Beholde eller ta abort?

[Anonym bruker]

Jeg har nå visst i en uke at jeg er gravid. Det var ikke planlagt, men heller ikke uforventet. Jeg er oppdratt kristent og sex utenfor ekteskap, er selvsagt en synd. Men abort er en større synd.

 

Jeg fortalte familien min om det dagen etter, og før jeg fortalte det, spurte jeg om deres forståelse og støtte.

De fikk sjokk( som forventet), men de følte med engang at dette er noe jeg har gjort mot dem. Og automatisk fikk jeg skyld for alle problemene i familien. Noe jeg vet ikke er sant, men det er selvsagt ekstremt vondt å høre at de alle føler det sånn..

 

Jeg vet hvem barnefaren er, men pga hans aggressive og voldelige karakter, ønsker jeg ikke at han skal få vite det verken om jeg velger å ta abort, eller om jeg beholder det. Han vil få vite det når barnet er gammelt nok til å snakke og kan fortelle om det skjer noe, evnt velge det selv.

 

Jeg får ingen støtte ifra verken foreldre eller søskene mine, og de mener alle drømmene mine går i vasken, mens jeg tenker det bare blir mer arbeid og en liten person på veien.. Og ikke i veien. Jeg var i begynnelsen ganske bestemt på abort. Altså første dagen. Men etterhvert innser jeg at jeg ikke er i stand til å leve med det. Og at det blir hva som knuser drømmene mine. Men trusselen familien kommer med om å fortelle barnefaren er min største frykt. Og hvordan kan jeg leve med at familien min er ansvarlig for at et barns liv blir ødelagt?

 

Jeg føler meg veldig dratt og har lest mye om hvordan barnet vil bli påvirket av dette. Men jeg har ikke lenger tenkt til å nekte barnet å treffe sin biologiske far når det finner ut at det er det den vil.

 

Jeg er veldig usikker, gråter konstant, for det meste alene og distansert meg fra andre, prøver å finne løsninger og tenke fremover. Vanskelig å være omtrent den eneste som tenker positivt på dette.

Jeg er student, og bor hos familien, men har hatt lyst til å flytte utenlands i noen år for å studere. Og om jeg ikke har familiens støtte flytter jeg ut tidligere enn planlagt. Uansett om det blir med et barn i magen eller ikke..

 

 

[Anonym bruker]

Ta kontakt med legen din og fortell at du vurderer abort, på sykehuset vil du få tilbud om samtale med sosionom, og hun/han vil kunne hjelpe/støtte og også hjelpe deg med rettigheter, og se løsninger som er til det beste for deg. Ta også eventuelt kontakt med amathea som er en forening for "mye" i din situasjon, de vil også kunne hjelpe deg med "alt".

 

Vet ingenting om deg annet enn det du skriver, og livssituasjonen er som jeg forstår vanskelig, nesten uansett hvilken "løsning" du velger. Er du ikke alt for langt på vei kan du jo ha litt tid på deg til å bestemme deg så du treffer riktig avgjørelse.

 

Bare husk at det er ingen skam hverken å være alenemor eller ta abort i dag, det er bare veldig få som snakker om det desverre.. Men husk å tenke litt på deg selv opp i det her, ditt liv skal også være bra.

 

Lykke til med valget. -Trøste klemmer-

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Jeg tenker lite på nå, så var mye jeg glemte å skrive. Jeg er ni uker på vei. Så jeg har veldig liten tid. Har vært både hos lege, og amathea og snakket med religionslederen. Og for meg så virket det som alle støtter at jeg skal beholde det, og de forstår at jeg har tenkt grundig igjennom dette..

 

Men jeg klarer ikke det mentalt om ikke min familie støtter meg. De vil ikke bli foreldre igjen sier de, men de vet jeg ikke er slik.

 

Jeg er forberedt mentalt på baksnakking og at mennesker kommer til å spør og mase ang barnefaren. Men jeg må bare være sterk for min egen del og barnets del. Er slitsomt å egentlig ikke ha noen å snakke med enn ukjente fagpersoner..

 

Tungt å høre at mitt barn er uønsket pga situasjonen. Når første barnebarnet ble overøst med oppmerksomhet fra dag en.

Jeg prøver å ha meg selv og i bakhodet, det er vel det som gjør at det er vanskelig å ta abort.

 

Takk for svar og tankene

[Anonym bruker]

Heisann.

Jeg har nå fortalt foreldrene mine at jeg har valgt å beholde det. Og de vil tvinge meg til å fortelle barnefaren. Jeg har spurt om forståelse pga hvordan han er. Men de maser likevel. Så nå skal jeg oppsøke profesjonell hjelp til hvordan å håndtere barnefaren. Men jeg ønsker likevel å oppføre han som ukjent pga hvordan han er.

 

Jeg er veldig glad for at jeg ikke valgte abort. Det som var avgjørende i tillegg til andre ting var blant annet termin datoen som er samme tid omtrent som niesa mi, og det ville vært en konstant påminnelse på hva jeg hadde gjort. Jeg har en ekstremt vanskelig tid i møte, så jeg må få i meg mest mulig kunnskap på hvordan å håndtere alt. Nå må jeg også finne leilighet så det kan komme mye positivt ut av dette.

 

Jeg ser frem til positive tider nå. Og til jeg kan begynne å glede meg over det, istedenfor omstendighetene.

Ønsker dere som står ovenfor slikt vanskelig valg lykke til. Og håper at dere kan ta det valget som er riktig for dere.. Slik noen sa til meg, " det er du som skal leve med valget ditt resten av livet, ikke noen andre." Jeg er stolt over meg selv for at jeg ikke lot mine foreldre ta det valget for meg.

 

Stor klem og varme tanker til alle

[Anonym bruker]

Gratulerer så masse som vordende mor! Du har nok tatt det rette valget for deg! Så får vi håpe foreldrene dine, familien klarer å akseptere dette etterhvert, når de ser hva slags under du setter til live om ca 7 måneder!!

Jeg syns også du burde fortelle det til barnefar, men fortell han at du gjerne vil skrive han opp som ukjent, og at du kanskje aldri vil kreve noenting fra han.

 

Lykke lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Hei, noen kloke ord fra meg. Husk at uansett hvilket valg du tar så tas det valget ut i fra den situasjonen du befinner deg i nettopp da. Derfor er det valget riktig uansett hva du vil tenke i ettertid. Altså velger du abort, så var det riktig for deg da. Velger du å beholde barnet, ja så var det det riktige.

[Anonym bruker]

Tror nok du har tatt riktig valg, ikke la foreldrene dine knekke deg. Når dem ser det lille viduderet du har satt til verden kommer dem nok til å skifte mening for vi håpe! :-)

Og lykke til videre i svanger skapet dette går nok veldig bra!

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Huff, vanskelig dette med religiøse foreldre.

 

Høres ut som en veldig vanskelig situasjon du er i. Vil du ha barnet?

 

Da jeg tok abort var det mye fordi min kjæreste var en voldelig psykopat jeg ikke ønsket å gjøre til far. Ønsket ikke at hans gener skulle vokse opp med meg. At jeg skulle være bundet til det grusomme vesenet hans for alltid.

 

Det var rett for meg å ta abort. Det har gått fint. Jeg tenker aldri på det. Jeg har et nydelig barn nå som jeg var klar for og ville ha. Og tre på vei. Og dette er bedre. Det føles riktig, ikke galt.

[D_A]

Han som er barnefaren ser jeg og som voldelig, med psykopatiske tendenser. Jeg brøt meg han for 2 mnd siden og han lar meg fortsatt ikke være i fred. Er derfor jeg ikke ønsker at han skal få vite noe, men jeg vil la barnet få muligheten til å treffe Han, når barnet er stort nok til å forstå og avgjøre det selv.

 

Jeg vil gjerne ha barnet, når jeg har tenkt på årsaker til å ikke beholde det, så er det kun av selviske årsaker.. Altså hvordan det negativt påvirker meg.

 

Det er bra at det var rett valg for deg.. Noen dager ønsker jeg det selv, men jeg føler ikke at det ville være rett for meg. Selvfølgelig ville jeg heller sett for meg situasjonen annerledes. Jeg ønsker kun det beste for barn. ALLE barn. Og derfor er det vanskelig å innse det at jeg fra tar barnet den retten til å bli kjent med sin far. Men slik han er, klarer jeg ikke å forestille meg hvordan livet til barnet ville være pga hans tendenser.. Etter samtale med Amathea, er de også enige med meg at det er det beste for barnet.. De er også redde for både min og barnets sikkerhet om han får vite det.

 

Dette med religiøse er veldig vanskelig. De vil helst at jeg skal fortelle han det og at jeg burde prøve å samarbeide med han. Men de har kun sett en side av han. Og det er vanskelig å høre at det var jeg som provoserte han. Eller lignende.. Jeg vet vi har alle våre svakheter.. Jeg har og mine, jeg er langt ifra perfekt. Men det finnes ting man kan leve med, tålerere, eller akseptere. Mens andre ting igjen.. Vel, det blir veldig vanskelig..

 

Det er en veldig kald stemning her i hjemmet pga det valget jeg har tatt. Men jeg føler likevel at det er det riktige. Det er ganske mange tanker, følelser og ekstremt mange tårer.. Men jeg tror jeg kommer til å klare det.. For barnets beste og for meg selv..

 

Takk for dine tanker.

Og gratulerer med tre stykker. Det må være en herlig følelse.. =)

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Hei D_A! Ikke sett de andre postene dine jeg!!

 

Jeg ville vært ytterst forsiktig med å fortelle en voldelig mann at jeg ventet hans barn. Det ville jeg kanskje egnetlig ikke gjort. Hva skal en slik person rundt ditt elskede barn?

 

Vil du virkelig at han skal vite det? Slike mennesker gjør seg ikke godt blant barn..

 

Lykke til med svangerskapet uansett, håper familien er snillere nå.. Det er ditt valg å informere faren eller ikke. Du kan skrive far ukjent. Selv om nav vil mase litt på deg. Men det skal du ikke bry deg om.. Du må tenke på hva som er bra for deg og barnet ditt!!

 

:--)

 

 

[D_A]

Heisann.

Det er meg som har startet innlegget. Bare trykket på anonym knappen uten å tenke meg og kunne ikke gjøre det ugjort.. Men nå står jeg altså frem.

 

Er akkurat derfor jeg har gjort det valget jeg har gjort. Jeg tror at livet om han vet det kommer til å bli uutholdelig for begge to, både meg og barnet. Men det er vanskelig når familien truer med å fortelle det.. Så jeg vurderer faktisk å gå til politiet om jeg hører noe mer i løpet av denne uken. Selvom jeg håper han har gitt seg nå.

 

Jeg vil skrive far som ukjent.. Hvor mye betaler egentlig NAV i barnebidrag? Jeg tenker at hvis jeg ikke spør om det så kan de heller ikke kreve at jeg skal fortelle dem det? Ei vennine mener at jeg bare burde være ærlig og fortelle hvorfor jeg velger å ikke føre han opp som far..

 

Tusen takk.. Jeg tror jeg er 3 mnd på vei nå.. Men må komme meg til legen..

[Anonym bruker]

Hei!

Synes det virker som du har tatt det riktige valget, og at du evner å se situasjonen klarere enn familien din. Men er sikker på at de også vil elske barenet når det først er kommet til verden - hvem kan motstå et lite snusk da

 

Ønsker deg masse lykke til og sender deg varme tanker og klemmer

Håper å høre oppdateringer fra deg.

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Hei igjen!

 

Tenk deg en psykopatisk person rundt ditt barn som kanskje er mer opptatt av å være slem mot deg - så går det utover barnet. Jeg ville ikke turt. En har ingen garantier for at han ikke er slem mot barnet også.

 

Jeg har hørt om flere tilfeller hvor kvinner har vært ærlige og sagt som sant er, mannen var voldelig. NAV vil fortsatt ha navnet. En venninne ble gravid med kjæresten sin som var voldelig og gikk ifra ham og sa hun hadde møtt en fyr ute. Litt stygge blikk men hva kunne de gjøre?

 

De betaler vel 1250 eller noe i bidrag, litt usikker, er ikke alenemor, men tror det er rundt der forskuddet er på..

 

Tror dette skal gå strålende:-)

[D_A]

Takk for svarene

 

Jeg har satt meg inn i situasjonen.. Både nå og i fremtiden, og slik jeg ser det og offentllig helsepersonell så er det egentlig ikke det beste trekket å fortelle ham det.. Jeg ser for meg at situasjonen ville blitt mye verre..

 

Slik jeg ser det:

Han ringer meg i helgene og uke dagene.. Midt på natten når han er full. Kjører forbi huset mitt.Sender meg meldinger, som jeg ikke svarer på. Hvor det står at han har forandret seg og at han vil treffe meg igjen.

 

Om han får vite at jeg venter hans barn. Vil han ringe oftere, sende flere meldinger. Fysisk stå utenfor trappa (han er redd for min far og derfor tror jeg ikke at han har gjort den enda, og brødre i familien). Når barnet blir født ville han være mer frempå og siden jeg kommer til å bo alene med barnet komme hans besøk til å bli daglige og mer fysiske. Ser også for meg sinnet hans idet han får vite det.. Huff er mange tanker.. Og jeg er oppriktig redd. Jeg liker ikke å gå alene i byen. Og stivner til hver gang jeg ser en bil i samme farge som hans. Eller noen som ligner på han.

 

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk ute kommer til å si.. Er nesten ingen av mine venner som vet om det.. Det er fordi jeg vet hvordan de er og jeg egentlig ikke synes de har noe med hvorfor jeg har valgt å holde det fra han. Jeg skjønner at ikke alle ser det slik jeg ser det. Men jeg vil heller gi mitt barn en god mulighet til og leve et godt liv å slippe vold. Og ikke hate meg for at jeg tok det inn i en verden med en voldelig far. Jeg er forberedt på at det kommer til å bli mange spørsmål. Fra både NAV og mange andre som tror de har noe med det å gjøre. Men jeg har fått beskjed om å ikke informere NAV om det, Så det rådet vil jeg følge. Jeg er ikke klar for hvilke konsekvenser det kan føre til om han får vite det.

 

Hvordan taklet venninen din den situasjonen? Har hun kontakt med sin eks? Har barnet kontakt med han?

 

Jeg vurderte å ikke ta i mot NAV's barnebidrag, for å lette situasjonen. Men jeg vet ikke om de kommer til å presse på likevel eller ikke..

 

Takk for din tro.

Jeg bestilte legetime i dag. Og jeg kan se en liten klump på magen.. hehe.. Er litt søtt egentlig ser den mest når jeg ligger da.. Men siden jeg ikke forteller det til noen venner gleder jeg meg inni meg.. Selvom det er tungt å høre på de når de snakker om deres voksende mager og hvordan deres partnere gleder seg. Har 5 venniner er gravide.. Veldig mye glede der..

 

Men jeg håper at dette skal gå bra. Takk for alle svar og del gjerne erfaringer. Det setter jeg enormt pris på.

 

=)

[Anonym bruker]

Beundrer deg for valget du har gjort.

Du virker bevisst og gjennomtenkt i dine valg.

Ønsker deg lykke til med svangerskap og som mor!

 

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Hei D_A!

 

Fryktelig fyr det der høres det ut som :-(

 

Venninnen min gikk det fint med, han vet det ikke, og han er nå i fengsel for barnemishandling av en annens barn - så hun gjorde jo det rette.

 

Jeg syns du er veldig tøff som har tatt valget du har tatt. Når familien får litt mer tid på seg vil de nok være enig med deg de også. Et barn skal jo være en glede og det er ikke de hovedansvaret faller på.

 

Det som kan skje om eksen din finner det ut er jo at han driter i barnet deres men er veldig opptatt av deg og heller prøver å plage deg. Syns han høres guffen ut jeg.

 

Siden du ikke har sagt det til noen enda så kan jo vi på tråden her glede oss med deg :-)

 

Si ifra hvordan det gikk hos legen!

[mammasilje-91]

Lykke til!

Du kommer nok ikke til å angre på valget du tok...

 

Jeg er selv alenemamma til ei lita jente på 1 år. Barnefaren er ustabil, og vi har ikke noe som helst med han å gjøre. Han VET at han er faren hennes, men vi har ikke kontakt... Egentlig så hadde det kanskje vært bedre om han ikke viste det, da hadde vi nok sluppet å bekymre oss så mye... han kommer med en del trusler osv...

 

Jeg har en blogg der jeg forteller litt om livet som ung alenemor: http://mammasilje.blogg.no

 

 

[D_A]

Hei jenter

 

Takk for svar..

 

Jeg håper virkelig jeg har tatt det riktige valget.. Jeg trodde og håpte at han endelig hadde gitt seg. Men det slår ikke feil Nøyaktig en uke etter tidligere mld eller anrop, prøver han igjen, enten ved å ringe eller sende en mld. Jeg unngår helt å svare.. Har ikke noe mer jeg skulle sagt egentlig, og jeg vil bare ha fred nå. Jeg kjenner at jeg ikke har overskudd eller energi i det hele tatt til hans mas. Har mange ting jeg trenger å sortere ut, få orden på før babyen endelig kommer Jeg trenger å forberede meg så mye jeg kan egentlig, Jeg jobber Ganske mye nå. Litt for mye så jeg vurderer å slutte den ene jobben.

 

Hadde en ulykke på jobben på lørdag, måtte til legevakta å få tatt røngtgen bilde. Mens jeg ventet leste jeg på henvisningen, hvor det sto om jeg var gravid eller ikke.. det sto blankt. Men når jeg kom inn fortalte jeg at jeg så det og sa :" Jeg er gravid". Han forklarte at jeg skulle få en beskyttelse på meg..

Jeg lo litt for meg selv etterpå, for det er første gang jeg har sagt det egentlig, bevisst.. Når jeg fortalte det til familien, var jeg så ustabil, bare i tårer at jeg knapt husker at jeg sa det..

Men det føltes godt å egentlig si det..Så det var første lykke stund som gravid, for meg

 

Mylian&A.V+tre i magen- Jeg håper virkelig at de kan det.. Min mor snakker omtrent ikke til meg. Og svarer ikke engang når jeg spør om ting. Så jeg er glad jeg jobber så mye ellers ville jeg nok ikke klart å bevare roen stort lengre.. Når det gjelder de andre så spør dem ikke og de snakker ikke om det.. Jeg tar det heller ikke opp, for jeg vil ikke provosere dem, vil gi dem tiden de trenger. Sånn sett, forstår jeg min mors bekymring, for min søster ble skilt og flyttet hjem da babyen var under 1 år. Hun bodde hjemme i over ett år, hvor stort sett foreldrene mine og jeg hjalp mye til under oppdragelsen, og fortsatt gjør de ALT for dem. Så de er slitt ut, og har egentlig ikke fått lov til å være besteforeldre før nå, etter min mening. Vi har vært reserve foreldre. Så det vet jeg er min mors største frykt og hun tror det blir lettere om BF er innibildet for da slipper de å bekymre seg. Noe jeg har overhørt min mor si.. Min far er mitt fjell. Selvom han ikke er enig, så har han prøvd å forstå meg, så jeg kommer best overens med han akkurat nå.

 

Min plan er å jobbe mest mulig nå å flytte ut før babyen kommer. Slik at ingenting av ansvaret hviler på dem.

 

Mammasilje-91- Jeg var inne på din blogg og kikket. Du har ei nydelig datter og en fin liten familie. Er godt å lese at dine foreldre støtter og hjelper deg. Men jeg lurer litt på hva slags problemer BF har? Og hvordan det påvirker deg og din datter både nå og under graviditeten?

 

Jeg var inne på et annet forum hvor en mor uttrykker sin bekymring for sitt barn som går til en far som drikker og er aggressiv, og til og med var voldelig mot henne før hun ble gravid. Det er når jeg leser det.. At det styrker troen, på det valget jeg har tatt. Jeg vet at det kommer til å bli alt annet enn lett. Men jeg er forberedt på det et barn bidrar med. Både gode og mindre gode stunder.. Sykdommer og det som hører med. Men, jeg tror jeg ALDRI kunne forberedt meg på de konsekvensene som måtte medføre om BF var inni bildet.

 

Jeg takker dere alle for svar. Jeg skal holde dere alle oppdaterte.. Jeg kan forresten "holde" denne lille kulen på mage, som er ca på str med min hånd, former hånden rundt magen.. Gleder meg til første ultralyd nå, og lurer på når den er..

 

Jeg brakk forresten et lite ben i hånden, og smerten er stort sett enorm. Men jeg klarer meg selv uten smertestillende, som jeg heller skulle foretrukket, men vil ikke gjøre noe skade på barnet. Jeg tok folsyre og vitaminer i noen uker. Men nå har jeg stoppet da jeg ble altfor kvalm av folsyren, men skal begynne på vitaminene igjen.

 

Stor klem til dere alle og Ønsker dere en kjempe fin uke. Og håper solen skinner for dere alle.

 

[mammasilje-91]

D_A:

Faren hennes er 19 år og oppfører seg som en idiot. Er narkoman, kriminell, driver å puler rundt på 13 åringer, sitter inne stadig vekk osv...

 

Ja, trenger jeg egentlig forklare mer? Han lever sitt eget liv, gir faen i datteren sin. Eneste gangene han tar kontakt er det BARE for å skape problemer og konflikter... Han var på avrusning for noen uker siden, men han trekte seg desverre...

 

Under graviditeten var det tøft, for jeg var forsatt veldig opptatt av han og ville at det skulle fungere. Jeg slet ræva av meg for at han skulle skjerpe seg slik at vi kunne bli en familie, eller hvertfall slik at han kunne stille opp for datteren sin. Etter at hun ble født så innså jeg heldigvis at det ikke gikk noen vei uansett, så jeg ga opp. Etter det har det gått MYE bedre. Han kommer med trusler av og til osv, men jeg vet at han bare har det i kjeften.

 

 

http://mammasilje.blogg.no

[D_A]

Hei igjen;)

 

mammasilje91- Det var trist å høre at BF er slik han er. Men akkurat den kombinasjonen er aldri sunn uansett. Han har en sykdom ha har valgt å beholde egentlig ved å slutte på avrusningen.. Hvis han bare lar dere være inntill han er forberedt både psykisk og fysisk til å ta ansvaret for deres nydelige datter. Hva har du tenkt å fortelle datteren din når hun spør om sin far? Og hvordan er det nå? Kan du merke at hun mangler noe eller savner noe? Det er ganske tidlig å si enda, men noen mener man merker det ganske tidlig, derfor jeg spør

 

Det har vært en slitsom uke.. Jeg blir fortere trøtt og jobber så mye at jeg ikke har hatt energi til studiene.. Men Jeg skal begynne på mandag.. Da må jeg begynne å lese til teori prøven. Ikke så langt unna bil lappen så må prøve!

 

Min mor kom inn på rommet i dag, Etter å ha gått i 3 uker uten å si et ord til meg.. Og hun legger ut om hva hun synes er riktig. Jeg prøvde å forklare at jeg forstår hennes smerte, og at jeg også har det vondt.. Hun mente at jeg kanskje hadde planlagt dette, enten for penger eller for noe annet.. At hun i det hele tatt kunne si noe sånt uten å tenke seg om.. Hun mener fortsatt at alle mine drømmer går i vasken og at jeg aldri kommer til å bli noe som helst.. Og hvor mye lettere det ville være om jeg hadde BF inn i bildet, for han er jo egentlig så god og trenger bare en sjanse og at jeg bare overdriver og ikke kjenner han og egentlig ikke vet hva jeg snakker om.. At han kan gi barnet ALT!!!! Og at jeg ikke kan tilby noe.. Ble egentlig ganske mye negativt.. Jeg sa ganske mye selv. Og jeg gråt hele tiden.. Og jeg sa ifra at dette ikke er dagen eller tidspunktet å ta dette på.. Og hun mente at siden jeg har søvnproblemer hadde det ingenting å si.. Vel alt dette sa egentlig meg hvor lite hun har tenkt på dette til tross for hvor mye hun har tenkt på det..

 

Vel har en klump i halsen og gleder meg til første buss i morgen så skal jeg nyte fri dagen min FULLT UT!!! Håper på sol..

 

Mange tanker.. Det kan ikke være sunt.. Ikke i det hele tatt.. Vel jeg er kjempe trøtt og sliten etter tung arbeidsdag.. Så nå vil jeg sove..

 

God helg videre til dere alle..

 

Stor stor klem.

[Anonym bruker]

Hei D_A! :-)

 

Gratulerer med graiditeten! :-)

 

Jeg har ikke lest alle innleggene, men jeg vil bare råde det til å ha veldig lav terskel til å anmelde barnefaren, få besøksforbud osv. Hvis det kommer en sak om samvær senere blir det kun ord mot ord hvis du ikke har gjort noe de gangene du har blitt truet/slått. Det er ulovlig å true noen også, så husk at alt som får deg til å føle deg bekymret eller redd av det han gjør, er grunn til å gå til politiet, teleforn terror og emailer også. Husk at han har mange rettigheter som bio far, så du må få bevis på hvordan han er.

 

Håper at det går bra med dere videre :-)

Lykke til videre med svangerskapet :-)