Min historie

[Anonym bruker]

For litt over en uke siden tok jeg medisinsk abort. Både før og etter har dette forumet vært god støtte. Hjalp meg å forberede meg på hva jeg skulle gå gjennom. Selvfølgelig oppleves en abort individuellt.

Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, men jeg satte pris på å vite hva jeg kunne forvente meg. Hvorfor jeg valgte å ta abort, vil jeg ikke gå nærmere inn på her. Det var et valg jeg tok på bakgrunn av min situasjon.

 

Siden jeg jeg kommer fra en liten by der alle kjenner alle, og en nær slektning jobber på legekontoret, bestemte jeg for å oppsøke en lege på legevakta ved sykehuset. Han var forståelsefull og papirene for svangerskapsavbrudd ble fyllt ut og skrevet under.

 

En uke etter fikk jeg innkallelse til konsultasjon og ultralyd. ca 1 1/2 uke etter legebesøket på legevakta satt jeg meg ned på venterommet på kvinneklinikken. Det var litt tungt å sitte der sammen med andre gravide kvinner med struttende mager. Etter en liten stund ble jeg ropt opp og kom inn på et kontor der jeg snakket med en veldig hyggelig sykepleier. Hun informerte meg om de to typene abort og vi snakket mye om at jeg måtte være sikker hva jeg ville. Rett etterpå ble jeg sendt inn til legen. Vi snakket litt om aborten og hvordan den ville bli utført og fyllte ut noen papir siden det var første gang jeg var gravid. Det var en kvinnelig lege. Hun var også utrolig støttende.. jeg følte jeg ble tatt godt vare på! Så var det ultralyd. Dette gikk forholdsvis fort! Det ble konstatert at jeg var 7+5 uker på vei. Den hyggelige sykepleieren kom inn igjen å spurte om jeg hadde bestemt meg for å ta abort. Jeg svarte ja, og hun skulle sjekke om der var plass for at jeg kunne komme 2 dager etter. Da fikk jeg ta den første pillen allerede samme dag. Der var ledig plass, så jeg og sykepleier satte oss på et rom og hun fortalde at det var ingen vei tilbake etter jeg hadde tatt den pillen. Etter en liten stund lukket jeg øynene hardt igjen og svelgte pillen.

 

To dager etter trappet jeg grytidlig opp på sykehuset. Der var akkurat to sykepleiere som skulle gå av nattevakt som smilte varmt og ønket meg lykke til. Så kom den sykepleieren som skulle være min store støtte de kommende timene.

 

Jeg fikk utlevert alt av utstyr og pillene. 4 stk som skulle i skjeden, og 1 stk stikkpille som var smertestillende. jeg hadde gruet meg til å sette desse, men det gikk overraskende fint! Jeg hadde fortsatt ikke kommet noe blod, men smertene begynte å komme etter et par timer. Desse ble bare verre og verre. Med meg endte det med oppkast og noen smerter som var så vonde jeg ikke kan forklare det, men etter 2 timer med smerter fikk jeg en sprøyte med mer smertestillende som ble satt i hofta. Da gikk smertene over og jeg sovnet.

 

Etter en times tid våknet jeg igjen av smerter igjen. Vesentlig svakere enn tidligere. jeg kjente en pressetrang og jeg ringte på sykepleier som følgte meg inn på do. Hun stod utenfor og ventet. Å kjenne fosteret komme ut var som en befrielse, samtidig som det var psykisk vondt. Jeg kunne ikke la vær å se det som hadde kommet ut, noe som på en merkelig måte var en form for terapi. Jeg følte meg bedre med en gang etterpå og jeg fikk servert mat. Etter en halvtime følte jeg meg klar for å dra. Jeg takket sykepleieren for en flott støtte. Jeg hadde ikke klart det utten!

 

Som sagt er det nå over en uke siden. Jeg blør litt fortsatt, men menssmertene har nesten gått bort. Det jeg er overrasket over er tomheten jeg følte dagene etter. Hvor "skuffende" det er å gå sakte men sikker tilbake til den "gamle" meg. Jeg var heller ikke forberedt på smertene under aborten, men sykepleier fortalde etterpå at det er svært normalt for de som ikke har født. Det kunne være like vondt som veene ved en fødsel. Det psykiske smertene vil jeg ikke gå inn på, men det er vondt.. men nå skal det vell ikke være en lett løsning å ta abort heller? Jeg vil nok alltid ha et barn for lite...

 

Lykke til dere som er kommet i en vanskelig situasjon!