Presses til abort

[Mettisen]

Jeg er i en vanskelig situasjon og trenger å lufte tankene mine.

 

Jeg var gravid i høst, men på ultralyd i uke 12 fant de store kromosomfeil på fosteret, såkalt cystisk migrom. Vi skulle komme tilbake etter 4 dager for å ta morkakeprøve for å få svar på nøyaktig hva det var og hvorvidt det er noe som kunne skje igjen. Fosteret døde før vi kom inn igjen, så prøven ble ikke tatt og selv om vi fikk beskjed om at de skulle ta prøver av oss senere ombestemte de seg før vi fikk gjort dette.

 

Nå er jeg gravid igjen, ikke planlagt. Samboeren min krever en abort og sier at hvis jeg beholder barnet er han redd han ikke vil klare å være der for meg fordi han er så redd det samme skal skje igjen. Han sier også at han er redd han ikke skal klare å være der for et ev friskt barn heller fordi han kommer til å ha så dårlig samvittighet fordi han trakk seg unna i svangerskapet. Jeg har med andre ord valget mellom å ta abort og beholde kjæresten min eller å beholde barnet og bli singel

 

Min første tanke er naturlig nok: Hvorfor fjerne fordi man er redd barnet er sykt? Det hjelper jo ikke... Og spesialisten vi var hos sist sa at det var maks uflaks og at det var en utrolig liten sjans for at det samme ville skje igjen. Jeg gledet meg også veldig til å bli mamma, og de følelsene har skutt frem igjen nå som jeg har en liten spire i magen.

 

Jeg har utrolig lyst på dette barnet, tanken på å ta abort er helt jævlig. Men samtidig vil jeg jo ikke gjennomføre en graviditet hvis jeg vet at den ungen ikke vil ha noen far. Er det ikke da bedre å vente til man er i en situasjon hvor både mor og far vil ha barnet?

Jeg må velge om jeg skal gjøre det han vil, og få det jævlig selv, eller det jeg vil så han får det jævlig... Han er veldig følsom, så jeg er redd tankene om alt som kan gå galt vil slite veldig på han. Hvordan skal jeg kunne gjøre det mot han jeg elsker?

 

For ca 2 år siden tok jeg abort fordi han ville det og jeg ikke ville velge noe som jeg ville, men som gikk på bekostning av en annen. Jeg tok medisinsk abort som den gangen ikke virket i det hele tatt, i uke 15 fikk jeg vite at fosteret var upåvirket av abortforsøket og hadde utviklet seg normalt videre.(skrev den gang et langt innlegg om det her) Etter det bestemte jeg meg egentlig for ALDRI IGJEN! Men så havner jeg selvfølgelig i en ny situasjon hvor jeg ikke vet om jeg har samvittighet til å presse gjennom min mening.

 

Time til abort er bestilt, om litt over en uke.

[Gjest]

Du må ikke føle seg presset til abort, jeg vil anbefale dere begge å få profesjonell hjelp, her ser ser ut for meg som han har fått en skrekk i seg. Når skal han bli far da??? Som du sier selv, det er minimal mulighet til at det skal skje igjen. Jeg er sikker på at helsestasjonen kan hjelpe dere. Lykke til.

[Gjest]

Hei Mettisen!

 

Du har nå i grunn svart veldig godt på spørsmålet ditt selv; du ønsker ikke å ta abort, du har gjort det før og du vil ikke gå gjennom det igjen. Så det er vel ikke det som er problemet nå? Det som for meg ser ut til å være problement er at dere begge har blitt skremt av det som skjedde ved forrige svangerskap. Og det skjønner jeg, det hørtes fælt ut å måtte gå gjennom noe slikt. Og så er samboeren din blitt så skremt nå at han ikke ser noen annen løsning enn abort. Jeg tror at menn ofte finner løsninger i slike situasjoner, så tvilholder de på den løsningen de har funnet og klarer ikke å fokusere på andre eventuelle løsninger.

 

En fin ende på denne historien hadde jo vært at samboeren din klarte å overvinne frykten og glede seg over svangerskapet og at dere til slutt får en liten baby. Det som er positivt er jo at det som skjedde sist mest sannsynelig ikke kommer til å skje igjen. Det er heller ingen selvfølge å bli gravid senere heller.

 

Har dere vært i kontakt med Amathea? De kan du/dere prate med på tlf eller dere kan komme til kontoret deres, sammen eller alene. Nr deres er 815 32 005.

 

Håper at dere finner en løsning på dette sammen, og at du for all del ikke tar abort mot din egen vilje! Jeg mener at for å ta abort bør en være 100% sikker at det er det en ønsker, men en trenger ikke å være så sikker for å beholde

 

Lykke til!

Klem fra

 

[Gjest]

Du, nå husker jeg innlegget ditt. Het "mislykket abort"? Jeg husker at du slet lenge etter det, jeg håper virkelig at du ikke utsetter deg for det igjen, Mettisen!

[Mettisen]

Det var innlegget mitt ja, slikt setter spor.

 

Når det gjelder denne situasjonen skulle jeg ønske det var så "enkelt" som dere skriver. Jeg er jo helt sikker på hva jeg vil, men jeg må jo ta hensyn til min kjære også.. Det med å ta kontakt med Amathea var en god ide, men jeg tviler på at han vil bli med meg dit, han er jo helt bestemt på abort er den eneste løsningen. Men jeg må jo bare prøve.

 

Uff.. Jeg skulle gitt mye for å ha en kjæreste som kunne støttet meg i å beholde dette barnet! Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre etter en ev. abort nå. Etter en hard abort for 2 år siden og så å miste neste pga kromosomfeil vil det bli VELDIG tøft å skulle fjerne et barn jeg vil ha. Selv om det er en fare for at det samme skjer igjen vil det etter min mening ikke løse noe å fjerne det. Det kan jo være et friskt foster..

[Gjest]

Ja, enig med deg at du kommer til å slite veldig mye i ettertid hvis du tar abort nå. Skal du aldri ha barn? Og evt når? Husk at dere har et helt svangerskap å forberede dere på. Jeg mener ikke å katigorisere din situasjon, men hvis du leser andre ligenede innlegg her og på "mannen ikke klar", så er det mange som har vært sammen med menn som har kun fokusert på abort, men snudd etter hvert. Noen har også blitt alene, men det mener jeg er stort sett de som ikke hadde vært sammen lenge graviditeten (kanskje jeg tar feil, men det er mitt inntrykk).

 

Ja, ta kontakt med Amathea, de kan nok gi dere råd, men jeg tror ikke at de kommer til å påvirke valget ditt, for det er det kun du som kan ta. Husk at det innebærer at det er kun du som må ta konsekvensene i ettertid også. Hvis han ikke vil følge deg, kan du dra dit alene.

 

Jeg skjønner at du vil ta hensyn til samboeren din, men hvorfor fritar du han for å ta hensyn ovenfor deg? Det er du som har blitt gravid, men det er han som har gjort deg gravid, det er ikke din "feil". Vet han at du ikke ønsker å ta abort? Er du ærlig mot han?

 

Jeg ønsket ikke å fremstille situasjonen din som noe som er lett å løse, jeg skjønner at dette er en vanskelig situasjon å stå i og at du er under press. Like vel er jeg optimistisk på at det vil gå bra til slutt hvis du ikke tar abort.

[Mettisen]

Han vet veldig godt at jeg absolutt ikke vil ta abort. Han vet også hvor hardt jeg tok det sist, vi bodde veldig trangt ganske lenge så det kunne han ikke unngå å få med seg.

 

Jeg syns det er så vanskelig å skulle forholde meg til han nå. Jeg har jo gått med på å bestille time til abort, men nå blir alt positivt han gjør for meg så ødelagt av det. F.eks. i går kom han til meg på jobb og hadde med seg favorittsjokoladen min. Egentlig veldig koselig, men jeg tenker bare: Ville han gjort det hvis jeg hadde bestemt meg for å beholde?

 

Jeg er veldig redd for hvordan jeg skal takle en abort, men jeg er også redd for hvordan livet ev vil bli som alenemor. Jeg skjønner bare ikke hvordan han kan mene at vi ikke skal gi dette barnet en sjanse

[Anonym bruker]

jeg syns ikke du bør ta abort så lenge du er så usikker og vil ha barnet... jeg har selv tatt to abort og angrer fortsatt på det, men har en liten gutt på 1,5år nå, men vi skal ha et barn til i oktober...bf vil ikke ha dette barnet, og han har truet meg med å ta abort flere ganger, jeg gikk med på å ta abort først, da var han utrolig snill og god mot meg, men jeg ombestemte meg, for jeg visste med meg selv at jeg ikke ville takle enda en abort..han er ikke glad for det, men jeg håper han forandrer seg etterhvert...men jeg er forberet på å bli alenemor...har utrolig mange som støtter meg, det er godt å vite...håper du finner en løsning

[Anonym bruker]

Herregud, åssn mann er dette da?? Prøver å presse deg til abort TO ganger?? Hjelpe meg, dette virker mest som en spøk...................... Men det er det jo ikke... Når hadde han tenkt at han skulle bli far da?? Han burde jo vite at sjansen for å få et friskt barn minsker med alderen. Jeg håper du ikke tar abort, det kommer til å gruse både deg og forholdet!

[Anonym bruker]

du er i litt samme situasjon som meg.

Jeg ble også gravid uten at vi har planlagt dette. Og mannen min mener jeg skal fjerne det. Jeg tvinges nesten til abort. Han truer også med at han vil forlate meg om ting ikke blir rosenrødt.

Jeg har tenkt og tenkt, og hvordan vil egentlig forholdet bli, når han har tvunget meg til noe jeg er så imot?? Vil vi klare det uansett liksom??

Jeg har alltid sagt at vi kvinner har så stor makt når det kommer til dette med graviditet. Og at vi burde høre mer på partneren våres. Vi skal ikke tvinge dem inn i noe de ikke vil. Men samtidig...vi har vært sammen i 16 år. Gift i 7 og har en sønn på 4. Blir det mer riktig at han skal bestemme mine valg??

Og innerst inne vet jeg at når barnet kommer....vil han bli like glad i dette som han er i sønnen vår nå. Og jeg tviler egentlig på at han vil forlate oss. Om han gjør er han isåfall veldig egoistisk. Og da tenker jeg....forholdet ville gått dundas uansett.

 

Nei..det er ikke lett når en sitter der med et slikt valg.

Jeg har måtte sette meg ned, og tenke på positivt og negativt. Og klarer egentlig ikke å finne noe neg annet enn at han kanskje forlater meg, og at sønnen vår da får skilte foreldre.

 

Når det er snakk om det positive, blir sønnen vår storebror som han ønsker seg overalt på jord. Og vi får atter et barn vi vil elske.

 

Så tenk deg godt om...ikke la han presse deg bare fordi han truer med å forlate deg. Jeg begynner heller å tenke på hva han egentlig syns om meg og det vi har, hvis han kan komme med slike trussler.

 

 

Vel..jeg håper du finner ut av det...og at jeg finner ut av det.

Men jeg har alltid slitt med det å skulle avslutte et liv så lenge det er friskt. Og for meg er det nå eller aldri liksom. Blir ikke yngre....og har passert 35.

 

huff...disse valgene. Kunne vært foruten dm.

 

Men lykke til. Tenk deg godt om.

 

varme klemmer

 

 

 

[Mettisen]

Uff, er så kjedelig å høre om andre som er i en liknende situasjon, for jeg vet så inderlig godt hvor forferdelig det er! Jeg kjenner meg igjen i tankene om hvor sterke følelsene hans egentlig er. Hvis han er så glad i meg som han påstår ville ikke en ting som dette få han til å forlate meg (eller oss).

 

Det er en utrolig stor påkjenning å måtte være den som skal ta dette valget. Til slutt er det tross alt jeg som må si at jeg ikke klarer å fjerne, eller som må sitte på sykehuset og skrive under på noe jeg virkelig ikke er enig i og ta piller for å fjerne noe jeg allerede er glad i..

 

Jeg gjør ikke stort annet enn å tenke for tiden. Sitter i forelesning nå, men aner ikke hva han snakker om engang.. Skulle ønske jeg bare kunne spolt et par mnd frem i tid, når valget er tatt og ting har roet seg. På den ene eller andre måten.

 

Lykke til med valget ditt også, håper du klarer å ta et valg du kan leve med!

 

Klem tilbake

[Faija]

Heisann.. Jeg VAR i samme situasjon som deg. Jeg og kjæresten har vært sammen siden jeg var 16 år. Nå er jeg 21. Vi har tatt abort to ganger på grunn av "hans ønske". Denne gangen bestemte jeg meg for å beholde, nettopp fordi jeg ikke ville igjennom enda en runde med psykiske nedturer. Han sa at om jeg beholdt barnet ødela jeg livet hans, og alle planene han hadde fremover. Å jeg sa jeg skulle tenke på å ta abort. Jeg tenkte ikke i det heletatt, for jeg hadde bestemt meg på å beholde den lille. Når jeg fortalte han at jeg ikke kom til å ta noen abort, ble han sint og veldig lei seg. Å jeg sa at "dette gjør jeg med eller uten deg, du får bestemme hva du selv vil". Vi snakket ikke om det på noen uker, å jeg skjønte at jeg måtte gi han litt tid til å venne seg til tanken. Å idag er han et helt annet menneske. Han snakker om den lille hele tiden, han koser med magen min, og har til og med begynt å nevne navn han kunne tenkt seg.

 

Så det jeg vil frem til, er at DU SELV må bestemme dette. Mest trolig vil han venne seg til tanken på å bli far etter han har fått tenkt litt. Menn gjemmer seg bak unnskyldninger, akkurat som du sier. At han er redd for at noe skal være galt denne gangen også. Og som du også sa, har legen din sagt at det er veldig liten sjangse for dette.

 

Jeg håper at du tar det valget som du mener er rett, og ikke hva han mener er rett. Det er tross alt din kropp, og det er inne i deg den lille befinner seg akkurat nå. Mennene klarer ikke å tenke seg til hvordan det er å være gravid. De skjønner ingenting før de sitter med den lille i hånden. De føler ikke på kvalmen, de føler ikke på sparkene og bevegelsene der inne.

 

Jeg håper så inderlig du gjør det du selv mener er rett, og som jeg har forstått, er det å beholde barnet du vil. Uansett om du måtte miste kjæresten din eller ikke, så er dette det rette for deg. Håper også at om du velger å beholde, at kjæresten din vil venne seg til tanken, og det blir en fin opplevelse for dere begge.

Dette er det DU som bestemmer, ikke han.

[Mettisen]

Du har rett i at det jeg vil er å beholde barnet. Uten tvil. Men siden vi er to om dette føler jeg at jeg må prøve å komme meg gjennom en abort. Aner ikke hvordan jeg skal klare det, men jeg vil ikke tvinge et barn på en som virkelig ikke vil ha det. Jeg vet ikke om jeg klarer å ta abort, men jeg skal forsøke, for hans del. Også får jeg bare håpe at følelsene mine for han ikke dør samtidig. Det er en ting jeg er veldig redd for :s Spesielt etter at jeg allerede har begynt å tvile litt på hans følelser fordi han tydeligvis ville klart å gå fra meg hvis jeg beholder. Da er ikke følelsene så sterke som de bør være hvis man skal få et lykkelig liv sammen..

[mammas]

det er ikke rett at du skal presses til å ta abort når du

ikke ønsker det selv.

du vil komme til å angre etterpå. det er ikke verdt det.

greit jeg skjønner at det dere opplevde var grusomt og

at han er redd for at det skal skje igjen, men sjansen er ikke særlig stor. hvis han ikke ville ha flere barn burde han ha tenkt på det før du ble gravid. han sier at han vil forlate deg hvis du ikke tar abort, men kan du virkelig leve med det vist du gjør det? vil ikke dine følelser for han forsvinne ? å kan du garantere at han ikke gjør det likevel.

vil du ikke begynne å hate han for det i ettertid. tenk deg om en gang til om hva du VIRKELIG vil, fortsette å leve med en som ikke respekter dine ønsker i det hele tatt. hvis forholdet ikke tåler at dere får ett friskt og velskapt barn, bare fordi han ikke ønsker det. da er det ikke verdt å satse på . du sier at dere allerede har ett barn og at han er en god far for det dere har. la saken hvile og ikke mas på han. men gjør klart for han at du ikke vil miste enda ett barn for det er jo det du vil gjøre.

hvorfor skal du tvinges til å ta ett valg du ikke ønsker fordi han føler at han ikke vil gå gjennom det dere opplevde en gang til. jeg har selv mistet ett barn for 11 år siden og enda gjør det vondt.dette ble langt og

kanskje jeg er for kritisk, men ville likevel skrive noen (mange) ord til deg. klem.

[mammas]

her ble det visst en feil her.

dere har ikke barn. beklager blandet litt sammen her.

 

[Anonym bruker]

Uansett hva valget blir, ønsker jeg dere lykke til. Jeg tror faktisk det er frykten og ikke fornuften som styrer i dette forholdet. Det er like vanskelig for begge parter å miste. Håper dere velger det rette for dere begge.

[ivilia]

Jeg vil rett og slett tro at det er en bedre vei å gå for dere med fosterdiagnostikk. Dere vil sannsynligvis få innvilget morkakeprøve som kan tas i uke 12-13, eventuelt fostervannsprøve som kan tas i uke 15.

 

Anbefaler deg en tur til legen for å snakke om hvilke muligheter dere har for tidlig å utelukke kromosomfeil.

 

Lykke til. Håper du ikke gjør noe du virkelig angrer på senere. Hvis mannen din virkelig ønsker noe med forholdet deres, bør han etter min mening være med på å snakke med noen utenforstående, lege, familievernkontor eller Amathea. Slike konflikter går så dypt at de kan ødelegge forholdet deres uansett om du velger abort eller ikke.

[Anonym bruker]

Dette er jo helt vanvidd.

 

1. Forholdet ditt med denne mannen kommer høyst sannsynlig til å rakne i fillebiter hvis du velger abort. Du kommer ikke til å klare og tilgi han for å ha sveket deg, og truet deg med å gå. (ikke for å generalisere, men som de sier ovenfor her: Hvor mange menn har ikke reagert sånn, men for så å ta en helomvending når de får tenkt seg om)

2. Du har lyst på barnet........................du kommer til å angre deg hvis du velger det bort.

3. "du får bare prøve å komme deg gjennom en abort".. for hvem? og som elisabeth sa over her: Hvorfor fritar du han å ta hensyn til deg?? Dette er et valg DU skal leve med resten av livet. Og det er kun DU som må stå til ansvar for det. For det er faktisk ingen andre enn deg som bestemmer om denne spiren skal få vokse opp eller ei. Du kan ikke skylde på andre enn deg selv.

Så hvorfor ta så innstendig hensyn til han, når du ikke tar noe som helst hensyn til deg selv? fokuser på deg selv. Stå opp for deg selv og ikke la deg presse.

 

Slik jeg ser det har det tre scenarioer:

Du beholder barnet, og han.

Du beholder barnet og ikke han.

Du tar abort og blir singel.

 

 

 

[Anonym bruker]

Dette var utrolig trist å lese. Å tvinge deg til en abort? Syntes utrolig synd på deg!! Å virker ikke som mannen din tar noe hensyn til det i det hele tatt, men du tar så mye hensyn ovenfor han! Dere burde virkelig prate med noen utenforstående som mange andre sier her. Amathea tror jeg kan være til stor hjelp!

Er viktig at han ser din situasjon her også. Og tror du virkelig at forholdet vil vare hvis du tar abort for han sin del? Jeg tror nok følelsene dine for han da vil rakne veldig.. For meg ser det ikke ut som dere har det så veldig godt iogmed at han ikke tar noe hensyn til DEG! Er tross alt du som må leve med skyldfølelse hvis du velger å ta abort IGJEN. Du har vært igjennom dette før å vet da kanskje for jævlig det er? Jeg tror du hadde klart å vært alenemor om det skulle bli slik. Det klarte hvertfall jeg!! Og jeg har tilogmed en datter som er utviklingshemmet, men klarte å det for det. Man gjør alt for sine barn..

Tror det er viktig at hvertfall DU snakker med noen fagpersoner om dette, for det kan ikke være greit for deg å bli tvunget til noe du absolutt ikke vil. Å det med at det skjer engang til at barnet har kromosomfeil tror jeg ikke.

Jeg er ikke redd for at dette barnet ikke er friskt, å jeg har som sagt født et barn som det var veldig mye galt med.

Du MÅ tenke på deg selv midt oppi dette også!!! Ikke bare hva samboeren din vil. For det er veldig egoistisk... Off.

 

Håper virkelig ikke du velger å fjerne barnet!! Tror det kan bli tøft for deg i ettertid... Uansett så ønsker jeg deg masse lykke til. forresten,så tror jeg nok samboeren din hadde skiftet mening etterhvert når du hadde fått litt mage osv... De fleste gjør det :-)

 

Mange gode klemmer til deg!

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, Mettisen? Lenge siden du har skrevet nå...

[Anonym bruker]

Tenker så fælt på det Mettisen...

Håper du har tatt DITT valg og hensyn til DINE følelser...

Mannen er ikke mer verdt enn deg og barnet!!!

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, Mettisen?

[Anonym bruker]

fikk samme alt. fra min tidligere type,beholde han eller barnet. jeg valgte barnet..og han kom krypende etter en mnd og angret seg:) var sammen med barnefar i to år etterpå( jeg som valgte BF bort da)

så det kan snu seg også

[*Fødeklar med en pike i magen*]

Håper du har tatt det rette valget og ikke angrer deg.

 

Jeg ble også forsøkt presset til abort av typen for tre år siden, jeg gikk ikke igjennom det og han elsker barnet mer enn alt, og det har han gjort helt siden det kom til verden.

 

[Anonym bruker]

Jeg er på en måte i dine sko, min type tenker kun på økonomi osv... Han sier at han ikke kommer til å bli en lykkelig far. At han må avslutte utdanningen sin osv...

Jeg har bestilt abort....Gruer meg, de skjønner ikke helt at det er et inngrep i vårt mest hemmelige og dyrebare. Ikke bare å bare å velge bort et lite foster...