Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

Har skummet meg gjennom tråden her, har ikke skrevet innlegg tidligere. Ser ut som om du har hatt et vondt år. Føler virkelig med deg. Jeg kan nesten garantere at tidene blir lysere, du ser det bare ikke enda selv.

 

Ut fra det jeg leser, har jeg vært gjennom litt av det samme, nok en mildere versjon, uten barna, og med litt mindre vinglete adferd fra mannens side, dog hele tiden klarte han å holde oppmerksomheten min med å si en ting, gjøre noe annet. Først da han befant seg fysisk i en annen by, og hadde funnet seg en annen, sank det inn over meg at det faktisk var over, at det kom faktisk ikke til å bli oss. Jeg lå flat i hele bruddfasen, han visste stort sett hele tiden hvor han hadde meg. Jeg var søt og blid, koste meg med venner, slanket meg og så bra ut, prøvde være slik at han skulle like meg, spillte innimellom kostbar osv.

 

Han var mannen i mitt liv (trodde jeg da). Jeg ville gjøre MYE for å beholde forholdet, og fokuserte på hans positive sider. Det var jo slutt, hvert fall i teorien, ikke helt i praksis da, men HÅPET det HÅPET...

 

Jeg tipper du nå har en vond klump i magen konstant, en fysisk smerte som usikkerheten skaper. Du springer til mobilen når den ringer eller piper mens hjertet slår litt raskere i håp om at det er fra han, kanskje du prøver å virke glad, men egentlig finner du ikke glede i noen ting, ting som var gøy før klarer ikke glede deg lenger, feks kan du kanskje gå på konsert med venninner, smile og prøve å prate om dagligdagse ting, men egentlig tenker du på han hele tiden og klumpen i magen er der. Det å skulle forestille seg livet uten han virker som et sort hull. Om du har det noe ala dette, har du det litt som jeg hadde det.

 

I så fall er du nå på bunn. Kort tid etter jeg ble tvunget til å innse at det var over, begynnte oppturen. Den snek seg umerkelig frem, ikke pga andre menn, orket ikke tenke på andre menn. Jeg begynnte bare å måtte tenke på hvordan livet mitt skulle være uten han, og sakte men sikkert fant jeg glede i ting igjen. I dag 3 år etter, er jeg lykkelig gift og har barn:) Lykken kom helt uventet på meg:) Jeg er en attraktiv dame, oppegående, ressurssterk og selvstendig. Likevel ble jeg så svak når det kom til han, folk rundt meg himlet med øynene. Angre i dag? Tja... nei... den tid den sorg, i dag spiller det liten rolle hvordan han eller jeg opptrådte.

 

Din opptur begynner den dagen du må gi slipp på HÅPET - jeg håper for din del at det blir snart. Du er tydeligvis også en sterk og selvstendig person, det har du vært gjennom hele bruddet, han er bare - for tiden - ditt svake punkt. Da blir du tvunget til å se fremover, og der ser det kanskje mørkt ut, men du vil se lys i tunnellen etter hvert:)

 

Lykke til med fremtiden for deg og dine barn.

 

(dette ble langt, og var faktisk ment som en oppmuntring/trøst, beklager om du føler jeg har tolket situasjonen din helt feil, ikke meningen å tråkke på tær.)

[Anonym bruker]

Du tråkker absolutt ikke på tærne - jeg kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse, og tror den er allmenn... Ja, det er redsel og en vond klump nesten konstant, og følelsen av å ikke kunne "koble fra" de tankene som trenger seg inn over alt. Det var jo derfor jeg lot meg sykmelde, for jeg risikerte å plutselig falle sammen og begynne å sippe på jobb.

 

Og som det er nå, så "tværer jeg ut" mine lidelser - jeg presser ikke på at han skal ta valg, skaffe seg hybel, begynne med samværsordning med barna og avlaste meg, flytte ut tingene sine, gjøre praktiske og økonomiske grep omkring leiligheten, rett og slett avvikle sånn at jeg kan begynne med "resten av livet"- men så er det jo det at jeg har slett ikke lyst til å avvikle og begynne med noe annet. Jeg har sett for meg livet mitt med denne mannen og er glad i han - inklusive feil og mangler og sykdom og utbrenthet. For han er jo mer enn det...

 

Så derfor er jeg redd for at om jeg legger vekk håpet, slutter å se på han som "den jeg vil ha" og pakker tingene hans i en container, så er det duket for katastrofe. Det er da, når alt er for seint,at han angrer seg og vil noe på nytt, går ned i kjelleren, møter veggen, blir helt totalt utbrent (han jobber som en vanvittig nå, noe jeg ser på som en redningsplanke i virvaret, eller en måte å dope seg på!) - og hvis jeg da har lagt hele mannen bak meg og bare møter han med at dette visste jeg, og nå er det for seint, og dessuten driter jeg i deg, du har drept kjærligheten...

 

Da får han en fæl, fæl skjebne. På hybel, som utslitt, utbrent 43-åring med to kull samværsbarn og like kaotisk jobbhverdag som før og like kort lunte som før og like stor logistikkbelastning som før (nei, større, for han får dobbelt så mange kjøreetapper og enda flere husstander å forholde seg til) og fortsatt med de egenskapene han har: at han tåler det livet dårlig, at han jobber ineffektivt i forhold til mengden oppdrag han påtar seg, at han mottar inkassovarsler ikke fordi han har lite penger, men fordi han somler bort regninger og glemmer dem, at han eter bare ett måltid i døgnet og sover fra 0200 til 0700 hver natt, at røyker stadig mer, at han ikke greier å holde avtaler og blir aggressiv når det stilles krav, og så videre:Da er jo barna mine i praksis uten en skikkelig omsorgsperson på mannssiden, i 15 år til...

 

En sånn fyr blir liksom ikke gammel. Sånne menn sliter seg ut og stuper av hjertefeil på femtiårsdagen. Og i denne tida, nå, mens han prøver å fjerne seg fra meg, da er jo nye forhold alltid en flott trampoline ut av et gammelt; og jeg ER virkelig glad i han og ikke en ungsau lenger som stiller urimelige krav...men den trampolina kan bety at han ødelegger sine egne retrettmuligheter. Alle kan ha perioder da de tviler på forholdet, og alle kan ha 40-årskrise og oppføre seg som idioter innimellom, men hvis det er det han har nå, da er det viktig at han holder porten åpen der han fortsatt kan ha et hjem.

 

Huff, det ble langt igjen. Ikke meninga. Føler bare at jeg måtte si noe om hvorfor jeg ikke "vil" til det punktet der du sier at alt begynner å gå oppover. Det hadde jo vært bra å komme dit, syns alle. Jeg veit jo at punktet fins. Men det er point of no return, da er det irreversibelt, og da er jeg 38-årig aleinemor til tre barn med to fedre - og ser ikke for meg en eneste ny mann av det kaliber jeg ønsker meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gjette at om ett år på denne tiden, er dette forholdet helt, helt slutt.

[Anonym bruker]

På en måte håper jeg du har rett. For dette har vært smertefullt, og det er nesten så det skal bli deilig å slippe.

På en annen måte håper jeg mannen våkner av febersykdommen sin og tar til vettet, og at vi går inn i det på nytt, med litt mer enn romatikken som ballast.

 

Om ett år skal jeg si fra hvordan det gikk!!!

 

HI

[MyskeMor]

Kjære HI,

 

har nå lest nesten hele tråden din, og forstår at uansett hva andre sier vil du forsøke å holde på mannen din. Og jeg skjønner deg godt. Har selv en mann jeg elsker over alt, og som jeg vil gjøre alt for å holde på. Jeg håper bare du vil la deg selv være lykkelig en dag, og det tror jeg bare du kan bli ved å gi slipp på han. Ofte ser man først i ettertid at man blir lykkeligere ved å gi slipp enn å klamre seg fast til håpet.

Du virker veldig reflektert og modig, og du bryr deg om dine nærmeste. Kanskje på tide å bry deg mer om deg selv?

 

[Anonym bruker]

Hvordan går det med dere HI?

[Elefanten Skrukkeskinn]

Kjære deg, jeg føler veldig med deg. På meg virker dette som om din mann er inne i en alvorlig depresjon! Sove til barna er 20 år, hør på det da..! Kan ikke familievernterapeuten antyde at han muligens har problemer som skygger over forholdet deres?

Hvis ikke han er deprimert, høres han en smulle umoden ut, selv om vi alle kan være melankolske i blandt.

Håper virkelig dette ordner seg.

Men husk, ikke utslett deg selv og tenk at alt står på deg nå, du må også sette en grense et sted... For din egen skyld.

KLem til deg

[Elefanten Skrukkeskinn]

Har lest hva du har skrevet, og som du ser av hvor sent det har blitt, klarte jeg ikke løsrive meg før jeg hadde lest alt.

Syns på det jeg har lest at du virker som en flott person, som med din kjærlighet (ulykkelig eller ikke), har funnet "roen". Jeg skjønner deg på mange måter...

Håper bare dette ikke drøyer så lenge, så du blir helt utslitt, du virker som en som fortjener glede og gode samtaler i livet ditt også.

Jeg forstår at det går an å være glad i en som oppfører seg dårlig, det kan det være mange grunner til. Men det er også mange gode grunner til at du skal få glede og energi i ditt liv, og håper ting snur seg til det bedre for deg!!

 

Hilsen fra en fremmed som ble berørt av det du opplever

[Anonym bruker]

hei, har fulgt historien din, aldri kommentert den..

 

jeg føler jeg kjenner deg på ett vis etter å ha lest alle tanker og følelser du legger ut...

jeg synes du er utrolig reflektert... du har virkelig forstått det du=) stå på for det du tror på...

 

jeg ønsker deg lykke til videre.. håper mannen din innser hvilken flott kvinne han har.. er jo ingen tvil at mannen sliter selv stakkar. hadde han ikke hatt følelser hadde han vært ute for lengst...

 

jeg utdanner meg innen psykiatri, og jobber med mennesker med affektive lidelser, der bipolar lidelse er sentralt.. de får tilført litsium, som gjør dem bedre.. men han må jo selv ønske dette såklart..

 

lykke lykke til=) vær stolt av deg selv

[Anonym bruker]

HI her

Jeg takker for interessen og omsorgen dere viser meg.

 

Nå nærmer det seg raskt en litt fæl dag og kanskje en konfrontasjon.

Blant annet har jeg endelig fått brevet i posten der vi kalles inn til mekling. Det er datert 28.oktober (selv om han har påstått at det var bestilt allerede 18 september. De skriver nemlig dato for begjæring av mekling på brevet.) Så godt som jeg kjenner mannen min, tenker jeg at han har opplevd noe eller hatt en samtale med noen akkurat den dagen, for han gjør virkelig INGEN TING uten et puff i ryggen.

 

Men mekling i seg sjøl er ikke en fæl konfrontasjon. Han skal egentlig komme hit til hjembygda i morgen og hente barna for å ha dem litt. Nå har jeg fått greie på at han helt hysj-hysj har planlagt å komme dagen før. Han skal nok til eksen.

 

Jeg har lyst til å ringe og være "uskyldig" og si "når kjører du da?" og når han svarer noe om i morgen, sier jeg bare "nei, men, du kjører da allerede i dag, gjør du ikke?"

 

Jeg har skaffa meg en bil. Han kjenner den ikke av utseende. Jeg har også lyst til - eller er på et ondskapsfullt vis fristet til - å sette barna i baksetet og kjøre til eksen for å se om han står parkert der. Så stopper jeg og setter ungene av hos dem og sier god helg.

 

Hva skal jeg gjøre....???

Dette er faktisk en av de tingene han LOVTE meg å ikke starte med, i alle fall ikke holde skjult! Han kan innlede forhold til hvem han vil, det kan jeg ikke hindre, men han lovte å ikke starte kampanjen mot eksen nå i denne første perioden.

 

Og han har alle tingene sine hos meg ennå, med unntak av klær. Er frista til å leie tilhenger også, og sette en masse skrot på den.Det står sekker fulle av søppel her som er hans, møbler jeg ikke vil ha, masse skrap som han ikke følte han hadde ansvar for da han dro. Jeg tilbød han å slippe den mest anstrengende flyttesjauen. Det hadde å gjøre med hans stadig tilbakevendende klaging på at han hadde dårlig helse og var utbrent.

 

Hadde jeg sett - hadde han innrømt - at han hadde startet et forhold til noen, så hadde jeg ikke hatt noen spesiell omsorg for han. Ikke som noen hevn eller noe, men det er unaturlig å være ekstra raus mot en som er kjæresten til en annen.

 

Jeg er lurt, rundlurt. Det var visst mer utroskap enn nostalgi. Men jeg har to beundrere og opplever at min kjærlighetsevne ikke er bitt ødelagt. Bare håper jeg finner en som passer bedre til meg.

[Anonym bruker]

Faen jeg er så lei av deg HI. Det er jo dette de fleste her inne har prøvd å fortelle deg, men som du har feid av banen... å nei å nei han kommer tilbake til meg, jeg gjør rett, jeg vet best... ikke kom her å fortell meg hva jeg skal gjøre, jeg vet best. Jeg gir han sex, jeg gjør alt for han, da kommer han tilbake.

 

Du er dum som et hvetebrød med mygg på. Alle her sa du kom til å bli enda mer såret fordi du er dum som tror han kommer tilbake til deg. Han var utro med x dama si fordi han enda elsker henne og vil tilbake til henne. Men dette klarte du ikke å svelge pga stoltheten din, så du prøvde å prøvde å få han tilbake.

 

Og nå skal du ta hevn på han med å spionere og sette av barna dine til eksen hans ???? Du har INGENTING å ta hevn over, han har vært ærlig med deg hele tiden, sagt han ikke vil ha deg. Må du jaggu komme deg videre i livet og la denne stakkars mannen være i fred.

 

Du er en skam for kvinnebestanden enkelt og greit!

[Anonym bruker]

Hvis du er lei, så..... ikke les!!!! Overrasket? Neppe. Såpass gløgg er jo du at du veit du kan gå inn på et helt ANNET forum hvis du vil og lese helt ANDRE tråder! Men du har muligens bokmerket ditt på dette stedet her. Synd for deg, for da blir du nødt til å lese om duuuuumme dumme meg, Huff, så trist for deg da.

 

Og til din informasjon: denne mannen er det IKKE synd på. Han gjør - som alle andre men i Norge på 40+ - akkurat hva han vil. ikke nødvendigvis det han har mest behov for man akkurat hva han VIL. Din omsorg er helt til fånyttes.

 

En vakker dag skal jeg fortelle dere hva jeg faktisk gjorde. For du veit, selv dumme tåpelige damer som jeg liker ikke å bli utnytta av menn som ikke en gang har klart å fjerne flyttelasset sitt, betale bidrag, melde flytting til folkeregisteret, omadressere post, gjennomføre samvær med barn på rutinemessig basis... en del sånne grunnleggende ting som hører med i det å være singel. Når man ennå bor og har eiendom i felles hus, da har man ikke flyttet, og følgelig er det noen andre som kanskje er så grie og snill å tillate en å la flyttelasset stå? Vente med bidrag og alt annet formelt, fordi mannen har klagd seg syk og utbrent? Passe barna fordi mannen ikke er i stand til det verken fysisk eller mentalt?

 

Det er ikke JEG som skal la han være i fred. Det er HAN som skal for en gangs skyld vise den modenhet og det ansvar som kreves og faktisk FLYTTE hvis han vil flytte, gå ut av forholdet hvis han vil ut, ta ansvar for barna i stedet for bare å etterlate dem....eller , selvsagt et alternativ: BLI i forholdet. Og dermed beholde sine privilegier som f eks et egnet oppholdssted når han er her i byen, egnete fasiliteter for samvær m barna osv. Jeg har ikke på NOE punkt lurt ham, jeg har sagt hva jeg forventer og tillater hele veien, og at dersom han starter et forhold til en annen, DA er min godvilje og min omsorg for ham ikke lenger npe han kan regne med. Da må han ta ansvar helt og holdent for egne flytting, egne barn, eget søppel...alt.

 

Og det, min nedlatende og ondskapsfulle debattmotstander, det er ikke mer enn de livsens krav en hver voksen mann må forventes å klare uten at det er grunnlag for å si stakkars.

 

HI

[Anonym bruker]

Vær så snill å si at når du sier "selvsagt et alternativ: BLI i forholdet" så snakker du ikke om noe som er aktuelt nå lenger? Jeg vil ikke være slem eller noe, men nå er det vel ganske så klinkende klart at det forholdet her har gått ut på dato for lengst?

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke.. du har jo hele tiden ville ha han hos deg, vil at han skal være sammen med deg, bo med deg. Du har gitt han alt han vil ha, mat, bosted, sex.... Men nå sier du at alt er hans feil ? Du har vel ærlig talt gjort deg selv ulykkelig. Hvorfor gi han alle disse tingene når du hele tiden var klar over at han ikke lenger ville ha deg, men han ville ha sin ex dame.

 

Alle her inne sa jo at du skulle kutte han ut, men da ble du hissig og sa du skulle gjøre alt for å få han tilbake. Mens nå som du endelig innser at han ikke vil ha deg så skal du begynne å være hevngjerrig og slem mot han.... Du må huske at dette er noe du selv har godtatt og du har nærmest lagt deg langflat etter han.

 

Så ikke for å være slem, men du har faktisk talt godt av dette. Så tenker du deg kanskje om i ditt neste forhold at dette gjør du ikke igjen.

[Anonym bruker]

hvordan kan dere mene at han vil ha sin x, når han hele tiden faller tilbake på HI,, han vet nok ikke helt hva han vil...

 

jeg synes d er beundringsverdig å kjempe slik for å holde familien sammen. hun truer han jo ikke på livet, han velger selv å bli, komme tilbake. o.l

 

kjære HI, håper han ikke dro til sin x dagen før. .

 

forstår frustrasjonen, men ikke ta m unga å lever de på døra, selv om d frister sikkert,,, jeg selv tok med begge mine barn, ut i en kald bil, kjørte rundt å lette etter mannen min ( xen idag, men vi hadde mange gode år etter denne hendelsen), jeg var desperat,for jeg hadde hørt rykter om at han drev på med noe.. jeg lå i hekken og spionerte, herregud, hehe,, må le av det idag. men den gangen bare måtte jeg..

 

lykke til... hilsen meg litt over her ( psykiatri studenten)

[Gjest Antarctica]

Jeg la meg ikke i hekken og spionerte, nei....

 

Jeg greier ikke utsette en reaksjon, den kommer når den kommer. Så jeg ringte, snakket om det ene og det andre, og flettet inn diverse spørsmål.

 

Jeg spurte bl a to eller tre ganger: "Hvor langt er du kommet?" fordi jeg kunne høre at han var i bilen. Hver gang ga han en stedsangivelse i motsatt retning. Jeg spurte også flere ganger "når ankommer du?" og han sa "i morgen". Jeg svarte "Jasså, var det ikke i dag?" og ga han sjansen til å avsløre seg selv.

 

Til slutt sa jeg: "Jeg hører hva du sier, men jeg tror du juger. Jeg tror du har en skjult agenda, og det er ikke forenlig med å leve på min regning. Jeg har holdt stand, og holdt alt her hjemme vedlike fordi jeg ville gi deg en sjanse, så du skulle slippe å brenne alle bruene på en gang. Men jeg har hele tiden informert deg om at du ikke kan innlede et forhold til en annen mens du lever slik. Da må du flytte ordentlig, sette i stand et hjem der barna kan ha samvær, betale bidrag, få ut skrotet ditt fra huset mitt og alt som hører til. Og sånn helt akutt får du komme hit og overta ungene i DAG - jeg har en viktig uke foran meg på jobb, og du får dermed en sjanse til å beskikke ditt bo uten at jeg er til stede. Jeg skal dra og overnatte hos noen andre."

 

Jeg liker ikke å skryte, men her var jeg hederlig og tilregnelig til det siste. Jeg har sagt til ham selv og til dere som leser at den dagen han innleder et forhold til en annen, er all "spesialbehandling" forbi. Da har han brent den siste brua, og jeg vil opprettholde KUN forretningsmessige forbindelser med ham.

 

Og det har jeg overholdt. Jeg har ikke sovet en eneste natt i huset mens han var der den uka og flyttet ut. Jeg har ikke "prøvd å forføre han" som enkelte her formulerer det, men han har selv noen ganger plassert seg innenfor intimsonen min, og når han gir meg en klem holder han fast som om det skulle gjelde livet.

 

I det øvrige har det gitt seg et slikt utslag at jeg nå, i meklingsmøtene, reiser meg og går hver gang han begynner sjikanen. Vi har til nå hatt 2 møter, men de fører ikke til enighet eller konkrete avtaler, fordi han ikke klarer å dy seg for å kjefte på meg. Men jeg er forbi det stadiet da jeg tenkte " Dette må jeg holde ut, for å opprettholde en dialog. Det er JEG som må strekke ut hånden, for han har ikke evne til det." Nå tenker jeg at det er hans problem. Jeg går derfra for å beskytte meg selv.

 

Eksens hans sto plutselig listet på facebook som "in a relationship" - og tre dager etter sto navnet hans oppført som den hun er i et forhold med. Så hun har sendt en såkalt request der, og han har til slutt bekreftet at det er ham hun er sammen med. De flagger det høyt, og skadefro folk i lokalsamfunnet klikker på "liker" eller fyller inn "Å, der var det endelig på plass" osv.

 

Det sårer meg ikke, men det gir meg perspektiver. Jeg tenker at for HENNE er det kjempeviktig å flagge at han kom tilbake. Men på meklingsmøtet ville han ikke engang si at de hadde planlagt å feire jul sammen. Jeg skal ikke informeres om noe som helst ad korrekte veier, jeg skal bare "finne det ut" tilfeldig.

 

Perspektivene er slik at jeg er glad for ikke å være en person med så lite mot som min eksmann: jeg ville aldri ha latt han få vite om noe sånt pr Facebook.Og jeg er glad for ikke å være en person med så lite selvrespekt som hans ekskone: Etter nærmere 5 år ville jeg ikke ha tatt tilbake om så kronprinsen.

 

(Men så har jeg andre tilbud også, da. Jeg var aldri nødt til å "nøye meg med" denne mannen, jeg har alltid hatt mulighet til å velge han bort og få en annen.)

 

Uansett er livet mye, mye bedre enn i sommer og i hele høst - jeg får hele greia på avstand, og nyter friheten ved å styre hjemmet mitt som jeg vil, slippe stebarnmaset, kan lage reglene selv og oppdra ungene som jeg syns de skal oppdras (selv om han i mekling prøver å få det til at hans ekskone ville være en bedre mor for dem enn jeg, og at de derfor bør bo 50% hos ham og henne!!! Når han en vakker dag flytter inn, ikke avklart ennå, men muligens i februar!!! Slå den.)

 

Og jeg nyter friheten i å kunne innlede andre forhold - noe jeg ALDRI, aldri drømte om mens vi var sammen, jeg kysset ikke noen engang! Men nå kan jeg, og nå gjør jeg det. Og opplever å bli verdsatt, respektert og likt som jeg er. Og opplever latter og glede for første gang på lenge. Men aller best: jeg opplever ærlighet. Størst av alt er ærligheten, for å vri litt på et bibelord.

 

Så i den ånd gidder jeg ikke lenger være anonym, jeg takker for følget og hilser både dere negative og dere positive bidragsytere, og håper jeg ikke på leeeeenge ennå blir innlegger i dette forumet igjen!

 

Klem fra HI, eller

[Anonym bruker]

Jeg synes veldig synd på deg, at mannen din velger å behandle deg på denne måten!Jeg har til tider synes at du holdt i han forlenge, men jeg tror det var helt nødvendig for at du skulle komme så langt i "prosessen" som du er nå!

For meg høres det ut som eksen er noe han tyr til i desperasjon, da han ser at han ikke har makt over deg lenger!Jeg tror det er derfor han har annonsert dette på Facebook også...Jeg skal vedde store summer på at innen juni neste år, har han troppet opp på døren din flere ganger for å be om godt vær!

Den beste hevnen er å være lykkelig!Vis han hva han gikk fra og hva han aldri kommer til å få igjen!Bestill deg en frisør time, handle nye klær og la han se at du faktisk har det MYE bedre uten han, for det er jeg sikker på at du har.

 

Sjebnen lukker en dør, men åpner to andre!Lykke til videre.

[Anonym bruker]

Husk den mannen kommer aldri til å bli lykkelig, slik som han vingler..

Om en stund kommer han til å være lei (eks)kona si også. Siden det virker som om han baserer sin egen lykke på andre..Puh for en mann.. Du skal være glad du har blitt kvitt han...

 

Ser den prosessen du har vært gjennom var nødvendig for deg og din lykke... Finn deg en mann som kan stå på sine egne bein!

[Anonym bruker]

uansett hva det er hadde jeg ikke funnet meg i det. Hva er det med menn, så fort det er vanskelig så går de andre plasser. Drar ikke alle over en kam, vet det fins bra menn og. Men ser det går igjen her.

 

Han hadde han gått tilbake til eks-kona skal du ikke se bort i fra at du hadde fått noen meldinger selv.

 

ikke la han gjøre det her mot deg, du bestemmer faktisk din egen verdi og du må sette standaren.

[Snuppa + Spire]

Så bra at du er kommet deg videre:)

 

Jeg leste tråden din i høst en gang, og skrev et innlegg 8. oktober ser jeg det var, der jeg sa at forholdet kom til å ta slutt, og at du, selv om du da ikke selv trodde det, ville komme deg ovenpå igjen, uansett hvor langt nede du var da.

Og når viser det seg at det stemmer - og jeg er glad på dine vegne:) Snart er du nok i forhold med en ORDENTLIG mann.

 

Lykke til videre:)

[Gjest Antarctica]

Jepp, nå er det eksakt ett år siden jeg fant ut at han hadde "innledende forhandlinger " med damen, og jeg er knallfornøyd med at dette forholdet er OOOOOOVER!

 

Samme om jeg har listet opp alle hans fortrinn tidligere, og alt jeg syntes var stort og flott med å bli kjent med han: ingen ting betyr noe dersom man er et uærlig menneske, som lurer sine nærmeste. Det er han, og det konfronteres jeg med ustanselig i samarbeidet om barna nå.

 

Så de fire siste innleggerne her har helt, helt rett: denne fyren baserer sin lykke på at en ny dame står klar (eller lar seg resirkulerer) med jevne mellomrom, ca 5 år mellom hver, og dersom det ikke går, har han noen bak ryggen på den gamle. Det rakk han ikke riktig med meg, fordi jeg avslørte ham. (Vendepunktet var i juni, da han planla å dra på skoletur med henne - da skjønte han visst at hun var sånn passe klar for å ta han til nåde igjen, og da begynte sjikanen og "avviklingen" av forholdet med meg. Før det hadde han jo faktisk prøvd å lappe litt - for han tør ikke være alene.) Ja, jeg gir dem også fram til juni eller et år pluss minus, litt lengre dersom de slipper stebarnmaset (dvs å ha samvær med mine barn), litt kortere dersom vi kjører i gang med 50/50-samvær i dag, men uansett varer det nok ikke.

 

Ikke at det betyr noe som helst for meg, de er løgnaktige, ryggradsløse mennesker og fortjener hverandre.... Bare ungene mine kunne sluppet å være del av deres omgangskrets så ville jeg ledd meg ihjel av dem.

 

Åh, for en lettelse - og for et år siden var jeg rystet og skjelvende og syntes selve grunnen jeg sto på hadde kollapset. Men den vemmelige kvalmen og urofølelsen jeg gikk med hver eneste dag i året, også før jeg fant ut om deres konspirasjon, den er borte som dugg for solen nå, og jøssenam, så mye bedre livet er UTEN ham enn MED!

 

...og kjæreste har jeg også, en voksen, klok, og tvers gjennom ærlig en. Det er et atskillig bedre liv. Siden det altså hele tide faktisk var utroskap og ikke nostalgi!

[Anonym bruker]

Faen du er dum i hue.

 

Du kjeftet og klagde på oss som sa han kun holdt deg for narr til han fant ei anna dame. Men neida, du påstod at han kom til å bli!

 

Tulling og naiv kaller man slike som deg.

 

Kanskje du burde unnskylde deg til oss her som du faktisk kalte dumme.

[Gjest Antarctica]

OSS? du, Ann O Nym? Som var så hjelpsom og hyggelig...? tror ikke det nei. Vask munnen din og finn deg en hobby. Dersom du var blant de ondskapsfulle bedreviterne her, skal du vite at det neppe blir noen unnskyldning, men får jeg øye på mannen din, så rapper jeg han!!!! (REDD nå?)

[Gjest Antarctica]

...og hvis du leser godt etter, så kaller jeg ingen for dum, det er det du som gjør. Jeg bruker ikke slike ord, det er bare mangel på dannelse og ikke noe annet. Og jeg mangler ikke dannelse, derfor juger jeg ikke heller. Og derfor utgår jeg ikke fra at andre juger heller. Eller utgir seg med falsk navn osv. For du heter jo neppe Anonym...?

[Gjest Antarctica]

God klem til deg også, og ta vare på mannen og kjærligheten ...

denne tråden prøvde mannen min (eksen, nå) å få slettet, jeg viste han den etter at han hadde flytta.... Men den gang ei, sa Tordenskjold. Jeg registrerer at "skrekkøglas venninner" er på nett med en gang for å sette merkelapper på meg, men jeg gjenopplivet denne tråden likevel - på grunn av alle damene som har skrevet slik du gjør: at dere blir "kjent" med meg, at dere lærer noe av dette og at dere velger å prioritere og styrke parforholdet deres...for det går jo an å rette opp noe FØR det går helt galt...!