Kommer ikke over det.....

[nøsti]

Jeg skulle blitt mamma 1.januar i år, men ble det ikke.. Jeg mistet veldig tidlig, i midten av uke 9. Svangerskapet var ikke planlagt i det hele tatt.. Jeg var godt i gang med karrieren min, og ble gravid med en jeg knapt kjenner- og jeg har vel knapt grenet så mye som da jeg fant ut at jeg var gravid. Samtidig var jeg 28 år gammel og visste at jeg fint kunne ta vare på et barn, og jeg ønsker meg jo også, men hadde liksom tenkt at det skulle vært litt annerledes. Barnefar var kjempepositiv, så det var jo fint.

 

Etter at jeg hadde vært hos jordmor og fått termin 1.januar, bestemte jeg meg for å beholde, og ordene "mamma " skulle plutselig gjelde meg.. Søstrene mine skulle få et tantebarn.. Jeg skulle bli mamma.. Deretter planla jeg etter det og begynte å glede meg, samtidig som jeg var vettskremt..

 

Så gikk det galt.. Jeg skulle hatt en liten deilig sjokoladeklump av en gutt/jente nå, men har det ikke, og jeg kommer ikke over det... Hvert et eneste barn jeg ser får meg til å tenke på det jeg skulle hatt... Det er snart ett år siden jeg mista, jeg mistet 23 mai, og jeg lurer på når det skal gå over? Jeg vet at det nok aldri kommer til å gå over 100%, men..

 

Skrev dikt til ham/henne, rett etter at jeg s.a

 

Lille Vennen

forsvinner fra mammas mage

så alt for fort

hastigt

og uverdig

Lille Vennen på stjernehimmelen

i mammas hjerte

innerst inne

Ditt hjerte i mitt

Lille Vennen uten navn

i mammas hjerte

 

-23.mai 2008-

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg skulle hatt termin 27 juli i sommer.. men slik blir d ikke.. Jeg sliter veldig med å tenke på den babyen som ikke kommer... diktet ditt traff meg skikkelig. Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Eneste råd jeg kan komme med er råd andre har kommet til meg... Vi må bare lære å leve med det om vi ikke kommer over det... jeg har iallefall ikke kommet over det enda.... Vet ikke om jeg noen gang vil komme over "Mitt første barn"

 

 

[nipsodot]

Føles så med deg. Mistet i SA i mai 08. Skulle hatt den lille i begynnelsen av des. For meg var det helt grusomt i flere måneder. Jeg gråt mesten hver dag i over et halvt år, deretter flere ganger i uka i det neste halve året.. Flere i min nærmeste krets fikk barn rundt samme tidspunkt som vi skulle hatt.. Termindatoen, jula som skulle vært den lilles første.. Vi som har mistet har også mange "milepæler".. for ett år siden, var vi på denne tiden så uendelig lykkelige, med nyoppdaget graviditet.. .. For min del kan jeg si at det har tatt lang tid. Selv om det ennå kan være vondt (tårene renner når jeg skriver dette), kommer sorgen mer på avstand etter som tiden går. Gi deg selv lov til å sørge.

Klem

[Molait]

Beklager, men du vil aldri komme over det:( Med tiden blir såret mindre betent og nye opplevelser og minner vil legge seg over, men såklart du aldri vil glemme englen din! Det skal du ikke heller.

 

Livet går videre, men for oss er det med en sorg. Så må man vel på en eller annen måte klare å gå videre MED denne sorgen. Finnes terapigrupper med andre i samme situasjon. Kunne kanskjje være en ide? Noen å snakke med som forstår...som ikke bagatelliserer...som orker høre på...selv om man gjentar og gjentar seg selv...

 

Mistet en i 05 i uke 13 (døde i uke 11) og mistet nå for 3,5 uke siden begge tvillingene i uke 14. En tok jeg imot selv hjemme og den andre måtte jeg føde. Verden er til tider helt forfærdelig grusom urettferdig!!

[nøsti]

Nei, tror alltid at noe kommer til å mangle, uansett.... Livet skulle vært helt annerledes enn det er nå, det er så utrolig merkelig å tenke på... Og utrolig trist... Det går veldig opp og ned, andre dager er mye bedre enn andre, men jeg tenker på "den lille" hver eneste dag.. Jeg har en hund som er en kjempetrøst.. Høres kanskje merkelig ut, men uten henne er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært skikkelig deprimert.... Og selv om det er veldig trist å lese at det er så mange i samme situasjon, er det på en fattig måte en trøst.. at noen vet hvordan det føles, og at man ikke bare "må se å komme seg videre"

[nøsti]

Det er ikke så mye annet man kan gjøre, ta tiden til hjelp.. Jeg har begravd meg i jobb, hvilket har fungert ganske bra for min del, jeg var så utrolig langt nede etter at jeg mistet i SA.. Men kjenner også på at det begynner å bli på tide å bearbeide det på en annen måte, så jeg vurderer å gå til samtaler...

 

Føler med deg også, og tusen takk for ordene..

[nøsti]

Ja, jeg tror jeg vurderer det, å snakke med noen.. Man gjentar og gjentar de samme tankene inni seg, kan nok sikkert være bra å få gjenta de samme tingene høyt sammen med andre..

 

Så utrolig utrolig trist å høre om situasjonen din, det er helt sant, verden er virkelig helt forjævlig urettferdig!!

 

 

[babylovve]

Hei dere!

Fint å lese innleggene deres, da føler jeg meg ikke så alene. Jeg mistet i uke 12, rett før jul. Skulle hatt termin 25 juni. Jeg tenker på dette hver dag selv.

En ganske alternativ person sa til meg: Sjelene velger selv når de vil komme, og om man mister, så er ikke sjelen klar enda! For meg hjelper det å tenke slik. Jeg er ikke spesielt religiøs, men akkurat dette håper og tror jeg. Og det gir meg mot!

Jeg er ikke helt klar til å prøve igjen enda, føler meg ikke sterk nok fysisk og psykisk! Men kan jo hende at jeg blir lykkelig igjen når jeg har det koselige spiret i magen!:-) Selv om det nå virker utrooolig skummelt....

 

Og det er så URETTFERDIG! Hvorfor skal noen få babyer så enkelt som bare det, mens vi skal slite?

 

God klem til dere. Vi er skapt for dette her, tenk alle kvinner som har mistet i alle tider... Det har jo gått bra med dem!

[b77h]

sorgen vil nok alltid være der på et vis, men etter så lang tid er det synd det ikke føles lettere. Det må være utrolig tungt.

Selv mistet jeg i uke 6 i november 08 - etter å ha prøvd å bli gravid i nesten 3 år. det måtte et ivf forsøk til, og det er en ganske tøff omgang. Spesielt når det ender som det gjorde. Jeg var sykemeldt en uke og holdt meg i sofaen m blader, tv og snop. Og det gikk vel 1-2 mnd før det begynte å slippe taket. Nå føles det nesten ikke som om jeg har vært gravid. Det er sikkert mye vanskeligere å takle når det skjer senere, når det er et foster som kommer ut. Det høres helt forferdelig ut.

Jeg mistet min aller nærmeste og kjæreste (og nesten eneste) familiemedlem høsten 07. Det var og er så vondt, og jeg tror det gjør at aborten kommer litt i skyggen. Det var noe jeg mistet som enda ikke var et menneske. det å miste noen man elsker og har kjent hele livet, det er på en helt annen måte.

[nøsti]

Akkurat slik føler jeg det også, det er godt å vite at man ikke er alene om å føle det slik man gjør.. at man, selv om man mistet tidlig, tenker på det lenge etterpå, og sørger..

 

Det var en fin ting å si, at sjelene selv velger når de vil komme Beroligende på en måte.. Selv om jeg tror at jeg alltid kommer til å føle at "en sjel" mangler.. at jeg skulle vært mamma allerede nå og at de forhåpentligvis kommende barna mine skulle hatt en storesøster eller bror....

 

Lykke til videre, krysser fingre for deg og en evt kommende spire når du er klar for det!

[nøsti]

Akkurat slik føler jeg det også, det er godt å vite at man ikke er alene om å føle det slik man gjør.. at man, selv om man mistet tidlig, tenker på det lenge etterpå, og sørger..

 

Det var en fin ting å si, at sjelene selv velger når de vil komme Beroligende på en måte.. Selv om jeg tror at jeg alltid kommer til å føle at "en sjel" mangler.. at jeg skulle vært mamma allerede nå og at de forhåpentligvis kommende barna mine skulle hatt en storesøster eller bror....

 

Lykke til videre, krysser fingre for deg og en evt kommende spire når du er klar for det!

nøsti

 

[Anonym bruker]

Om man kommer over det eller ikke.

Jeg tror iallefall at man blir et mer ydmykt menneske. Takknemmelig, og at man aldri tar barna for gitt.

Det som gjør det vanskeligere for deg å komme over det, er trolig at det var en barnefar du ikke er sammen med og trolig ikke får barn med i framtiden?

Ikke slik forstått at nye barn gjør alt bra.

Men jeg har nå endelig to barn, akkurat det jeg har ønsket meg.

Jeg har mistet 3, de to første før jeg fikk mitt første barn, og i løpet av en periode som er såpass kort at de ikke alle kunne blitt født - om det hadde gått bra. Hadde jeg hatt en av de de kunne jeg ikke hatt min eldste. Det neste jeg mistet var nesten 4 år etter fødselen, og godt over ett år før jeg fikk nestemann.

Men jeg sørger ikke over det nå lenger. Jeg har på en måte barna mine, de andre var ikke ment for å leve dessverre.

Jeg er mor til de barna som jeg var ment å være mor til på en måte.

Og jeg ser ikke meg selv som avstumpet eller kald av den grunn.

Jeg var knust når det skjedde, spesielt den første gangen.

Nå har jeg ro.