Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

Takk for dine ord - ja, det samme tenkte jeg faktisk i dag. Har sovet dårlig og våkna kjempetidlig i dag, fordi det toppa seg ganske stygt i går kveld.

 

Jeg venta på helt konkret at han skulle be meg om unnskyldning for hva han hadde gjort, men i stedet virka han så arg.

 

Jeg spurte han en del, fordi han vanligvis har det der humøret etter en prat med eksen - det er som om hun forgifter ham! Jeg veit at det høres sprøtt ut, men når de har hatt en av sine lengre "kosestunder" merkes det på de underligste vis. (F eks den ene dagen er han villig til å planlegge ferie, ja, vi gjør det i morra, sier han, og virker som han gleder seg. Men neste dag har han vært på tråden en timinutter med henne, og da ser han ikke en gang på brosjyrene jeg viser han. Og så kommer det gradvis fram at han tror neppe det blir noe hyggelig å dele ferien med meg...)

 

Så jeg spurte og grov litt om hvordan det hadde artet seg, oghan bøe mer og mer aggressiv, så til slutt spurte jeg rett ut: du høres ut som om du har vært i en samtale som har gjort deg aggressiv, som du noen ganger er etterå ha snakket med X. Nei, han hadde ikke rukket å snakke med henne, de hadde bare møttes i vekslingen. OK tenkte jeg men det var da rart.

 

Seint, seint på kvelden klarte jeg til slutt å si at jeg faktisk venter på en kommentar fra deg sjøl, på at du legger opp til å juge. Jeg prøvde på mange måter å snu hendelsen opp-ned, hva ville du syntes hvis det var jeg som jugde for deg og planla overnatting med eksen osv. Han var ganske bisk, og spurte hele tida hva han kunne gjøre for å få slutt på samtalen, for han ville sove. Unnskyld var et ord han i allefall ikke ville ta i sin munn.

 

Så kom det der som du nevner, at det er jeg som får skylda - han ble nemlig forbanna, og sa at dersom han hadde kunnet snakke med meg, så hadde han aldri behøvd å juge, og dersom jeg ikke hadde vært så gal i hodet og hatt så sprø reaksjonsmønstre, så hadde det ikke vært noe problem, for da hadde han sluppet å juge, men siden jeg var "unormal i huet" - hans ord! - så gikk ikke det an, og da måtte han juge. Og dessuten så virka det som om jeg trodde det var et stevnemøte med henne han la opp til, og dét var i alle fall ikke tilfelle.

 

Jeg sa at det var faktisk ikke poenget, det er uærligheta jeg kicker på, men det ble en veldig utrivelig avslutning på kvelden. Noen ganger tenker jeg at dette er ikke vits i, men jeg sa bare "du aner ikke hvor sterkt jeg prøver og står i for å få til dette, og at jeg ikke vil krangle som det siste jeg gjør om kvelden, jeg vil aller helst kysse ..."

 

Så idag, når jeg våkner aleine i huset før seks, fordi jeg sover urolig, så gjør jeg dét jeg egentlig har sagt jeg skal slutte med - jeg sjekker mobilen hans. Fordi han virker så annerledes og fordi han var så aggressiv.

 

Der har han meldt til henne at han må returnere, og ikke kommer til å bli over på turen som planlagt, "hvis det er OK for deg" - heldigvis gikk han ikke inn på hvorfor... Så følger en veksling, der hun sier jaja, hvis du må, og litt til, og til slutt: "Og når det er sagt, så hadde jeg vel håpet på å få en prat med deg, men, men" og han svarer "Hadde håp om det samme, men, men..."

 

Og hun sier: "Bra. Jeg er en smule spent på hva som skjer, for å si det mildt...." (nå siterer jeg direkte.)

 

Jeg skammer meg ikke en gang over å ha lest dette, for jeg "leste" det aller først i øynene hans og han blånekta hele veien. Er ganske forbanna nå, og er frista til å starte en ordveksling med henne pr sms - fra hans mobil. For å se hva hun egentlig har slags forventninger, og

dermed finne ut hva mer de har slags planer. Og hva han får henne til å gå o vente på! For hvis hun har forventninger, så er de jo skapt av noe eller noen.

HI

[Anonym bruker]

Uff du, denne mannen er jo ikke til aa stole paa.. Som du sier selv, han lyver deg rett opp i ansiktet. Jeg vet ikke hvor lenge du boer godta dette lenger naa, det virker jo ikke som om han proever en gang, eller tenker noe paa hvordan du har det.

 

Jeg haaper du konfronterer han med meldingene, og at du ikke kjoeper en evt unnskyldning han (garantert) kommer med blindt. Jeg vet det er vondt og at du vil beholde ham, men naa synes jeg han begynner aa teste taalmodigheten din veldig her...

["Taushet er tull"]

Uff, jeg kjenner nesten suget i magen selv når du skriver det om å lese SMSene hans.... jeg har vært der.... Og selvrespekten når man synker så lavt, fordi man egentlig har bestemt seg for ikke å lese.... og frykten som kommer når man faktisk finner noe med "mat" i.......

 

Det virker jo som om det er en spenning mellom dem.... En spenning jeg tror kjapt ville bli borte om han ble "fri" og hadde lov til å møte henne.... Slik det er nå har han hele tiden deg som "unnskyldning" for at hun ikke skal få taket på han, Han trivdes jo ikke i forholdet med henne tidligere... så han vil nok egentlig ikke ha henne tilbake, men følelsen av fortsatt å finnes attraktiv hos henne koser han seg med....

 

Du har skrevet tidligere at han er utbrent og deprimert. Han kan jo ikke bli annet slik han holder på...... Det tar på, både fysisk og psykisk, å skulle holde to "forhold" varme.... Stressnivået hans er sannsynligvis skyhøyt.

Det at han gir deg skylda for mange av de vanskelige tingene mellom dere, gjør han fordi han er for svak til å innrømme at det han selv driver med er feil. Han prøver derfor å rettferdiggjøre det, ved å finne feil hos deg. Han vet at alt han beskylder deg for ikke stemmer, noe som igjen påvirker selvrespekten hans ytterligere i negativ retning, og som gir han enda dårligere samvittighet.... Og jo mer blid, forsonende og "krypende" du er, jo verre blir det....

For han aner ikke hvordan han skal komme seg ut av den situasjonen han er kommet i..... Han klarer ikke gi slipp på den positive oppmerksomheten fra eksen, og han klarer ikke ta et oppgjør med deg, for du har faktisk ikke gjort noe galt.....

Sannsynligvis vet han overhodet ikke hva han vil.... Men kanskje ved å psyke deg ut, vil du avslutte forholdet, og han sitter igjen som den som ble forlatt..... og da har han "lov" til å søke trøst hos andre...

 

Jeg synes du finner deg i mye, men jeg dømmer deg ikke for det.... Jeg har nemlig vært der selv..... Jeg vet hvor vanskelig det er når alt man ønsker er at det skal bli bra..... Fornuften sier ofte én ting, mens hjertet sier noe helt annet....

 

Håper du finner ut hva som er best for deg og dine.... tenker på deg!!!

 

 

[Anonym bruker]

Takk jenter...

Ja, jeg finner meg i mye, for nå er jeg nede på rein VILJE. Jeg vil ha dette til å funke, for jeg veit at det går. Jeg veit at vi to passer veldig bra sammen når vi begge har det bra og er i form!

 

Jeg er ikke klar for noen enkle løsninger. De løsningene blir nemlig ikke lette. Det er ikke bra å bryte opp flere ganger nå - jeg vil ikke gjøre det mot ungene og jeg vil ikke gjøre det mot meg selv. Jeg trenger stabilitet, og jeg trenger - eller vil ha - den kjærligheten jeg har følt sammen med denne mannen. Om andre fra utsiden ikke kan se hva som er så flott med han, så kan jeg det.

Men jeg vil gjerne ha et ordentlig og flott forhold, der vi kan være ærlige mot hverandre. Det er sant at jeg har vært veldig sint og at jeg har skremt han bort. Men jeg informerte han i går om at det argumentet er ikke noe trumfkort lenger - det er veldig tynnslitt nå, og det er ikke så mange ganger til han kan juge for meg og fortsatt komme unna med at det er fordi "han ikke tør å si sannheten, for jeg blir så sint."

 

Denne gangen blei jeg nemlig ikke sint, jeg reagerte ikke på noen måte som kunne kalles unormal (ett av hans yndlingsord mht å beskrive meg...)

 

Stressnivået hans skyldes livet vårt generelt - det var slitsomt også før eksen "tilga" han og begynte på gjenerobringskampanjen. Men det blir vel ikke bedre av at han går rundt og har litt dårlig samvittighet hist og her, og forsvarer seg med det ene og det andre, særlig hvor slem jeg var i 2007...

 

Og alle mine forsøk til nå, på å skaffe oss bedre rammebetingelser - f eks å gå inn med en samla innsats overfor ungene, å stå som et sterkt par uten "fangarmer" til alle kanter osv ser han på som begrensninger for egen livsutfoldelse. Virker det som. Slik som nå - jeg vil etablere ærlighet som utgangspunkt - da føler han seg kontrollert, jeg har ikke noe med hva han sier til eksen, jeg har ikke rett til å mene noe om dette, jeg kan dessuten takke meg sjøl pga at jeg var slik eller sånn for 2 år siden. Så jeg jobber i motvind!

 

Det er hardt. Gi meg styrke. Jeg "fant" virkelig meg selv med denne mannen. Jeg elsker å snakke med han, jobbe sammen med han, elsker å le sammen med han, og den kroppslige, erotiske delen av dette er helt uovertruffen. Hjelp meg å finne en måte å holde på en svak mann...

 

[Anonym bruker]

PS

Jeg virker nok veldig kontrollerende. Mannen min syns det. Jeg hater å sjekke sms-er. Men som det er nå, så skjønner jeg at hver gang jeg har følt tilskyndelse til å sjekke, så er det fordi jeg har en ekkel magefølelse.

Som nå i dag, jeg ble ikke fortrolig med at han skulle være så bisk og avvisende når han sjøl hadde dumma seg ut. Så jeg våkna med magefølelsen. Og jeg fikk rett: det var noe der. Fortsettelse følger.

HI

[Anonym bruker]

haha, jeg godter meg på dine vegne HI.

 

Du er virkelig ikke sann. Du trenger ikke bli såret eller lei deg engang, for mange meldinger over her så ser du flere personer har anbefalt deg om å forlate denne mannen. Han har deg kun for å ha deg til han har ordnet seg til med noe bedre. Han utnytter deg 1090%

 

Så nå synes jeg langt i fra synd på deg lenger. For dette sa alle at kom til å skje. At en kan bli så trangsynt etter alle de sporene og hintene denne mannen har gitt deg så åpenlyst.

 

Viser bare igjen hvor dum du er.

[Anonym bruker]

Ja, du veit jo lissåm alt, du som skal opp i 7.klasse i høst. Jeg takker for dine velmente og velfunderte tips, og sender en hilsen i posten. (En kjempestor pakke bobletyggis, så har du munnen opptatt med noe en stund, da blir det vanskelig for deg å få gjort så mye annet, tenker jeg.) Flott innsats, vi tar imot neste innringer:

 

 

Til dere andre som har svart meg: i dag har han inngått avtale med meg om at i den tida vi setter som frist - eller karantene om du vil - så skal forholdet prioriteres og gjenoppbygges der det er råd å finne noe å bygge på. Det skal gjøres uten videre løgner og uten at det er en plan B klar for noen av oss. I praksis betyr det at vi skal lukke dørene til andre mulige forhold og beskytte samlivets intimitetssfære. Jeg har det skriftlig, og velger å se på det som at hans intensjoner er sammenfallende med mine.

 

Er ganske letta nå, og gleder meg til å ta tak i detaljene for gjennomføringa. Det ser ut til at vi muligens får et 8 ukers opphold på Modum bad og familiesenter, hvis vi kvalifiserer til det. Tør nesten ikke begynne å håpe, men det hadde vært kjempenyttig.

 

Et nytt håp for framtida er i ferd med å feste seg hos meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Skriftelig?? Joda, du kan sikkert saksøke han for en kondom når han bryter denne avtalen.

 

Er det dere som er 14 år eller ? Hun over deg kommer med gode poeng og kommer med mye av det vi alle tenker om deg nå. Dette virker helt useriøst og jeg tror det hele er bare tull og tøys. Ingen som hadde blitt hos en mann som har følelser og vil ha tilbake xen sin og gjør alt åpenlyst for å vise deg det også.

 

herregud, ta deg sammen og få deg et liv HI.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke svart tideligere men jeg har to barn med en mann som ikke visste om han ønsket mer, jeg gjorde som deg stelte rundt, passet på at mine negative sider ikke kom fram så veldig godt og gikk på tærne for at han ikke skulle finne noe negativt med meg eller unga.

 

Han hadde det flott han, jeg vaska hus, tok meg av barna, lagde mat til han og ga han sex mens jeg var redd for å stille krav.

Og samtidig slapp han jo allt som het følelser og mas fra meg da jeg var redd han skulle gå han er jo pappan til barna mine.

 

Etter 4 mnd var allt likt som dag en, Han kunne ikke bestemme seg nei det ville han jo ikke nå for han hadde det så flott tross allt slapp å gjøre en dritt og ble behandla som en konge.

Det var flott for han men jeg hadde nesten helt mistet meg selv i dette forholdet.

Og alle problemer vi noen gang hadde hatt var selvfølgelig min feil.

 

Jeg kom til konklusjonen at han elsket meg overhode ikke, for om han hadde gjort det så hadde han ikke behandlet meg slik jeg var verdt og ikke forventet at jeg skulle være en robot som gjorde allt hva han ønsket.

 

For det var det jeg var en robot. Liveredd for å vise følelser ovenfor han for om jeg var lei meg eller sint eller såret så fikk jeg høre det.

 

Så etter 4 mnd ba jeg han dra, sa han fikk dra bort og gi meg beskjed når han hadde bestemt seg, for enten måtte han prøve like hardt som meg i å ordne ting igjen,Og la meg være den personen jeg. Eller så fikk han bare finne seg noen som er det han vil ha. Jeg var ferdig med å late som.

Jeg sa også at gikk han til noen andre i sin tenke periode så var vi slutt, han kom ikke inn i huset til meg igjen om han hadde sex med andre.

 

Det er mange mnd siden nå, om han har hatt sex med andre vet jeg ikke, men uten at han har sagt han har bestemt seg så har jeg bestemt meg at jeg vil ikke ha han tilbake.

 

Både jeg og barna har hatt det bedre uten han. Han vil alltid være pappan deres men nå slipper de å leve med denne dårlige stemmningen som allt skapte.

Han skyldte på meg for allt men jeg har insett i ettertid at det var lite av dette som var min skyld.

 

Du sa til å begynne med at du var i følge han for hissig men selv etter at du passet på å være mindre hissig så var allt alikevel din feil.

Vel jeg sier bare vær forsiktig å ikke utslett deg selv helt, om han elsker deg må han elske hele deg ikke hva han kan forme deg til.

 

FRa hva jeg leser i det du skriver så vil jeg si at han elsekr deg ikke, men han får allt han vil ha, sex, kos og ingen forplikteleser og ingen masing og samtidig en syndebukk for allt som går/føles/er galt.

 

Jeg skjønner deg og dine følelser men jeg håper du ser lyset, det er ikke negativt å sette grenser for hva man er villig til å godta, du kan ikke forandre han, enten elsker han deg eller ikke. Ingenting du gjør nå kan forandre på det.

 

Ikke etter så lang tid, og jeg syntes ikke du skal godta at han legger all skyld på deg, du må faktisk stå imot. Han vil aldri respektere deg engang om du ikke forlanger det.

 

Prøv å sett tankene på om det var en venninne og ikke deg det skjedde med sett deg på utsiden, hva ville du sagt da, hva ville du rådet henne til.

 

Lykke til samme hva du gjør.

Men husk du kan ikke forandre andre barne deg selv.

Og du kan ikke gjøre andre lykkelig om du ikke er lykkelig også.

 

[Babyluren]

Med tanke på hvor anerkjent det nå er å være aleneforsørger og de stønadene som er tilgjengelig tror jeg dessverre det er få som satser så hardt på forholdet sitt i dag som det du later til å gjøre.

Det gjennomsyres jo i hele BIM og du ser spor av det i tråden her og. Jeg syns det er beundringsverdig, men det er noen gode poenger som kommer frem og, du må ikke undervurdere deg selv eller la ham gjøre det heller. Det må faktisk TO til for å få et forhold til å fungere. Ene parten kan ikke bære hele alene.

 

Jeg håper du har mange nære rundt deg som du kan snakke med og som vil støtte deg uansett hva utfallet blir av dette.

 

Lykke til videre.

[Anonym bruker]

Jeg ser faremomentene ja, det er derfor vi setter en konkret tidsfrist med en dato. Jeg går ikke på gress i ubestemt tid.

 

Jeg er også oppmerksom på at ja, det kan hende han ikke elsker meg. Ikke nå. men han har gjort det en gang, og jeg har også vært i den posisjonen at jeg ville vekk, og han var redd. Jeg er ikke stolt av hva jeg gjorde i den tida, og jeg angrer bitterlig på mye av det jeg sa.

 

Men å miste seg selv er noe annet enn å ønske å endre seg. Jeg kan ikke endre han, og jeg kan ikke bære forholdet på mine egne skuldre aleine. Den dagen han vil bort, blir han borte - det argumentet bruker han sjøl også. Han er her ennå. Jeg er her ennå. Det er et utgangspunkt. Vi hater ikke hverandre, men vi har heller ikke samme mål og forventninger. Men det er utgangspunkt for diskusjoner og forhandlinger, og det kan bli tilpassa, om man kan bli enige om å være forskjellige.

 

Jeg virker sikkert veldig gammeldags som faktisk "går med på" å søke endringer - endringer på meg sjøl som person. Men det er forskjell på å bli den beste man kan bli, og på å miste seg sjøl.

 

Jeg jatter ikke med, jeg er nøye med å si hva jeg kan leve med og hva jeg ikke kan leve med. Nettopp derfor unnlot jeg å bli sint da han jugde - jeg mener det er av ytterste viktighet å være tydelig og anstendig.

Om en annen person behandler meg dårlig: har jeg noen grunn likevel til å bli en dårlig person? Da "vinner" jo hans stil over min. Jeg vil ikke at miljøet mellom oss skal preges av at "alt er lov så lenge vi tier om det" eller "når ingen krangler, gjør det ikke noe om forholdet er dødt."

 

Jeg vil ikke synke til et sånt nivå. Min moral i forholdet er uforanderlig. den største hemmelighetn jeg har er faktisk at jeg har beskrevet utviklinga så detaljert her på nettet. det veit han ikke. han veit at je har søkt hjelp hos andre, og omtrent hva jeg sier til dem, han veit hva jeg sier til legen og til familievernkontoret - han veit at jeg har sjekka sms-ene hans. Jeg har kanskje gjort mye feil, men jeg har innrømt det.

 

Så til alle dere som sier at jeg bør gå, at jeg er dum osv: det er mulig dette ville ha vært et dumt valg i DITT liv, eller i noen annens. i mitt liv er det dumt å gå før alle stener er snudd, for jeg har mye å tape, og det har barna mine også. men for all del, de som lar seg provosere av at folk IKKE blir skilt må gjerne bli det. Underlig hva det går an å hisse seg opp over.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Det er dumt å si at noen er dumme fordi de finner seg i så mye som du har gjort med denne mannen. Han er sikkert glad i deg, men han er også glad i ekskona si. Det er mange som aldri blir ferdig med tidligere kjærester, men alltid vil ha en nostalgisk lengsel, som denne tråden begynner med. Jeg er sikker på at de siste SMSene du åpnet på hans telefon hentyder til at de har snakket om hvordan det ville bli å bli sammen igjen. Det er ekstremt sårende for deg selvfølgelig, men alikevel må du være realistisk. Alle dine anstrengelser vil ikke føre deg i den retningen du ønsker, husk han var helt fortvilet i den perioden du truet med å gå, da var ikke du redd, for du hadde hans kjærlighet. Nå er det du som er redd, nettopp av samme grunn. Dette er så klassisk. Når du forstår at jo mer du løper etter han, jo mindre får du taket på ham, vil du kanskje legge om strategien. Maktbalansen mellom dere har gått rett vest. Den må gjenopprettes.

Jeg ser at du ydmyker deg selv så mye at han aldri kommer til å få respekt for deg hvis du fortsetter. Slipp, la det gå. Begynn på jobben det er å få bedre selvfølelse. Din selvfølelse er på bånn. Begynne med å tenke tilbake på tiden da du traff ham. Hadde du et dårlig forhold da også? Var det han som fikk opp selvfølelsen din? som gjorde deg lykkelig? Jeg synes jobben din blir å være lykkelig nettopp fordi du er du. Antakeligvis en sjarmerende jente som er intens og impulsiv. Eksplosiv og pågående (utifra din beskrivelse av forholdet deres). Han likte dette, hvorfor begynner du å se ned på disse egenskapene? Vil du bli ei treig, rolig, kjedelig kjerring? De er det altfor mange av. Vær eksplosiv, spennende, ikke la ham alltid vite hvor han har deg. Det er det som er den egentlige deg og det skal du være stolt av. Kom igjen nå :-) Ta deg en tur på kafe med venninner. Ha spennende ting å snakke om, konsentrer deg om andre ting enn bare hva han holder på med. Du kan likevel ikke endre på han, like lite som han kan endre på deg.

Kvinner må slutte å skulle bli en annen for å bli likt. Han likte deg da han traff deg. Selv om du var på tilbudssiden, fant han nok ut hvem du var i løpet av 6 mnd. Slutt å være en dårlig kopi av deg selv, vær originalen med glede. Hvis det viser seg ikke å være bra nok, vil ihvertfall dine barn ikke bli spesielt glad over å sitte igjen med en mor som har uslettet seg selv. Lytt på dette. Jeg ønsker deg en god sommer, hvor du ikke går på akkord med deg selv.

 

Stor klem baby

[Anonym bruker]

Takk! Det var både kloke og vakre ord!

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg verken vil eller kan bli noen "showcasedame", en av dem som er rolig, avbalansert, har maten klar, huset ryddig osv osv. bare for å være "perfekt" så mannen ikke skal finne noe feil og leite etter en annen.

 

Men jeg prøver å være realistisk. Når mannen min sier at han har forandra seg mye for å tilfredsstille mine krav, så mener han ikke egentlig at han har forandra seg. Han har undertrykt ting som han skjønte at jeg ble provosert av eller som han ikke fikk positiv respons på. Han er ikke "et forandret menneske". Han biter bare tennene sammen.

 

Jeg kan ikke gjøre sånn. For det første syns jeg det er en umoden og lite framtidsretta framgangsmåte - det vil nemlig smuldre før eller seinere, dersom det bare er viljen som avholder deg fra å være deg selv - og for det andre fordi jeg mener at endring er en indre prosess, og at den må ha en indre motivasjon. Som å slutte å røyke: jeg gjorde det ikke alle de årene da det bare var propagandaen som påvirka meg. Den er nemlig ikke min egen, den er myndighetenes! Men jeg gjorde det da mine egne grunner for ikke å røyke ble viktige nok - for meg.

 

Jeg har lyst til å være den eksplosive, ja, og impulsive, og levende, alt det der. Men jeg har faktisk også en indre motivasjon for ikke å være så kompromissløst forbanna og så utagerende når jeg blir sint. Jeg har innsett det langsom, og i tillegg til at jeg skremmer min mann, har jeg sett tendenser hos sønnen min. Han, som jeg trenger å lære seg å trappe ned i stedet for å trappe opp. Når jeg selv ikke klarer det, kan jeg da vente det av en unge i barneskolen? Jeg må være en modell for dette jeg også. Og dessuten har jeg etter en eller to av episodene - der jeg selv syntes jeg forfekta en hellig vrede - etterpå sittet igjen med en flau smak i munnen. Jeg har rett og slett vært skamfull over min egen eksplosjon. Litt fordi jeg så det i ansiktet til mannen min - at han var helt utmatta - og litt fordi jeg innså at reaksjonen ikke sto i forhold til det som hadde skjedd forut. Jeg vil ikke være sånn. Jeg plager andre med å være sånn.

 

Jeg har den indre modenheten til å klare å forandre meg - innvendig, på ordentlig. Jeg hadde på et tidspunkt også bare negative følelser for mannen min. Jeg følte meg lurt og presset opp i et hjørne, jeg var helt oppgitt. Men jeg sa til meg selv at det er en indre prosess som må til - jeg har selv ansvar for mine relasjoner og mine følelser. Jeg må være nysgjerrig på ham, se hva jeg ser når jeg leiter etter de fine tingene hos han. Jeg fant helt andre ting enn de tingene jeg først falt for! Jeg fant svakheter også, som jeg tidligere hadde prøvd å se bort i fra, ting jeg hadde vært flau over, men som nå framsto som rørende...

 

Jeg måtte gjøre samme prosess overfor barna hans. de er tuta fulle av mors bitterhet og hennes verdier (som jeg ikke deler) og jeg klarte ikke alltid å se dem som individer - jeg så bare "roperter". Roping og roping, de ropte ut mammas indoktrinering og egne ønsker i en salig smørje. Jeg klarte ikke å se det mannen min syns er det vakre og sjarmerende med dem. Men jeg bestemte meg for å prøve, og bestemte meg for å ta initiativ med dem. Være kjærlig, ta dem på fanget, skryte av det de klarte fint. Det funket på veldig kort tid! det funket også internt i hodet mitt: ikke bare ble de glade i meg, jeg ble mer glad i dem.

 

Men mannen min har neppe den modenheten som skal til. Jeg har aldri møtt en mann som har det - jo kanskje én, for 15 år siden. Mannen min sier at ting går bedre mht sitt stebarn, for eksempel (som han har vært stygg mot i perioder) men det betyr ikke at han er mer glad i barnet eller har endra seg innvendig. Det betyr bare at han klarer å overse det han er irritert på eller at han trekker seg unna når det er konflikter på gang. Han har ikke vært igjennom en mental prosess.

 

Derfor kan jeg ikke forestille meg at han på eget initiativ vil prøve å gå gjennom noen mental prosess for å "få øye på" de positive tingene med meg, eller de positive fruktene av våre ulikheter - f eks at det noen ganger er bra å være eksplosiv? han har ikke den indre tryggheten som jeg har. Han er ikke vant til å se sitt liv og sine handlinger fra utsida tror jeg. Han grubler, men tar ikke inn så mye nytt i grublingen - dermed blir det ingen prosess, det blir bare kverning.Som det er nå må vi bare prøve å etablere regler og vaner, og håpe at vanen i sin tur påvirker tanken. Det er også en mulig vei til endring, og den er usynlig og føles ikke som "tvangstrøye".

 

Du nener at jeg bør være meg selv, og enten ser han mine kvaliteter eller han ser dem ikke. Vel - det er vanskelig, akkurat nå, å "være den han falt for". Husk at han falt egentlig bare for annerledesheten, eller drømmen om noe annet, fravær av hverdag - noe sånt. han var utbrent allerede og lei av kona. Han har aldri kunnet si høyt til meg hva det var med meg som var interessant for ham, annet enn at jeg var pen og morsom og hadde samme verdier som ham, i alle fall noen av dem. Så viste det seg at vi hadde ikke samme verdier. Så viste det seg at livet med mange små barn og kaotisk arbeidssituasjon ikke var morsomt. Så viste det seg til slutt at det han sitter igjen med er en dame som er pen å se på. Og det er jo ikke nok, er det vel?

 

Ja, det er kjempesårende å vite at de hadde avtalt å møtes og at de begge følte de hadde bruk for en prat. Men det er godt å vite at den praten ikke var viktig nok - han tilbød seg å returnere, og han gjennomførte. (Sannsynligvis føler han seg ikke trygg nok på at det finnes noen mulighet for ham der i gården, så da tør han ikke sjanse på at jeg hiver han ut, hehe! ingen mann forlater en kvinne uten å ha en Plan B? )

Men jeg spurte dagen etterpå: Hva sa hun da turen var over? Nei, de hadde ikke snaktes etterpå, sa han. Hva, ringte du ikke, sa jeg. Han slo fast at han ikke hadde noe usnakket med henne... Men hun har noe usnakket med DEG, sa jeg da. (Jeg viftet ikke sms-teksten i ansiktet på han, et han hadde svart "Hadde håpt på det samme...". Han veit det best selv. Og han er veldig diplomatisk i sine svar til henne, han svarer alltid akkurat tilstrekkelig diffust. Hun kan tolke det ganske positivt, men det har inneholder ikke noe kompromitterende.)

 

Det er sårende å vite, ja, at tanken i det hele tatt er tenkt, men jeg motiverer meg med at han ikke er seg selv.

[Anonym bruker]

Hei! Hvordan går det med deg? Jeg har lest i gjennom det du har skrevet og du virker som en veldig modig og reflektert dame, -ønsker deg det beste.

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for interessen.... må dessverre melde at jeg har hatt Sommeren Fra Helvete.

 

Samboeren min har virvlet nedover og nedover i en stadig mer negativ spiral, der han til slutt sitter igjen med bare kallenavn og sjikanøse ord. Enhver "alvorlig" samtale ender med, eller har i seg, et eller flere elementer av sinne og sjikane. Jeg er "psyko", jeg er "manipulerende" jeg er alt mulig rart. Det går ikke an å avtale eller planlegge noe ut over en halv eller en hel dags varsel. Han vil flytte ut, men har ikke - på hele sommeren !!! - greid å si når og hvordan, og om han tar med seg alt han eier eller om han tar en time-out, om vi skal i mekling eller om vi skal prøve å ha ro og avvente litt... Han er en mann i ubalanse.

 

Han har gått løs på sønnen min også. For en bagatell. (Konflikt med ett av hans egne hellige barn, selvsagt...de som aldri gjør noe feil....!) Det var fælt, og jeg vil ikke at slike ting skal skje igjen, men jeg tenker inni meg at dette er jo ikke den eneste sannheten om samboeren min! Han er jo så mye annet også! Men akkurat nå er han aggressiv, og for hver gang han har en samtale med eksen (noe han lovte meg at han ikke skulle ha....) er han mer aggressiv. Det er veldig lett å lese. Han kan f eks forlate huset i en time eller to i et helt legitimt ærend, men et kvarter går med til å ringe med henne og legge planer.

 

 

Jeg har blitt lurt på alle punkter og alle lovnader i sommer, og alle mine betingelser og alle forsøk på å "give and take" for at vi begge skulle komme rettferdig ut av det, har endt med at han lover noe, bryter det, og når jeg påperker det, tar han tilbake lovnaden, og legger til en masse skrik, skrål og sjikane. Brutale personkarakteristikker osv.

 

Eksempelvis: Vi blir enige om at vi skal ta pause, men at det skal skje på en god måte, med den nødvendige tida som trengs, vi skal ha en god tankeprosess og vite hva vi går til; der forholdet har fått alle sjanser - og ikke minst at dette skal skje uten løgner og uten at noen av oss har en "avløser" klar på trappene.

 

Ja da, det mener han også. Men så tar jeg han i flere løgner, og så oppdager jeg at det med å gi forholdet "alle sjanser" f eks ikke innebærer noe forpliktende, som evt parterapi. Nei, han vil ikke gi det alle sjanser likevel, det var bare noe han sa. "Hvorfor sa du det da?" spør jeg. "Fordi du krevde et svar." sier han. "Ja, men du sa du var enig." påperker jeg. "Jeg var ikke det, jeg ville få samtalen til å ta slutt."

 

Sånn sirkler vi oss nedover og nedover. Neste skanse er at jeg vil gi han time-out, hvis han trenger det, jeg skal la alt stå åpent, vi trenger ikke gjøre opp boet, han trenger ikke ta noen valg, han skal få et hvile-halvår. Men da må han gjøre som han lover. Bl a begrense den kontakten han har med eksen til å gjelde det formelle mht barn og sånn.

 

Men det klarer han ikke. Så da sier vi at det blir annerledes, men kan vi i det minste prøve å ha en fruktbar og god dialog? Det vil jo jeg. Så jeg har en lengre samtale med han der jeg appellerer til det beste i han, forteller hvordan hans skjellsord påvirker meg, og at han har i sin makt en masse måter å ødelegge meg på. Han kan ydmyke og vanære meg på det groveste, han kan dra ungene inn i konflikten og brette elendigheten ut for ekksen sin, og gasse seg i skadefryd med henne og andre, han kan være slem og ubarnhjertig og sende meg gjennom et smertefullt og opprivende brudd som jeg ikke ønsker, og som dessuten knekker meg som menneske. ELLER han kan la det være! Det GÅR an å være høflig og barmhjertig mot sin forhenværende og beholde muligheten til en grei dialog med vedkommende - hvis man vil det.

 

 

...men det er altså siste skanse, så nå er jeg i den posisjonen at jeg trygler og ber om at vi kan bryte opp uten hevn og uten å rasere hverandre. For to måneder siden forhandla jeg om at vi la forholdet på is og prøvde å se det beste i og hos hverandre - nå forhandler jeg om ikke å bli knust og nedbrutt i en rein hat-aksjon.

 

 

Så, nei, det går ikke noe særlig bra. Jeg forutså ikke denne prosessen. At han brukte timene hos fam.vern til å sette i gang et tankesett som legitimerer bruddet og en tankeprosess som bygger ned alt han må ha hatt av varme følelser for meg en gang i tida.

 

Det hjelper lite hvor reflektert jeg er, når mannen er på det nærmeste forstokka. Akkurat nå føler jeg det som at jeg aldri vil ha en kjæreste igjen i mitt liv. Jeg syns menn er bare løgn, løgn, løgn. De består av et ytterskall som skjuler det meste av sannheten, og så litt vassent innhold uten ryggrad innerst. Kjenner at jeg er kvalm her jeg sitter. Har tapt 10 kilo på halvannen måned med dette, for matlyst har jeg ikke hatt siden april. Og jeg er svimmel, har besvimt i butikken en gang, og gråter for et godt ord... men alle mine reaksjoner er jo bare "manipulering" og "krokodilletårer", i min manns øyne!

[Anonym bruker]

*gi lang, lang klem til deg*

 

Føler ikke det er så mye mer jeg kan si... Utrolig trist...

Gå med hodet heva og vit at det ikke er DIN feil!!!

 

*enda en klem*

[Anonym bruker]

Anonym 19.08 her. Huff, det var en trist utvikling... Det virker på meg som om siste toget har gått og du fra nå av bare må ha fokus på å få ordnet det praktiske i forhold til et brudd, ellers kan det bli for tungt for deg både psykisk og fysisk. Men, det er selfølgelig bare slik jeg ser det ut fra det du har fortalt, og en avgjørelse bare du kan ta.

 

Personlig er jeg også i et vanskelig samliv (andre problemstillinger enn det du har). Det som har hjulpet meg er å sette opp for meg selv datoer med frister. Hvis livssituasjonen er like uholdbar pr 01.01 da blir det samlivsbrudd. Jeg har også satt opp ulike scenarioer i for meg selv i forhold til det økonomiske (beholde hus / ikke beholde osv.)

 

Skjønner deg veldig godt i forhold til det med at det virker fjernt med ny kjæreste, har det på samme måte selv. Desverre er det vel slik at hvis man har opplevd mye fælt i et forhold så vil man ofte vegre seg for å satse på nytt. Fremdeles er det et liten optimist inni meg som sier at "faen heller, det må da være litt rettferdighet her i verden, det må da gå an å bli lykkelig igjen selv om noen år av livet ditt har vært som et mareritt. DU FORTJENER VIRKELIG BEDRE ENN DET HER"

 

Så kjære HI, brett opp armene, sett deg noen frister i forhold til datoer, og konfronter mannen din med det. Gå gjerne i banken / få megler til prisvurdering av hus mv. Muligens han får seg et en oppvekker da. Sett deg ned å diskuter med han hvordan han skal ordne det praktiske med å ha 4 barn med 2 forskjellige. Kanskje han ser ting litt klarere da.

 

Leste igjennom svaret ditt en gang til nå, tidligere har du skrevet at du fremdeles har sterke følelser for han og at sex livet har fungert bra uansett livssituasjon. Jeg tolker siste innlegget ditt dithen at følelsene (kjæreste følelesene) dine har sluknet gjennom sommeren. Er det noen mulighet til at disse kan blomstre opp igjen? Tiden er vel ikke din beste venn nå som det har utviklet seg til å bli en "hat- aksjon" hvor konstruktiv dialog ikke fører noen sted hen.

 

Sender deg en klem

[Anonym bruker]

HI her -

takk for den!

 

Nei, veit du hva, det som er så rart er at "kjærestefølelsene" ikke er borte...vi elsker så pasjonert som noen gang før. Ikke hver dag, men mange ganger i uka... Dette høres nok veldig rart ut. Sist - i forgårs eller noe - lå jeg på armen hans etterpå, i ferd med å sovne, og spurte "Er vi kjærester nå?" og da svarte han "Det kjennes slik".

 

Jeg veit ikke helt hvor jeg har han, for han er ikke "klar" mht hva han sier til meg og ikke. Hvis jeg går han inn på klingen er han noen ganger klar, ærlig, oppriktig og ydmyk. Innrømmer at han ikke har det bra med dette, han heller. at det er vondt og trist for han å ta en slik avgjørelse osv. Men hvis jeg spør på "feil" tidspunkt, og særlig hvis jeg er litt "krevende", f eks påpeker at det er ting jeg ikke har fått klart svar på og at det er mye info som gjenstår - da kan han bli sint og kalle meg ting igjen.

 

Jeg gjorde det nemlig sist fredag, spurte på feil måte og feil tidspunkt, og skjønte etterpå at han hadde selvfølgelig nettopp snakka med eksfrua (det kom fram via noen opplysninger som var helt nye mht henting av barn o.l.). Han er alltid aggressiv, kategorisk og uforsonlig når han har vært på tråden med henne eller har møtt henne.

 

Han hadde snakka med henne både dagen før og samme dag, og så kommer jeg, tåpelige kvinne, og tramper inn i salaten og spør om det ene og det andre, og sier "det har du ikke fortalt"! Da bjeffer han bare at "jo, det har jeg, du er bare psyko og det er ikke noe nytt som er skjedd nå, jeg sa alt det der for 14 dager siden, og uansett gjør det ingen forskjell om jeg har sagt det før eller ikke!"

 

Dessuten er han aggressiv og uforsonlig når konflikter mht barna dukker opp. Det har utarta til det nesten er blitt komisk. Dvs, det er ikke særlig komisk når han skal "disiplinere" barnet mitt, for han går helt over styr, ingen pardong, men at han etterpå anklager meg for å være psyko, og dermed "gjøre ungen psyko" - og at det er derfor 10-åringen noen ganger gjør rampete ting - det blir nesten komisk. Eller de spørsmålene som dreier seg om holdninger.

 

At en av ungene har flekk på buksa når vi drar i barnehagen ender med et raseriutbrudd: jeg er en sjuske som vil la dem gå kledd som sosialklienter, og jeg er umulig å snakke til for jeg tar ikke kritikk når han påpeker disse tingene, og det første barnehagene legger merke til når de melder bekymringsvarsler til barnevernet er skitne klær, og jeg er psyko som ikke hører på han.

 

Jeg var HEEEELT rolig gjennom hele episoden, men minte han på, et par ganger, om at jeg hadde et klokkeslett da vi måtte være i bilen, for jeg hadde en jobb å rekke, og at vi kunne ta den reine buksa i en pose og be dem ta den på når han kom fram til bhg, og at dette virkelig ikke var en stor sak (men derfor er jeg jo "psyko"! For jeg er uenig i viktigheten av dette!!) - og at jeg dessuten hadde spurt spesielt om han hadde lagt buksa vekk fordi den var skitten (den hadde glidd ned på gulvet), men han hadde godkjent den før jeg plukka den opp og dro den på barnet.

 

Sånne ting vipper ham helt av pinnen, og hvis det er noe slikt i hodet hans, om det har skjedd noe konfliktfylt samme dagen eller like før, eller han har vært på tlf med eksen - da må jeg I HVERT FALL ikke prøve å snakke fornuft eller spørre om noe viktig. Da får jeg bare kjappe, avhugde svar, av typen "Det er ikke noe nytt her! Jeg skal ut, og du er psyko, og alt dette veit du!".

 

Men hvis vi - og han - har hatt bra dager, fått litt positiv input (på jobb el lign), vært borte hjemmefra noen dager sånn at han har rukket å savne meg litt og har kosa seg i samvær med venner el familie - da er det mulig å snakke. Og hvis jeg er veeeeldig nøye på ikke å sette fram noen krav eller meninger (han sier han føler seg manipulert, samme hvor "selvsagte" mine krav er...), ja, da kan han åpne seg, da kan han si at han heller ikke føler det bra med å avslutte dette forholdet, da kan han innrømme at mye av dette dreier seg om hans egen form og at han sjøl har vært nedtrykt i mange år, at helsa svikter, at han ikke har kapasitet til det livet han lever og at han gjerne vil ta imot min hjelp. Men som regel sier han ikke disse tingene...

 

 

Derfor har jeg bestemt meg for å IKKE si og gjøre som du gjør.Ikke presse på noe som helst, ikke be om avgjørelser og svar. Jeg har bestilt FVK en bestemt dato om 3 uker, og det som er følsomt ¨å prate om skal taes opp DA. Med en 3.person til stede. Jeg må ha noen andre der når han/hvis han begynner å skjelle meg ut. Jeg må ha noen som ser og hører dette, sånn at han ikke tror det er normalt og greit. Dersom han sier de tingen, kommer jeg ikke til å svare på dem mer, det har jeg gjort nok. Jeg kommer til å vende blikket mot terapeuten og si "Hva tenker DU, når du hører han snakke sånn?"

 

Jeg må ha et uhilda vitne til å gi han litt motstand på dette, fortelle han at det ikke er greit å si sånt, go fortelle han at den måten å snakke på forteller mer om hans egen diagnose enn om min. Ellers blir vår samhandlingssituasjon uholdbar. Så lenge han mener som han mener nå, at jeg omtrent ikke er et menneskelig vesen med menneskelige egenskaper, så trenger han jo heller ikke behandle meg som et menneske, nemlig. Og da kræsjer jo all dialog og alt samarbeid....

 

 

Unnskyld, dette ble langt... jeg måtte bare formulere det. jeg har det ikke så bra. Jeg "tør" nesten ikke si disse tingene til mine venninner, de skriker liksom opp litt om at jeg må hive han ut og så videre. Men jeg vil ikke brenne bruer - han får brenne dem sjøl. Dersom han flytter ut, kan han komme tilbake, på en betingelse, og den betingelsen er at han ikke involverer seg med eksen eller noen andre i mellomtiden. Jeg vil gi han pause, men jeg kan ikke "hjelpe" han til å etablere seg med en annen. Sånn er det bare.

 

 

...takk for at du leser denne endeløse såpeoperaen!

 

HI

[Anonym bruker]

Anonym 26.08 her. Ser at problemstillingen blir anderledes når det fremdeles er så sterke følelser involvert. Dere får ha lykke til på FVK. Skriv gjerne en oppdatering etter det:-)

[Anonym bruker]

Ja, det er sterke følelser der - han bare jobber så hardt han kan med å kvele dem....! Faktisk. Han jobber bevisst med det, og har strevd med det i hele vår og sommer. Anstrengt seg for å avvikle, anstrengt seg for å finne kontakt med eksen (for å skaffe seg en Plan B!) osv.

 

Men det har liksom ikke lyktes helt for ham, da for det er mye lidenskap mellom oss fortsatt. Det han SIER rimer ikke helt med det han GJØR - og er det noe jeg har lært av å ha mange kjærester opp gjennom tiden, så er det at det de faktisk gjør, veier mest i forhold til hva deres egentlige holdninger er.

 

For i morgen har han sin "deadline" - han har sagt at han flytter ut den 1. og at han tar med seg alt han eier, det er ikke "time-out" sier han, det er full utflytting. Men han har ikke pakket så mye som en sokk.... (Han tok med noen cd-er og litt stash i sommer og flyttet det til mor. Men etterpå har han ikke gjort noe som helst for å følge opp sin plan.)

 

Ja, jeg skal oppdatere når det faktisk skjer noe - det som skjer nå er mest stillstand og furting!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei

Dette er på ingen måte et ondskaptsfullt innlegg eller spørsmål, men du synes ikke det er på tide å sette ned foten for dette "samlivet" når det begynner og gå utover barna dine?

Har lest alle innleggene og stiller meg veldig forundret over at du legger deg selv og barna dine helt til side for å redde dette forholdet. Syns også du kommer med en del unnskyldninger hvor du sier at din oppførsel er det som gjør at han reagerer slik han gjør. Jeg føler liksom at du tar på deg skylda og det synes jeg virker litt skummelt. Håper jeg har misforstått.

Jeg beundrer deg fordi du har ofret mye for å få det til, men lurer nå på om du kanskje har strekt deg for langt.

Jeg sier som flere andre over her at jeg tror kanskje mannen din har deg gående på gress til han finner noe bedre. De følelsene som bygger opp om lidenskapen du beskriver trenger jo nødvendigvis ikke å være gode følelser. Jeg har i alle fall opplevd at det kan komme mye god sex utav oppbygd sinne og aggresjon.

Uansett ønsker jeg deg lykke til. Håper du får det slik du ønsker det uten at du selv går til grunne i prosessen.

[Anonym bruker]

Enig med anonym. Jeg har forstått at du virkelig kjemper for forholdet, og at du elsker ham, men prisen du betaler er for høy. Det er nok på tide at du setter foten ned. Maktbalansen er helt feil nå, han har ingen respekt for deg lengre, og dessverre ikke barnet ditt heller. OG DU LAR HAM HOLDE PÅ SLIK. Du lager veldig mange unnskyldninger for deg selv og mannen din nå, du underkaster deg og unnviker å stille krav for å ikke virke manipulerende, ufin, eller "Psyko", noe som gjør at han mister all respekt for deg, og dette ser ut til å gi utslag i aggresjon i hans tilfelle.

 

Du vil ikke kaste ham ut sier du, du vil han skal ta ansvaret selv for å flytte ut.Det virker på meg som du unnviker ansvaret selv slik. Veldig mange her har forsøkt å forklare deg en veldig viktig ting her; maktbalansen er forskjøvet, fordi du ikke setter foten ned, men underkaster deg, og tar på deg skylden for alle dine feil. og hans i tillegg.

Sannheten er,at ved å fortsette å gjøre det du gjør nå, mister du alt.

 

Du leker ikke leker, du er ærlig, og du prøver virkelig. Det er på tide å leke leker igjen om du vil redde forholdet ditt. Dessverre. Her nytter det ikke å forstå din man og hans situasjon, eller depresjon. Du må se forbi dette, det er ikke der problemet ligger, selv om han virker veldig skjør og deprimert. Vi mennesker kan snakke og snakke, men av og til kreves handling om man vil ha reaksjon. Dette ser ut til å være et slikt punkt. Det er bra du ikke gir opp, men ikke la det å "leke leker" være uprøvd i kampen om din mann.

Om det enda er en kamp om din mann, og ikke bare en kamp om selvrespekten.

[Anonym bruker]

Kom deg vekk fra dette her. Dette mennesket er ikke ute etter noe annet enn å tilfredsstille seg selv. Gosh som jeg kjenner igjen en del av det du skriver.

Jeg har fått meg et par kraftige spark bak av venner, og har kommet meg vekk. Og det er jeg superglad for i dag, når jeg ser og hører hvordan han holder på.

 

Be strong!

Husk å gjøre plass til deg selv i ditt eget liv.

[Anonym bruker]

HI her -

Jeg sa jeg skulle si hvordan det gikk etter timen hos FVK, og det sier jeg nå. Alt som er følsomt å prate om skulle taes opp med en 3.person til stede i fall han begynte å skjelle meg ut. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt, og minst 20 ganger på den timen snudde jeg blikket mot terapeuten og ss "Hva tenker DU, når du hører han snakke sånn?"

 

Gjett hva hun sa, da. Hun snudde seg til mannen min og sa: "Når man tolker alt partneren sier inn i et negativt verdensbilde, når alt hun gjør oppfattes som del av en konspirasjon, og når hun aldri har noen mulighet til å endre ditt bilde av henne - da kan man si at det også er en diagnose. Ikke hos henne, men hos deg. Uten at jeg kjenner noen av dere godt nok til å diagnostisere dere, så minner jo dette om paranoia."

 

Men han fikk ikke så mye motstand. Hun var veldig klar på at den formen å kommunsiere på ikke var konstruktiv, at vi måtte ha fokus på barna, og at det ikke er nødvendig å ha hele fortiden og alle bitre minner til stede i absolutt alle samtaler, i alle fall ikke når men trenger voksne og rolige samtaler om bidrag, samvær osv.

 

Jeg hadde håpet at jeg skulle få gjort en eller annen "traktat" med han - om at jeg skulle ha lov å spørre om ting og å snakke om viktige emner uten at det alltid aksellererte til en krangel. Men han var innbitt forbanna nesten hele timen. Jeg klarte ikke å komme til en avtale om at vi skulle kunne ha en "våpenfri sone" ett eller annet sted.

 

Veit dere, jeg følte faktisk trang til å beskytte mannen min. Jeg sa igjen og igjen at jeg er bekymra for han, for en frisk mann gjør ikke sånne ting som han har gjort underveis i prosessen her.

 

Jeg følte trang til å beskytte han, fordi jeg tenkte at når en voksen fyr på 40 år sitter i FV-kontoret og roper "Dette er bare fordi du er gal i hodet og psyko og har et unormalt reaksjonsmønster! Du vil at ungene skal se ut som sosialklienter! Du syns det er en kjempefin ting" ...når han sier sånt for å "bevise" hvor sprø jeg er, da sier han egentlig aller mest om seg sjøl.

 

Men vi gikk ut derifra med en halvveis forståelse. Det skal han ha. Han virket som at han hadde innsikt i at den måten å snakke på virkelig plager meg. Han lovde at jeg skulle kunne ta med meg en bisitter i hvilken som helst samtale, og lovde dessuten tjue ganger at da kunne han la det være - men la til at hans lovnader veide jo ikke mye, ettersom jeg ikke trodde på dem.

 

Terapeuten holdt på at det er lite konstruktivt å samtale med skjellsord ispedd samtalen, og da måtte jeg si at jeg syntes det var skammelig at vi hadde vært nødt til å kjøre en halvtime og møte opp på det kontoret for at en fagperson skulle måtte si ham akkurat det - fdet er så innlysende at det burde virkelig holde om jeg sa det sjøl.

 

Og ganske riktig: samme kveld var vi uenige om en bagatell, og da var det på'n igjen. TRE ganger! Tre raseriutbrudd på under fire timer, med "dette beviser jo at jeg hadde rett hele tiden" og "du vil bare at jeg skal danse etter din pipe! dersom jeg ikke skal kunne si sannheten fordi du ikke tåler den, så måtte jeg holde helt kjeft hver gang vi snakker!" og "du skal vel typisk torpedere dette også, som du har torpedert alt annet!!!"

 

Jeg var helt kald, og sa at dette er hans valg, han sitter med nøkkelen til hva slags type kommunikasjon vi skal ha, at jeg kan ikke velge mellom fred og ufred dersom det alltid ender slik, for det erikke jeg som starter det osv. Han strekker aldri ut noen hånd til forsoning eller unnskyldning etter en av sine tirader. (Jeg har vært mye sint og vill i mitt liv, men jeg har bedt mye om unnskyldning også...)

 

Til slutt den kvelden gjorde han meg den bitte lille innrømmelse at han - da jeg nærmet meg han først, selvsagt - hvilte hodet mot skulderen min og sa "Jeg vil jo egentlig ikke ha ufred. Du veit jo det. jeg er konfliktsky og ønsker ikke det." (Jeg, dumme meg, ble rørt, men greide å svare at nøkkelen fortsatt lå hos han sjøl, og om han skjønte det?)

 

Jeg booket en felles venninne til å hjelpe oss. Hun er klok, har vært ute en vinternatt før, har brudd bak seg hun også, og ikke minst, har respekt og tillit hos oss begge. Hun satt ikke der som part i saken, men som verge for samtalen. (At man trenger anstand for å gjøre avtaler med sin egen samboer er en fallitterklæring, syns nå jeg, man sånn ble det...)

 

Det var forløsende. Han var ærlig, han veide sine ord bedre (han ønska vel ikke å "drite seg ut" foran akkurat henne) og han ga svar på det jeg spurte om...og når han var uklar og prøvde å unngå å svare, var hun der og sa "Jeg hører dette som at han ikke ønsker å svare deg!" (En setning han aldri ville ha tålt fra meg...)

 

Men han var veldig klar i sine ord: Han sier det er slutt, han sier han må bort fra meg, han sier han er nedbrutt, og han sier at langt der framme har han håp om en viss forsoning med sin ekskone. Men han sier også at han ennå ikke er begynt på den veien, eller i alle fall ikke har vært konkret overfor henne. Så direkte utroskap kan han vel ikke anklages for... (Dere skjønner kanskje ikke hva jeg ser i denne mannen, eller hvorfor det var "bra" å ha den samtalen, men det dreier seg jo om at det ikke er mulig å få slike svar ut av han når jeg er aleine. Ærlighet har det skorta veldig på, og bak alle hemmelighetskremmerier har jeg jo lest inn en del som ikke var der...og en del som faktisk var der.)

 

Merkelig nok lever jeg, og har levd i en absurd liksomverden, som jeg fortalte; vi elsker, spiser middag osv., og han skyver pakking og flytting foran seg, booker oppdrag på jobb som gjør at han må bo her nesten hele september, selv om han "skulle flytte for godt" den 1.9. osv.

 

Som om han har vegring. Vi ligger dammen - helt til jeg på FVK sa et du sier du ikke er i et forhold, men du bor der, har tingene dine der, blander økonomien din med min, sovner på armen min hver dag, ligger med meg...seinest i morges! ("Jeg visste du ville bruke det mot meg") ... du pakker ikke, tar ikke ting ut av huset, laer som at alt er normalt? da er vi jo i et forhold da!

 

Han svarte som han måtte, at ja, men nå blir det vei i vellinga, på mandag flytter jeg! Nå skal det gå fortere! Og er det sånn at jeg blir kjæresten din av å ligge i senga di så legger jeg meg på gjesterommet.

 

Jeg sa som sant er: dette er ikke noe jeg nevner for å "få deg til å kjappe deg." Aller helst vil jeg du skal ombestemme deg! Men jeg nevner det for å holde et speil opp foran deg: du sier og du sier, men du GJØR noe annet. Han skaulle pakke i juli, flytte 1.9., og så skulle han flytte i går da. Men han er der ennå... og sier at han flytter i kveld!

 

Jeg er knust av sorg, men aller mest lurer jeg på hva som feiler mannen min. Han oppfører seg ikke som en besluttsom mann som vil ut, ei heller som en forelska utro mann som vil komme sammen med sin nye (da han og jeg møttes, var han rimelig kjapp...) han oppfører seg som en depressiv eller bipolar og litt paranoid mann som ser konspirasjoner overalt... Jeg elsker han, og vil ikke gjøre det slutt. men det blir nok slutt.

[Anonym bruker]

Kjære dere som har fulgt meg på dette forumet

 

Dette er en merkelig, merkelig konklusjon, men jeg føler det naturlig å fortelle dette.

 

I kveld, for under en to timer siden, hadde jeg en veldig, veldig trist, men veldig vakker - og kjærlig! - avskjed med samboeren min her hjemme. Ikke noe sinne, ikke noe bebreidelse, bitterhet eller uvennskap i de siste timene sammen -. Bare gode, viktige og fine ord, om hva som er viktig nå framover, om hva som var fint mellom oss en gang, om hva vi ikke vil gjøre slags feil nå som vi bare har hverandre på avstand.

 

Det er både godt og vondt å ha skiltes med omfavnelser og mange mange kyss - godt, fordi det betyr at fiendskap ikke lenger er til stede, og fordi jeg ikke ønsker annet akkurat nå enn bare enda et kyss - og vondt, fordi det forteller meg at også han er delt i denne situasjonen. Man kysser ikke farvel en person man er aldeles ferdig med... Han satte seg i bilen og kjørte til sin mor; med en åttendepart av flyttelasset sitt: kanskje mest en symbolhandling? - eller, som vi kom fram til i fellesskap, en slags rømning?

 

Jeg er veldig lei for at det er blitt slik, og trass i alt hva alle sier, så er det nesten umulig å gi opp håpet om at det skal bli annerledes om en stund, en annen gang eller om noen måneder. Jeg kan ikke slutte å tro på det. Men det er tunge tider i vente for meg nå.

 

Ikke noe som helst i verden kan gjøre meg sint eller bitter for situasjonen, og alle gode råd om å legge det bak meg vil jeg selvsagt bare blåse av! ...men jeg tar imot deres ord og tanker om dette når som helst. Jeg har venner som underveis har vært fantastisk lojale, vennlige og fulle av omsorg mot meg, og jeg kan ikke annet enn takke dem.

 

Og så kommer MITT råd: hver av dere fortjener til fulle et fellesskap med gode vakre menn. Har dere vært så heldige at dere har fått et sånt liv, så pass på det, pust på glørne og husk at ingen av dere ville ha lyst til å bytte med meg akkurat nå.

 

HI