Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

anonym 30.08 her. Må få sende en trøsteklem. Håper at livsituasjonen din blir bedre etterhvert.

[Anonym bruker]

Hei HI, Jeghar fulgt med og skrevet en del innlegg til deg. Jeg synes samboeren din må være verdens største dust. At han gikk fra deg, vil være hans største tabbe i livet. Du virker som en morsom, følsom, intens og spennende person. Du kommer til å få mange interesserte menn rundt deg. Alle menn ønsker seg et slikt fyrverkeri som kan løfte hverdagen ut av kjedsomheten. Vondt for deg å komme i en slik situasjon, men dine utsagn om at du vil endre deg for å tilfredstille hans krav, kommer aldri til å kunne virkeliggjøres, simpelthen fordi man ikke kan forandre sin personlighet så radikalt. Du kommer til å være et fyrverkeri til du er 80. Hvis du i tillegg er flott å se på også, er du en drømmekvinne. Neste gang satser du på en mann som er singel, avtale? Det kommer aldri noe godt utav forhold bak ryggen på folk. Et forhold skal starte på en måte hvor du kan gå ut med din utkårede blant folk og være stolt over ditt catch.

La X'en ta over den usikre, vinglete samboeren din. En mann uten ryggrad og stolthet. Jeg synes en slik mann må være helt uinteressant. Ikke ha verdier eller ære. Nei få deg en mann som står for sine egne meninger. Ta noen måneder alene, bestem deg for hvem du er og hva du forventer av neste kjæreste. Håper alt ordner seg til det beste for barna deres.

xxx Lykke, lykke til fremover, hadde vært gøy om du kunne gi litt oppdateringen på hverdagen din nå. Husk å være stolt av deg selv ihvertfall

 

 

[Anonym bruker]

Takk for dine ord...

Ja, jeg er alle de tingene, jeg er attraktisv både mentalt og fysisk (ganske i alle fall!) og jeg mottar jevnlig tilbud. Har gjort det også gjennom forholdet, men har avvist alle. Det er bare det at jeg for første gang i mitt liv IKKE EN GANG er fristet! Jeg snuser ikke en gang på andre menn... Ingen kan liksom måle seg med han jeg er i ferd med å miste. Det er noe så banelt som at vi passer sammen i det fysiske, som om vi var støpt i samme form og deretter kløyvd i to. Så har jeg leita et halvt liv etter å finne han som jeg hørte sammen med: Min bedre halvdel! og nå går han fra meg...

 

Jeg har det ganske fælt, men jeg er fortsatt i fornektelsesfasen, så jeg snakker med han som om han var kjæresten min, kysser han når vi møtes...

 

Hør f eks på dette: han passa ungene her i denne uka, mens jeg var i oppdrag i to dager i forb. med jobb. Da jeg kom hjem var det blitt kveld, han drev og la om dekk pga det har snødd osv. Han skulle fly tidlig neste dag fra en flyplass to timer unna oss.

 

Da jeg kom strevde han først litt med bilen, tok seg så en dusj, drakk en kopp varmt sammen med meg, glodde på tv og prata med meg et par timer... og så sa jeg, det er seint, jeg skal legge meg. Klokka var over midnatt. Da skulle han kjøre! hva i alle dager, sa jeg, skal du kjøre NÅ? hvorfor kjører du ikke i morgen klokka åtte etter en god natts søvn?? (Jeg ville ha forstått om han kjørte klokka ti da jeg kom, og sov på hotell nærmere flyplassen - da har det en gevinst). "Nei, jeg skal dra nå, jeg skal ikke overnatte. Jeg fyller diesel og sjekker dekkene og så kjører jeg sakte til flyplassen, om nødvendig sover jeg en time i bilen før de åpner der."

 

Etter masse om og men - jeg sa at dette bare var latterlig - kom det fram at han rett og slett er redd for å bli her, i fall jeg forfører han!!! Jeg måtte bare si: i så fall er det ikke MEG du er redd; jeg har ingen magiske evner - i så fall er det din egen ambivalens du er redd. (Ikke en gang på gjesterommet kunne han sove, enda jeg lovte at han ikke skulle bli antastet... han stoler ikke på seg sjøl, trur jeg...)

 

Jeg kysser han ennå, han kysser meg tilbake, når jeg tar initiativ, kysser meg adjø osv - og jeg annonserer høyt og tydelig først: "Nå kommer jeg bort og kysser deg. nå kommer jeg og tar rundt deg." For at han skal kunne si neitakk, eller få mulighet til å trekke seg vekk, eller si at "Jeg går med det samme, jeg skal ikke ha noe kyss!" (Men det sier han ikke, og han trekker seg ikke vekk).

 

Til slutt, seinere på kvelden spurte jeg han ut på sms om han var redd for mine tilnærmelser, eller for at han skulle overmannes av egne følelser, slik at han ikke overnatter. Da svarte han at han prøver å være ryddig... (etter mange måneder med rot!)

 

Men det er en type forbehold han ikke ville ha tatt om ikke jeg hadde påpekt for han at det å ligge sammen, prate sammen, se tv sammen, kose sammen og spise sammen faktisk er definisjonen på å leve i et forhold - gjør man alt det, er man kjærester. "Dele bord og seng" het det i skilsmissemegling før. Så lenge man delte bord og seng var man per definisjon ikke separert!!!

 

Han er "ryddig" fordi jeg har sagt at når han er "uryddig" så ER HAN I ET FORHOLD. Så han trenger faktisk MIN hjelp til å gjøre det slutt også!!! Han greier ikke en gang å avslutte uten at noen gir han et puff.... (og gjett hvordan det føles å være den som puffer...?)

 

Men jeg har tatt meg faen på at jeg ikke skal endre atferd på dette punkt - JEG er glad i han, JEG vil være kjærester, dermed kan jeg når som helst si at jeg er glad i han og elsker han, jeg kan skrive det i hver eneste sms om jeg vil, det er ikke løgn. Og jeg kan kysse han - det er hans egen jobb å trekke seg unna, avvise meg eller ikke sette seg i den posisjonen hvis han vil slippe det. Jeg har ingen forpliktelser overfor noen tredjepart og er ikke utro mot noen, så vil han overnatte, kan han sove i min seng - men da forteller han meg noe gjennom den handlingen. Dette har han endelig begynt å skjønne, men det er under to uker siden sist vi hadde sex... Jeg handler i henhold til mine intensjoner, han får handle i henhold til sine, og klarer han det ikke, vel, da er de ikke sterke nok.

 

HI

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Naa synes jeg kanskje du gjoer det litt vanskelig for baade deg selv og han her... Selv om han har bestemt seg for aa gaa betyr jo ikke det at han ikke har folelser for deg. Det virker det som han har, men noen ganger betyr ikke det at man vil bli i forholdet. Det gjoer det vel ikke lettere for noen av dere at du "frister" ham saann, proever aa overtale han til aa overnatte etc. Synes du skal respektere at han naa proever aa holde den avstanden som sannsynligvis vil gjoere det lettere for deg aa akseptere at det er OVER.... Ikke lett, men tror du bare gjoer det enda vanskeligere for deg selv, og ikke minst barna deres, naar du holder paa saann...

[Anonym bruker]

Må le også av denne situasjonen din.

 

Enten så må du sparke han ut døra, eller så får dere være sammen igjen. Han kan ikke si han vil flytte ut når han sover i samme senga som deg, dere spiser sammen, er sammen på kveldene osv. Da er dere kjærester. Jeg tror ikke han vil flytte ut i det hele tatt, han bare prøver og tester deg. Det er jeg sikker på. Tro meg, han kommer aldri til å flytte.

[Anonym bruker]

Gratulerer Han vet endelig hvordan han har taket på en kvinne som deg. Tidlig i forholdet truet du med å flytte, da ble han sikkert helt fortvilet, det har han ikke tenkt å utsette seg for mer, derfor sier han at han vil gå fra deg. Dette er god gammeldags terrorbalanse som er i ubalanse. Du må nå velge 1 av 2 løsninger. Spille med, eller bli voksen. Hvis du spiller med kommer nok dette skuespillet til å holde på til du ikke er så attraktiv lenger for andre heller. Hva vil du egentlig med livet ditt, er et viktig spørsmål du må sette deg ned og besvare. Du sier du elsker denne mannen, og lister opp en masse gode sider, så forteller du at han kaller deg for de verste ting. Av det kan jeg lese at han ikke respekterer deg noe særlig, men det er fordi du heller ikke respekterer deg selv. Siden han synes det er greit å holde på dette skuespillet sitt, burde du bestemme deg for at du selv er din beste venn fra nå av og at du vil ta vare på deg selv heretter. Deretter gir du ham et utlimatum. Enten satser han på deg, eller alt han eier blir pakket og satt på gårdsplassen. For en gangs skyld må du stå for det du sier og si at nå er "det point of no return". Du kan ikke holde på slik til du er 45, regner med at du er yngre. Jeg tror din største glede i ham er at han later som han ikke vil ha deg. Man vil jo alltid mest ha det man må betale dyrt for. Si at nå er det virkelig slutt på dette tullet og heretter leverer han barna på døra når han har hatt dem og for å klare å holde deg unna selv, så prater du minst mulig med han. Begynn på ditt nye liv uten å ha så mange bekymringener angående en mann som ikke er tørr bak ørene.

[Anonym bruker]

Kjære 0704, 1102 og 1636.

 

Jeg hører liknende råd fra andre også. Og ja, om ti år vil jeg kanskje tenke at dette tok flere måneder enn det hadde behøvd å ta.

 

Vel, hvis det var Mannen i ditt liv? Ville du slippe han lett fra deg?

 

Jeg har ikke tenke å "gjøre det noe lettere for han" eller gjøre han noen tjenester i selve frakoblingsprosessen. DEN må han stå for sjøl. Greier han ikke gå ut døre med det samme jeg kommer inn og se "hadet, de små sover, alt vel", så er det fordi han sjøl ikke greier det eller vil det. Jeg har ikke magisk kraft - deter hans egen ambivalens som gjør vondt i så fall.

 

Vi har SMÅ barn, de trenger oss begge, hvorfor skulle JEG gjøre det lettere for han å flytte? Og oppdra dem i 15 år aleine....? Bør jeg ikke føle meg forplikta til å minne han om, så ofte jeg kan, alt som har vært og fortsatt ER fint mellom oss? vennskapet, pludring og prating, faglig fellesskap, humoren, sexen, det fysiske i kosing og ømhet, opplevelsen av å være nær med et annet individ: det er faktisk ikke bagateller, alt dette er MYE, det er faktisk en stor ting å forlate.

 

Jeg kommer til å fortsette å minne han på det, la han vite at han taper en hel masse ved å gå - jeg har ingen plikt til å si at han får det bedre et annet sted. Og jeg tror ikke heller at han får det... Jeg heller mer og mer mot at dette er del av hans egen psyke. En del ting han har sagt om sin historie tyder på det. Han greier bare et visst antall år i en situasjon før han bryter opp og flytter. Han har ingen stayerevne.

 

I unge år betydde det bare at han brøt opp fra jobb og bosted, og kanskje etterlot han seg en litt mer uformell kjæreste hist og her, men det gjorde ikke varig inngripen i noens liv. Da jeg møtte han var han "overmoden" for en slik forandring. Men jeg visste ikke at det var syklisk... Jeg trodde han var på feil sted i livet, i feil seng, feil jobb og feil tilværelse, det var jo sånne ting han SA!

 

Men mannfolk er ofte så umodne at de ikke veit det sjøl... dessverre.

 

Ja, kanskje har det påvirket oss/forholdet at jeg tidligere har truet med å gå. Men det var halvannet år før jeg begynte å mistenke han og leste den fatale sms-en. Jeg kan ikke se at det er hans måte å gjøre seg kostbar på som "holder meg i forholdet" - tvert i mot ønsker jeg meg trygghet, jeg har hatt spenning nok tidligere i livet og vil bare ha ro nå.

 

Det som holder meg her er minnene om alt som var bra, vissheten om alt som fortsatt er bra, og en fornemmelse av at han ikke "er seg sjøl". Som at han en dag vil komme ut av denne tilstanden og plutselig ha det litt lysere oppe i hodet, og at han da vil se på både min og sin egen rolle på en annen måte. Jeg mistenker at han er bipolar... Hvis jeg var psykisk syk ville jeg ha ønsket at mine kjære holdt ut en del, for at vi skulle kunne få det bedre sammen etterpå.

 

Og jeg er hele veien komplett ærlig - jeg dytter ikke barna foran meg og later som at det er ungene som egentlig har lyst til å ringe, eller later som at jeg har en presserende nyhet - jeg sier tydelig at jeg har bare lyst til å høre hvordan det går, jeg vil prate, jeg savner å høre stemmen hans, alt sånn. Helt uten skjult agenda. ikke som henne, ringe i mai og mase om noe som KANSKJE skal skje i høstferien...snakker om døvt påskudd.

 

Vel dere skal ha takk for at dere leser. Jeg kommer ikke til å plutselig begynne med en "streng linje", han skal få lov å hoppe alle hindrene heeeeelt aleine, og jeg skal underveis minne han på hva det er som er deilig og flott ved å være nettopp MIN kjæreste. Han skal sjøl få ta valget, ikke på grunn av ting, men på tross av ting. Han skal virkelig mene dette. Det er da ikke for mye forlangt?

 

 

[Anonym bruker]

Du skriver:

 

Jeg har ikke tenke å "gjøre det noe lettere for han" eller gjøre han noen tjenester i selve frakoblingsprosessen. DEN må han stå for sjøl. Greier han ikke gå ut døre med det samme jeg kommer inn og se "hadet, de små sover, alt vel", så er det fordi han sjøl ikke greier det eller vil det. Jeg har ikke magisk kraft - deter hans egen ambivalens som gjør vondt i så fall.

 

Men naar han proever aa gaa saa gjoer du jo alt i din makt for aa overtale han til aa bli!!! Jeg synes du burde begynne aa hoere litt paa folk rundt deg, det her er jo helt latterlig..

[Anonym bruker]

Hei

 

jeg har lest alle innleggende dine.

 

jeg har jo min kultur i sekken når jeg gjør meg opp en mening om det du skriver, så hvilket inntrykk jeg har fått av deres forhold kan jo være fullstendig feil.

 

Uansett så virker det som om maktbalansen dere to i mellom er så ulik fra første stund. Du er sterk verbalt og logisk, mens han er et følelsesmenneske.

 

Egentlig lurer jeg på hvorfor han søker til damer som er sterk verbalt? er det noe i hans barndom? er feks hans mor slik...

 

Jeg tror at forholdene ikke blir så bra når den ene er god logisk og den andre følelsesmessig. Man er ikke på samme "planet" når ting skal diskuteres. Det blir en frustrasjon for den logiske som føler at den følelsesmessige aldri henger med, og for den følelsesmessige som aldri får uttrykt hva den egentlig mener.

 

Jeg var i et lignende forhold, men jeg var den følelsesmessige og mannen min var den logiske. Han prøvde alt for at jeg skulle bli i forholdet, men det tok slutt etter intens prøving i 6 år. Da hadde vi forut for de 6 årene et godt samliv på 11 år. I de 6 årene vi kjempet for forholdet vårt var vi også for det meste av tiden lykkelig.... tro det eller ei, men noen mennesker har god kjemi selv om de ikke er ment for å leve sammen hele livet....

 

Vi er begge i et nye forhold med mer likesindige partnere. Han har det godt og jeg har det godt. Vi er venner og samarbeider godt om barna. Stemor til mine barn er fantastisk og jeg kunne ikke fått en bedre stemor enn henne. Ungene elsker henne også. Våre nye forhold har vart i 3 år. Vi fant oss nye partnere så å si samtidig og det var et kjempe pluss tror jeg.

 

Det var trist og vont for oss begge at vi ikke håndterete ujevnheten i maktbalansen oss to i mellom, men vi lærte mye av det som vi har tatt med oss videre.

 

Jeg håper det samme for dere to.

 

Finn deg en mann på ditt nivå som kan å diskutere, som håndterer ditt temperament osv :-)

 

Det er fælt å slippe mennesker som vi er glad i videre, men samtidig godt å se at de blir lykkelige og får det godt når de møter den rette.

 

Takk for at du delte din historie! Ønsker dere begge alt godt og håper du lar høre fra deg igjen.

[Anonym bruker]

Du må gjerne synes at det er latterlig. Men jeg kan si en ting med hånden på hjertet som de færreste kan: jeg er oppriktig. Muligens latterlig, men helt, helt oppriktig og ærlig. Når jeg sier at han kan bli, så legger jeg til at han er velkommen hos meg. Når jeg ringer, forteller jeg at det BARE er for å høre stemmen hans.

 

Taktikk og strategispill og lek kan andre bedrive. Mine barn er 2 og 3 år gamle og har hele oppveksten foran seg. Jeg vil ha den tiden sammen med faren deres. Jeg har råd til å være latterlig.

 

Om han føler seg fristet av en latterlig kvinne, så er det INNE i han selv, i hans eget hode at fristelsen ligger, fordi - ja nettopp fordi han har følelser for meg. Dem syns jeg han skal dyrke, ikke avvikle. Mye kan gjøres ved hjelp av den enkeltes innstilling. jeg har sagt mitt i den saken, og jeg åpner for at han skal kunne angre. Dette er ikke irreversibelt, og det informerer jeg han om hele tida. Jeg har også mine grenser, men de er ennå ikke nådd. Jeg har for mye å tape. Stoltheten er en liten, liten pris.

 

Jeg kan gjerne høre på råd, men de må ha relevans for meg. Når de begrunnes med å ta hensyn til HAN, da melder jeg meg ut. Jeg kjemper ikke for han eller for meg sjøl, jeg kjemper for familien og paret.

 

HI

[Anonym bruker]

Dette innlegget kjenner jeg meg igjen i. Du setter fingeren på noe viktig: jeg er essensielt logisk, han er essensielt emosjonell. Men utad virker vi motsatt...han later som han er logisk (han er det i de mer forretningsmessige delene av livet) og han er også meget verbal - men han trekkes altså til sterke, snakkende kvinner.

 

 

Og når da en av dem har snakket og argumentert med han lenge nok, "kjøper" han det hun sier - helt til han kommer hjem til den andre og får så hatten passer. Jfr våre diverse "regler og dekreter" som ekskona påførte oss, som han godtok, men som fikk meg til å steile...Han sa bare "Husk at dere er begge gløggere enn meg, og jeg syntes det hørtes lurt og plausibelt ut der og da...!"

 

(Mens i mine ører var han blitt rundsnakket. Feks at vi alle tre skulle delta på samtale hos familievernkontoret, slik at eksen skulle få sagt til MEG hvordan hun ville jeg skulle opptre dersom vi møttes i garderoben i barnehagen. For hvis ikke jeg ble med på møtet og deretter fulgte reglene fra henne, så ville hun bli SYK. Få angst. Panikkangst og besvimelser! Og dette TRODDE han på, en voksen mann...!)

 

 

Jeg har også emosjonelle sider, stor lykke, stor sorg, depressive sider, temperament, sterk lidenskap... jeg begynner endelig å komme ut av hormonelt kaos og ammetåke - jeg har stort sett vært gravid eller ammende mor i 3 år, og har ikke sovet en full natt siden slutten av 2005. Nå begynner jeg å bli normal.

 

Men det er HAN som har barseldepresjonen - sånn som det ser ut for meg. Alt er svart for han, alt det fine vi har opplevd er utviska av triste ting, alt som gjorde at vi kom sammen har han fortrengt, eller vil ikke ha fokus på - det er veldig rart. Som å snakke med en person som har splinten av trollspeilet i øyet og bare ser det vonde.

 

 

Så jeg - jeg føler som før. Jeg er bare glad i han. Men han klarer ikke en gang å huske at han har vært glad i meg....og han ville ha bitt tennene sammen for å holde ut med det, dersom jeg ikke hadde ant ugler i mosen og dratt han med til familievernkontoret, der han ble nødt til å snakke om det. Det er jo det som er så synd. At den logiske og verbale av oss (jeg) klarte å legge sammen to og to, og prøvde med en "medisin" som passer for verbale, logiske folk - mens den emosjonelle av oss går i en graut og en tåke, mimrer om ting han tror var bra for 5 år siden (men det var jo ikke det, da hadde han jo blitt der!), klarer ikke sortere, føler seg rundsnakka av den ene og den andre (og mest av meg, fordi han er mest sammen med meg), og skvalper opp og ned i sin halvdepressive tilstand.

 

Medisinen for han hadde ikke vært å ha logiske, konstruktive samtaler, eller å analysere hva og hvor det gkk galt. Medisinen for han ville ha vært å lagre gode opplevelser, bryte opp i perioder og gjøre lystbetonte ting, påta seg oppdrag i utlandet, gjøre ting sammen, ha mer barnevakt, gå på festivaler og konserter i lag, ligge på stranda...masse sånt, som ville ha gitt han assosiasjoner om at livet med meg også er idyll, ikke bare grått og slitsomt.

 

Men på ferie har han så lite stayerevne der også - vi kan ha seks gade dager og en dag der vi krangler, men det han HUSKER er at "vi kranglet hele ferien". Han har så lav toleranse for ufred, disharmoni, konflikter - selv de konfliktene som løses. For meg blir de til luft etter at de er løst. For han dominerer de fortsatt minnene etterpå.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Jeg er også slik som du beskriver mannen din. Jeg husker det siste... så kranglet vi siste dagen i ferien så var det det jeg husket.

 

Kanskje vi er slik vi som er følelsesmennesker??

 

x mannen min ville så gjerne beholde meg uansett... jeg syntes så synd på ham, og det var grusomt å ta valget om å gå, men han fortjente noen som elsket ham. Jeg unte ham kjærlighet og det kunne ikke jeg gi ham.

 

Når han gikk ned på kne og sang "hvis jeg ber på mine kne" av Eidsvåg... da slet jeg, men angrer ikke i dag.

 

Det er så godt å se ham lykkelig, og at han får den kjærligheten han fortjener.

 

Jeg har det så godt nå som jeg har funnet meg en som er mer lik meg, og samtidig vet jeg at mitt vanskelige valg ble det beste for ham også samt felles barna våre.

 

Han har i ettertid sagt at han angrer seg fordi han bedde på sine kne, og oppførte seg så svak overfor meg. Han angrer fordi han gjorde det så vanskelig for meg, og at han mistet selvrespekten for seg selv pga dette. Jeg mistet også respekten for ham som mann. Jeg måtte være den sterke.

 

Vel tiden får vise hvordan det går for dere to.

 

Jeg personlig angrer meg for at jeg brukte 6 år på å bryte ut av forholdet. Vi har lidd så mye begge to, og gått glipp av det å være lykkelig i den tiden vi kjempet så hardt.

 

Jeg skal aldri bruke 6 år på å gi slipp på noen igjen om jeg havner i en slik situasjon. Når jeg har diskutert brudd med andre som har opplevd det samme, så har vi det til felles... ikke bruk for lang tid for sårene blir bare større og større... det tar så fryktelig lang tid å lege.

 

Jeg håper ikke din x mister respekten for deg.

[Anonym bruker]

Tja, seks år var vel drøyt! Han har jo (på en måte) bestemt seg - han bare gjennomfører ikke helt. Så dette er ikke bare min avgjørelse, det er jo noen andre i det også.

 

 

Veit du, hvorvidt han mister respekten for meg eller ikke, det driter jeg egentlig i. Hvis vi ikke er sammen, hva betyr det da om han føler respekt eller ikke for meg? Og hans måte å framvise manglende respekt på blir alltid påtalt av meg - om ikke annet så sier jeg at dette tåler jeg dårlig å stå og høre på, så nå må jeg ut av rommet, men jeg er villig til å snakke videre når han er klar til å gjøre det ordentlig.

 

Uansett syns jeg ikke det er mine medmenneskers jobb å "oppføre seg slik at min ikke mister respekt for dem" Tvert imot er det min egen jobb å respektere andre - også hvis de ydmyker seg, også de som legger seg på kne. Jeg er mindre til menneske dersom jeg ser ned på andre - uansett grunn. Uansett om jeg mener vedkommende har oppført seg som en svak person. Vi er alle svake av og til.

 

Mannen min har på mange måter vært den svake hele veitn, latt seg manipulere av eksen, latt seg provosere av ungene - jeg har måttet beholde roen i sånne ting. Jeg respekterer han ikke mindre selv om jeg så at han var svak i de situasjonene. Jeg følte medlidenhet og omsorg for han. Respekt er en innstilling man kan ha med seg og bruke i samkvem med mennesker, det er ikke en "presang" eller gunstbevisning man gir til enkelte og tar fra andre.

 

Og på samme måte syns jeg innstillingen om "hva man husker" er en intern greie. Triste og fine ting skjer - mitt valg er å skrive den livshistorien jeg vil ha. Jeg trenger ikke juge en gang, jeg trenger bare vektlegge noe og ha mindre fokus på noe annet. Mannen min (og du) kan bestemme seg for å fokusere på den ene triste dagen blant 13 fine dager. Det er et personlig valg.

 

Men feilen oppstår når han begynner å "besmitte" de 13 fine dagene med det kjipe, og etterpå påstår at det var 14 dager i helvete, og til slutt kroner verket med å ansvarliggjøre MEG for hans personlige 14 dager i helvete...når jeg ikke en gang føler at jeg var med på dem, jeg var med på to helt greie uker med en krangel midt i...!

 

Da kan man snakke om at det blir vanskelig å føle respekt. Ikke fordi han har det leit, jeg ser ikke ned på han for det, men jeg har vondt for å respektere et verdensbilde der alle andre skal sukre ens hverdag....

 

Vel, dette ble litt vidløftig. Kanskje jeg skal være glad jeg ikke har annet enn kjærlighetssorg. den går tross alt over en gang. Min manns generelle misantropi og "Weltschmerz" går kanskje aldri over...? da er jeg likevel heldigere enn han.

 

Klem fra

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes kanskje du skal tenke litt på det hun over her skriver. At selv om man er utrolig utrolig glad i hverandre så er det ikke sikkert det beste er at man er sammen. Hverken for dere eller for barna.. Jeg kjenner dere jo ikke, men utfra det jeg leser her kan det se litt ut som det er tilfelle for dere. Og at han har skjønt det, de rundt dere har skjønt det... Han prøver å løsrive seg fra deg selv om han er glad i deg. Fordi han vil ikke være sammen med deg lenger. Brutalt, trist, men det virker som det er sant... Kanskje du og kan se det hvis du får ting litt på avstand. Har du mulighet til en liten ferie/helgetur og bare slappe av litt? Du må jo være temmelig utslitt av dette sirkuset og!

[Anonym bruker]

Jeg tror barna har bedre av å være i en familie med meg og faren enn å være på deltid hos meg og den andre delen av tida hos far og skrekkøgla.

Det står jeg for.

 

HI

[Anonym bruker]

...og for øvrig tror jeg mannen min er sjuk. Han tar feil avgjørelser og sier ting han ikke egentlig mener (eller, ikke mente før, i alle fall) og at det vil være helt feil å gi opp midt i sykdommen. Hvis han blir bedre eller blir frisk er det avgjørende at vi som er rundt er med på å stabilisere dette. Holde fortet, liksom

 

HI, igjen

[Anonym bruker]

Hvordan sjuk da?

[Anonym bruker]

HI!

 

Nå skal jeg være ærlig.

 

Jeg tror faktisk det er du som er syk jeg. Du er besatt av denne mannen din, du må bare ha han fordi han ikke vil mer. Er sikker på at hvis han ikke hadde denne xen som du vet han kommer til å gå til så hadde du aldri brydd deg på samme måten.

 

Men du takler ikke at han vil forlate deg for xen sin.

 

Hvorfor er du så sykt besatt på denne mannen din ? Han vil jo ikke ha deg mer HI, han har jo gitt deg klar beskjed. Han vil flytte ut og være med sin X dame. Men du driver og forfører han, prøver å holde han igjen hos deg.

 

Så hvis det er noen som er syk så er det jo du som er syk. Jeg er så lei av og høre på alle disse unnskyldningene dine i denne tråden. Det er bare viss vas. Hver gang noen prøver å gi deg seriøse råd om å faktisk la mannen din få gå som han har lyst til så går du rett i selvforsvar og ber alle passe sine egne saker og at vi ikke forstår situasjonen din.

 

Hadde du vært jordnær og normal så hadde du latt mannen din gå i fra deg. Hvis han elsker deg og ønsker å leve sammen med deg så hadde han kommet tilbake til deg. Det må jo være mye bedre for deg også å vite at han kommer tilbake til deg og vil være sammen med deg fordi det er deg han elsker. Det er en sjanse å ta, men det hjelper ikke å utsette noe du vet kommer til å skje alikevel.

 

Så hvis du ikke takler at vi tør å si vår mening så må du heller ikke lage en tråd som denne.

 

Håper du blir frisk snart iallfall og lykke til Hvis han er lykkelig med xen sin så la han få være lykkelig. Jeg er sikker på at det hadde han ønsket for deg også.

[Anonym bruker]

Hvis du blir lei så ikke les. Men hvis du vil svare, så ikke legg inn fri fantasi!

 

Jeg elsker en mann som en gang elsket meg. Prøv å engasjere deg ekte og ærlig i en person, og se hvordan du takler at han går fra deg. Det er ikke morsomt, enten man har barn eller ikke, men jeg ser ikke lyst på en framtid aleine med barna. Da svelger jeg heller kameler.

 

Om det er henne eller en annen han går til er lite viktig - men jeg hadde mistanke lenge til at hun "brukte" han litt, og jeg har mange ganger og på ulike måter prøvd å gjøre han klar over at HANS lojalitet til et forhold som tok slutt, var med på undergrave det forholdet som han var i der og da.

 

Du må gjerne ha en mening, men da må du takle at jeg ikke jatter med heller. Å være veldig glad i et menneske, å anse han som din beste venn og å ha barn med ham, det fører faktisk til at man ikke jubler når han flytter. Folk snakker som om jeg bestemmer, at jeg må "la han gå som han har lyst til!" - det er jo det han gjør! Jeg kan da ikke holde på han!!!

 

Og han har ikke engang flyttet til henne, han har brukt tre måneder på å få ut en åttendepart av eiendelene sine (da han dro fra henne tok det under to uker...) så den store motivasjonen har han ikke - det er ikke JEG som bremser han! Han har ikke en gang tatt noen kontakt med henne omkring gjenforening, selv om han veit at hun vil. (Han hadde vel kanskje grunner for å flytte den gangen også, veit jeg, som gjør det mindre forlokkende som han later som!)

 

Men han bestemmer ikke over MIN atferd, over hva jeg skal si eller hvilke grenser jeg trekker opp mellom oss. Vil han ha grenser, får han trekke dem opp sjøl. Og hadde han trukket opp tydeligere grenser for eksen, så hadde hun aldri vært i håret på oss hverdag og helg som hun var i fire samfulle år, med en evig telefonering og regulering av atferden vår.

 

Jeg håper du treffer en tilsvarende mann, som er din beste venn og mannen i ditt liv, og feiger rett ut med det samme det blir knuter på tråden. For da må du bare begynne på nytt. Og på nytt. Og på nytt. For da vil du bli seriemonogam. Det hadde ikke jeg lyst til, jeg ser for meg alderdommen min med en jeg er glad i. Jeg syns det er normalt og jordnært å forvente konflikter, og å ønske å løse dem. Jeg ser det som lite jordnært å tro at konflikt og knuter ikke vil oppstå. Det er ikke en sykdom, men sykdom er jo alltids et bra "argument" å bruke mot noen hvis man vil avskrive deres meninger.

 

HI

[Anonym bruker]

Bipolar personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt "manisk/depressiv" pga stemningsskift mellom oppstemthet og down-perioder). Dette er ikke noe jeg finner på for å unnskylde noen - han har beskrevet sine tidligere down-perioder for meg, og de har alltid ført til at noe eller noen lå igjen i kjølvannet etter hans oppbrudd. Men bipolar lidelse kan lett medisineres med gode resultater, det skyldes en mineralmangel i hjernen.

 

HI

[Anonym bruker]

Det var svar til 07.11!

HI

[Anonym bruker]

Er han enig i dette selv da? Og evt villig til å bli behandlet for det? Da er det jo verdt et forsok kanskje..

 

Ellers er jeg dessverre litt enig med hun over... Jeg hadde blitt glad på dine vegne om du i det minste kunne ta deg en "breather" og pause så det kanskje blir lettere å se ting klart. Kanskje en helg bort med en god venninne er alt som skal til.

[Anonym bruker]

HI

 

Faen ikke rart han føler seg psykisk syk sånn som du presser han. Så har han xen som maser, og deg som forfører, presser og maser på han.

 

La mannen få fred til å tenke for seg selv uten at du skal henge over han og fortelle han alt han skal gjøre, tenke osv.

[Anonym bruker]

Ja jøss, det innlegget var virkelig en tankevekker. Mener du at jeg skal bare gi han nøkkelen til hånjerna også nå da? Men da flytter han jo bare? Jeg som har all makt her, og som tvinger han til å få ereksjon og alt, skal jeg virkelig slutte med det, og kanskje la han låne bilen også, og fjerne radiomerkingen fra øret hans? La han få LOV til å flytte altså, det var jammen en ny og spennende tanke.

 

For her i Fritzl-kjelleren min har jeg til nå hatt rimelig god kontroll på han, ser du, og han har ikke klaget så høylytt at naboene hørte det heller, så jeg tenkte han var lykkelig. Men etter det kloke og saklige innlegget ditt skjønnner jeg jo at det må ligge noe under. Tusen tusen takk, du har nok reddet en stakkars mann fra meg. Vi sender en hilsen i posten.

 

HI

 

Jeg syns du er en skikkelig, skikkelig slem og ondskapsfull person, og jeg syns du skulle ha baller til å signere med nicket ditt. Når en familie går i oppløsning sitter du på sidelinja og kritiserer den parten som vil at familien skal fungere. Håper du opplver det samme sjøl en gang, og får samme type "støtte" fra andre.

[Anonym bruker]

Til 0747:

Ja, jeg har jo tatt meg mange sånne faktisk! Fine turer i sommer, med venner, festivaler og fint vær - store opplevelser å leve lenge på. Men hver gang jeg kom hjem, var mannen der fortsatt, greide ikke pakke, greide ikke flytte, greide ikke jobbe (derfor jobber han som en gal nå, for mange av oppdragene er ikke fullført av den grunn) og han var aggressiv, slem, kalte meg stygge ting, kjefta på sønnen min osv., angrep han en gang faktisk også - mann i ubalanse, tenker jeg da.

 

Og nå sier han det er min skyld at han ikke greide å pakke! Snakker om verdensbilde - full ansvarsfraskrivelse. Det er min skyld hvis han ligger med meg også, syns jo enkelte her, men trøst dere med at jeg ler meg i hjel av sånt. Mannen er 42 år og har vært ute mange vinternetter før - han kan velge heeeeeelt sjøl - og han sier han skal ut, men gjennomfører ikke. Det er INGEN TING jeg kan gjøre fra eller til, annet enn å fortelle at jeg ikke er enig, at jeg tror på forholdet og er glad i han ennå. Enn så lenge.

 

Ja, han er litt enig, i små øyeblikk, i at det kanskje ikke er bare verden utenfor som trekker ham ned.Han har ikke nevnt det med noe "navn" som feks bipolar lidelse eller depresjon, men han vedgår å ha vært nede ganske lenge, og før det var han det med jevne mellomrom. Han har sjøl uoppfordra fortalt om nedturene sine, og den største nedturen kom jo 2 år før jeg ble sammen med han, men på mirakuløst vis greier han å gjøre den også til min skyld, gitt.... (ja så dere har nok rett, jeg må være veldig veldig syk og sykelig opphengt i mannen min, jeg som faktisk greier å ødelegge livet hans med tilbakevirkende kraft...)

 

Ja, det er et slit å ha det sånn i seks måneder, at noen jeg vil ha i livet mitt vil bort fra meg, og først lar meg sveve mange måneder i uvisshet, og er aggressiv mot meg, og kaller meg ting, og seinere flytter ut i snegletempo, mens han ennå bedriver "kjæreste-atferd"; kaster seg over meg den første kvelden etter et fravær og tar initiativ til sex osv (så, ja, det er også han som forfører!) og lar meg sveve i nytt håp igjen og igjen.

 

Jeg har nok å gjøre emd å gå på jobb og holde orden i huset samt ta meg av ungene, og selv de om har en kjærlig å hjelpsom mann ved sin side syns hverdagen er slitsom iblant. Om jeg blir "syk" av situasjonen, usikkerheten, aggresjonen og det daglige slitet på toppen av alt, er det i alle fall ikke noe rart - uansett er det en vond sorgprosess - men jeg tenker ikke å påta meg bøddelrollen overfor samlivet mitt likevel. Den som vil ut, får flytte ut. Jeg har ikke noe som helst anvar for å få fortgang i det, hjelpe til med det, glatte over der han dummer seg ut eller være assistent i hans tilnærmelser til andre damer. Skjønner virkelig ikke at noen mener det er min jobb!!!

 

HI