Noen med svangerskapsforgiftning her?

[Rugemor]

Hei!

Hadde svangerskapsforgiftning i forrige svangerskap og legene er redd jeg skal utvikle det denne gangen også. Begynte tidlig på blodtrykksmedisiner og har vært delvis sykemeldt siden uke 7. I går ble jeg sykemeldt 100%, 22 uker. Trykket hadde ikke steget, men proteinene øker og jeg har mye hodepine. Har vært fulgt opp av fastlegen, men skal nå følges opp på obsposten for gravide.

 

Hvor mye med ro tar dere andre det som har svangerskapsforgiftning? Synes det er vanskelig å vite. Noe går jo av seg selv fordi jeg eg sliten og slapp, men hvor går grensen... Prøver å hvile ofte, og heller gjøre div aktiviteter i små etapper... Noen tips??

 

Hvordan går det ellers med dere med svangerskapsforgiftning? Utvikler deg seg til å bli værre og værre, eller er det stabilt??

 

 

[Medicus]

Hei

 

Jeg er andre gangs gravid i uke 26, og hadde alvorlig svangerskapsforgiftning for 1,5 år siden. Ble satt i gang i uke 39, men fikk kramper etter fødsel. Har hatt lett forhøyet blodtrykk hele dette svangerskapet, men ikke proteiner i urinen. Går til kontroll hver 2. uke, varierer mellom privat gynekolog, jordmor og sv.skapspol.på RH. Det ser ut til at trykket er på vei oppover når som jeg snart er ferdig med 2. trimester og det blir vurdert om jeg skal begynne med Trandate (gikk på det i 5mnd etter fødsel sist).

 

Jeg har vært 100% sykmeldt fra uke 10 - har en stressende jobb med lange vakter, noe som har vært helt nødvendig. Jeg merker veldig fort hvis jeg gjør for mye, og tar ofte pauser i løpet av dagen. Har funnet ut at det ikke nytter å planlegge for mye, her må man ta det etter dagsformen. Er periodevis slapp og har en del hodepine og begynnende ødemer. Men den største belastningen er vel egentlig bekymringene for hvordan det skal gå denne gangen og om jeg bllir like dårlig som sist....

[Rugemor]

Hei

Uff ja, man blir sliten bare av å gå rundt å bekymre seg hele tiden. Har bekymret meg siden før jul og enda er det tre måneder igjen. Legen på sykehuset sier at jeg ikke må bekymre meg slik, det er slett ikke sikkert at det blir svangerskapsforgiftning i det hele tatt denne gangen...

 

Jeg ble heldigvis frisk nesten rett etter fødsel. Blodtrykket sank etter bare noen timer. Hadde et krampe-anfall (blodtrykket steg raskt, og jeg måtte på overvåkningen, men litt usikker på om det var direkte relatert til sv. forg.) ca 8 timer etter fødsel, men etter det har jeg vært fin.

 

Begynte på Trandate tidlig i dette svangerskapet, men etter at jeg ble overført til kontroll på obs.posten så har jeg halvert dosen, uten at dette har slått nevneverdig ut på blodtrykk/protein.

 

De siste ukene har jeg kjent meg bedre enn på lenge, men plages nesten daglig av hodepine. Har vært hos øyenlege for sjekk, uten at de fant noe. I følge legen så er det ikke blodtrykkets skyld at jeg har vondt i hodet. Til det er det for lavt.

 

Tar sjangsen på en tur hjem til Vestlandet (bor i Oslo) nå til helga. Skal ikke gjøre noe, så håper det ikke blir for mye stress for meg og babyen.

[ToTette!]

Jeg er helt nygravert - uke 7, så jeg har ingen peil enda hvordan svangerskapet vil utvikle seg denne gang. Sist fikk jeg hurtig utviklende svangerskapforgiftning i uke 31 og det ble hastesnitt i uke 32.

 

Sist hvilte jeg mye fysisk. Hadde bekkenløsnings smerter fra uke 12. Uke 13-15 var så vonde at jeg kunne nesten ikke gå. Brukte minutter bare for å komme opp trappa til jobb, og det kjentes som en kniv som skar inn i bekkenet. Dermed ble det et meget passivt svangerskap.

Men psykisk var det MYE stress! Hormoner gjorde forholdet til et h... jeg var mildt sagt deprimert og hadde noen dager hvor jeg bare gråt og følte meg som et null etter en krangel. Temperamentet føyk i været også. Og jeg gikk ofte med høy puls pga at jeg var lei meg/forbanna.

 

Så svangerskapet var utrolig kipt, mentalt sett i hvertfall. Fysisk og. Men det mentale var værst. Men jeg trodde jo aldri det ville toppe seg med alvorlig preeklampsi også!

 

Det jeg skal frem til var at når jeg gikk gravid følte jeg at det psykiske stresset var farligst, og når det viste seg at jeg fikk det jeg fikk så følte jeg at det var noe av grunnen. Kanskje ikke til at jeg fikk det, for grunnlaget for sykdommen blir dannet med morkaka. Men at det ble så ille, alvorlig og skjedde så fort. Jeg inbilder meg at sånt stress er værre enn å være i farta fysisk jeg. Men mulig jeg tar feil. Det er jo ingen som vet sikkert. Ville bare dele mine tanker.

 

Så denne gang gjør jeg ALT for at jeg skal ha det harmonisk mulig. Sist takket jeg nei til sykemelding før det var for sent. Hadde ansvarsfølelse for jobben. Og jeg gikk rett i hormonfella og satt igjang med masse diskusjoner med mannen om det essensielle i forholdet.

 

Denne gang skal jeg be om sykemelding tidlig. Jeg hviler meg, koser meg, går turer. Jeg har tatt en alvorsprat med mannen ang hvordan han må hjelpe meg denne gang og styre meg. Og han er villig til å gjøre en del grep som kanskje går på hans stolthet for at jeg skal unngå temperamentutbrudd. Han er jo interresert i at det skal gå best mulig han og, og er fullt inneforstått at det er mest hormoner som gjør at det blir som det blir. Skal gjøre alt jeg kan for å gjøre svangerskapet sunnest mulig for både kropp og sinn, også får vi se hvordan det går denne gang. :-)

 

Ønsker dere andre masse lykke til!!