på en av disse måtene, så kom ho i møte med masse forståelse. Si f.eks: Du er sint. Du er veldig sint. Du vil ha saft, og vi sier nei. Jeg ser at du er veldig sint. Det er greit. Vær sint litt, og så kan vi gjøre noe annet etterpå.

 

Overse selvskadingen så angt det er mulig/trygt. Å gi ho oppmerksomhet på det, stimulerer til fortsatt selvskading.

 

[tvkrus]

dytter litt jeg kansje fler kan svar hu

[Gjest]

Takk for svar Jenta sliter med tilknytningsadferden, så det kan helt klart ha en sammenheng med forsømmelse osv. Selv etter å ha blitt tatt ut av hjemmet og vekk fra den eneste omsorgspersonen hun har kjent hele livet, viser hun ingen som helst gjensynsglede når hun ser sin mor, så noe har skåret seg veldig her.

 

Hun har omtrent ikke språk, og vi jobber veldig hardt for i det hele tatt å få henne til å reagere på navnet sitt. Hun forstår så og si ingenting av det som blir sagt, og har et ordforråd på ca 10 ord i tillegg til noen lyder med spesifik mening. Kommuniserer mest ved å peke og gestikulere, verbalt går hun og "kjefter" med mye "nei", streng stemme og pekefinger og lange serier med babbel.

 

Ugl@: stebarn. Men mor og far har aldri bodd sammen, forholdet er for å si det pent betent, og det har vært barnevern og ymse inne siden fødselen. Mora har gjort sitt beste når det kommer til hemmelighold og det å skygge unna barnevern og helsevesen, så vi vet forsvinnende lite om hvordan jenta egentlig har levd.

 

I all min uvitenhet tenker jeg at det kan være mangt; det kan være at hun har fått råkjeft for å trasse/være sint og derfor reagerer med å skade seg i stedet, det kan være frustrasjonen over å bli møtt med grenser (vi vet at grensesetting har vært et ikke-eksisterende tema) og frustrasjon over ikke å få kommunisert hva hun synes om at hun ikke får lov å være sjefen lenger... Det er egentlig mye det kan være.

 

Og ideen med å lære henne å være sint er veldig god, hadde vi bare greid å få henne til å forstå hva vi mente... Sinne uttrykker hun jo, ved å hyle, vræle og skade seg selv, men hun uttrykker få andre følelser og vi savner egentlig sorg-reaksjoner. Hun blir ikke lei seg, rett og slett. Hun har begynt å gråte når hun slår seg nå i senere tid, men vi har enda ikke opplevd at hun har begynt å gråte i en ren lei-seg-sammenheng (fordi noen går, fordi man bryter inn i en krangel mellom henne og hun på 9 mnd og gir minsta medhold og leken tilbake, man setter henne ned når hun egentlig ville sitte i fanget osv. Naturlige sammenhenger for et lite barn å gråte i rett og slett - spesielt de som ikke kan uttrykke seg på annet vis. Hun bryr seg ikke, tilsynelatende).

 

En ren spekulasjon; kan det å få tilsnakk/kjeft av oss for henne oppfattes så vondt at hun ikke vet å håndtere det? Vi forsøker å legge stor vekt på at det først er "nei", ta henne ut av situasjonen, og så går vi ned på hennes nivå og forteller at man KAN ikke sette seg på lillesøster eller lignende, for det er farlig for lillesøster (det går mye i å sitte på henne, hun er helt kronisk til å sette seg på alt mulig...) - og så skværer vi opp og gir en klem etterpå. Kanskje skal vi forsøke å korte ned veien mellom nei og klem i første omgang, i tilfelle hun opplever en voldsom "de er ikke glade i meg allikevel"-reaksjon på å bli irettesatt? Forklaringen er vel strengt tatt litt i overkant ambisiøst når hun ikke forstår mer uansett, kanskje den gjør mer skade enn nytte?

 

Uansett har vi nå fått beskjed om at innkallingen til time hos BUP ligger i posten, så vi satser på vi snart får den hjelpen hun trenger

[Pysa]

Dette er kompliserte greier, ja. Bra hjelpen er på vei. Jeg syns det du skriver om klemming gir mening. Kanskje ho reagerer veldig på at dere bruker samme ord som mora ("nei")? Kanskje det er en idé å bruke et annet uttrykk som betyr det samme "vi gjør ikke sånn" eller noe, bare for å være annerledes. (Når en hund ikke lyder en kommando, bytter man gjerne kommandoord, "hit" i stedet for "kom"... Det var slik tanken slo meg) Forklaringene kan vel kanskje vente til senere, slik du selv sier.

 

Ho må få hjelp til å uttrykke følelser. Dere må demonstrere hva man gjør når man blir sint (slå i puta, trampe osv), hvordan man ser ut når man gråter, hvordan man jubler av glede. Om igjen og om igjen og om igjen....

 

Som spes.ped. lærer for innvandrerunger har jeg jobbet med slike problemstillinger, men da med unger på barneskolen. Det blir jo noe helt annet, selv om det er litt det samme. Det hadde vært veldig interessant å følge dere videre. Jeg håper denne lille jenta får deg som den ordentlige moren, for det er tydelig at du er en god mor!

[Gjest]

Takk for det

 

Heldigvis har hun en lillesøster å ta etter, og vi ser dag for dag at eksempelets makt er stor. Senest i dag lå de begge to og gnudde fjeset ned i gulvet, så deretter opp på oss- og så sier storesøster "Tittit!" (minsta leker "borte-tittit" ved å legge ansiktet ned og si "eeeeee", og så ser hun opp og rågliser og forventer at alle rundt skal si "tittit!" og juble). Og med minimal innsats fikk vi vist hun største at hun som er litt flinkere kan gjemme ansiktet i hendene og si borte-tittit også, og jaggu! når mormor/stemormor kom på besøk noen timer senere begynte hun helt på eget initiativ å leke borte-tittit med henne - hun har altså helt på eget initiativ lært seg to ord i dag - både å si dem selv og forstå noe av betydningen i dem. Og det er jaggu ikke dårlig, når man tenker på det

 

Det med å "bytte kommando" var jaggu og noe å tenke på - men samtidig er jo "nei" et såpass vesentlig ord at det vil bli vanskelig å gjennomføre det helt... Men man kan jo forsøke å unngå det i de "skumleste" situasjonene i første omgang, skifte ut med "ikke lov" eller noe lignende, og heller "gjeninnføre" nei senere... Hm. Jeg er også litt skeptisk til at uten "nei" er det lett å falle på at man bruker navnet hennes for å fange oppmerksomheten når hun gjør noe galt - og det er jo enda verre. Spesielt siden hun enda ikke vet hva hun heter...

 

Jubel er hun faktisk ganske god på, vi har kanskje gjort noe rett der da- ved å juble og klappe og få tommelene opp når hun er flink, så nå er det tommelen opp og råglis når hun mener at noe er bra. Og det er jo veldig greit å se at hun uttrykker glede i alle fall

 

Og så får man håpe at ved hjelp av både BUP og en lillesøster som i alle fall ikke er redd for å protestere når hun ikke får det som hun vil, kommer det seg med resten av følesesspekteret også. Og - det er farlig å si dette - men jeg håper nok innerst inne at det før eller senere kommer på plass en juridisk bit som gjør at mora ikke kan lage mer bråk eller forsøke å utvide samværet sitt. Min datter vil hun alltid være uansett, men det skygger litt over å vite at dersom noe skjer med faren hennes så er hun antagelig tilbake til utgangspunktet før jeg får sukk for meg...

[PAVEEL]

jeg vil bare si til deg: stå på for lillejenta!

du høres ut som et fantastisk menneske:-)

å lære henne at nei, ikke betyr at man ikke er glad i henne, men at det er en konsevens av noe hun har gjort galt er bra tror jeg. at hun rett og slett forstår at det ikke er noe som gjør at dere "gir henne opp". er vel viktig etterpå å gi eksta mye kos og kanskje "du vet vel at jeg er glad i deg?" etterpå.

steg for steg gir dere denne jenta livet tilbake etter noe som høres ut som en traumatisk start i livet.

kjempebra at dere får komme til bup og få hjelp og ikke minst råd der:-)

 

sånn lesning som dette gir meg tro på godheten i mennesker:-)

i starten vil dere nok oppleve et steg frem og to tilbake, men til slutt vil stegene fremover bli flere enn de bakover:-)

 

det at du forteller det omm "tittit" leken, og det at hun lærte seg nye ord, viser at dere tar til takke med netopp " steg for steg"

 

gi dere selv tid og ikke minst henne til å føle tryggheten.

 

 

kjempe klem! håper vi får vite hvordan det går med henne etterhvert

[liliana]

HI

 

Det er fullt mulig å oppdra barn uten å bruke ordet nei. Jeg leste om det da jeg gikk gravid med minstemann, og det går helt utmerket! Vi bruker i stedet avledning og forklarer. I dag kastet minsten mat utover bordet og på gulvet. Da fikk h*n høre at "Slik gjør vi ikke. Vi kaster ikke maten på gulvet."

 

Vi har i stedet et fokus på å rose og klappe når minsten gjør noe bra, for deretter å ignorere det som ikke er så bra. Nå nettopp klatret h*n opp i oppvaskmaskinen og strakte seg opp på oppvaskbenken etter noe arvegods. Jeg ba h*n stille og rolig om å legge den fra seg og gå ned. Klappet og roste den rette handlingen. Men dette tar tid, og den voksne må ha overskudd.

 

For meg har det vært viktig å endre på den oppdragelsen jeg fikk. Det barnet dere har fått ansvar for kunne vært meg.

 

Lykke til!

 

[*Timulia*]

Kjære HI

Vil bare si at du gjør en fantastisk jobb! Har litt erfaring med barn med "trøblete" start på livet, og guuuuud så mange som kunne fått det så mye bedre med seg selv i livet hvis de hadde vært så heldige å møtt noen som deg da de var små. Stå på!

 

*bøyer meg i støvet*

[Gjest]

liliana:

 

jeg har veldig tro på å oppdra med minst mulig forkus på nei'ing og fy'ing - heller la det gå galt noen ganger og rose riktig adferd, men jeg mener også at man skal skille litt på det som er til skade for noen, og det som bare går ut over materielle ting. Når hun går løs på cd-hylla, hiver utover maten eller kaster ball inne forsøker vi minst mulig fokus på nei og mest mulig fokus på å lede henne vekk fra situasjonen. Men når det kommer til å skade lillesøstra blir det straks litt verre - jeg er livredd for at hun ikke skal forstå alvoret og slutte, og før eller siden lykkes i å ta fart og hoppe på henne mens hun kryper. Litt småknuffing må påregnes selvsagt, men det blir så utrolig tragisk for alle parter om hun greier å skade søsteren sin skikkelig, og hun stopper ikke når lillesøster begynner å gråte heller. Hun mener jo ikke noe vondt med det, men hun har som nevnt en stor fascinasjon for å sitte på/trampe på eller hoppe på ting. Og lillesøster er foreløpig en sånn "ting" som er i akkurat passe størrelse til å sette seg på... Jeg tenker også litt på at hun antagelig om noen måneder skal ha samvær med sin nå høygravide mor igjen - og jeg tror alle parter er veldig veldig tjent med at hun da har lært å omgåes babyer på en nogenlunde risikofri måte. Jeg tror ikke mora er like skånsom dersom hun opplever problemer med at jenta "truer" den nye babyen, og jeg tror heller ikke mora har kapasitet til å følge med like godt som vi gjør.

 

Ellers, takk for gode ord alle sammen. Jeg håper jo vi gjør det rette og at hun vokser opp til ei trygg og god jente som forhåpentligvis ikke husker stort av eventuell utrygghet og traumer når hun blir eldre

[cherry coke]

Jeg har ikke kunnskap om dette, men vil alikevel ønske dere lykke til. Jeg er helt sikker på at det kommer til å gå bra med henne, siden hun har en person som deg i livet sitt. Du virker bare fantastisk=)

[Komatrollet ønsker seg spire]

Jeg tror jenta har havnet på et godt sted!

 

Mitt inntrykk er at jenta må jo være sulteforet på stimuli.. Siden språket er så begrenset og at hun har begrenset sosialt adferdsmønster, tør nesten ikke tenke på i hvilken grad hun kan ha blitt forsømt.. Uff.. Jeg kom til å tenke på en ting ang gråt. Barn i (dårlige) barnehjem, gråter ikke. De får ingen respons på gråt, ingen kommer og trøster, ingen tar dem opp, så da er det heller ingen hensikt i å gråte. Jeg håper at det ikke er tilfelle for jenta di.

 

Ønsker dere lykke til:)

 

 

[Hilde_85]

Så utrolig flink du er som bare tar deg av henne sånn.

Det kan ikke bare være lett heller. Kjempebra

 

 

Jeg tror og det kan være positivt å ikke bruke ordet nei. Men heller si noe annet. Her prøver vi å bruke det lite. Det vil si, vi sier nei litt bestemt først, hører han ikke så tar vi han vekk og sier: den må være i fred. Helt rolig. Noe virkning har det ikke enda (9mnd er han) Men håper på det etterhvert. Syns det er så lite hyggelig når foreldre/de som tar seg av barn sier : NEI NEI NEI. (gjerne etterfulgt av fyyyy)

 

Håper det ordner seg med dere

Masse lykke til

[Gjest]

Komatrollet:

 

Desverre er nok ikke sammenligningen med barnehjemsbarn helt på jordet. Flere rapporter etter observasjon av mor og barn sier at mor ikke trøster/er oppmerksom/tar hensyn til barnets behov, og at jenta ikke søker trøst. Det er vel da ikke sannsynlig at hun etterhvert har gitt opp hele gråte-konseptet, hun gråter nemlig heller ikke særlig ofte når hun slår seg skikkelig. Og gjør hun, så blir hun sittende der hun falt - kommer ikke og skal ha trøst Så vi forsøker etter beste evne å gjøre "stort nummer" ut av å trøste henne når hun først viser at hun slår seg; her er det ikke lov å si "det var bare en liten bump" på leeeenge enda.

 

Og Hilde_85:

 

Helt enig! "nei nei nei nei" blir bare slitsomt for alle, og det å gjenta nei så mange ganger undergraver jo bare budskapet. Et nei skal være nok til å avbryte adferden og få oppmerksomheten til barnet- og derifra kan man forklare at det ikke er lov - evt ta barnet vekk. Det er nå min mening da. (riktignok hender det det blir flere "nei" på hun pøbelen på 9 mnd her; hun stopper nemlig opp for hvert nei, ser utfordrende på meg og prøver igjen mens hun humrer... sniken)