Hva er det med sønnen min??

[Anonym bruker]

Har en sønn på strax 20 mnd som alltid har vært lett å ha med å gjøre og pleier å være glad og fornøyd. Det er han enda, men kun sammen med andre. Med meg er han rett og slett helt for jævlig.. Virker som han bevisst går inn for å irritere vettet av meg.. Hører ikke på noe jeg sier.. vil ikke kose.. slår meg.. skaller meg... Griner (klager) uansett hva det er.. +++... Jeg blir så fortvila... Alt dette har begynt etter at jeg ble gravid med nr 2.. Er nå i uke 36.. Er det graviditeten tror dere som gjør at han er sånn som han er? Vet at noen barn reagerer på sånn, men trodde det skjedde først etter at barn nr 2 var født...

Ingenting er jo forandret her hjemme enda...jeg er i fin form og leker med han sånn som før..

 

Er så lei meg.. får ikke noe særlig støtte fra mann min... siden han ikke opplever vår sønn slik som dette.. når han er hjemme så oppfører sønnen vår seg fint, er glad og fornøyd.. Samme gjør han i barnehagen og...

 

Han har faste rutiner, sover bra, spiser bra.. men det er forholdet mellom han og meg som jeg sliter med... blir så lei meg... virker ikke som om han liker meg i det hele tatt....

[❤lille stjerne❤]

For meg høres det ut som sønnen din har kommet i trassalderen. Jenta mi er 18 mnd og har også begynt å bli svært vanskelig, spesielt mot mamma. Ute blant andre er hun søt og grei som en solstråle, så ingen skjønner hva jeg snakker om når jeg forteller at hun skriker som et monster, tramper i gulvet og kaster ting veggimellom.

Eneste trøsten jeg kan gi deg er at det går over igjen. Jeg tror du kanskje må få mannen din til å forstå problemet så han kan avlaste deg mer, særlig siden dere skal ha en til så snart. Prøv å bevare roen og humøret selvom det er slitsomt og frustrerende, ta vare på de gode stundene og gled deg til det roer seg igjen. En ting som kan hjelpe litt er å gi de små "oppgaver" slik at de føler seg store og flinke. Vil han hjelpe deg å dekke på? Ta på seg sokkene selv eller betrodd andre små oppdrag så utvikler han selvstendigheten sin og behovet for å skrike og trasse avtar. Masse lykke til!

[alvis]

Du kan ta det med ro. Det er en fase han skal igjennom. Det ordner seg snart. Han elsker mamman sin men har bare lyst å teste sine egne og dine grenser. Det går over og så kommer det en ny fase og en ny fase og så fortsetter livet:)