Er dette utroskap eller nostalgi?

[Anonym bruker]

Mannen i mitt liv - som ble min etter en stor omveltning i våre liv - virker lei, søkende og åpen for utroskap...slik jeg leser signalene. Uinteressert i sex, i alle fall ikke mer enn en gang i uka, kanskje mindre noen perioder, søker etter gamlekjærester på facebook, taster og pludrer med ekskona osv.

 

Vi var hos familevernkontoret - vi har barn sammen etter at vi hals over hode gikk inn i dette forholdet, veldig forelsket begge to. Der fikk han fram mye av det han ville si om meg, men som jeg jo har hørt før - bottom line er vel at jeg var ikke som han trodde. Jeg har veldig temperament, og har bl a trua med å flytte ut. Det er han bitter på, men han fikk også ganske tydelig fram at han ikke har så mye tillit til meg, og at han syns jeg har dårlig selvinnsikt.,

 

Når jeg hører hans ord om meg, tenker jeg at han egentlig syns jeg er usympatisk. Men det sier han er en feilslutning.

 

Jeg er innstilt på å gjøre mye for å bevare det vi har, jeg har slutta å slippe temperamentet mitt løs (for over et år siden) og har forsøkt å være mer lyttende. Det fører ikke til noen endring hos han - med unntak av at han blir mer overbevist om at han sjøl har rett i sin kritikk av meg...;-)

 

Men nå nettopp gjorde jeg noe som vil forrykke livet mitt i en eller annen retning, og jeg har fått den store skjelven.

 

På en rein innskytelse - da han kjørte til barnehagen i dag - kikka jeg på mobilen hans. Jeg har ikke for vane å kontrollere han, men i dag var det som om noe datt ned i huet mitt.

 

Han og ekskona har hatt en veldig intim "samtale" pr sms. De skulle ha feira 10 års bryllupsdag i disse dager, og hun sier at hun gråter når hun tenker på det og er lei seg. Han sier at han er dobbelt så lei seg, og at hun fikk rett i nesten alt hun sa den gangen. Hun avslutter med at "vi to må ta oss en prat en av dagene..."

 

Selv fikk jeg helt skjelven, måtte ut og spy, sitter og skriver nå med dirrende hender.... Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

uff uff dette kan jeg forstå at du får vondt av....

 

hadde nok kjent det på samme måte som deg om det er noe tröst....

har de noe barn sammen de to?

 

jeg har ett veldig närt forhold til min eldste sönn sin pappa men det sjuler jeg ikke for min mann og det er på en litt annen måte...

vi gratulerer hverandre for moro skyld på vår bryllups dag ..men ligger ikke noe annet enn moro bak det ....

vi har begge gått videre i våre liv og fått ny mann og han ny kone...

 

jeg tror den eneste måten du kan få noe klarhet i alt er om du forteller han hvordan du föler dette med fb og ex osv osv....

 

her i huset har vi lagt ned alle sånne greier så ikke noen skal föle seg usikkre på hverandre...(vi traff hverandre via nett)

 

det er vondt å föle seg usikker og dere er jo i en små barns periode nå

og mye forandringer og ikke så mye tid til bare väre kjärester....

 

så pröv og fåreslå for din kjäre om dere skal gjöre noe sammen bare dere to.. uten unger i noen timer uten noen andre enn dere to...

 

vi har 1 uke barnefri hvert år som vi skal bare väre kjärester og det trenger vi... ikke alle har den muligheten som vi har men det finnes alltid tid om man vil....

 

lykke til ..så håper jeg det fixser seg for deg (",)

 

[Anonym bruker]

Vi har to barn, og han har to med sin eks. Han har veldig dårlig samvittighet for dem han har flytta fra.

 

Jrg har mye angst nå og bare går og "venter " på oppfølgeren...

[Anonym bruker]

uff da det er ikke bra snuppa ...

 

har tenkt masse på deg serru....

men det er ikke noe lett sitvasjon värken for han eller deg og eneste måten du kan få noen svar på er jo og prate med han..

 

fortelle han hva du föler ellers så faller du mere og mere inn i angsten og det fortjener värken du eller dine barn.....

 

om han har dårlig samvittighet over for dem to barna hvordan vil han få de i mot dem to dere har da?

 

slik jeg ser det vil det ikke bli bedre for han .... men kan jo väre han sliter i forhold til dette med fru x..mere enn barna???

men det tar jo ikke så lang tid for han å komme seg videre vel???

sorry litt spörrende tilbake her....

 

mye ligger på den som blir forlatt i forhold..det jeg mener er at om de ikke har fått pratet ut og blitt ferdig på en måte...kanskje han föler ett viss press fra henne?

 

dette er sånne ting du må spörre han om han föler ...

 

han vil jo evt få dårlig samvittighet alle veier om han ikke skjerper seg..

å han tok et valg en gang og om det er slik at han kjenner at det var feil ... må han fortelle deg dette og gi deg en sjanse å prate med han vel???

 

ikke mye og kreve det vet du....

 

å jeg håper at du ikke blir mere forvirret av mitt svar men forstår hva jeg mener...

 

ta deg tid til og tenk etter hva du vil også..... om dette er värt alt i forhold til og gå rundt i angst eller ikke...

 

jeg forstår at du elsker virkelig din mann og er redd for å miste han..

 

be x og unga hans hjem til dere på middag og vär over koslig og se hvordan de reagerer på dette forslaget.. da får du dem under samme tak i allefall....

 

hold meg oppdattert da...

stor tröste klem til deg =)

["Taushet er tull"]

Hvordan kom deres forhold i gang? Var han utro med deg og gikk fra ekskona for å starte et forhold med deg?

[Anonym bruker]

er det du som startet tråden som spörr meg????

(jeg er den som har svart deg to ganger over) =)

[Anonym bruker]

Takk for svarene.

Jeg trur "Taushet er tull" prøver å spørre meg - hovedinnlegger - men har trykka litt feil!

 

Til hennes spørsmål er svaret at vi begge var etablert på hver vår kant da vi tok steget ut og kom sammen med hverandre.

 

Til dine spørsmål over er oppdateringen her:

 

Det går seg til, sakte - dette har vært fæle døgn og jeg har ikke spist på mange dager, men nå våkner jeg litt til liv. Har gått på jobb som vanlig og ikke sagt noe til folk rundt meg, og det er bra. Deilig å komme bort fra egne tanker noen timer hver dag i alle fall.

 

Mannen min har krangla litt med meg (han var sint på at jeg hadde snoka osv) men aller mest har han vært åpen mot meg og det høres ut som at han skjønner at dette er veldig alvorlig for meg.

 

For ham er det ikke så alvorlig, mener han - det var resultat av en fæl dag fordi det var sørgelig med det som aldri ble noe av - men det betyr ikke at han mener at han er i "feil forhold" nå.

 

Underlig nok er all surhet som blåst av oss, og vi kommuniserer veldig bra - bedre enn vi har gjort på sikkert et år! Og mannen min har kyssa meg, holdt rundt meg og tatt positiv og kjærlig kontakt med meg, akkurat som han gjorde da vi hadde det som best, i starten. Tar rundt meg og stryker meg hver gang han passerer meg.

 

Det er veldig rørende, fordi jeg har savna det veldig, og fordi det oppleves som at han har forstått at jeg har det vondt og trenger nærhet.

 

Jeg kommer til å ha vondt lenge, men jeg føler i alle fall at han prøver å sette plaster på dette såret...

 

HI

["Taushet er tull"]

Jeg trykket nok litt feil ja.... ;o)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.... Vondt i magen, sjalusi, frykt osv....

 

For fire år siden møtte jeg en sjarmerende mann. Vi var begge samboere på hver vår kant, men klarte ikke holde oss fra hverandre.... Vi ofret de forholdene vi var i, og flyttet sammen nesten med en gang. Nå, fire år etter, og med to barn på 3 mnd og 2 år, har historien gjentatt seg.... Han har funnet en annen.... Det startet med SMS, telefonsamtaler og hemmelige møter.... Dama er gift og må også ofre mann og barn....

Han har hatt et forhold til henne siden jeg var 3 mnd på vei....

 

Jeg håper for din skyld at din mann ikke er som min.... Jeg tror nemlig han er slik at med en gang ting blir litt "kjedelig" hjemme, søker han spenning hos andre....

 

"Underlig nok er all surhet som blåst av oss, og vi kommuniserer veldig bra - bedre enn vi har gjort på sikkert et år! Og mannen min har kyssa meg, holdt rundt meg og tatt positiv og kjærlig kontakt med meg, akkurat som han gjorde da vi hadde det som best, i starten. Tar rundt meg og stryker meg hver gang han passerer meg." - sånn har også min vært i perioder, når samvittigheten har stukket som verst???????

 

i mitt tilfelle kan jeg ikke klandre andre enn meg selv.... Jeg gikk med åpne øyne inn i et forhold med han, jeg visste jo da at han var i stand til å være utro..... Og trøsten min nå, kynisk nok, er at når jeg vet at han faktisk er i stand til å være utro mot en gravid partner i tillegg, er han jammen ikke mye å samle på.....

 

Håper jeg ikke har skremt deg, og gitt det nye bekymringer.... Lykke til videre!

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Nei, ikke nye bekymringer akkurat. Jeg har også - for mange år siden - blitt forlatt mens jeg var gravid, og det er fælt, fælt, fælt, og er kanskje en av grunnene til at jeg tar disse "småtingene" så alvorlig - jeg ble veldig kvesta, i alle fall sjelelig, av å bli svikta for en annen kvinne mens jeg var sårbar.

 

Likevel er det ikke helt sånn nå. Mannen min er ikke helt som din trur jeg, og jeg har kjent noen spenningssøkere i mitt liv... Han er bl a ikke særlig god til å "internalisere" en løgn - han klarer ikke bedra noen over tid uten å bli avslørt. Alt som er vanskelig for ham vises utenpå - det var sikkert derfor jeg "snoket" på ham. Jeg er jo ikke synsk! Men man aner jo "ugler i mosen" når samboer signaliserer vantrivsel osv.

 

Men han har tatt seg tid med meg etter dette, han har vært snill uten å virke "klissete" eller falsk, og han har forklart meg litt om sin fortid og hva som brakte ham inn i mine armer. Den tiden da vi møttes er på en måte "avgjørende" for hvordan vårt samliv ble.

 

Vi kom sammen da jeg var uttæret etter et kaldt samliv og faktisk var flyttet ut - ikke for å avslutte med samboeren min, men for å jobbe et annet sted mens han fullførte studier. Aleinetiden var både en tenkepause og en mulighet til "styrt avvikling"; og dette visste vi begge, selv om vi ikke ville f eks åpne for nye kjærester osv. Hadde ikke min nåværende mann kommet inn i bildet, hadde jeg kanskje gitt det en ny sjanse, men jeg hadde neppe holdt sammen med min eks i lang tid - vi hadde ulike mål for våre liv og ulike målestokker på hva samliv skulle inneholde.

 

Min samboer var ikke i et "kaldt" ekteskap, det var vel mer "normalt"; men som han daværende hustru påpekte, så skjedde dette møtet - mellom ham og meg - på et tidspunkt da mye hadde vært fælt i over et år, med sykdom, stress, småbarn, dødsfall rundt ham etc., så han behøvde absolutt en avveksling eller noe gledelig å fokusere på. Og hva er vel mer gledelig ennå være forelsket....?

 

Så bottom line er, jeg var mer avklart og ferdig med mitt forhold, mens han egentlig hoppa på en mulighet. Når vi snakker om det idag, sier jeg som sant er, at dette visste jo alle, han sjøl inkludert, og det er jo nettopp det jeg har prøvd å si i månedsvis her hjemme: at vi to, han og jeg, er kommet til samme "punkt i livet". Vi har små barn, har ikke sovet en full natt på 3 år, er slitne pga jobb og husarbeid, gneller og krangler og merker forskjellene mer enn likhetene, og det vidunderlige nye vi fant hos hverandre kommer i skyggen av det negative.

 

Men den store skilnaden er at jeg ser det fra utsiden, og har prøvd å si "vent litt, vi har det ikke bra! hva skal vi gjøre?" - mens han sier "når du maser om at vi ikke har det bra, får jeg det ikke bra". Litt sånn, skyt budbringeren...

 

Da han i sin kontakt med eks (nå nylig) uttalte at hun "hadde fått rett i alt hun sa i den tida", så var det selvsagt det omkringliggende greiene: hun hadde prøvd å få han til å ta til vettet og få han til å se at stress og sykdom gjorde ham åpen for noe nytt.

 

Selv må jeg jo bare si at dersom det stemmer, så er jo jeg og våre 2 små bare en fire år lang tabbe, og at det er veldig vondt å føle seg som bare en "avveksling" - for meg er han Mannen med stor M!

 

Da svarer han at selv om han var klar for en avveksling, så ville det aldri ha gått sånn med en evt annen tilfeldig kvinne - det var jeg som kom, og det var bare jeg som kunne ha fått ham til å gjøre det han gjorde. Det svaret setter ting litt i perspektiv, og jeg slår meg til ro med det.

 

Likevel er det fælt, sårende og trist å vite at han føler mye bitterhet i dette. Om han ikke direkte angrer, så er han skuffa, og det er vondt å vite, og enda verre å vite at han deler det med henne! Den ene personen i verden som helst så vårt forhold knust har han som sin fortrolige...

Det vil ta lang tid for meg å komme over.

 

["Taushet er tull"]

Det var en fin utdyping av ditt forhold, og deres utfordringer. Etter å ha lest hvordan han er, og hvordan dere har hatt det nå i det siste og tidligere, synes jeg nok kanskje det høres mest ut som nostalgi.... Man husker kun det positive i forhold som tar slutt.... og man kan savne det... i laaaaang tid. Slik er i alle fall min oppfatning. Man blir glad i et menneske, og man fortsetter å være glad i det, eller i alle fall i "biter" av det, enkelte egenskaper. Men man vil liksom ikke ha "hele pakka" lenger når det har gått en tid....

Kan det være noe slikt?? Jeg tror ikke han kommer til å gjøre noe upassende. )

 

God påske!

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk!

 

 

...ja, tross alt er det vel samme konklusjon jeg har kommet til. At han husker det litt mer rosenrødt hvis jeg og han sliter, og at han har et tilgivende blikk på hennes dårligere egenskaper når det har gått lang tid.

 

Om han kommer til å gjøre noe upassende: der har jeg og min mann litt ulik oppfatning - men jeg tror faktisk også har at han har skjønt meg; jeg mener at "upassende" ikke bare er de handlinger eller utsagn so er helt "ulovlige" men f eks også det som for den andre oppfattes "sårende". uansett kommer jeg til samme slutning som du - jeg tror han holder seg på den rette sida.

 

Nå er han på et utenbys oppdrag. Jeg har bedt han om å holde kontakt med meg i disse dagene fordi jeg fortsatt har vondt og er plaga av en del angst. Så han har tasta meg flere ganger i dag, og ringte nettopp, helt uoppfordra. Veldig fornøyd med det.

 

God påske du og!

Klem fra HI

[Anonym bruker]

Ny utvikling....forferdelig vondt!

 

Etter alt dette - nå i uka som gikk - har mannen min vært noe mer kjælen og blid enn han pleier. og sagt at det er slik han helst er. Vi hadde ei kjempefin helg, selv om han var utenbs, vi fikk ordna det slik at jeg kunne dra dit (bare 1 times kjøring) og overnatte ei av nettene sammen med han. Alt var bare deilig og trivelig.

 

Vi har hatt det fint, også på det fysiske: han veit at jeg har savna sex o.l., og at jeg har sett på denne mangelen som et "symptom" på noe. Selv har han hele tida hevda at han bare er sliten. I alle fall har det vært bedre den siste uka, helt flott faktisk; vi har hatt vidunderlig sex tre ganger siden den ulykksalige dagen da jeg så på sms-ene hans.

 

I går kveld likeså, og jeg var døsig og varm og lykkelig da jeg la meg i armen hans for å sove. Så spurte jeg: "Elsker du meg?"

 

Og det ble helt stille i den andre enden. Etter lang tid sa han: "Det veit jeg ikke helt lenger".

 

 

Det har svartnet fullstendig for meg, jeg prøvde å følge det litt opp, men greier det ikke.

 

Har sovet et par timer i natt og føler meg bare helt utrolig lurt og svindlet. Gjennom alle våre uoverensstemmelser har jeg tenkt at det ordner seg nok, for vi elsker jo hverandre selv om vi sliter nå osv., og fra mitt eget ståsted har jeg aldri tvilt på styrken i egne følelser. Kjenner at jeg skjelver her jeg sitter.

 

Lurer på når det ble sånn. F eks var det sånn allerede da den minste ble født? var det sånn da jeg ringte han fra fødeavdelinga og bare gråt fordi barseltårene tok meg, og han slapp alt han drev med og kom for å trøste - gjorde han det bare av plikt? jeg som tok det som en stor kjærlighetserklæring....

 

Og hadde dette endret seg i vinter, da han jobba utenbys i flere uker, og jeg hørte han bukke og skrape og takke ekskona for at hun var så "snill" å gjøre den jobbeperioden mulig? (jeg hørte han aldri takke meg for det, selv om det var jeg som gjorde de største endringene i hverdagen for å få det til å gå rundt...)

 

Og nå: her prøver jeg på alle måter, med alle mulige innrømmelser, å få han til å "finne igjen" forholdet vårt - og så nevner han ikke at han er i tvil om han elsker meg! Jeg har da krav på å få vite, så jeg ikke går og venter og pusser og flikker på alt jeg gjør - som en naiv forelsket idiot...

 

Alt bare vondt nå. Skjønner ikke vitsen. Syns samboer bare er feig nå. Jeg fortjener å få leve med en som elsker meg, og om han ikke klarer føle det rette for meg, så er det andre som ville klare det.

 

For flere uker siden uttalte jeg til ham: "Jeg ER snill, vakker og lojal, jeg ofrer mye for familien min og aller mest for deg. Ikke si at du går og venter på at jeg skal bli en annen. Da bør du flytte sammen med en annen. Jeg fortjener å bli verdsatt for den jeg er. Jeg skal ikke si at jeg fortjener å bli elska, men jeg ønsker meg selvsagt det. Hvis du ikke greier verken å elske eller verdsette meg, så syns jeg du bør gi meg fri til å finne en som greier det."

 

Han kommenterte det aldri. Men jeg mener det. Han bør gi meg mulighet til å leve det beste livet for meg, hvis det er sånn at han selv ikke elsker meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Huff...dette var kjempetrist!

Jeg er enig i at han er feig som ikke har nevnt dette med et ord siste tiden hvor dere har slitt..

 

Jeg synes dette vitner om det jeg egentlig alltid har tenkt. Ting blir for lettvint. Man kan liksom bare ombestemme seg angående følelser en har for partneren sin og ikke elske denne mer.. Synes det blir litt for dumt!

 

Hvem går rundt og har like sterke følelser og kjenner på hvor mye de elsker partneren sin til enhver tid, hele døgnet, uka rundt?

Selv om man sliter så ligger følelsene der et sted, og kan hentes fram igjen. Er vel dersom er har perioder en føler seg nesten nyforelsket igjen.

 

Av en eller annen grunn så husker man jo stort sett bare det som var bra i et forhold, og jeg er helt sikker på at han og hans eks hadde perioder hvor de slet de også.. og hva gjorde han da? Så etter om hvor gresset var grønnere da også?

 

Dersom han vil at forholdet deres skal fungere, så er det feil tidspunkt å komme med en idiotisk uttalelse om at han ikke vet om han elsker deg lenger.. Det vet man bare..selv om en ikke ser rosa hjerter og svever på en sky hele døgnet. Og uansett, man går ikke til eksen sin og har fortrolige samtaler om slikt eller om tidligere forhold. Det som er over, skal være over.

 

Jeg håper dette ordner seg til det beste for deg, og dersom han er så fantastisk så kommer han hjem i dag og beklager det han sa.. og at han selvfølgelig elsker deg, men har en liten nedtur for tiden.

 

Klem fra ei i nord...

 

 

 

[Anonym bruker]

Makan til surmuling. Kan du ikke bare innse at mannen din ikke elsker deg mer og kun hadde sex med der herom dagen for å avslutte forholdet og få ha sex med deg for en siste gang. Boys will be boys.

 

Istedenfor å bruke tid på å suremule og sutre her inne så burde du dra din vei og la han få gå tilbake til exen sin som han ikke klarer å glemme.

 

Get a life!

[Anonym bruker]

Samme gjelder her som i en annen tråd.. En eller annen syk person som ønsker å provosere med idiotiske innlegg.. Bare å overse:)

[Anonym bruker]

Ja, bare overse det. Plutselig en idiot i en annen tråd som mente h*n kjente en av de i tråden og bla bla. Hopp langt over det:)

 

Håper du kommer deg igjennom dette. Og at vi alle kan lære noe av det. Menn som en gang opplever gresset som grønnere på den andre siden, gjør det gjerne igjen. Dessverre, dessverre.

[Anonym bruker]

Hei, her er HI-

jeg driter selvsagt i kommentarer på det nivået som vi så her ovenfor - ingen fare. Goes without saying.

For dere som (muligens) har et snev av interesse for meg og mitt rotete patetiske liv, så følger jeg opp med å si at det på en måte kan sies å gå bedre - på en annen må jeg si det fortsatt går dårlig.

 

Kommunikasjonen mellom meg og mannen er bedre enn på lenge, og min forståelse for ham, og ting jeg har gjort mot ham, er blitt større. jeg er virkelig villig til å lære av egne feil nå, og jeg håper det ikke er for seint (og til nett-trollet her ovenfor: nei, han elsker ikke eksen, og vil ikke tilbake, så bædda så...;-)) - og trass i alle hindringer og alt det slitsomme, så er vi veldig nære mot hverandre nå. Kjæler og koser og hvisker med hverandre i alle situasjoner i løpet av dagen. Elsker hver kveld, nesten... Akkurat det jeg har ønska meg hele tida...

 

Men jeg lider under å ha opplevd dette, jeg føler meg tråkka på, sjalu, sår, usikker, you name it. Noen netter sover jeg nesten ikke, jeg klarer bare å kverne og tenke på alle hendelser der mannen min har vært "illojal", i alle fall slik jeg ser det.

 

Bl a at han fortalte henne etterpå at jeg hadde lest sms-ene...! I stedet for å holde kjeft og late som at han sjøl angra på å ha skrevet dem!!! (Det hadde i alle fall jeg ønska at han skulle gjøre...) Jeg syns det er helt fælt at de to, etter å ha tasta til hverandre på en sånn måte, skal snakke om meg mens jeg ikke er der, og at han på en måte slipper henne inn i hemmeligheter som burde tilhøre oss to. At han liksom innrømmer for henne at han er i et "dårlig" forhold. (For det er jo ikke hele sannheten!)

 

Han kunne ha "redda" mye, i mine øyne, hvis han hadde vært offensiv, hatt mot til å ta opp tråden med henne, og si: "Du,det der greiene på sms - jeg angrer på at jeg var så nostalgisk, og jeg føler det helt feil nå. Jeg håper ikke jeg åpnet noen sluser eller satte i gang noen forhåpninger. Og jeg vil du skal vite at den avgjørelsen som ble tatt for flere år siden ikke var et innfall. Jeg tok den fordi jeg måtte."

Men han er dessverre en litt for feig og konfliktsky mann, og heller enn å få ting til å skje, lar han ting skje...

 

Jeg kjenner at jeg trenger tid for å komme videre, og nye innspill. Vi skal på familievern igjen om få dager, og jeg gru-gleder meg. Mye er vondt og sårt og framkaller tårer når jeg er der, men det er til nytte likevel, og oppleves som en lettelse og en sikkerhetsventil.

 

Takk - til dem som gadd å lese helt hit.... :-)

 

[Clue]

 

Ettersom han er så feig i forhold til henne, virker det som han holder henne varm. Det burde ikke koste ham en kalori å si til henne at det var feil å sende de smsene.

 

Tror han holder dere begge varme jeg

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tja... holder oss begge varme, vel, jeg bor jo i huset her og har barn med ham, så jeg kan vel neppe bli varmere...?

 

Holder henne varm, jeg veit ikke helt. Hun prøver desp å holde seg sjøl varm, slik jeg tolker henne - det kommer på hennes initiativ, det starter alltid der. Sipping og sms-er når hun er syk og sånn, ikke fordi hun trenger hjelp en gang, det ber hun foreldrene og naboene om, men fordi hun vil dele det med han, eller be om trøst! Jeg traff henne i barnehagen i går (vi var der ved et tilfelle alle tre), og hun prøvde å pludre med han om ting som var helt på sida - hjemmekoselig og vennskapelig, blææææh. Han avfeide det med ganske små virkemidler, kanskje var han flau, men det funka i alle fall.

 

Vi har vært i FVK (det hjelper !) og det er mye å ta tak i som IKKE har med henne å gjøre - jeg veit ikke om jeg skal si dessverre eller heldigvis! ;-)

...og for meg var det vel en katalysator eller en vekker da han skrev de greiene. Jeg visste ikke hvor elendig det faktisk sto til med han. Så det er nyttig på et vis, selv om det gir meg mye angst.

 

Han er nemlig ekstremt konfliktsky; han venter på at alt som er dumt og trist skal "gå over" - i forholdet også, derfor hater han å gå hos FVK, og sånt.

 

Så han tør ikke ringe til henne og si høyt at han angrer på å ha skrevet slike ting, eller at han ikke ville vekke forhåpninger. Sånt blir det ubehagelige eller pinlige samtaler utav, vettu, og det vil han ikke ha.

 

Den der er fortsatt vanskelig for meg, fordi jeg har veldig behov for at han går opp grensene snart. Men i stedet setter han mobilen på lav lyd, så jeg ikke skal HØRE at hun taster!

 

Vel - det var mest for min egen del jeg svarte i dag. Godt å sette ord på det.

[Anonym bruker]

...og ikke noe mer å redde, sier mannen min. Han har gitt opp, føler ikke forelskelse og knapt nok kjærlighet eller andre ømme følelser lenger. Vil bare la det skure og gå, bo sammen litt til, kanskje over sommerferien. Kanskje lenger, hvis det går greit, for ikke å gjøre noe overilet, og for å se hva som er best for ungene. Jeg reagerer med sjokk, sorg, angst og nærmest lammelse - og skjelvinger, kvalme og gråt. Søker ingen råd lenger, bare et sted å formidle det.

Hilsen HI

[Clue]

Huff, så trist at det skulle bli sånn! Føler med deg!

 

Hvordan i all verden kunne han komme fram til det da? Han som har en kvinne som elsker han over alt, og som han har to barn med?

Ofte er det jo sånn at når den ene ikke gir, så gjør ikke den andre det heller, men du har jo gitt alt du har. Så hva feiler det den mannen som ikke verdsetter og elsker deg???

 

Er det noe i dine tanker om at han ikke er ferdig med eksen? Har du fått noen forklaring??

 

[Anonym bruker]

Han skal ikke tilbake til eksen, og sier det ikke er noen åpen dør der. Men han sier at minneboka han har over vårt felles samliv er fullt av konflikter og fæle ting - det fins ei annen minnebok der ute som ikke er bare fæl, og den vil han beholde åpen. Og da er det jo sånn, da, at de minnene deler han med sin eks. Det var de to, ikke vi to, som feira en bryllupsdag og var glade en gang...

Så den tekstmeldinga var bare et symptom på det han føler hver dag, nesten hele dagen: at han satsa alt - og tapte.

 

Og jeg er grunnen til det.

 

HI

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Av alle innlegg jeg har lest fra dem som har vært nervøs og bekymret for sine menn, så må jeg si at du står frem som en av de mest reflekterte og gjennomtenkte.

 

Synes utviklingen på historien var utrolig trist å lese, og jeg kan bare forestille meg hvordan du har det nå.

 

MEN - nå har han gjort det du ba han om. Satt deg fri til å finne en som elsker deg for den du er, og som elsker og verdsetter deg uten forbehold. Det håper jeg inderlig du finner.

 

Hvis han skal fortsette å sammenligne alle med ex'en, uten å ville gå tilbake til ex'en, så blir det han som vandrer hvileløst rundt. Men det er ikke ditt problem. Jeg håper du er alt for opptatt av å nyte ditt liv til i det hele tatt å tenke på det..

 

God klem sendes!!

[Anonym bruker]

HI her,

 

jeg dytter tråden min i håp om at noen skal lese den og gi meg ett eller annet tips.

 

Som det er nå: vi bor sammen, ligger sammen, koser sammen, oppdrar barn sammen, snakker om mye forskjellig, ler sammen - alt som det har vært. Men damen på FVK sa som jeg har sagt: "hvis det er sånn du føler det, at du ikke er hjemme i dette forholdet, og ser på din partner som "feil" person, så må du ikke hale det ut, gjøre alle usikre og plage samboeren med tvil og tro. Da må du ta bruddet med alle dets ubehageligheter og gjennomføre på en anstendig måte."

 

Så han er litt sånn "defeated", og hans konklusjon er "hun (fagpersonen) sier det er best sånn, derfor blir det nok best sånn.Men vi kan holde husfreden fram til ferien i alle fall"

 

Så vi lever et - ville mange si - aldeles deilig familieliv; der jeg personlig i alle fall har begynt å se mer på min egen rolle i det, har begynt å jobbe med å være snillere, ha mer fokus på ham og ikke på meg selv osv. Alt er som normalt! selv sexlivet!

 

Men det er ikke et aldeles deilig familieliv i mer enn noen uker framover, for han unnviker alt som har med framtid å gjøre, snakker ikke om forholdet eller om kjærlighet, sier ikke at han er glad i meg - og jeg prøver å ha fokus på at uansett er JEG glad i HAM. Det sier jeg ofte og viser ham det i praksis også. Da sier han, "ja, jeg merker at du anstrenger deg ekstra!"

 

Han mener med det - tror jeg - at jeg skaper meg til, eller strever litt mer ennn vanlig for å "holde på ham". Han ser det ikke som resultat av innsikt (at jeg ønsker å være en bedre partner, og ønsker å være mindre selvopptatt) - han ser det som et "tricks"...

 

Så nå blir det som om jeg aldri kan bli bra nok. Når jeg er "slem" er det selvsagt ikke gøy å være kjæresten min, og når jeg er "snill" er det bare et skuespill. På en måte - uten å ville avfeie mine egne feil i dette - syns jeg mannen virker sykelig! Som om han har et patologisk negativt fokus på det triste og fæle. minneboka vår har jo også noe bra i seg, hadde det lenge i alle fall, men han bagatelliserer det og vil ikke snakke om det - det ødelegger kanskje hans beslutning....?

 

Men hvordan skal jeg få han til å høre på meg, eller i alle fall vurdere muligheten av at det er noe mer som feiler han - ikke bare "feil kone"?

 

For HVIS det er snev av sannhet i det jeg tror - at han er depressiv eller utbrent på et nivå som tilsier behandling - så bør han jo ikke ta avgjørelser om samlivsbrudd akkkurat nå...?

 

Dette er halmstrået mitt. Og det kan jeg ikke få formidlet til ham på noen måte... I hans liv ser det slik ut: han er deppa fordi jeg er feil dame, det er ikke slik at enhver dame blir feil når han er deppa...

["Taushet er tull"]

Nå har ikke jeg lest alle innleggene over, og har kanskje ikke fått med meg alt.... Men har han gitt uttrykk for hvordan han selv ser for seg fremtiden??

Hvilke ønsker har han for seg selv? Hva drømmer han om?