Føler ingen glede over det som skjer. 11 uker på vei

[Anonym bruker]

Hei.

Håper noen kan dele tilsvarende erfaringer, evt komme med gode råd.

Jeg er 11 uker på vei og har de siste fire ukene vært plaget av sterk kvalme. Dette har medført sykemelding fra jobben, og jeg ligger stort sett hele dagen bortsett fra ca en times luftetur som jeg tvinger meg selv til daglig. Reisesykearmbånd, ingefærkapsler, te, soneterapi og div annet har ikke hjulpet meg. Jeg har en fantastisk samboer som nærmest forstår seg ihjel på meg og som bidrar på alle måter han kan.

Mitt største problem nå er min manglende glede over fosteret som har tatt bolig i meg og som vokser. Jeg føler det ikke som jeg er gravid, men mere som at jeg er syk, dette pga kvalmen. Når jeg leser svangerskapsboken legen min ga meg føler jeg meg som et forferdelig menneske fordi jeg fnyser over solskinnshistoriene de serverer fra uke til uke... "nyt det", "vær stolt", "frem med brystene"... Jeg hverken nyter det eller føler meg stolt. Og jeg blir rasende fordi den helsikes boken for mitt vedkommende fremstår som en eventyrbok.

Jeg jobber selv innen helsesektoren og er således godt opplyst om svangerskapsforløp- og plager.

Jeg føler meg strengt tatt som et sutrete monster og er nå redd for at det ikke vil gi seg. Vil jeg være så plaget hele svangerskapet, og vil jeg ikke glede meg over det som faktisk er et lite mirakel som vokser i magen min???

[Anonym bruker]

hei, tenkte jeg skulle svare på denne=) det er helt normalt vil jeg tro, vist du er dårlig hele tiden og ikke i form, men når du blir bedre og føler deg i god form så vil gleden komme=) jeg er 23 år og jeg og min mann har ei datter på 4,5 år fra før, nå går jeg gravid i uke 35 men må si jeg ikke så fram til dette i begynnelsen, jeg tenkte for meg selv hva har vi gjort, og var redd for at jeg kankje hadde nokk med frøkna vi hadde fra før, men som ukene gikk så komm gleden og forventningene, så nå er det ingen vei til bake. men og høre på alle solskinstråle historiene i bøkene du få hos doktoren det er det ikke vits i=) det er ikke alle som er like dan=) se bare på meg og min søster som også går gravid nå med nr 2, jeg var i fin form og hun kasta opp allt hun pyttet i munnen, og ble innlagt 2 ganger pg for lite veske i kroppen, så alle er forskjellige=) så lykke til og gleden den kommer=)

[Anonym bruker]

Hei jeg er gravid og er 13 uker på vei. Det skjer store forandringer i kroppen din og mentalt blir du også forberedt på det som skal skje. Det tar vel litt tid før det kommer i balanse. Det er jo en stor forandring som vil forandre livet ditt. Heldigvis blir det bedre og bedre. Ikke vær hard mot deg selv og la følelsene få utløp på en måte som ikke skremmer alle bort da

Gi det mer tid og snakk med legen om det er noe som anbefales. Vi alle er forskjellige slik blir vel svangerskapet også. Jeg kaster opp enda og synes ikke det er noe særlig, men jeg trøster meg med å tenke på at jeg har barn i magen.

 

Jeg både gleder og kanskje gruer meg. Har så mange rare tanker i førsten turde jeg nesten ikke å gå på do ordentlig. Siden jeg har hatt treg mage var jeg redd for at hvis jeg presset hardt så kunne jeg miste det i toalettet. Det var jo bare en ting da men jeg har mange rare ting i hodet. Men jeg prøver å roe meg ned. Det hjelper ikke akkurat å se på tv hvor damer føder heller..blir jo litt skremt hehe. Men når det er så mange damer som har klart det før oss, så må vel vi klare det også.

 

Det er ting vi kanskje må gi avkall på og kanskje tenke nye baner, ja forandringer i livet skal skje.

 

Nå er vel ikke du synsk så du veit jo egentlig ikke hvordan ditt svangerskap skal gå da... så ikke tenk på ting som ikke har skjedd engang. La det skje gå den veien istedenfor en dag om gangen.

 

Det er vel lett og si men vi veit jo ikke hva som skjer videre. Kan hende når du føler deg mer rolig og mentale biten faller på plass for det som skal skje så blir det bedre.

 

Uansett så ønsker jeg deg all lykke på din svangerskapsvei. Kanskje du er monster i dag, og kanskje det monsteret i deg roer seg ned ettervhert

[Anonym bruker]

Hei. Du er nok ikke den eneste som føler det slik. Jeg er 11+5 og har vært kvalm hele dagen i over 2 mnd. Oppkast og. Er så lei. Skulle bare ha vært glad og fornøyd. Har en datter på 19 og en på 5 så jeg har jo gått igjennom dettte før. Men nå tror jeg at det kommer til å være slik i 9 mnd. Skal på Haukeland og ta blodprøver og tidlig ultralyd på tirsdag. Kvir med grusomt. Kanskje jeg føler med bedre etter det. Lurere på om det kan være litt psykisk og. Ellers så får jeg bare si hold ut og lykke til videre.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg har hatt det litt på samme viset. Følte meg bare likegyldig til hele greia en lang periode. Er nå 12+4 uker på vei. Jeg har ikke vært plaget med sterk kvalme, men har manglet energi, vært trøtt og manglet apetitt.

Jeg har periodevis vært så sinnsykt sulten, men fått brekninger av å tenke på all slags mat, så da gikk jeg heller og var sulten så magen nærmest vrengte seg.

Samtidig føler jeg meg nyttesløs. Min samboer står på pinne for meg og er så støttende og jeg føler at jeg ikke kan gjøre noe igjen, for det har jeg ikke energi til.

Men i de siste dagene har matlysten kommet tilbake, men jeg føler ingen sterk glede ennå.

Tror dette med å ikke føle glede er like normalt som å føle glede, spesielt hvis man konstant er kvalm og slapp. Noen får det slik gjennom hele svangerskapet dessverre.

Men har du snakket noe med jordmor? Kanskje hun har gode råd å komme med

[Anonym bruker]

Hei. Jeg kjenner meg virkelig igjen i det du skriver. Jeg er 12 uker på vei nå, og hadde hyperemesis for noen uker tilbake.. Måtte innlegges på grunn av dette.

 

Dagen før jeg ble lagt inn kastet jeg opp 10 ganger, men med det samme jeg ble innlagt forsvant kvalmen. Tror miljøforandringen var alfa omega for meg. I tillegg fikk jeg jo intravenøs næring, så det hadde nok også en del og si, så underernært som jeg var..

 

Da jeg kom hjem igjen meldte for øvrig kvalmen sin ankomst - igjen.... Prøvde så akupunktur, og det har hatt veldig god effekt på meg. Det anbefaler jeg på det varmeste!

 

Er for øvrig helt enig meg deg når du sier du ikke klarer å glede deg over å være gravid. Jeg har hatt det på akkurat samme måten. Jeg var så dårlig at jeg faktisk ønsket at jeg skulle abortere.... Nå som jeg har fått tilbake litt energi, og ikke kaster opp så mye som før, så kjenner jeg at jeg gleder meg over mirakelet i magen. Du kommer dit du og! Lykke til:)

[misscelia]

kan vel si det slikt at jeg er også der,,, har 2 barn fra før og svangerskapene gikk som på skinner,, men denne gangen:-/ for å si det mild helt ræva, har vondt overalt og kaster opp,(heldigvis har det begynt å avta nå) bekkenløsning og hauetals med hormoner,, selfølgelig er alt gubben sin skyld og føler ingen baby lykke enda, men er jo litt opptatt av hva som skjer inni der, men føler ingen ting enda,, har ønsket krapylet og gubben dit peppern gror mer enn en gang og det er lett å tenke irrasjonelt når man føler seg slik dag ut og dag inn,, men jeg håper og vet at det går over, den lykke og forelskelsen som kommer etter alt er overstått er vel mer enn verdt disse lidelsene selv om det ikke er noe gøy mens det foregår,, så hang in there=) things will be ok=)