Den lange veien til kanskje et keisersnitt

[Anonym bruker]

Føler at alt som har med keisersnitt å gjøre blir veldig problematisk for alle oss som ønsker akkurat det. Jeg har i to måneder følt meg som en kasteball mellom lege, jordmor og sykehus. Alt i alt så føler jeg at det prøves på en slags utmattelses-taktikk ovenfor oss som ønsker å få et ks istedetfor en vaginal fødsel. Jeg hadde håpet at svangerskapet skulle være en fin tid og at jeg skulle glede meg mye over det å vente på å få barn. Men nå føler jeg meg presset opp i et hjørne og har gått med "skuldra oppunder øra" de siste par månedene.

 

Jeg også skjønner jo det at leger og jordmødre foretrekker at vi tar en vanlig fødsel fremfor ks. Men tenker de ikke på at ved å "kaste" folk sånn frem og tilbake at de legger et ganske stort psykisk press på dem. Jeg har faktisk kommet så langt at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde blitt gravid. Jeg er i uke 32 nå, og har enda ikke vært til samtale med fødselslege på sykehuset. Skal på sykehuset i morgen for å snakke med jordmor, og må vel antagligvis igjen overbevise enda en ny person om at jeg ønsker KS, før jeg evt. kan få time hos fødselslege. Hører om andre som får dette avgjort i god tid, men meg har de virkelig "lagt på pinebenken". Er kjempeglad for at jeg har en samboer som støtter meg i dette, ellers så hadde jeg vel gitt opp for lengst. Og godtatt enda en fødsel, selv om jeg skulle gå å være redd for at dette barnet også skulle få de samme problemene som min første datter.

Det virker som de samtalene jeg har vært til så langt med lege og jordmor så prøver de å få meg til å virke dum og ikke vite mitt eget beste. Men det viktigste for meg er barnets beste, og jeg ønsker ikke å få enda et barn med utviklingshemming pga at fødselen ikke går som den skal.

 

Har andre noe av de samme opplevelsene med det å prøve få igjennom et keisersnitt?

[dengodemor]

Hei, så leit å lese om din opplevelse og mottakelse fra helsevesenet. Dessverre - jeg har hatt akkurat samme opplevelse som deg. Og mange andre, etter hva jeg leser her inne. Flere bekjente har også fortalt meg om en skikkelig kamp hele veien.

Jeg er nå i uke 32 også. Jeg fikk "tidlig" henvisning til gyn grunnet fødselsangst. Jeg har født tre vaginalt tidligere, og venter nå min fjerde. Allerede i uke 22 var jeg til samtale, da jeg merket fort at dette svangerskapet oppleveds helt annerledes enn de forrige. Dette har med traumatisk siste fødsel og personalets behandling å gjøre.

Der ble jeg møtt av en gyn som ikke visste hvorfor jeg hadde time, ikke hadde lest journalen min og heller ikke hadde tilgang til den (hvorfor skjønner ikke jeg, trodde alt var lagt inn på data i 2009?). Etter å ha fortalt min opplevelse (som av min fastlege og jordmor betraktes som mer enn grunnlag for ett KS og i tillegg burde klages inn til fylkesmannen), ble vi kastet ut etter fem minutter med et: "Det er synd du føler det slik, hadet bra". Ikke ett spørsmål ble stilt. Tvert i mot fikk jeg beskjed om at jeg var altfor tidlig ute til en slik samtale. Er ikke litt av poenget med slike samtaler å ta tak i det så tidlig som mulig da, for om mulig å bearbeide siste fødsel?

Noen dager etter fikk jeg innkalling til samtale med jordmor på sykehuset. Den fant sted 5 uker senere. Der fikk jeg halvannen times samtale hvor vi først og fremst gjennomgikk siste fødsel og grunnene til at jeg har fått angst. Hun var veldig hyggelig og erfaren, og forsøkte jo selvsagt å overtalt meg til vaginal fødsel. Men den samtalen synes jeg var grei for det var hverken press eller mye skremsel, tvert i mot en grei gjennomgang av sist. MEN hun leste journalen og fødselsforløpet på en helt annen måte enn de som var tilstede under fødsel, så det føles vanskelig å vite hvem man skal stole på. De som var tilstede der og da, eller hun som tolker journalen etterpå?

To uker senere fikk jeg ny time til en annen gyn på sykehuset.

Og til alle der ute som skal inn på slike samtaler, ha med deg partner'n eller andre du kan støtte deg på! Ser mange har sagt det her tidligere også, og jeg støtter de fullt ut!!

Hadde ikke jeg hatt med mannen min hadde jeg blitt totalt overkjørt, tygd på og spyttet ut igjen.

Først var det overtalelse, deretter skremsel. Jeg ble faktisk både overrasket og sjokkert over alt som kom fra legen, og hadde jeg vært alene hadde jeg seriøst vurdert om jeg var i ferd med å miste vettet. Han var utrolig flink til å krype under huden på meg, gi meg dårlig samvittighet. Ting som: Jeg har opplevd å miste en i KS, er ikke det en mye verre opplevelse enn du har hatt? Om du dør, da får jeg dårlig samvittighet, synes du det er riktig? Du er en dårlig mor! etc etc.

Å "behandle" mennesker med fødslesangst på denne måten er totalt bak mål synes jeg.

Til slutt spurte han om jeg var villig til en samtale med psyk, så han fikk bekreftet angsten min. Da jeg sa meg villig til det snudde han helt om og sa at: fredag 3 april kommer du tilbake til meg og da setter vi opp time til KS. HÆ???? Jeg skjønte altså ingenting, måtte spørre flere ganger: Hva sa du nå? Ja, dette bekreftet han flere ganger og sa i tillegg: Det er ikke så farlig om du ikke i mellomtiden har fått time hos psyk.

Jeg sprurte også om hvorfor de selv (jordmødre og leger) så oftere tar KS, sa han at ja, det stemmer og det er pga angst. Har de vært med på mange traumatiske fødsler da? spurte jeg. Det holder med èn, svarte han. Nettopp, sa jeg, det holdt med en for meg også.

Så ja, mine opplevelser er at de forsøker alt fra å få deg til å føle deg dum og uvitende, til å kjøre på med overtalelse og skremselspropagangda.

Hadde ikke jeg fått vurdering av min sak fra andre kyndige som ikke er med i bestemmelsesprosessen, hadde jeg antakelig gitt etter.

 

Jeg hadde satt meg godt inn i alt rundt KS, og har ingen illusjoner om at det er noen enkel utvei, tvert i mot, mine tre første er født vaginalt og jeg hadde aldri sett for meg noen annen forløsningsmetode. MEN man skal ikke kimse av frykten som en del får etter opplevelser som er sterkt personlige. Derfor skal man være forsiktig å sette seg på sin høye hest, og heller huske at det som er riktig for meg er ikke nødvendigvis riktig for andre (om du skjønner). Man kan ikke skjære alle over en kam. Det som er viktig, tror jeg, er hva slags tanker og følelser du sitter med inne i deg. Men det kan være vanskelig å holde på de i møtet med overleger og andre som så tydelig bruker autoriteten sin. Stå på, forsøk å holdet motet oppe. Jeg vet det er tungt til tider! Jeg var også der at jeg angret på graviditeten, og det er så leit synes jeg. Det skal være en tid for å glede seg! Veldig glad for å lese at du har så god støtte i samboern. Jeg ønsker deg lykke til!

 

[Fire småtroll]

Dette høres jo helt villt ut, fikk ungen din en funksjonshemning pga fødselskade også får du ikke keisersnitt ved neste fødsel?

 

At noen sykehus er veldig vanskelige når det gjelder keisersnitt "uten medisinsk grunn" er vi jo alle klar over, men en varig utviklingshemning må da være grunn nok?

 

Jeg opplevde det samme, min datter satt fast i skuldrene og fikk en alvorlig plexus-skade (nerveskade) i skulderen. Har vært masse styr pga det, fysioterapi flere ganger i uka, innleggelser på sykehus osv, hun må også ha flere oprasjoner etter som hun vokser til, men likevel vil armen aldri bli bra og hun må leve med en viss funksjonshemning livet ut..

 

Da jeg ble gravid igjen ville jeg ha keisersnitt, ikke for min egen del, jeg ville helst sluppet, men for barnet sin skyld. Jeg var ikke villig til å ta noen sjanser med babyen, kanskje neste ville sitte fast litt lenger å få enda større skader som f.eks hjerneskader pga oksygenmangelen. Dette fortalte jeg min lege som tok kontakt med sykehuset. Ble ikke tatt inn til en eneste samtale jeg, fikk bare brev i posten om at de ville sette datoen for snittet ca 10 dager før termin og at jeg ville få mer info når det nærmet seg...

 

Kanskje du skulle prøvd å ta kontakt med et annet sykehus, skulle ikke forundre meg om du fikk invilget snitt med en gang. Ønsker deg uansett lykke til videre!