14 dager igjen, HJELP!

[Anonym bruker]

Begynner å grue meg til fødselen. Har prøvd å fortrenge det til nå, men det er vel ingen annen utvei enn å møte frykten. Det jeg gruer meg mest for er: Hvordan det gjør vondt, hvor det gjør vondt og hvor vondt gjør det... Får vel bare bite tennene sammen. Ut må hun på en eller annen måte.

[Pernille19]

Hei! Du er ikke alene! Jeg har to uker igjen i dag jeg også. Den 19. er termin. Tenker kun på hvor vondt det kommer til å gjøre, selvom jeg også prøver å ikke tenke for mye på det. Jeg tar heller smerten den dagen den kommer:) Dette er jo bare en naturlig ting for kroppen:D

[esin]

Tror alle vi førstegangsfødende har det slik. Jeg har termin 22. og tenker veldig mye på det. Men jeg vet bare at jeg må gjennom det og at jeg ikke har noe valg. Da blir det faktisk lettere synes jeg.

[Nurkfrid]

Jeg har også tenkt en del på hva slags smerte det er snakk om. (Har termin om 17 dager.) Kanskje mer hva slags enn hvor mye. Er det sammenlignbart med noe: sårskade, muskelømhet, brukne ben, kramper, osv.? Så jeg har spurt om dette ved flere anledninger - til jordmor på helsestasjonen, på omvisning på sykehuset, på svangerskapskurs og til venner som har erfaring fra før av. Det svaret jeg får er stort sett likt: Det er snakk om høyt forsterkede menssmerter: kramper, murring, muskelømhet, osv. Og en jordmor påpekte at smerten i korsryggen kom uventet på henne. Men hun sa også at det var viktig å huske på at vi får pauser i smertene, og kroppen har tid til å hente seg inn igjen mellom riene. En venninne sier at den eneste smerten hun husker i dag (3 år siden sistemann) er smerten akkurat idet hodet blir synlig. Hun klarte ikke å beskrive det, men sa det var annerledes enn noen annen smerte hun noen gang hadde opplevd. Men da er det så kort tid igjen, at det gjorde liksom ikke noe...

Jeg tenker som så at dette er kroppen vår helt fint utrustet til å gjøre. Smerten er visst stort sett lik for de fleste, variasjonen ligger i hvilke forutsetninger vi har for å takle den. Jordmor på sykehuset påpekte også at tidligere emosjonelle erfaringer med smerte kunne påvirke fødselen. Har man vært utsatt for noe (jeg tror hun snakket om alt fra bilulykker til seksuelt misbruk) kan det være en idé å informere jordmor på vakt om dette. Man kan evt. skrive et brev som man leverer, om man ikke ønsker å snakke om det. Slike traumer eller tidligere erfaringer, har det visst med å dukke opp under en så sårbar situasjon som fødselen er.

Utover det, påpekte hun at også kultur og bakgrunn kan påvirke opplevelsen av smerte. Er man vant til å bli totalt beskyttet fra alt som er vondt, vil nok fødselen oppleves mer ekstrem enn for en som kanskje er vant til harde taklinger i hverdagen (deltar i sport, pusher seg selv, orker å gå litt ekstra selv om man er sliten, osv. Jeg snakker både fysisk og psykisk.)

Jeg opplever at det viktigste rådet jeg har fått er å fokusere på avspenning og en positiv holdning om at "dette klarer jeg." Fikk tips om å spesielt holde fokus om avspenning på tre områder: kjeve, hender og bekken.

Du avslutter med å si: "Får vel bare bite tennene sammen." Tror det er det stikk motsatte av det du bør gjøre. Slapp av i kjeven, pust og la det stå til.

Lykke til! (Til oss alle!)