Jeg gruer meg sånn til snuppa skal begynne i barnehage, er det flere som har det sånn?

[❤lille stjerne❤]

Er jo glad hun har fått plass, men samtidig gruer jeg meg fælt. Jeg har klart å få til å være hjemme et år ekstra med henne og for en tid det har vært! Vi har kost oss så utrolig mye, lekt og vært på turer, gått på svømming og lekegruppe, vært ute og reist litt i verden og jeg har virkelig nytet hvert øyeblikk med henne. På sett og vis tenker jeg at det blir jo bra også, at hun trenger bhg etc. Men det er en del ting jeg gruer så fælt for:

 

-Å se henne så lite i forhold til hva jeg er vant til. Levere henne fra meg tidlig om morgenen og så har vi bare en liten stund på ettermiddagen sammen, hvor vi begge er slitne etter dagens innsats.

 

-Å ikke være med og dele hennes opplevelser, være den som trøster henne når hun er lei seg eller jubler med henne når hun er glad. Rart å tenke på at noen andre skal være de som får alle smilene og klemmene hennes gjennom dagen....

 

-Jeg er redd hun ikke skal trives. Har hørt så mye om barn som blir bitt av andre barn i bhg. At de lærer å sloss om lekene og sånt. Jenta mi er lita for alderen, men hun er ganske tøff heldigvis. Jeg håper hun klarer seg.

 

Er jeg rar som tenker sånn?

[Anonym bruker]

Nei du er ikke rar:-) Jeg tror det er svært få som ikke har slike følelser. Jeg har et tips til deg, og det er å ha god dialog med personalet fra begynnelsen. Noen foreldre ser ut til å ta de negative følelsene de naturligvis har og tolker dem som "dårlig magefølelse" slik at de mistror personalet. Det er så utrolig vanskelig å rette opp i. Av erfaring vet jeg at de foreldrene som er positive fra begynnelsen (da mener jeg ikke totalt ukritisk, vi tåler og er glad for konstruktive tilbakemeldinger) er de foreldrene personalet er ærligst med. Det er fordi en føler at en må være så forsikitg med hvordan en sier ting til de som mistror personalet fordi de da også ofte tolker ting på verst mulig måte. Jeg synes det er forferdelig om jeg har et barn som ikke trives som det ikke er mulig å ha åpen dialog med foreldrene til.

[Anonym bruker]

Det er helt normalt heller unormalt å ikke grue seg. Så utrolig heldig du er som har fått vært så mye sammen med lille! Det er min store drøm og kunne gjøre det med neste barn men det går nok ikke:( hvordan klarte du å få til det?

 

 

mitt råd når lille starter i barnehagen er å bruke den tiden du kan har du mulighet til å bruke en uke på innkjøring? bruk den muligheten jeg har hatt et par barn i parken som har hatt den muligheten og de er mye mere trygge og foreldrene veldig fornøyde. det med å ha god kontakt med personalet er og viktig en åpen og god dialog er basic i en god barnehagehverdag.

[❤lille stjerne❤]

tusen takk for svar. Ja, jeg skal prøve å ha en god dialog med personalet! Og kan nok sikkert få til å bruke en uke på tilvenningen.

 

På spørsmål om hvordan jeg har fått til å være hjemme et år til må jeg si at det har ikke vært bare bare, har vridd på hvert kronestykke i det siste, men synes absolutt det er verdt det! På lånte penger, litt arv etter besteforeldre, utsettelse av nedbetaling på studielånet i et år, ingen luksus, ingen nye klær på mamma, snuppas klær på 70% salg for det meste. Har klippet håret mitt selv (ble helt greit for jeg har litt krøller, hihi). Mye rimeligere julegaver og bursdagsgaver til familie og venner. Har lagt ut på finn og fått solgt unna utstyr og ting vi ikke trenger lenger. Osv osv. Sparedusj, sparepærer, lånt bøker og filmer på biblioteket istedenfor å kjøpe. Til og med ukeblader kan man låne der.

Siden nyttår har jeg jobbet litt som dagmamma 3 dager i uka. Dels for at vi trenger pengene, men også for at det gir snuppa en fantastisk mulighet til å få lekekamerater, bli vant til å vente på tur, dele og forholde seg til andre barn, mer aktivitet og lyd og ikke minst en større bakterieflora! Så nå føler jeg at jeg har gjort en innsats for at hun skal få en lettere overgang til å gå i barnehagen samtidig som jeg har tjent noen kroner de siste månedene.

 

Ellers er det jo noen som får det til å gå rundt ved å ta seg en jobb hvor de kan jobbe litt om kvelden eller en og annen nattevakt mens far er med barnet. Eller helger.

Men for mange går det ikke rundt dersom ikke begge foreldrene er i full jobb, da får man bare ta vare på fritiden og få maks ut av den.

[Anonym bruker]

Huff, jeg skjønner deg godt! Du er ikke unormal i det hele tatt!! Du sier jo ikke noe om hvorfor du velger barnehage til henne nå, men jeg er enig i at du må ha en god dialog med barnehagen. Og kanskje korte ned dagene så mye du kan, ta noen fridager hvis du har mulighet - sånne ting.

 

Er forresten en artikkel her om hvordan man kan leve på en inntekt også, jeg kom på den når jeg leste om alle de fine tiltakene du har gjort for å få det til!

 

http://www.hjemmemamma.com/2008/01/22/leve-pa-en-inntekt/

[Trollet&lilletrollet08]

Nei du er absolutt ikke rar! Skal gå hjemme med henne litt ekstra,så hun begynner når hun er ca 17 mnd. Takknemlig for at jeg kan det,men gruer meg til å slippe henne fra meg:( Kjenner ped.lederen på avdelingen så vet jo innerst inne at hun blir tatt godt vare på