Gå til innhold

En litt annerledes vinkling av de som selv har blitt rammet av kvikksølvet. Anbefaler både motstandere og vaksinejunkies til å lese denne her!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Kvikksølvdebatten som forsvant

Om politiske ansvarsfraskrivelser

i gråsonen mellom tro og viten

 

Debatten om kvikksølv og

folkehelse er ikke ny.

Allerede i 1830-årene

startet det som etter hvert

ble kalt “den første

amalgamkrigen”. Andre

runde ble utkjempet på

1920-tallet, og den tredje

tok til rundt 1980. Her i

landet har den nå mer

eller mindre brent seg ut,

men i USA har debatten

blusset opp igjen, mer

intens enn noen sinne.

Nylig var jeg til stede på

en demonstrasjon mot

kvikksølv i barnevaksiner

utenfor helsedepartementet

i Washington DC. På

veien dit hadde jeg pratet

med mange av demonstrantene,

og opplevd dem

som varme, forståelsesfulle

foreldre. Men da de

svingte inn på plassen

foran helsebyråkratenes

bastion, skjedde det en

forvandling. Plutselig

brast de indre

demningene. Sorgen over

de hjerneskadde barna

slapp løs. Som en

flodbølge skylte den mot

de grå betongveggene.

Det var hjerteskjærende

og skremmende på

samme gang.

Og plutselig forsto jeg

hvorfor ministeren ikke

hadde lyst til å snakke

med oss. Tenk hvis det

hadde vært jeg som var så

uheldig at jeg kanskje

hadde vært med på å

forgifte en hel generasjon

med barn? Ville ikke jeg

også ha vært mer

tilbøyelig til å tro på en

annen forklaring? Ville

ikke det ha påvirket min

måte å lese bevisene?

Her i landet har helsemyndighetene

vært flinkere til å

holde dialogen åpen. De

har snakket mer med folk

og mindre ned til dem. Det

har resultert i mer tillit og

mindre åpent hat, men

grunnproblemene er de

samme: Uklare grenser

mellom tro og vitenskap,

politikk og medisin, ansvar

og ansvarsfraskrivelser.

Selv om det ser rolig ut på

overflaten her hjemme,

ulmer det fortsatt i undergrunnen,

og saken er ikke

død. De som mener seg

kvikksølvforgiftet, har ikke

til hensikt å gi seg, og nå

er det en del som holder

på å samle krefter til det

avgjørende slaget. Det er

nemlig kommet nye

muligheter til å påvise slike

forgiftninger.

I hundrevis av år har man

kjent til at kvikksølv er

giftig. Ekstremt giftig, til

og med. Likevel virker det

som om mange av oss

tåler ganske mye av det.

Min egen helse er for

eksempel uforskammet

god, til tross for at jeg

(med 12 amalgamfyllinger

og mye tannskjæring) trolig

burde fått bot for å spytte i

toalettet. Folk som jeg

burde også være forsiktige

med å bruke utedo:

Målinger har vist at ett

døgns avføring i verste fall

kan være nok til å omdanne

100 kg matjord til

farlig spesialavfall.

Andre er ikke like heldige.

For noen år siden var det

en amerikansk forsker ved

navn Amy Holmes som

ville teste teorien om at

f.eks. autisme kunne skyldes

kvikksølvforgiftning.

Hun sendte bud land og

strand rundt om at hun

ville ha hårprøver fra flest

mulig barn, både

autistiske og friske. Det

var babyhår det var snakk

om: De bløte lokkene

som foreldre tar fra første

hårklipp og fester i

barnets album. Resultatet

av studien var ikke helt

som forventet. De barna

som senere viste seg å bli

autistiske, hadde mindre

kvikksølv i håret enn de

andre.

Dr. Holmes’s første innskytelse

var å legge teorien

til side. Først senere

innså hun hva hun hadde

sett: Autistiske barn hadde

lavere evne enn andre

til å skille ut kvikksølv.

Andre forskere har siden

sett akkurat det samme,

og i dag vet vi litt om hva

forskjellene skyldes.

* En del av problemet er

f.eks. genetisk. Noen

mennesker produserer

helt enkelt mer av de

proteinene som er i stand

til å binde kvikksølv.

* Dietten er en annen faktor.

Mus som får melkebasert

diett ser f.eks. ut til

å skille ut bare 11% av

det kvikksølvet som mus

med ideell fôrblanding

klarer å kvitte seg med.

* Antibiotika er en tredje

faktor. Hos mus som får

både melkebasert diett og

antibiotika, skilles det

omtrent ikke ut kvikksølv i

det hele tatt.

De av dere som ikke skiller

ut kvikksølvet,

beholder det i kroppen.

Akkurat hvor er vanskelig

å spå. Hos noen pasienter

har man f.eks. funnet

22.000 ganger mer

kvikksølv i hjertemuskelen

enn i annet muskelvev.

Symptomene er ofte

uklare, men kronisk

tretthet er vanlig. Immunsystemet

og nervesystemet

virker å være mest

sårbare.

Like fullt fortsetter helsebyråkratene,

både i Norge

og andre land å basere

seg på studier som setter

likhetstegn mellom høy

kvikksølvutskillelse og

kvikksølvforgiftning. Hvis

to grupper skiller ut like

mye kvikksølv, og den ene

er frisk og den andre er

syk, anser man det som

vitenskapelig bevist at den

andre gruppen må ha blitt

syk av noe annet.

Årsaken til at slike

mentale kortslutninger ikke

er kommet for dagen før,

er åpenbar: De som er

satt til å passe helsen vår,

er i stedet blitt mer opptatt

av å passe sitt eget skinn.

Har de først sagt at

kvikksølv i

amalgamfyllinger og

vaksiner er ufarlig, og

investert prestisje i forsvar

av dette standpunktet, så

er det tilnærmet umulig for

dem å forholde seg

objektivt til ny informasjon.

Kommer vi noen gang til å

få fullgode vitenskapelige

bevis for hva som er trygt

når det gjelder kvikksølv?

Svaret er både ja og nei,

avhengig av hva vi vil.

* Hvis formålet er å være

føre var, så har vi allerede

de bevisene vi trenger.

Kvikksølv skulle i så fall

ha vært forbudt med det

samme det dukket opp en

begrunnet mistanke ... dvs.

senest en gang på 1830-

tallet.

* Hvis formålet er å overbevise

dagens helsepolitikere

i Norge, USA og

andre steder om at de har

vært for slepphendte med

giftstoffer, så er svaret

“aldri”. Å spørre dem om

hvorfor folk er syke, er

som å spørre bukken

hvorfor havresekken er

halvtom. (“For det første

er sekken nesten full, og

for det andre pleier 98% av

slikt svinn å skyldes mus

og rotter”).

* Hvis formålet er å tilby

billigst mulig helsestell til

flest mulig, er spørsmålet

umulig å besvare hvis man

ikke samtidig har politisk

mot til å avgjøre hvor

mange av de mest sårbare

individene som politikken

skal få lov til å gå ut over.

- o 0 o -

Noen problemer er løst her

i landet. Kvikksølvet

forsvant f.eks. fra de fleste

barnevaksinene på 1990-

tallet. Amalgam i tannfyllinger

er også på vei ut,

takket være at pasientene

har snudd ryggen til

materialet.

Andre problemer står like

uløst som før:

* Sårbare personer må

beskyttes bedre. Forskning

for å kunne identifisere

disse bør prioriteres,

og inntil vi vet hvem de er,

må alle beskyttes: Mindretallet

kan ikke ofres fordi

om flertallet har større

toleranse.

* Arbeidet med å stille

riktige diagnoser, f.eks.

ved hjelp av porfyrinprofiler,

må intensiveres.

* Behandling bør i større

grad enn nå kunne igangsettes

på grunnlag av

kvalifisert mistanke. Den

behandlingen som er

aktuell, er rimelig og

ufarlig sammenlignet med

konsekvensene av

(kanskje) å la pasienten

gå videre med kvikksølv i

kroppen.

* Helsevesenet må slutte

å betrakte slike pasienter

som anklagere og motspillere,

og i stedet akseptere

at de har helseproblemer.

Store problemer,

som kan løses hvis man

våger å tenke tanken på

at de kanskje er blitt

forgiftet.

* Fagmiljøer som har

investert prestisje i den

gamle doktrinen må inntil

videre betraktes som

inhabile. Tro må ikke

møtes med tro, men med

objektivitet og åpne sinn

for det som kan læres av

nye forskningsresultater.

 

Kopiert fra en forelder med barn som har blitt rammet. Hilsen den ufyselige antialt som har med medisinere og vaksiner:-) Og som synes "sunnmamma" er et levende bevis på akademisk uberegnelighet og som skader vaksineprofileringa mer enn det gangner. Og som bør finne seg andre motstandskjempere enn Wakefield som åndelig rådgiver og helseguru på motstandsiden:-)

Videoannonse
Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...