Jeg så på Sykehuset i dag...

[AO3]

...og der er det jo fødsler ganske ofte, og det går heldigvis alltid bra. Dagens fødsel var ikke noe unntak, men av en eller annen grunn så jeg annerledes på denne enn de andre jeg har sett før.

 

Plutselig innså jeg bare at dette ORKER JEG IKKE gjøre igjen. Jordmora begynte å snakke om urkrefter og bla-bla-bla, men jeg har jo ingen urkrefter. Det fant jeg ut den harde måten da sønnen min ble født Jeg makter ikke gå gjennom alt det der for ingen ting en gang til - for jeg er overbevist om at det kommer til å ende med komplikasjoner og akutt keisersnitt (evt tang med maks revning og stresset barn) igjen. Jeg burde vel egentlig ikke føle det slik, for jeg vet jo at medisinsk sett er det (sannsynligvis, må vel avvente resultatet av MR) ikke noe i veien for at en vaginal fødsel kan være mulig. Problemet er at fornuft og følelser kræsjer fullstendig med hverandre, og jeg har tenkt så mye på dette. Antagelig altfor mye. Jeg har rett og slett ingen positive erfaringer med fødsel, kun negative, og det farger selvsagt tankegangen min veldig.

 

Men nå, i kveld, var alt plutselig krystallklart. Jeg får be om planlagt ks, og nekter de på sykehus nummer en, får jeg gå videre til neste. Det er ingen skam. Jeg er ikke svak. Det VIL ordne seg. På den ene eller den andre måten. På et vis er det en lettelse å ha tatt et valg - selv om det ikke vil bli aktuelt på et par år enda. Kanskje vil jeg endre mening underveis i svangerskapet, den døra vil jeg alltid ha åpen, selv om det ikke føles slik nå.

 

Men akkurat nå - føles det befriende. Kanskje jeg klarer å slutte å tenke så mye på dette? Det har vært så mange vonde og negative tanker, om ting jeg ikke klarer å gjøre noe med.

 

*puh* Deilig å få skrevet av seg dette!

[Gjest]

Vil bare si at jeg synes du høres ut som en fornuftig og sterk kvinne!

Står respekt av at du klarer å gjøre dette valget av hensyn til deg selv. Er ikke så lett å sette seg selv foran andres meninger, men fy søren så viktig det er...

 

Håper du får et godt svangerskap uten så mye stress og fødselsangst den siste tiden.

 

Skulle ønske jeg selv klarte å ta en avgjørelse å så legge fra meg angsten i stedenfor å sitte å grue meg hele tiden.

[AO3]

Jeg har faktisk hatt det mye bedre med meg selv den siste tiden - det har vært lettere å legge negative og destruktive tanker bort, og i stedet fokusere på at hvis jeg *virkelig* ønsker å få elektivt ks, så skal det nok gå. Det er ingen som kommer til å klare å tvinge meg til å føde vaginalt hvis jeg ikke vil. Samtidig vet jeg at dette er ting jeg først og fremst må konfrontere når jeg blir gravid igjen, jeg kan ikke la dette ødelegge hverdagen min nå! Jeg vet jo at jeg egentlig burde føde vaginalt, jeg har ingen illusjoner om noe annet - men samtidig er jeg ikke villig til å ofre min psykiske helse, for det er det ikke verdt.

 

Håper du klarer å finne en løsning som du føler deg trygg på, godegodemamma. Jeg tror det er det viktigste. Jeg er i alle fall lei av å gråte om kvelden etter at sambo har sovnet, og å ha denne lammende følelsen av å være svak og udugelig. Å ha et klart standpunkt i forhold til hvordan jeg ønsker at ting skal skje videre har i alle fall hjulpet mye så langt. Så får vi se hva som skjer når den tid kommer!