Hadde utskrapning i dag

[Anja83]

Jeg gruet meg masse til dette på forhånd. Gruet meg mest til narkosen, siden jeg aldri har hatt det tidligere. Også synes jeg jo det er så urettferdig at man må gjennom noe sånt, når man har det så dritt fra før.

 

Men jeg må bare si til dere som sitter og gruer dere til akkurat den biten, at det trenger dere ikke å gjøre. Det gikk så fint!! Ikke vondt på noe tidspunkt, og ting gikk innmari raskt. Kunne reise hjem nesten med en gang jeg våkna. Fikk litt mat først, var innmari sulten, også reiste jeg hjem.

 

Er vel sikkert ulike erfaringer på utskrapning, som det er med alle ting. Men håper dere kan ta med dere min erfaring også, for det var ikke farlig i det hele tatt! Og jeg har ikke vondt noen steder nå heller. Tja.. Bortsett fra i hjertet selvfølgelig, men den smerten tar nok litt lenger tid før forsvinner..

[Babydarling,og-Noah2010]

Jeg hadde det akkurat som deg,helt smertefritt.Nå er det ca 1.5uke siden jeg var inne og jeg har ikke blødd en dag siden,alt er bare fint.Psyken derimot henger litt etter,men jeg jobber meg gjennom sorgen og håper neste spire blir der.

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei Anja83

 

Så bra at det gikk så fint - er glad på dine vegne at det endelig er over for deg... Nå må du bare bruke tid på å bearbeide sorgen din - den er tung og tøff, men noe man bare må arbeide seg gjennom. Etterhvert går det lettere og motet kommer tilbake!!!

 

Utskrapingen min også gikk kjempefint - men jeg slet psykisk i 2 uker med masse grining - nå er det 3 uker siden min utskraping og jeg føler at jeg har fått arbeidet meg gjennom sorgen og jeg ser lysere på fremtiden og henger inne på Bli Gravid igjen - har såååå lyst på en baby, derfor prøver vi igjen så fort!

 

Du får bare skrive inn her når sorgen blir for stor - vi er her for hverandre!!!

 

Lykke til - tenker på deg!!!

 

Klems

[Anja83]

Tusen takk for gode ord - igjen! :-)

 

Føler meg ganske tom om dagen, vil egentlig ikke bevege meg utenfor huset i det hele tatt. Men har ei datter på 8 år, som heldigvis "tvinger" meg litt til å gjøre annet enn bare å ligge på sofaen og gråte.

 

Men skjønner at dette kommer til å ta tid å komme ordentlig gjennom. Jeg sliter nok mest med urettferdigheten i dette. Føler liksom jeg har fått min dose for lengst, i og med at vi måtte bruke 2 år på å i det hele tatt bli gravid. Også blir man liksom straffet enda en gang. Føler også det urettferdig når man selv vet at man ville blitt gode foreldre. Og i en sånn situasjon ser man nok ekstra mye av alle de som kanskje ikke burde blitt foreldre, men som blir gravide i en fei. Jeg jobber i barnevernet, og blir påmint dette ofte på jobb. De som ikke klarer å følge opp barna sine, har gjerne 4 barn, mens vi som ville gjort alt for at barna våre skal ha det bra, ikke engang får fullføre svangerskapet.

 

Kunne så gjerne ønske man hadde litt mer mulighet til å påvirke hvordan livet skulle bli.

 

Neste gang SKAL det være vår tur til å sette et barn til verden. Og vi skal være så utrolige glade og takknemlige. For en god ting fører jo dette med seg; man tar ikke lenger ting for gitt.

[Aiva j121110 og en i mai13]

Mitt inngrep for 2,5 uke siden gikk også veldig fint. Ingen smerter etterpå. Lettelse det, syns jeg, da det er tungt nok psykisk... Vi er i full gang med prøving igjen. Syns kroppen har virket litt "ukjent" etter det hele.. men krysser fingrene for at det klaffer igjen med en gang.

Det gjør det sikkert for dere også! :-)