Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

Han kan jo selv velge å flytte når han vil. Men å kaste han ut er noe annet.

[Anonym bruker]

Ja, to sammen, født med kort mellomrom. Men jeg blir aleine med tre hvis vi skilles, jeg har barn fra før.

 

Ja, han er lei, utbrent, trøtt, alt føles som et slit, han ser ingen gleder han vil dele med meg... etc. Han vil tie og tåle. Jeg mener som du, at det vil gå over, og at grunnene til at vi har det sånn er mange, de fleste er knytta til livssituasjon og begrensninger i frihet og aksjonsradius. Jeg har hele veien prøvd å si at alle med små barn har det sånn, men at det er en fase.

 

I hans hode er det JEG som hindrer han i å gjøre morsomme ting, for jeg vil kunne ha innvendinger mot å passe barn aleine flere ganger i uka, det er JEG som har satt han i denne situasjonen fordi jeg ønska meg stor familie, og det er JEG som ikke har tilrettelagt på de rette måtene for at vårt liv skal kunne være så fritt som mulig. Blant annet var han stadig sur på meg da jeg hadde barselpermisjon fordi jeg ikke i tillegg tok alt husarbeidet - jeg hadde jo fri! (Noen få uker med pappaperm og han hadde skjønt at man ikke fikk tid likevel - men med neste barn var han sur på nytt. Kort hukommelse.)

 

Så jeg syns jo at jeg også har noe å anføre i diskusjonen. Jeg bare trur ikke det er noe å tjene på å diskutere. Jeg vinner ikke noe på å lekse opp hans egne mangler og urettferdige dommer mot meg - jeg vil at han skal finne igjen og se de tingene vi hadde sammen da vi møttes.

[Anonym bruker]

Den var til Clue - den ble litt rart plassert.

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes du har en klok innstilling til dette. Du er ikke opptatt av å fordele skyld eller gå i forsvar, og det er raust av deg!

Det vinner du på uansett hvordan dette ender for dere.

 

Men dette med å få barn sammen, og ikke bare ett, men to. Var det noe du trumfet igjennom mot hans vilje? Var han uenig i at dere skulle ha barn?

Kun da kan jeg skjønne at han er noe bitter fordi ting ble som de ble, og dere ikke fikk den friheten sammen som han ville.

 

Men var han enig, da kan han takke seg selv for å ha satt seg i situasjonen. Ikke skylde på deg. Det er f.eks ikke din skyld hvis han var så konfliktsky at han "gikk med på" å få barn "for din skyld" eller "fordi du ville det". Det er hans eget ansvar å si nei til livslange forpliktelser hvis han egentlig ikke vil.

 

 

[Clue]

Og her trykker man visst automatisk på anonymknappen. Det var meg som svarte ovenfor:)

[Anonym bruker]

Jeg har lest igjennom alle innleggene og tror at denne mannen ikke er utbrent, han går på jobb, klarer å være positiv mot sin eks. osv. Han vet nok ikke hva han vil og det er du som må ta belastningen ved hans usikkerhet. Han lever trygt og godt hos deg, mens han lurer på hva han vil. Hvis du ikke ønsker å kaste ham ut, fordi du elsker ham, må du spørre deg selv om din kjærlighet skal bære hele forholdet. La oss si at han kommer til at han vil satse på deg, etter en periode. Da vil all din redsel for at forholdet skal ta slutt, omvandles til sinne og dårlige følelser for ham og det han har utsatt forholdet deres for. Dette kan bli svært negativt for familien deres og mitt råd er at du lever ditt liv som om han ikke er en del av det. Si at jeg er glad i deg, men kan ikke forholde meg til din måte å takle dine problemer på. Jeg vil ikke ha noe sexliv med deg. Selv om jeg er glad i deg, er det kanskje ikke nok til at vi fortsetter. Ja, jeg har mange feil, sikkert en del du ikke var klar over da vi ble sammen. Mulig jeg også presset på for å få barn, men nå har vi barna og de trenger oss. Du har også en del feil, som jeg ikke hadde kommet til å søke etter i en kontaktannonse etter en mann. Jeg er en flott dame som trenger kjærlighet og din måte å håndtere dette på dreper kjærligheten sakte, men sikkert. Nå har jeg sagt det, så du er fullstendig klar over det. Hvis du tror din eks kan gjøre deg lykkelig, kan ikke all min kjærlighet til deg endre dette. Da aksepterer jeg at du går. Jeg kan også være mottakelig for andre menn, hvis jeg tillater meg det og det kan godt skje, hvis denne perioden fortsetter særlig mye lenger.

Enda så "umodent" det kan høres, så er det viktig at maktbalansen i et forhold opprettholdes. Ved å være så "underdanig" som du har vært til nå, ved å kjempe en kamp han bestemmer utfallet av, er ikke du likeverdig. Likeverdighet er viktig for respekten mellom partene. Jeg har erfaring fra dette. Min mann var meg emosjonellt (med litt til) utro. Jeg la meg ikke langflat etter ham, på tross av at jeg elsker ham. Jeg tok av meg ringen, satte bort brudebildet, bekreftet at jeg er glad i ham, men at det antakelig ikke er nok til å bære forholdet videre. Resultatet er at han nå i et års tid har forsøkt å få meg til å forstå at han virkelig elsker meg og angrer. Hadde jeg ropt at han ikke måtte forlate meg, ville nok ikke situasjonen vært den samme. Han kunne rolig tenkt seg lenge om han ville ha meg eller den andre og kanskje tilogmed pleid litt kontakt med henne for å holde henne varm. Dette er nå ikke tilfelle. Det som i tillegg er meget gledelig, er at han ser jeg er super-interessant for andre menn. Noe som skjerper han betraktelig, da jeg tildligere har sagt til ham at hvis man er utro mot noen, kan man aldri igjen stole på den som ble bedratt. I skrivende stund er det altså jeg som har makten. Jeg prøver å ikke misbruke dette, men oppføre meg ordentlig og moralsk. Derimot har jeg "kjøpt" meg verdifull tid som jeg kan bruke for å finne ut om dette er noe å satse på.

Og husk: Ingen sjalusi i hele verden kan forandre følelsene for en person hvis de er sterke nok. Derfor må du si til ham og deg selv at hvis han ønsker seg ut, vil ikke dine følelser kunne endre dette.

med vennlig hilsen en medsøster

[Anonym bruker]

Nei, jeg pressa ikke igjennom noe. Jeg er bare VELDIG fertil... :-) Jeg blir gravid bare jeg sitter på en herresykkel, pleier jeg å si.

 

Vel, jeg sa fra at jeg ville ha barn - på sikt, i alle fall - og at jeg ikke brukte prevensjon. Det syns jeg er en ærlig sak - guttene har også et valg!

 

Så ble jeg på vei fort, og han var overraska over at det gikk så fort. den andre var vel mer et arbeidsuhell, men han kjente til risikoen da også, og gjorde ingen innsats for å unngå svangerskap.

 

Men jeg var den som høyt og tydelig annonserte at jeg VILLE ha barn, ja, og han var vel så forelska at han ikke torde si noe imot... hva veit vel jeg... Jeg føler meg uansett litt "ansvarlig" for dette, ettersom vi jo kunne ha venta mer med å få den første. (Han svevde i den villfarelsen at gravid er noe man blir etter 2-3 års "prøving").

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, du har mange poeng her, og jeg kjenner meg igjen i det du sier. Han har også sagt at han reagerer på at jeg nå liksom skal være "under hælen" på ham - han syns det er helt fjernt og unaturlig. og jeg har tenkt på å gjøre som du sier: fortelle ham at fra nå må han bare bestemme seg, og at jeg vil være høflig og vennlig, men ikke mase og ikke dulle med han.

 

Men tro meg, det koster meg ikke noe. det koster meg ikke noe å ligge litt lavt i maktbalansen her. Kanskje han trenger det - at jeg er svak - ikke påtatt, men på ordentlig.

 

Jeg prøver å se på det motsatt. at han lenge har vært under hælen på meg - jeg er meget verbal, og i følge han kan jeg får rett i enhver diskusjon selv om han veit jeg tar feil. (Jeg har ikke sett det sånn - jeg trodde han ble overbevist hver gang han avslutta med at "Ja, da gjør vi som du syns" - men han ble ikke det. Han ble overkjørt. Eller følte det sånn, i alle fall.)

 

Jeg holder med deg i at du gjorde rett - i den situasjonen du var. Og ja, som med din mann er det med min, han kvikner litt til med å gi meg oppmerksomhet når han merker at jeg blir oppringt av tidligere elskere el noe annet skjer som stikker litt i sjalusinerven hans. Men jeg orker ikke "utnytte" noe sånt! Jeg føler at da vil vi bare bli enda fjernere for hverandre.

 

Jeg har nemlig ikke interesse av andre, og ser ikke for meg at jeg skal få det heller - jeg fant jo Mannen i mitt liv! Den Ene!

 

Du har også rett i at de følelsene jeg har nå, og all denne tida med engstelse og grubling er noe jeg kan bli bitter og sint på seinere - og hvis han da har estemt seg for å bli er det fort å tenke "Fy faen så slem du var, og så lenge som du var det også, enda du visste at det var tortur for meg". Og lignende.

 

Men jeg har huet øverst akkurat nå. Mannen min er faktisk en mye mer emosjonell person enn jeg - logikk er i alle fall bortkasta på ham, jeg når mye bedre fram ved å bruke følelsesspråket. Jeg prøver å være rasjonell, og jeg har bestemt meg for å tenke at det utligner hverandre - jeg har jo gjort noe lignende mot ham en gang, og han ble hos meg (og omdannet alt sammen til negative følelser, nettopp som du beskriver, men likevel!). Så jeg må bare tenke på det som vel fortjent - og at noen måneder i kaos og tvil er et veldig lite offer dersom jeg klarer å hjelpe forholdet på fote og får, tja, kanskje 30 år med glede og kjærlighet?!

 

Men alt tatt i betraktning så skjønner jeg deg og dine valg veldig godt - og jeg syns du fortjener den posisjonen du har nå - at han løper etter deg og ikke omvendt. Jeg kan ikke kopiere ditt resultat, og jeg føler ikke at jeg har noen sikre kort i dette. Men jeg har meg selv og de sidene av meg han fortsatt liker, de tingene som hans eks eller noen andre ike kan erstatt. Blant annet sexlivet vårt. Så jeg forfører ham hver eneste dag så sant jeg får mulighet.. og jeg er vennlig og kjærlig alt jeg kan, for jeg veit at det likte han i gamle dager, da vi ble kjent. Jeg prøver å være den jenta han ble glad i.

 

Du har rett i at all sjalusi i verden ikke kan gjøre en person glad i deg dersom følelsene er borte, og at kanskje er ikke min ensidige kjærlighet nok heller - jeg kan ikke "smelte" mannen min. Men jeg vil ikke spille komedie og gjøre meg til. Jeg elsker han og er redd for å miste det vi har - det er sannheten. Så ut if ra den oppfører jeg meg som jeg gjør: jeg er kjærlig, hjelper han, gjør snille og hyggelige ting for han, elsker med han... og forteller han en gang i mellom at det er vondt å være så redd og at det er fælt å tenke på at han ikke føler som jeg gjør. Om ikke kjærligheten kan redde meg, så kanskje ærligheten kan...?

 

Takk for at dere svarer meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Auda, nå ble jeg litt skuffet. Trodde ikke at du hadde utsatt han for det samme tidligere. Da er det jo egentlig "helt etter boka" at dette skjer. Nå kan dere, hvis begge vil, starte på nytt. Forholdet vil jo ikke bli som det var til å begynne med. Kan ikke bli et vakkert forhold, men det kan bli bra nok, like bra som de fleste andres forhold. Man har noen skjeletter i skapet noen og enhver. Jeg kan derimot med hånden på hjertet si at jeg ikke på noen måte har utsatt verken han eller tidligere kjærester for noe som kan minne om å være utro engang. Jeg har selvfølgelig vært betatt av andre, men det har ikke blitt formidlet dem og jeg har ikke handlet på disse følelsene. Derimot har jeg blitt enda mer på vakt for ikke å komme i en situasjon hvor jeg kunne gjøre noe dumt. Hvis personen skulle på samme fest som meg, går jeg ikke på nachspiel, jeg går hjem tidlig. Slik har mine begeistringer blitt svakere og til slutt borte. Når man tar det så piano, finner man ofte ut at de ikke var så fantastiske allikevel. Dessuten har jeg rett og slett ikke "baller" nok til å lyve noen i ansiktet. Får problemer med nattesøvnen.

Derimot har jeg ikke vært en engel på hjemmebane. Er dessverre utålelig ærlig, sier ting akkurat slik jeg mener det, tar ikke så lett kritikk på det, selv om jeg har såret ham ved å være så rett frem. Synes selv at det er mye lettere når folk er ærlige, enn at de sier det du vil de skal si. Han er mye mer konfliktsky, pakker alt godt inn slik at jeg muligens ikke har kjent igjen det han har prøvd å si meg. At han ikke har vært fornøyd. Jeg har mange venninner, er interessert i kunst og kultur. Reist på venninnesamlinger og vært et naturlig samlingspunkt. Han har vært mer opptatt av hjemmelivet og tvkvelder med barna, noe jeg har uttrykt er kjedelig, da jeg ikke fikser å se på tv, leser heller en god bok eller artikkel. Har nå ikke sett på tv på et år og couldn't care less. Vi har nå mye mer samtaletid, dessverre ender de altfor ofte i diskusjoner på det som har hendt og jeg er nok ofte skyld i det. Blir bare så provosert når han tier stille for å unngå at det utvikler seg. Han er også selvfølgelig ikke glad i å få gnidd inn mine meninger om hans oppførsel. Han vil helst bare at vi skal kose oss sammen, ta alt "fra nå av". Det kan jeg dessverre ikke gjøre før jeg har rørt rundt i grøten 1000 ganger, for det er min måte å bearbeide problemer på. Jeg klarer ikke bare å være glad for at han NÅ elsker meg. Skjønner at jeg egentlig prøver å få alt til ikke å ha skjedd, selv om jeg vet det er umulig. Men jeg vet altså ikke hva jeg kommer til å gjøre tilslutt. Jeg er ekstremt glad i ham. Vi har bygd opp vårt liv sammen, han er spennende, kjekk, har humor og virker tiltrekkende på meg, men verdier er også en svært viktig side ved et menneske. Jeg nekter å gå på akkord med mine prinsipper, da sviker jeg meg selv, for noe jeg ikke engang vet utfallet av. Ja nå ble det veldig mye meg her ser jeg, kanskje ikke det som er meningen med ditt innlegg, men samtidig så er det muligens noe matnyttig for deg i det også. Godt å få det ut liksom. Kan ikke tute ørene fulle på søstrene mine heller, he, he. En liten ting: Vet du hvorfor en person får mindre følelser for partneren sin, som til da var ganske koselig og grei, forelsker seg i en annen og handler på det, når han så blir konfrontert med dette og lever med "terroristen" i et år, så elsker han plutselig partneren sin mye mer og er virkelig klar over hvor glad han er i henne. That beats me..

klem

[Anonym bruker]

Hei,

Nei, jeg har ikke utsatt han for utroskap eller som i nærheten! ! Aldri, kunne ikke falle meg inn. Ingen andre kommer opp mot ham, i mine øyne... Det var ikke det jeg mente.

 

Jeg har utsatt han for usikkerhet og frykt, og jeg har sjøl vært veldig usikker, har vurdert å forlate, og har fortalt han det. Jeg pakka sekken en gang faktisk, ringte på en leilighet som var ledig og tok med meg ungene. Men jeg klarte ikke å holde meg borte så mye som et døgn. Jeg falt i tanker om vår heftige historie, alt vi hadde følt og alt vi hadde trosset for å få være sammen...får lyst til å grine når jeg tenker på det nå, fo det var så sterkt.... Og den gangen også: jeg overbeviste meg elv om at jeg MÅTTE prøve igjen.

 

Så jeg returnerte. Og han sa, som sant var at han var veldig sliten, lei - og veldig lei seg. Det gjorde et hav av forskjell, han var lei seg - det betydde jo at han brydde seg om meg. I den tida var det sånn at alt var kritikk, alt var konflikt, jeg syntes aldri han hadde et vakkert ord å si til meg - jeg syntes det virka som at han forakta meg. Meg og barnet mitt, og en masse som omgir meg og som jeg har som verdigrunnlag..det vil føre for langt å beskrive.

 

Men jeg har ALDRI vært verken emosjonelt eller fysisk utro - og den dag i dag kan jeg jo ikke påstå at han er det eller har vært det heller. Det er bare at på vårt sårbareste punkt i forholdet - der vi er nå - så søker han ikke inn for å reparere det SAMMEN med meg, han søker ut for å finne trøst til seg sjøl. Og siden mange menn har veldig få fortrolige, faller valget på den verst mulige: den han var fortrolig med før... og som når som helst ville ønske å danse på min grav. (Forståelig nok - men fælt for meg, for samlivet vårt, de barna vi har og den framtida vi kunne ha fått.)

 

HI

[Anonym bruker]

Ok, da er jeg online igjen. Da har du et bra utgangspunkt. At han bruker sin eks. som fortrolig sier noe om han. Dessuten husker han nok bare det som var bra og ikke hvorfor han forlot henne. Han svikter deg nå og det synes jeg han trenger å få vite. Det er viktig at han blir konfrontert med at når han hadde problemer med henne, gikk han til deg og når han nå får problemer i deres forhold, går han til henne. Han trenger rett og slett å se litt inn i seg selv. Hva er det egentlig han står for. At du har vinglet litt i forholdet er ingen unnskyldning. Spør ham om han synes det er greit at du går til din eks for å mimre om gamle dager. Jeg tror ofte at Kants teori om at du skal handle som om det du gjør blir gjort til en lov som gjelder for alle. Kan du det, er det rett. En fin gylden rettesnor som ikke er så enkel å holde seg til, men som hadde holdt oss unna mange problemer. Ja, spør han rett ut om det han driver med akkurat nå er noe som kommer til å styrke forholdet deres. At hans eks. synes dette er flott for sin egen del, er ikke rart, dette er jo din karma. Men for å gjøre ditt for at deres forhold ikke skal utvikle seg, kan du spørre ham om ikke han ser at hun synes dette er fint for da kan hun si takk for sist ift. deg? Si rett ut at fortroligheten skal være mellom partene i et ekteskap og hvis han gjør noe dumt nå, kan det kanskje ikke rettes opp, selv om han kommer tilbake. Jeg synes ikke du er dum når du sier til ham at du ikke vil miste ham, men det vet han, derfor tør han ta sjansen. Så sikker bør han altså ikke være på deg. Friksjon er viktig i et forhold, hvis ikke blir alt kjedelig.

klem

[Anonym bruker]

Du har rett selvsagt - men han tåler så lite friksjon!!! Konflikter er umulig, selv uenighet eller tvil er "farlig", han vil at vi skal være intuitivt enige om det meste...

 

I dag har jeg konfrontert han med en del av det de driver med, og sagt hva jeg oppfatter det som: at han har en Plan B i baklomma til den dagen han skal forlate meg. Eksempelvis: Hans eks er alltid informert om hvor han er , hva han gjør osv, og svinser "tilfeldigvis" forbi når han er i det offentlige rom. Det har skjedd for mange ganger de siste ukene, og på altfor bisarre steder, til å være tilfeldig.

 

Siden jeg har lukta lunta, sørger jeg jo for å være der sjøl også. Jeg veit f eks når han er ferdig med et oppdrag, og ringer han kort tid etterpå, for å spørre hvordan det gikk, hva han vil ha til middag når han kommer hjem og omtrent hvor langt han er kommet i løypa, så jeg kan ha maten varm. Men da er det opptatt på telefonene: "Jo, X ringte. " (Mens du sitter i BILEN? I et område med veldig dårlig dekning? Hvor akutt er det, da?) "Nei, hun hadde vært på et foreldremøte...hun måtte oppsummere hva som ble sagt!"

 

Eller hun er "tilfeldigvis" på det kjøpesenteret der jeg har handla hver lørdag i 10 år (uten å se henne en eneste gang) - hun bor litt utenfor byen og sokner egentlig til et annet, og har andre kafévaner enn jeg - men den dagen han er på stand på vårt kjøpesenter er plutselig hun der også, med barn, drikker kaffe og holder post. Og 15 andre situasjoner i løpet av de siste ukene.

 

Nå er det skoleturer og overnatting, og litt etter litt har jeg skjønt at den turen sønnen hans skal på er en sånn situasjon der hun legger planer. For noen dager siden ble det klart at den dagen klassendrar, skal mannen min være med, og sove over første natta. Og det kom også fram at på veien dit skulle lillesøsteren bringes, ikke i barnahagen, men til besteforeldrene. Hvorfor det, spurte jeg og lot som om jeg var nysgjerrig bare. Jo hun skal til besteforeldrene og være i to dager, for på dag 2 av storebrors overnattingstur er det mors tur å overta. Jasså.

 

Og en dag eller to seinere kommer det fram at dette er veldig høvelig, for mor er nemlig syk og skal ikke på jobb. Ikke den første dagen heller. Hun skal "se om hun blir frisk nok" til å overta dag 2... Liksom

[Anonym bruker]

PS Jeg skjønner hvis noen av dere syns dette virker paranoid. Men jeg vedder på at min manns eks kommer til å "overraske" han/dem med å møte opp på leirskolen før det blir hennes tur. Det passser inn i hennes handlingsmønster i flere måneder nå. (Besteforeldrene - der lillesøster skal overnatte - bor på samme ruta. Så det blir nok veldig beleilig...) F eks kom det nemlig først info om at lillesøster skulle bort, deretter kom liksom sykdommen hennes, og at det var derfor lillesøster skulle ha pass. Så jeg trur det er noen planer der. Men jeg kan jo ikke stå på fergeleiet og sjekke alle som går om bord og skal dit!

 

Så til spørsmålet fra den ene anonyme to hakk over; om mannen min ikke skjønner at den stilen han har nå, og den "leken" de leker med å mimre og med å være bestevenner er skadelig for det forholdet han lever i nå: Ja, kanskje skjønner han det, at han gjør noe som er negativt for OSS TO. Men jeg er redd han driter i oss to, jeg, derfor er dette nifst.

 

Hvis jeg trudde han hadde et sterkt og bankende hjerte for å redde forholdet vårt ville jeg ha sagt nettopp sånn. At det ødelegger tilliten mellom oss, at det er som å slippe en tredjeperson inn mellom oss og bygge ned rammen rundt forholdet osv.

 

Men da jeg sa det i dag, at jeg trur du og dere har noen dobbelte bokføringer og at dere har planer om å være på samme sted på den skoleturen (jeg antyda det for to dager siden, da bare lo han) - da svarte han "men om så, hva da?"

 

Jeg sa som sant er, at jeg drar ikke på overnattingsturer med mine ekser, og at jeg gidder ikke holdes for narr, vil han leke familie med en annen enn meg får han si det høyt. Det kom ingen flere svar på det.

 

Og ja, jeg trur min samtalepartner her har rett: fru eks er ikke nødvendigvis glad i mannen min/eksmannen sin lenger, men hun fryder seg garantert over å være i fokus hos han og over at han ikke er så helt crazy lykkelig med meg som han trudde han skulle bli. Fortjent, selvsagt, når vi var så slemme og ødela for henne. Men som hun jo visste den gangen: hun gjorde akkurat det samme mot en annen dame - hans eks-eks, fordi han ikke noen sinne har vært god til å avslutte først og å starte noe nytt på blanke ark. menn er ofte så feige. De må ha et påskudd for å gå, så sitter de i samme forhold helt til de blir ferska i utroskapen, og da har de jo all grunn til å avslutte. Da blir de jo kasta ut...!

 

HI

[Anonym bruker]

PPS

- og DER kom innrømmelsen; hun har ringt i morges og fortalt at nå var hun "plutselig" mye friskere og anså det for mulig å komme innom leirskolen i ettermiddag. Hvorfor er jeg ikke overrasket.

HI

[Anonym bruker]

Du har egentlig bare en ting å gjøre nå og det er å få visshet. Du er jo allerede mistenksom, så nå må du slutte å plage deg selv uten egentlig å få greie på hvordan det ligger an. Du skaffer barnevakt til dine barn de aktuelle dagene for denne skoleturen og så spionerer du på mannen din. Du har sikkert en god venninne som kan være barnevakt og låne deg bilen sin, slik at han ikke forstår det er deg. Kjøp en parykk med avvikende hårfarge fra din egen, eller bruk caps hvis du normalt ikke bruker det. Ta på deg helt utypiske klær og følg etter, eller reis dit denne skoleturen går. Du har jo ikke noe å tape nå. Dette mister du selvrespekten av. Han kommer ikke til å innrømme noenting før det er avgjort med eksen og da er det bedre for deg psykisk å være den som avlutter dette skuespillet. Skulle du ta feil, er ingen skade skjedd og skulle han, mot formodning, oppdage deg, kan du forsvare det hele med at han må ta på seg skylden selv pga. sine egne handlinger. Dette rådet har jeg gitt en sjalu venninne som holdt på som deg i flere år. Hun sjekket opp og fant ut at han var trofast (da). Skulle du finne det motsatte, blir det vondt, men ikke vondere enn du har det nå og ihvertfall i en kortere periode.

 

Dette er bare uverdig og selvrespekten din blir mindre for hver uke som går. Derimot tror jeg din mann må ha svært lav selvrespekt og lite kontakt med seg selv. Virker som om han tror det er andre som skal gjøre ham lykkelig og livsglad. Han burde ta tak i seg selv. Hans respekt for deg kommer til å øke når du viser deg handlekraftig. Det fikk ihvertfall jeg her hjemme da jeg tok et oppgjør.

 

Du ville ikke at det skulle være makt i forholdet, men det har du jo allerede gitt mannen din! Hvorfor skal han kjempe for deg, han vet jo at han har deg,

[Anonym bruker]

Ja, du har rett i at mannen min ser på verden sånn: at det er andres skyld om han er ulykkelig, og andres oppgave å gjøre han lykkelig, eller i alle fall tilrettelegge for at han skal kunne ha det godt og realisere seg selv.

 

Men jeg kommer ikke til å spionere. Jeg fikk litt etter litt ut av han, med å formulere spørsmålet på ulike måter, at det var "en knøttliten sjanse" for at hun skulle på skoletur - det ble sagt i går kveld, etter at han hadde prøvd seg med mange typer svar ("Men om så, hva gjør vel det" osv).

 

Så sa jeg at ja vel, og det betyr jo at hun skal dit, det veit vi begge to. Enn når det viser seg at hun skal dit da? og hvorfor har ikke dette vært sagt før? og hvorfor mener du at jeg ike har rett til å vite det? osv osv "Jo for da kunne du reagere negativt, bla bla."

 

Jeg sa at "det jeg reagerer negativt på er at du har hatt MANGE sjanser til å fortelle om dine dobbelt bokføringer, men velger å ikke gjøre det - du juger for meg helt til du blir tatt." Tja og ha og nei, mye utenomsnakk - så bydde han seg til å komme hjem i løpet av ettermiddagen. Ja sa jeg, hvis det er sånn at du blir avløst av henne før det egentlig var planlagt, så syns jeg du skal komme hjem. Dersom du velger å bli der, så er det et meget sterkt signal til meg om at du avbryter vår forbindelse og at du gjør ditt valg.

 

Og så i dag kom det at sjansen var stor, jo for hun følte seg nemlig "litt bedre" av sykdommen sin. Nå ser det ut til at han blir der noen timer bare, og kommer hjem før natta, men i hans hode er begrunnelsen sånn at "Ja vel, hvis du liksom skal klikke og bli fæl, da kommer jeg heller hjem. OG jeg VEDDER på at han sier til eksen at han må dra fordi han ikke får lov å bli over av meg....

 

Men spionere gjør jeg ikke, det føler jeg er å nedverdige meg sjøl. Det er nedverdigende nok å måtte utspørre han og legge betingelser på hans aktiviteter, og ikke minst å bli framstilt som den burugla som "bestemmer alt".

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes å spionere ikke er nedverdigende, da får du en gang for alle svar. Men nå vet du det allikevel. At du derimot skal fortelle han at han skal kommer hjem og at han blir litt sur for dette, sier jo en del om at han kanskje ikke er så redd for å miste deg, Og det er nedverdigende. ift. hvor hissig han er på å treffe henne. Jeg sa til min mann at han var fullstendig fri til å bli sammen med vedkommende. Jeg er ikke interessert i å holde på han fordi om jeg er glad i ham, det må være gjensidig. Bare gå, hvis det er det du vil, men det er ikke sikkert du er velkommen tilbake. Han var da helt uinteressert i henne. Sier han absolutt ikke føler noe mer. Er informert om at jeg har konfrontert henne og har ikke reagert på det. Synes det er naturlig at jeg har reagert som jeg har. Nå må du ha is i magen, det taper du ingenting på. Han kommer til å gjøre som han vil uansett, men du må få opp din selvfølelse. Du er verdt noe og akter ikke å spille annenfiolin. Han vil respektere deg, hvis du gjør det selv. Du er din beste venn og må ta deg av deg selv, Derimot kan du nekte ham deg. Handler han mot det, ville det allikevel skjedd. Bedre å få vite det nå enn å dra i langdrag. Dette blir som å ikke gå til tannlegen, selv om du har vondt og vet det er et stort hull, men gruer deg.

[Anonym bruker]

Ja, jeg ser hva du mener. Og jeg prøvde å formidle noe av det samme som du sier - ikke at jeg vil ha klarhet eller vil spionere på han, men at det er et tillitsspørsmål, at han hadde plikt til å informere meg om at de skal på samme tur.

 

Jeg sa at jeg ikke kan "tvinge" han til å returnere, eller gi han noe ultimatum - jeg presiserte nå i morges at dette er hans eget valg. men at som det er nå, så har han faktisk jugd ganske mye, og hatt mange sjanser til å fortelle sannheten, så derfor veier ikke hans ord så mye. Men hans handlinger veier derfor desto mer, og å bli over er en handling jeg kommer til å ta som et utvetydig signal og et valg, fra hans side.

 

Jeg planlegger ikke å straffe ham eller være sint og slem når han eventuelt drar på overnatting og kommer hit igjen - jeg sa i rolige, klare ord at jeg regner en sånn handling som bevisst, og at han med noe sånt bryter forbindelsen han har med meg, f eks det at vi fortsatt sove ri samme seng og har seksuell kontakt. Den romantiske forbindelsen med oss, som kjærestepar, den velger han bort hvis han etter en tirade med løgner over flere døgn velger å overnatte sammen med ekskona - uansett om en leirskole ikke er noe "elskovsrede" akkurat!

 

Fordi all juginga betyr faktisk at etter en sånn tur kan jeg aldri ligge i samme seng som han igjen - jeg kan aldri tro hans ord om at "det var bare en skoletur" eller vi "lå på hvert vårt rom". Han har avskåret seg selv fra å bli trudd da han begynte å juge, så da får han holde avstand til han har bygget tillit igjen.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Du, jeg forstår at du er veldig glad i mannen din og ikke ønsker at dere går ifra hverandre. Men nå synes jeg vel at det er lite som minner om at han faktisk angreer seg og er lei seg for hva han har gjort mot deg. Dette er ikke bare et svik mot deg, men også barna deres og de barna han har fra før. Hva skal de egentlig tro om faren sin? Hva synes egentlig du om om ham og er hva ved ham er du egentlig så veldig glad i? Han sårer deg og barna med vilje, han lyver om de minste ting, han er sannsynligvis utro mot deg, om ikke fysisk, så emosjonelt, han er fortrolig med sin eks, en fortrolighet han skulle hatt med deg. Det er veldig mange viktige sider han feiler på. Skal ikke si at du bør skilles her og nå, men dere bør nok ta en pause, da får han tenkt over hva han vil. Går han til eksen, har du tapt uansett. Da viser han selv at han er en upålitelig jughals. Er det en slik du ønsker å leve resten av livet med? Tenk på fremtiden din, respekter deg selv, han gjør det ihvertfall ikke med den oppførselen. Gi ham et tidsperspektiv på pausen. Feks 1 mnd. I denne måneden skal han ikke treffe deg eller ekskona, men tenke over hva han vil og det bør du gjøre og. Hvis han ikke respekterer det, skjønner jeg ærlig talt ikke hva du kjemper for. Beklager, mener ikke å være kvass, men man må jo være realistisk her. Jeg satte alle kluter til for mitt vedkommende og det er mannen min glad for. Han fikk virkelig noe å tygge på. Hvis du nå tror at du er mye mer glad i mannen din, enn jeg er i min, så tar du feil på det. Men jeg er samtidig realistisk, ellers måtte jeg gått rundt og vært redd for ham hele tiden. La han være redd for deg. At du skal bli drittlei og tilslutt gå eller finne en annen. Tilogmed psykiatere sier at i bunnen av alle forhold er det viktig at "terrorbalansen" fungerer. Dvs. at han respekterer og er like redd for at han ikke er nok for deg, som motsatt. Følelseslivet han trenger å få et skikkelig jordskjelv. Han forlater altså kvinner i tur og orden etterhvert som han finner seg nye. Hva sier det egentlig om ham? Nei, la det være hans tur til å ha Plumbo i magen. La han kjenne etsingen, det trenger han for å få bli kjent med seg selv og det han står for. Jeg er så glad for at jeg, som egentlig ikke er flink til å sette strek, faktisk gjorde det. Jeg spilte knallhøyt, gjorde meg hard og vant - hvis jeg vil. Det som er så flott med det, er at min selvtillit, som fikk seg en alvorlig knekk, ble bedre enn før. Det synes nok utenpå, for tilogmed min mann ser jeg får mye oppmerksomhet når vi er noen steder. I tillegg reiser jeg bort noen ganger. I en uke om gangen. Jeg ringer ikke ham ned, han får ringe meg og det skal jeg hilse og si han gjør. Du vet at for å få det godt, må du være villig til å ha det vondt. Jeg har hatt det skikkelig vondt, det begynner nå å avta, men jeg har også vunnet noe. Jeg benyttet meg av muligheter til å sjekke ham uten hans vitende, for å se om det han sa stemte. Da får du fred i sjelen og han har selv bedt om det.

Lykke til ihvertfall, hva du enn gjør, sørg for at du er økonomisk uavhengig, og ha ev. særeie. Det har jeg og er godt for meg å vite.

[Anonym bruker]

Jeg elsker mannen min fordi

 

- han har ekstraordinære kvaliteter som menneske: følsomhet, ømhet og varme.

- han lærer underveis på de områdene der han ikke er så flink, og godtar å måtte endre ting.

- han er veldig fysisk mot meg, og huden og kroppen hans oppleves som en del av min egen, nesten!

- han elsker med meg som ingen annen kan

- han er min mentor i faglige spørsmål

- han anstrenger seg mye for at vi skal ha det godt, lager mat, vasker klær, tar mye ansvar

- han er i stand til å innrømme at han tok feil

- han er en av de morsomste menneskene jeg kjenner

- han føler stor lojalitet til sine foreldre, og er en god sønn

- han har vært, og er, meget omsorgsfull mot meg også når det koster han mye å være det....

 

Veit du, jeg skjønner at dere som ser det fra utsida ser det sånn. Men jeg gir ikke opp nå. Jeg må ha målet for øyet hele tida.

 

Nå er det slik: Han er en ulykkelig mann, og jeg har selv vært en skikkelig furie mot ham, så jeg skjønner hans bitterhet og oppgitthet nå. Jeg vi ha en sjanse til å vise hvem jeg kan være og hva vi kan få til sammen - jeg vil ikke avslutte her, nå, sånn som ting er nå. Jeg vil - om jeg må avslutte det - gjøre det på en ordentlig måte, etter en ordentlig tankeprosess, der jeg er sikker på at vi begge veit hva vi går til og der jeg er sikker på at forholdet har fått alle sjanser. Jeg vil ikke at vi skal ta avgjørelser mens vi er i krise - vi skal ut av krisen først og se hva vi har igjen å bygge på. Så skal vi bygge - og dersom vi likevel ikke finner noe felles ståsted, så kan vi vurdere det på nytt. Kjølig, logisk og fornuftig.

 

Jeg har utøvd makt mot ham, ved min verbale væremåte. Jeg har vunnet mange diskusjoner, men tapt selve forholdet. Jeg gidder ikke bruke taktikk. Nå må jeg være ærlig og tydelig. Han er nok mer lettlurt enn jeg liker, dessverre, det hadde nok vært lurt å bruke taktikk, han er en sånn som "faller" lett for taktikk - det vet hans eks og hun har visst det i alle år. Derfor har hun også klart å "lure" han til å gå med på mye dritt gjennom tida vi har vært sammen. Påstå at hun får "angst" eller blir "syk" hvis ikke jeg gjør slik og sånn når vi møtes i barnehagen eller i en handlegate. han kjøper det, og kommer hjem med rapporten, og ber meg være annerledes. For det er så synd på henne som blir så syk.

 

Og var det ikke det ene så var det det andre. Etter lange tirader med "overbevisende argumenter" kunne han komme hjem til meg og gulpe opp hva hun hadde diktert, for han syntes det hørtes fornuftig ut. Det kunne være hvor dumt om helst, f eks at vi ikke kunne ta barna med i seksseteren, for ett av setene i bilen mente hun var for dårlig sikra. Ja, vel, sa jeg, da sitter jeg i det setet sjøl, så drar vi på ferie uansett. (Det var bare en taktikk for å ødelegge ferien vår. Men noen måneder etterpå, da bilen skulle brukes til å hente sønnen og halve judogruppa - da var den plutselig bra nok i massevis, for ellers måtte hun jo kjøre det ærendet sjøl....)

 

Toppen av isfjellet er jo den her, med litt halvveis fingert sykdom: jada hun er plaga med bihulene, det stemmer, men en hver tulling veit også at det er ikke verre å sitte på leirskole med tett nese enn å sitte hjemme. Så nå, når jeg kjenner taktikken hennes, og han mottar all manipulering fra henne som om det var duggfrisk info uten baktanker, så må jeg bare være oppmerksom. Jeg må si til han at JO, jeg har gjennomskua det, jo, jeg veit at der er dobbelte bokføringer, og jo, i lengden vil jeg måtte beskytte min egen verdighet i dette - det har jeg rett til, men akkurat nå er det nok at du hører hva jeg sier.

 

I dag sa jeg noe om dette. Jeg sa at jeg ikke har noen taktikk for å straffe eller være utrivelig mot ham dersom han drar bort med andre damer på overnatting. Men at jeg har rett til å beskytte min verdighet i dette, og at hans valg om å ta felles turer med en dame som faktisk "prøver seg" er ikke forenlig med å etterpå ha samkvem med meg.

 

Jeg veit at jeg ikke nødvendigvis er "mer glad" i mannen min enn du eller noen andre - sånt kan ikke graderes. Men jeg har en sterk offervilje. Jeg veit at han har rett i en del ting - f eks at for noen måneder eller år siden ville min reaksjon på hans "planer" (av typen: "det er leirskole og både jeg og eksfru skal på overnatting") ha vært mindre behersket og saklig. Jeg ville ha blitt sint, kalt det for intrigemakeri osv, og han har all grunn til å være "redd" meg. Jeg har skremt ham før. Han tåler mitt sinne dårlig.

 

Men da var da og nå er nå, og etter at hormonkaoset med de små barna, svangerskapene og ammeperiodene og all nattevåkingen har tatt slutt, så er jeg i ferd med å bli "meg selv igjen". Jeg vil at han skal bli kjent med den ekte meg, den som er voksen, rolig og fornuftig også i møte med andres svik og intriger. Den som ikke lar seg vippe av pinnen og som ikke lar seg "konkurrere" med.

 

Jeg vil bli sett for den jeg er, den han kjente en gang og faktisk ble glad i og betatt av. Innerst inne er vi der, begge to - han bak lag på lag av depresjon og ulykkelighet og slitenhet, jeg bak flere lag med hormonell kamp og med dårlige minner fra både vårt samliv og tidligere prøvelser.

 

Vi finnes der, som i en sang av Kari Bremnes: "være hos hverandre ganske stille, være den vi innerst inne ville..."

 

HI

[Anonym bruker]

Det er typisk når man har blitt bedratt at man begynner å ta på seg skylda. Du har nok mange ganger bedt om unnskyldning for at du var furie tidligere. Deres forhold startet på verst tenkelige måte, nemlig utroskap. Et forhold med gjensidig respekt kan ikke bygges på en branntomt hvor røyken ennå ligger tykk over tomta. Jeg ser en mann som ikke tar ansvar for sine egne handlinger. Han ser på deg kanskje med sin eks kones øyne nå. En bedragersk kvinne som stjeler en annens mann, han har dårlig samvittighet for det han gjorde mot henne og barna. Når du da i tillegg oppfører deg som en furie, så ser han hvor dum han var. Da begynner han å lengte hjem. Ja, han er nostalgisk og totalt ansvarsløs. Du har reist ifra ham en gang, så beleilig for ham at han kan bruke dette mot deg nå. Jeg tror tilogmed han er litt kynisk og ikke så lettlurt som du tror. Han øsker å vri seg unna det han alene er ansvarlig for. Han må begynne å stå for det han gjør. Men OK, du elsker ham, han gir deg mye av mange ting, men han er allikevel umoden, så da må du begynne å oppdra ham. Tving ham til å se ting fra din side, det er ikke sikkert han noen gang setter seg ned for å gjøre det. Hver gang han skal gjøre noe du synes er upassende mellom dere, spør om han ville likt at du gjorde det. Han bør presses og tvinges til å se seg selv. Det er ubehagelig og han vil være uvillig, men jeg gjentar min mann. Han er så glad for det nå. Jeg kunne ikke tenke på at nå gjør jeg meg uaktuell eller uelsket fordi jeg er så til de grader konfronterende. Jeg fortalte ham derimot hva jeg synes om den andre kvinnen og hva hun egentlig står for her i verden. Hva slags verdier hun har og hennes åpenbart dårlige personlige egenskaper. I tillegg fremhevet jeg mine som er diamentralt motsatte og tillot meg også å nevne alle de gode vennene jeg har som elsker å være sammen med meg. Jeg skal ikke behøve å frykte at han ikke synes jeg er bra nok om jeg er en furie av og til. Jeg sa til ham at ikke alle hans sider er noe å skrive hjem om heller. Dessuten er det de dype personlige egenskapene som trigger meg.

Stå på kjemp for ham, men ikke gi det gratis. Det blir for lett og vil ikke stimulere ham i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Hehe, nei det gjør jeg ikke! Ikke noe gratis!

 

Ganske bra observert av deg ja, han svarer til beskrivelsen din på mange punkter. Noe av den "lettlurte" fasaden hans er jo åpenbart spill for galleriet, og ja, jeg snuddde situasjonen på hodet og sa som du: "Reiser jeg på overnattingsturer med mine ekser??" det ahr aldri skjedd. Og ja, jeg har vært bortreist uten han i en uke i slengen, men aldri på samme sted som en mann som har prøvd seg på meg og fortsatt prøver seg - det er jo det hun gjør, og det veit jeg, og det veit han.

 

Er egentlig glad for at det ble en konfrontasjon nå, for jeg var så rolig som det går an.Og jeg har prøvd å si det på de små anledningene som har vært før, f eks at hun ringer opptil 4 ganger om dagen, om at hun alltid er til stede og svinser rundt i kulissene både når hun har barna selv og når han er i offentlighetens lys i løpet av "våre" barnehelger. Og da må det jo pludres og prates en masse, og hale ut tida fordi ungene er til stede og liksom har SÅNN behov for å snakke med mamma (som de bor hos hver dag...)

 

Nei, jeg lar han ikke dø i synden. Jeg er glad for at denne situasjonen ble en mulighet til å "avkle" henne alle tricksene.

Hi

[Anonym bruker]

Ja, da er det bare en ting som står igjen. Du må fortelle ham at det er dagen idag som teller. Alle hans tidligere tabber kan ikke gjøres om igjen, men hvis han fortsetter på denne måten, vil han aldri opparbeide seg noen selvrespekt eller god følelse for hva han står for.

 

Lykke til :-))

[Anonym bruker]

Takk...

Merkelig nok kom han hjem i et rart humør i dag. Jeg venter at når noen juger meg opp i ansiktet, så er det på sin plass å be om unnskyldning.

 

Men han er sur på meg, edgy på ungene, og forbanna. Bjeffet til meg for jeg "så på han med et mystisk ansiktsuttrykk" da jeg pussa tenner på den minste.

 

Har spurt mange ganger hva som er skjedd, hvorfor han er knapp og edgy, og han gir bare truende svar. Prøver å finne ut om han rakk å møte selveste skrekkøgla før turen var over, men det trur jeg ikke han gjorde, i alle fall ikke mere enn å overlevere stafetten. (For når han har snakka med henne pleier hun å "forgifte" han litt i hodet. Bl.a blir han mer ergerlig på sin stesønn o.l uten grunn.)

 

I kveld vil jeg si at jeg forventer noe mer ydmykhet fra en som er såpass kjepphøy når han aller mest har grunn til å skamme seg. Jeg er - som alltid - livredd for utfallet i denne konflikten, men føler meg tråkka på nå.

 

HI

[Babyluren]

hei

 

jeg må si jeg er imponert over hvor sterk du virker og hvor mye du satser på dette forholdet.

 

Uansett utfallet så er det to ting jeg har tenkt på mens jeg har pløyd meg gjennom denne tråden:

 

1: Det virker som om du får veldig mye skyld i dette. Jeg tenker det er veldig lett å skylde på andre og sånn sett få en renere samvittighet selv.

2: Barna fanger nok opp mye mer enn det dere tror. Snakk med barna og forsøk på en eller annen måte å forklare dem situasjonen.

 

og så vil jeg ønske deg lykke til i den situasjonen du er i.