Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

Ingen ting. Han har stoppa opp helt. Han ønsker seg bare å få sove til ungene blir 20 år.

 

HI

["Taushet er tull"]

Uff, for en håpløs situasjon..... Ønker han å finne ut av følelsene sine da....?? Har han tatt imot noen som helst hjelp for seg selv og sin depresjon...??

 

Føler veldig med deg i den situasjonen du er i. Når man står der helt rådvill, og kun ønsker å hjelpe men ikke når inn, så ser det sannsynligvis nærmest håpløst.... Har ingen gode råd å gj deg..... annet enn at du kanskje blir nødt til å skifte fokus.... tenke på deg selv og ungene, og "glemme" han og hans problemer litt.... i alle fall legge det litt bort om du klarer....

[Anonym bruker]

Hei! Taushet er tull! og evt andre.

 

I kveld skjedde det noe... et underlig glimt av innsikt der jeg klarte å spørre han hva det var som gikk galt sist gang - altså før jeg kom inn i bildet. For denne gangen sier han jo at det er jeg som er grunnen, jeg har vært slem osv. og derfor går forholdet skeis.

 

Men så klarte vi å komme inn i en OK samtale der jeg spurte om hva det var som hadde drevet han vekk fra eksen - for når han i dag liksom får det til å høres ut som om at "hun var grei, men du er slem, derfor har jeg det fælt" så skjønner jo jeg også at noe ikke er helt rett. Hvis alt var så flott i forrige forhold ville han jo ikke ha bedratt henne (med meg, og faktisk et par stykker før min tid også...)

 

Så klarte han å si at "livet hadde helt stoppa opp". Jeg sa at det er jo nettopp det du mener har skjedd igjen - og du kan flykte fra meg, men du kan jo ikke flykte fra deg sjøl?

 

Litt mer prating ble det, og plutselig måtte jeg si: "Du er jo, og var jo da også, en veldig ulykkelig mann, høres det ut til?"

 

Han brast i gråt, og sa at det var sant, og at det var nettopp dét jeg var i ferd med å få rett i fanget nå...

 

Fra utsida virker dette kanskje som en trist kveldsstund, men det var fdaktisk veldig bra. veldig nyttig for oss begge, og veldig forklarende - nesten avklarende -og mye mer fruktbart enn alle samtalene vi har hatt før, som bare har dreid seg om svartsyn, og litt om å fordele skyld...

 

Det er i alle fall mye mer håndterlig for meg - at han har en viss selvinnsikt, at selv om vi har hatt store konflikter, så er det også vår bagasje som har gjort oss sårbare og drevet oss fra hverandre. og sånne ting går det jo an å gjøre noe med!

 

HI

Lettet - og takknemlig over interessen fra dere som har fulgt meg hit..

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg er i en situasjon som ligner litt - det vil si at samboeren min har vært utro mot meg (og var det mot en eks) i en situasjon der han har vært en veldig ulykkelig mann.

 

Men selv om han formidler til meg at han har vært utro fordi han har vært ulykkelig, føler jeg at det stopper opp der. Han ser at det er en virkelighetsflukt, men han ser ikke hvorfor han velger nettopp denne virkelighetsflukten, og jeg trenger at han skjønner dét før jeg klarer å senke skuldrene og satse videre. Hva sier samboeren din om det?

 

Vi har vært igjennom en bølgedal og - kanskje i motsetning til dere, der det virker som om du vil gå for dette - er begge usikre på om vi vil gå videre. Jeg er enig med samboeren din og uenig med FVK-damen; man går ikke før man vet sikkert at det er gå man vil.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg.... å velge uttroskap som vei til inspirasjon når alt annet er svart, er det samme som å dra med seg enda en person i det svarte.

 

Forskjellen på oss og dere er at i ditt tilfelle så er dét å fordele skyld veldig enkelt: han har skyld selv i sin egen utroskap, og du er et offer i saken - han må faktisk legge seg helt flat, og han må ta tak i sine grunner, det at han er ulykkelig osv. Ellers vil det jo bli uholdbart? Ikke sant?

 

Men er du glad in ham, og han i deg, så er det jo ikke så enkelt som at man går. Og hvis han etterhvert får innsikt i hvordan han har gjort deg vondt, så desto bedre: da kan han bli den partneren han ønsker å være innerst inne, og han vil ikke ha mistet deg, fordi du var storsinnet da det gjaldt.

 

Men hvis han ikke klarer å se at dette krever å bygge tillit og at han selv jobber med sine grunner til å gjøre denne "virkelighetsflfukten" da vil du jo aldri få bli trygg i forholdet, og trygg mht mistanker om nye svik...fælt.

 

I mitt tilfelle så mener jo mannen min at jeg har all skyld, der er ingen "skylddeling" ute og går, så vidt han kan se. Men FVK-damen sier jo (til meg i alle fall) at det er ALLTID to i et forhold, og ens eget bidrag til dynamikken i det er også en del av bildet.

 

Jeg får han ikke til å høre på det øret. Jeg har vært slem, i følge han, og det er "mitt sanne ansikt", og alle andre ansikter jeg viser fra nå og i all evighet er bare noe jeg klistrer på meg for å virke bedre enn jeg er.... Huff.

 

 

HI

[Anonym bruker]

 

I dag er jeg underlig letta.

 

Det har vært en ganske motbydelig pinse - langhelg og det hele. Man skulle tro det ville virke motsatt, at det ville være bekymrende, at dårlige dager skaper enda mer frykt for bruddet. Jeg veit i hvert fall at jeg ønska meg ei fin helg, og jobba veldig for å få det. Var positiv, aktiv, raus osv.

 

Men min manns barn var her i helga, og selv om vi går greit overens, så har ikke biomor og jeg samme syn på verdier og husregler osv. Så all bortskjemthet og alle utidige nykker, grådighet, sutring og klaging, dårlig bordskikk og slåssing med halvsøsken: det ga en kjip stemning i huseet, og førte til konflikter mellom meg og samboer...men det fungerte også som et skikkelig effektivt brekkmiddel.

 

Jeg klarte å tenke ganske rasjonelt, at "jaja, dette er ett av de elementer i livet mitt nå som jeg helt uten sorg skal kunne legge bak meg. Jeg kommer ikke til å savne samvær med stebarn, annet enn på vegne av mine barn, de som jo er søsken.

 

For meg personlig vil det være en lettelse. Tenk, å endelig få bestemme at varmmat skal spises med kniv og gaffel, at det ikke skal hyles og furtes over middagsretter man ikke vil ha og desserter man vil ha mer av, at man går på do før turen begynner så man ikke ødelegger for alle når man må returnere på halvveien, at man spør høflig om å få f eks en kake i stedet for å sitte og klynke til noen spør hva en klynker for, at en ikke spiller fornærma når en får skjenn for å ha kløpet og klort andre, men tvert i mot ber om unnskyldning, at en ikke rutinemessig nekter å låne bort ting som står i ubruk ... og hundre tusen andre primadonnanykker som ikke hører hjemme i samhandling med andre, i mine øyne.

 

Virkelig, brekkmiddel er ordet. Hjelper til med å få opp og kvitte seg med eventuelle "usunne" følelser som kunne gjøre det vondt å planlegge bruddet. Bare noen flere sånne helger, eller en halv sommerferie nå, så har jeg fått en skikkelig hestekur og vil se på min samboers avreise med glede...

 

Høres bitter ut nå, men det er lettere å være snill og overbærende med barn som man tror skal være en del av familien. Og dersom en er glad i barnets/barnas far, vil en gjerne glede ham med å være god stemor. Akkurat nå spiller det liten rolle om jeg er snill eller gremmes inni meg - jeg vil jo være ute av bildet snart...

 

HI

["Taushet er tull"]

Jeg har ikke fått med meg at du har kastet inn håndkle.... Er det ikke noe håp om at dere skal finne tilbake?

 

[Anonym bruker]

Hei,

joooo...tja. Håp er det i hengende snøre.

 

Jeg har selvsagt håp, ellers ville jeg brutt sammen. Jeg klamrer meg til et håp om at noe innen familieterapi vil hjelpe oss, eller legen, eller et mirakel... Er sykmeldt på 3 uka, får nesten ikke sove, og trenger sterkt til en avklaring fra hans side. Men jeg er forsiktig med å presse på, for tidligere, da jg ville ha han til å snakka, sa han jo at han ikke er ferdig å gruble også, og da han endelig snakka (jeg måtte hale han i gang) så uttalte han i ganske reine ord at han hadde valget mellom å ha det vondt og å flytte, og at i lengden måtte det beste være om han flytta.

 

 

Men vi har jo hatt samtaler etter dette, og han bor her ennå - fysisk gjør vi det vi alltis gjør, spiser sammen, sover sammen, går turer, gjør husarbeid, administrerer familien, leker med barna sammen, vi elsker til og med; like mye som før! Kanskje mer! (Vi er begge enige i at den delen av vårt samliv er den delen som definitivt hele veien har fungert - som hele veien har bygd bro mellom den herlige tiden da vi ble kjent og den slitsomme hverdagen vi følte oss fanga i....!)

 

Jeg veit ikke hva det blir, jeg. Om vi har kasta inn håndkledet eller ikke.

 

I praksis er alt som før, og hver dag spør jeg, litt på fleip og litt på alvor: "Er vi kjærester i dag?" og hver dag sier han "Ja" eller "Ja, en slags!", litt på fleip og litt på alvor...

 

Eller jeg sier: "Hvis vi fortsatt er kjærester i kveld, så har jeg lyst til å elske med deg!" og: "Hvis vi fortsatt er kjærester i morgen, kan vi luke i jordbærlandet da?"

 

For sannheten er og blir jo at den største konflikten er hans konfliktskyhet! Og da koster det ham enormt å f eks sette en dato, eller gjøre noe fysisk for å flytte, eller be meg flytte, det blir en altfor stor utfordring for en som helst vil at vi ikke en gang skal være uenige om dagens middagsrett!

 

En av samtalene dreide seg om hva som har gjort at vi har blitt hos hverandre - eller rettere, hva som gjør at jeg har blitt. Han uttalte ganske klart at han skjønner ikke hva jeg vil med ham. En trøtt, sur, utbrent gammel fyr, sier han sjøl, som er lei av alt og bare vil sove, humørsjuk og tiltaksløs. Jeg utfordret han litt på dett, og spurte, "Ja hva tror du sjøl? Er det pengene dine? Kroppen din? All din praktiske sans? " (alt dette må han svare nei på - han er verken rik, veltrent eller noen veldig flink handyman...) Så til slutt spurte jeg: "Hva kan det være, da? Har du noen gang tenkt på at det kanskje er kjærlighet?"

 

Det stilte han seg nesten vantro til - det gikk en lang stund før han klarte å si at, ja, kanskje var det faktisk sånn. Kanskje var jeg virkelig glad i han... Men da syntes han det ble enda verre, og måtte bare gråte, for å forlate en som ikke elsker deg er jo ikke så trist - men å forlate en som faktisk GJØR det er jo fælt!

 

Mitt håp nå består i noen helt få ting.

 

1) At han plutselig skal "våkne" av den tilstanden han er i og si til meg i et øyeblikks klarsyn "Hallo, vet du hva. Dette går jo ikke. Vi har to vakre barn, et hjem, en tett sammenvevet yrkeskarriere, en historie med noen ekstraordinære øyeblikk bak oss - dette kan vi ikke bare avvikle. Nå skal jeg gjøre mitt beste for å holde oss to sammen, til støtte for alle, og jeg skal jobbe hardt med å finne igjen det vi hadde sammen." (VELDIG usannsynlig, men jeg håper det bittelitt. Ca 1%)

 

2) At han skal bli med meg på et opphold i et såkalt samlivssenter som legen har henvist oss til, og at vi der skal få hjelp. (Nesten like usannsynlig. Han vil ikke sånne steder. Håper det ca 5 %)

 

3) At han skal gjøre som jeg nesten fikk han til å love nylig: gi forholdet en karantenetid eller en frist, og evaluere etter den tida. Og at forholdet skal gis fokus i løpet av karantenen, så det kan bli bedre. Håpet mitt her er ca 25 %

 

Så....sånn er det!

[Anonym bruker]

PS

 

han skal på konsert med eksen om 3 uker...men sier det er med sønnen!

 

HI

[Anonym bruker]

Nei Vet du hva. Er dere damer helt tjukke i hue? Din mann har det jo som vi alle menn vil ha det. I himmelen! Man er med en person, koser og får massse sex men man har ingen forpliktelser lenger.

 

Tro meg, dette er en genial lure plan fra hans side. Han slipper å være alene og får så mye sex han vil.

Han har deg til han finner ei ny dame, alles gutter drøm. Og du er dum som tror og biter på dette. Jo mer han gir deg håp om at det kan ordne seg jo mer hjelper du han og gjør livet han mye enklere.

 

Ta deg seriøst sammen. Be han flytte ut og ringe deg når han har bestemt seg. Ikke mer sex, ikke snakk, la han bo borte. Hvis ikke lages er helt utrolig.

[Gjest]

er enig med den siste innsenderen..be han om å flytte ut,han gjør ingenting annet enn å såre deg.det blir ikke noe bedre av å dra det ut i langdrag.

[Anonym bruker]

Er også enig med innsenderen over gas. Han har faktisk helt rett! Han utnytter godene av denne "tenkepausen" sin. Vanlige folk flytter ut mens de tenker for å faktisk se om de savner forholdet, personen og hele livsituasjonen. Også skal han ut med exen da, og så hjem å få sex av deg ? hehe! Nei, du er altfor altfor snill, og i denne situasjonen dum snill! Be han flytte og ikke la han få komme hjem før han er ferdig å tenke så skal du se tenke pausen hans er over på noen få dager og han kommer krypende hjem til deg.

[Anonym bruker]

Ikke pokker. Jeg har 3 barn, jeg spiller ikke høyt spill. Jeg gambler ikke på at han skal komme krypende. For hvis han ikke gjør det, så var det jeg som heiv han ut, og den kan jeg ikke snakke meg ut av...

 

Det stikker dypere enn dere trur. Jeg er for gammel til å drive "emotional blackmail", det driver man med i studietida, mens man leiter etter den Rette eller hva man gjør. I min livsfase er man kommet til at får man ikke den man elsker, må man elske den man får. I mitt tilfelle fikk jeg den jeg elska - og bestemte meg dessuten til å fortsette å elske han. (Da ting ble vanskelig.)

 

Han fikk også den han elska, men klarte ikke hverdagen. Han fikk et liv han ikke hanskes med. Ekskona maser på han hele dagen, med verdens hyyyyyygeligste stemme, men det er masing likevel. Så han ikke skal glemme at hun er der! Jeg skal ikke i den fella, jeg konkurrerer ikke om min egen samboer. Jeg skal IKKE over på hennes banehalvdel, men jeg er på banen!

 

"Samvittighets"-skyldfølelsen er hennes trumfkort, og det kan jeg jo aldri konkurrere med så lenge han gjør sin plikt og bor hos meg. I tillegg til at han selvfølgelig husker "happy days" med henne, fordi de var sammen lenge som unge voksne uten barn, og gjorde morsomme ting i lag. Det er sånt han savner nå, og som han jo har savna helt siden året før han traff meg - han forlot jo henne fordi han ikke hadde det bra!

 

Men våre uker eller måneder med idyll og med dyrkelse av den felles kjærligheten osv ble så kort - han føler at han ikke har noen gode minner sammen med meg. Det er ikke riktig! vi har masse godt bak oss, hvis han velger å huske dem! men hans verdensbilde nå er at livet er et martyrium. JEG skal i alle fall ikke mate den følelsen og bringe fram martyren i ham enda mer!

 

Ikke pokker om jeg hiver han ut. Da har han jo sitt på det tørre når hans eks "tilfeldigvis" besøker han på hybelen, for å "diskutere noe angående ungene..." og "tilfeldigvis" må bli der en stund. Ikke fordi hun er glad i ham, men fordi hun liker følelsen av triumf. Innrøm det, ladies, dere ville ha gjort det samme mot eksmannen deres dersom han innrømte at den han bedro deg med viste seg å være slem. Dere ville ikke ha nødet ham til å bli hos henne og tenke seg nøye om, dere ville ha fjesket for hans tørste og desillusjonerte selvbilde...

 

HI

[Anonym bruker]

Herregud, da er du tydeligvis dummere enn jeg trodde. Du er rett og slett tett i hue.

 

Da fortjener du bare og bli utnyttet rett og slett. Var litt hjelp for å forstå hvordan menn tenker. Lykke til på ferden.

[Anonym bruker]

Dere får mene akkurat hva dere vil. Du har åpenbart bare lest de to siste innleggene.

 

Som om jeg har noen gode kort på handa som jeg kan spille taktisk med! Når kjæresten din etter 4 år sier at han ikke har følelser for deg lenger, da har du ikke noe igjen for å spille kostbar og hive han ut for at han skal angre seg! Som sagt jeg er ikke født i går, og mannen min er ikke en pappfigur uten menneskelige egenskaper (som en dame her på forumet beskriver sine menn ;-))

 

Det er jo nettopp å frita han fra problemene med å velge og konfliktene i å gjennomføre... Akkurat de to tingene som holder han igjen her. Når han synes det blir presserende å komme seg bort, vil han greie det sjøl, men enn så lenge er det viktigere å ha ro enn å komme bort - virker det som.

 

Jeg tar imot råd, men de må ha et visst snev av realisme i seg. Jeg har vært ute en vinternatt før, og om jeg har lært noe, så er det at å gi folk et ultimatum eller presse dem til ting ikke akkurat gjør dem mer glad i deg!

HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig med han mannen over her. Hvis du har vært ute en vinternatt før så har du tydeligvis blitt snøblind.

 

Vi andre her er også skikkelige damer som ikke har menn som er laget av papp. Du ser helt feil på situasjonen.

 

Du bør la han flytte ut så han kan se hva han faktisk går glipp av hvis han ikke blir hos deg. Å ha det som du har det nå, med at han får kos, sex, middag på bordet men alikevel slippe forpliktelse i forholdet deres fordi han "tenker" så er det bare en unnskylding for at han leter etter en annen løsning, med annen løsning mener han x-dama, eller en ny dame som han vil være med. Mens han har deg gående der som en løpende backup plan som han tydeligvis vil ha helt til han finner seg noen andre.

 

Det hjelper ikke å dille som du gjør, du må sette hardt mot hardt, du er trossalt et menneske med følelser du også. Og de skal man ikke leke med.

 

Fortsetter du slik du gjør nå, så er jeg 99% sikker på at han kommer til å forlate deg uansett, og du kommer til å bli langt mer såret. Hvis du ikke klarer å innse dette nå så ta deg ut, men ikke kom hit og syt og klag til oss.

[Anonym bruker]

Ærlig talt.

Mannen min er UTBRENT. Han trenger ikke enda en nedtur. Enn så lenger er jeg den sterkeste av oss to, og jeg må samle mine krefter om å hjelpe HELE familien min.

 

Nei, han må ikke kastes ut - det er jo nettopp singlelivet han ønsker seg, uten forpliktelser og uten barn! Da kommer han i hvert fall ikke tilbake...

 

Men jeg kan jo dra herfra sjøl, så kanskje han legger merke til alt jeg faktisk bidrar med her hjemme? Og at livet som aleineforelder er noe man ikke prakker på en motvillig partner?

 

Beklager jenter, men når man "syter og klager" så er det ikke alltid for å be om hjelp tild det som for DERE virker mest logisk. Når jeg har bestemt meg for at det er denne mannen jeg vil leve med, så er det slik, og om han vil bort, så må han sjøl ta det valget og gjennomføre det. Om jeg ber om hjelp her, så er det fordi jeg vil ha hjelp til å gjennomføre MIN beslutning, ikke til å finne en ny beslutning, og det liker enkelte dårlig - men de er ikke tvunget til å svare, ikke engang tvunget til å lese.

 

HI

[Anonym bruker]

Sitat:

Nei, han må ikke kastes ut - det er jo nettopp singlelivet han ønsker seg, uten forpliktelser og uten barn! Da kommer han i hvert fall ikke tilbake...

 

Da er jo saken grei, du vet han vil ha singellivet, hvorfor skal du presse han til noe annet ? Hvorfor skal du tvinge han til å bli hos deg hvis det er det han ikke vil ??

 

Sitat 2:

Om jeg ber om hjelp her, så er det fordi jeg vil ha hjelp til å gjennomføre MIN beslutning, ikke til å finne en ny beslutning

 

Hvorfor noen om hjelp når du har bestemt deg på forhånd, da må du lage en tråd som sier, er dere enig med meg skriv: JA ingen andre kan svare.

 

Dette er et forum hvor man diskuterer, ikke enveis kjøring der alle må være enige med deg.

 

Forstår godt at mannen ikke klarer å leve med deg når man ser hvilken enveis kjøring og påtvinging du har han leve etter.

[Anonym bruker]

Hehe, er du 12 år, eller?

 

"jaaaada, det er jo DERFOR han er så lei, for du lissåm BESTEMMER alt å erså sjefete atte!"

 

Minner meg om hun dama på dette forumet som spurte om noen hadde tilgitt utroskap og hvordan hun burde gå fram for å klare å leve med det. Selvsagt hundrevis av 12-åringer som skrev så tastene gnistra "Jeg hadde asså AAAALDRI klart å tilgi! Gå fra han!"

 

...men så var det ikke det hun spurte om, da, hun spurte hvordan hun skulle gå fram for å LEVE med mannen sin, ikke for å FORLATE mannen sin. Så derfor skriver jeg, for dette er PARFORHOLD-debatten, ikke SINGLE-debatten!

 

Tar det en siste gang, til deg, du respektfulle anonyme: MIN beslutning er å IKKE bryte med mannen min - hva HANS beslutning er veit vi ikke, for den har han ikke tatt, men noen av dere her maser om at da må jeg i så fall skifte på min egne beslutning og avslutte - så mannen min slipper å reise. Nei, det er ikke det jeg er ute etter, jeg står for at jeg vil være i forholdet.

 

Det er imidlertid ikke nok at én person vil det, it takes two to tango, så den dagen mannen min vil ut - (som du 16:03 syns jeg skal "unne" ham uavhengig av om vi har 3 barn...) - ja, den dagen er det jo øyeblikkelig slutt. Jeg kan jo ikke stoppe ham, men jeg kan faktisk la være å hive han ut, hvis jeg ikke vil ha han ut!

 

Så samme om jeg er ute etter "enveiskjøring" eller "påtvinging", så er det ikke i min makt (- et sted like etter 12-årsalderen skjønte jeg at jeg bestemmer bare for meg sjøl og mine egne valg) å være del av et par hvis den andre parten forlater - MITT valg er nå å bli i et forhold, (underlig at så mange syns det er vondt å fatte), men helt akutt nå, så er det et vanskelig forhold å leve i. Nettopp en sak for nettforumet "Parforhold", så jeg presenterer det her.

 

Og inviterer herved noen mer seriøse lesere til å mene noe om SAKEN - ikke gidd hvis du bare skal kverulere omkring ordvalg og formuleringer. Det er sekundært.

HI

[Anonym bruker]

Dessverre HI, så tror jeg de fleste av oss som faktisk er over 12 år, og som er i samboerskap er enig med hun anonyme over deg.

 

Det siste innlegget du skrev sank du lavt og for meg virker det som du er 12 åringen og ikke resten. Hvis du ikke tåler og høre meningene til folk så burde du ikke være her. Dette har jo utviklet seg fra å synes synd på deg til å heller ha full forståelse for at mannen din vil ut av forholdet.

 

Men ønsker deg alikevel lykke til og håper han gjør en riktig beslutning som dere alle bør kunne leve med.

[Anonym bruker]

Jajja..dette var noe jeg klarte kaste bort tiden min p

[Anonym bruker]

Dame A: Vi sliter i forholdet - hvordan redde det, når mannen min er usikker?

 

Dame B, C og D: Kast han ut, du er tjukk i huet, du blir utnytta, du er åpenbart så dum at du fortjener dette!

 

Dame A: Ikke pokker, har for mye å tape. Vil ikke slippe han nå.

 

Dame B: Du er dum og sjefete, ikke be om råd hvis du er uenig i rådene du får.

 

Dame A: Dette er barnslig - jeg kan da ikke hive ut mannen min hvis jeg faktisk vil ha han.

 

Dame B (eller C, eller D): Det er ikke noe synd på deg som er så dum, du fortjener at mannen stikker av!

 

 

Sånn ser dialogen ut, i korte trekk, for meg som leser med et mål for øye: å berge det vi har, uten å skade det noe mer. Jeg har et liv, ikke en selskapslek gående.

 

 

Seriøse innlegg mottas med takk. De som heller vil slenge dritt om hvem de TRUR jeg er som person kan jo opprette en Facebook-gruppe og gjøre det der. Jeg hungrer heldigvis ikke etter sympati, men noen kloke ord - og ikke flere varisjoner over temaet "du er teit som ikke kaster han ut".

[Clue]

 

Jeg er enig med deg. Du vil være i forholdet, og står for det. Det er bra gjort av deg å ikke gi opp, men å kjempe for det du vil ha!

Hadde flere tenkt som deg, ville det faktisk ikke vært så mange samlivsbrudd heller.

Mannen min gjorde som deg da vi var i krise. Han ville kjempe for forholdet, og jeg ville ut. Hadde ikke følelser for ham lenger.

Han mente også at vi hadde for mye bra til å gi opp, og fikk meg omsider med på å gi forholdet en sjans. Det har jeg ikke angret på. Jeg fikk tilbake elskefølelsene etterhvert, og nå vil jeg IKKE være uten ham!

 

Vi har det nå bedre sammen enn vi hadde det før krisen for to år siden. Det tok sin tid, og det var tøft, men det var verdt det for oss begge.

 

Det ser ut som om mannen din vil rømme fra situasjonen. Du sier han er utbrent...da føler han seg sikkert også ganske død og følelsesløs inni seg. Han vil våkne opp, men det spørs hva han VIL våkne opp til. Ikke sikkert han vet det ennå. Enten er det dere, hvis dere finner ut av det, ellers vil han våkne opp til å måtte begynne et helt annet liv på nytt.

 

Du sier også at dere har tre barn, og at det også var den situasjonen med eksen han ville rømme fra. Hvis dere har fått 3 barn på 4 år, så kan nok det slite på ethvert forhold. Og noen kan ha lyst til å rømme fra hele greia, som mannen din tydeligvis har. Men han kan jo ikke rømme. Han skal jo ha samvær med ungene sine, og realiteten er som den er uansett.

 

Jeg er som sagt enig med deg i å ikke hive han ut. Da tar jo du valget. Hadde mannen min hevet meg ut eller flyttet selv da vi hadde krise, hadde vi ikke vært sammen nå.

Men du bør få han med på å ta et valg. Å gi forholdet en skikkelig sjanse til! Dere har tross alt 3 barn, og det er ikke bare å bryte fordi alt ikke ble akkurat som tenkt. Vil han ikke det, må du vel nesten be han om å bestemme seg.

[Clue]

Ok, nå ser jeg at dere har to barn, ikke tre.

 

Og at han sliter med dårlig samvittighet fordi han flyttet fra ekskona og de barna han har med henne. Samvittigheten vil vel ikke akkurat bli bedre av å flytte fra enda to barn!

 

[Anonym bruker]

Er jo en vanskelig situasjon. Man kan ikke tvinge noen som ikke vil. Da gjør man det vondt verre. Jeg prøvde på din måte HI, og det gikk galt for min del. I ettertid sa han at hadde du bare gitt meg tid til å være borte alene for meg selv så hadde vi nok hatt større sjangs til å være sammen den dag i dag.

 

Og leke lykkelig familie mens jeg tenker er ikke den rette måten for oss menn.