Hvor henter dere motet fra?

[Anja83]

Kjenner jeg syns så fryktelig synd på meg selv. Brukte 2 år på å bli graivd, noe som føltes som det dobbelte. Så får jeg det endelig til, hjertet banker på ul og alt er lykke. Helt frem til i går. Da har hjertet plutselig slutta å slå. Kjenner fortvilelsen er så stor, og jeg sliter med å finne noen lyspunkt. Skal på utskraping i morgen, gruer meg til det også. Det er akkurat som om jeg er i en situasjon der jeg nekter å forholde meg til realiteten. Jeg hadde planlagt så mange ting oppi hodet mitt, og BANG så ble alt ødelagt. Trives ikke spesielt bra på jobben heller, og denne graviditeten ble liksom en liten redning på den måten også (er selvfølgelig ikke derfor jeg vil bli gravid, men det var liksom en ekstra bonus at jeg snart skulle få ett år fri). Dermed ble alt så tungt nå.. Uff..

 

Også sier jo logikken meg at jeg ikke kan grave meg ned over dette, jeg vet jo også så inderlig godt at folk opplever mye verre ting enn dette. Og jeg har ei nydelig datter på 8 år, så føler på en måte det blir så feil å synes så synd på seg selv. Men jeg gjør det allikevel..

 

Man blir jo påmint dette stadig vekk også. Er jo så mange gravide og småbarn rundt omkring. Og jeg ønsker jo å unne alle det, er bare så vanskelig liksom..

 

Og hvordan i alle dager klarer dere neste graviditet uten å bli totalt nervevrak???

 

Dette ble vel tidenes klageinnlegg, men det som er så fint med dere, er at dere mest sannsynlig er de som skjønner aller best hvordan jeg har det.

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Jeg skjønner deg veldig godt. De første dagene og ukene er de verste, men så går det litt bedre for hver dag og så kommer man seg videre...

 

Vi fikk en nydelig datter i februar 2006 (ikke planlagt) og jeg var allerede klar og hadde lyst til å prøve å få ett barn til høsten 2006. Mannen min sa at han ville vente, og jeg respekterte det. Sommeren 2007 giftet vi oss og jeg ville fortsatt at vi skulle prøve på en til, men han var ikke klar - dessuten hadde jeg akkurat fått meg jobb i lokal-distriktet mitt og tenkte det var greit å jobbe litt før jeg evt gikk ut i svangerskapspermisjon, dessuten vet man jo aldri om man blir sykmeldt tidlig i svangerskapet - det ble jeg forrige gang pga ett høyrisikosvangerskap. Jeg har en kronisk nyre- og leversykdom som gjøre at jeg må følges ekstra godt opp med tanke på mine infeksjoner.

 

Så endelig sommeren 2008 går mannen med på å prøve, jeg er overlykkelig. Jeg kuttet p-pillene tvert og vi prøvde 6 mnd før spiren endelig satt =) Jeg var så glad, så glad - vi begynte å planlegge ganske så raskt hva vi skulle gjøre/pusse opp/ferie osv - hadde termin i september. Jeg hadde jo vært gjennom ett svangerskap tidligere og alt gikk jo bra, så jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at det kunne gå galt. Testet positivt 1 uke før IKM og var kvalm og uvel omtrent fra dag 1. Var på UL i uke 4 - alt så bra ut. Var på UL i uke 6 alt så bra ut. I uke 8 begynner jeg kaste opp, fikk diagnosen hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) - magen er såpass stor at det blir stilt spørsmål om jeg hadde tvillinger. Det ble ikke sagt noe om det på UL i uke 4 eller 6. I uke 11 begynner jeg å få bekkenløsning, kaster fortsatt opp og er 100% sykmeldt. Orker ingenting, er sååå slapp, kvalm og svimmel. Så skal jeg til ny UL i slutten av uke 11 - for å få en nærmere bekreftelse på om det kan være tvillingsvangerskap. Vi skulle også snakke om forløsningsmetode, legen ville anbefale meg keisersnitt pga den kroniske sykdommen min - og at jeg hadde store komplikasjoner i forbindelse med fødselen forrige gang (alt bra med barnet, det var meg det gikk på).

 

I uke 11 hadde jeg vært hos jordmor, alt virket bra, fikk helsekort osv, da annonserte vi det til hele verden at jeg skulle ha barn. Fortalte det til familie, venner og kollegaer/sjefen/alle på jobben.

 

Så i uke 12 kommer jeg glad og fornøyd til UL - er sååå spent på om jeg venter en eller to, mistanken om at jeg hadde to hadde absolutt vært tilstede en liten stund. Da får jeg sjokkbeskjeden, joda hadde tvillinger, men ingen hjerter som banket. Etter størrelsen har de sluttet å utvikle seg en gang i uke 6 - det var ett stooooort sjokk!!! Bare gråt og gråt - ba om en second opinion, ville bare fornekte det hele!! Jeg var rett og slett knust!!! Fikk utskraping 2 dager etterpå. Dette hadde mest sannsynlig ikke blitt oppdaget før den ordinære UL i uke 18, så hadde jo på en måte flaks at det ble oppdaget i uke 12 - men forferdelig uansett... De kalte det MA/BO. Fostersekkene, morkake og livmor hadde vokst som normalt, hcg hadde steget som normalt, kroppen min fattet bare ikke at det var noe galt. Jeg kastet opp til og med den dagen jeg fikk utskraping (pga svangerskapskvalme) - det var for j.....

 

Første uken etter inngrepet bare gråt jeg - greide ikke tro at det var sant, var rett og slett knust av sorg og i tillegg masse hormoner. Andre uken begynte å gå litt bedre, men følte at jeg levde i ett vakum, greide ikke konsentrere meg om noenting, var bare "deprimert" og hadde "gråte-tokter" - men jeg bestemte da at jeg skulle bli gravid igjen, og jeg ville bli det så fort som mulig. Det sies at man er ekstra fuktbar etter en abort - så jeg håper det er tilfelle, men det er det som holder meg oppe nå - tanken på å bli gravid igjen veldig fort...

 

Jeg var på gyn for en kontroll etter utskrapingen for 2 dager siden og det var oppløftende, han sa at alt så normalt ut, så ut som jeg hadde/har eggløsning - så jeg prøver igjen. Kommer nok sikkert til å være "nervevrak" som du sier de 3 første månedene, og man har jo ingen garanti for at det skal gå bra etter dette heller, men man må bare forsøke igjen - det er jo dette jeg vil =)

 

Du må bare ta deg tid til å sørge, for det er jo en sorg det du opplever, alle planer og forberedelser og innstillinger ble jo brått revet bort - så ta deg tid til å sørge og bearbeide det. Det blir bedre med tiden, men det er viktig at du tar vare på deg selv nå, tenk på deg selv, gjør noe fint for deg selv - du fortjener det nå.

 

Jeg hang veldig mye her inne og leste mye på nett for å få mest mulig informasjon - og det som er så fint er at man kan dele med andre nettopp din opplevelse. Det er en måte å få bearbeidet sorgen på å få skrevet om det og prate om det. Kjempeviktig å prate om det - tror det også har hjulpet meg - alle visste at jeg var gravid og vi måtte jo fortelle til alle at det gikk galt - så det har på en måte vært min måte å få ut og bearbeidet sorgen på.

 

Du har min dypeste medfølelse og jeg kondolerer så mye over tapet ditt - håper du kommer deg snart og at du vil prøve igjen om en liten stund. Jeg ønsker deg lykke, lykke til =)

 

Stooooor varm trøsteklem fra

[Anja83]

Åååå, nå ble jeg helt rørt.. over hvor mye tid du har satt av til å svare meg. Og også veldig rørt over innholdet i svaret ditt. Historien din var bare helt sørgelig.. Uff, er liksom så ironisk hvordan man tenker at man må vente med å få barn fordi det ikke passer helt perfekt. Også blir enden på visa at man må vente en hel masse ufrivillig fordi det skjer så mange underlige ting med kroppen.

 

Tror det eneste som kan få meg til å holde meg oppreist, er tanken på å bli gravid fort igjen. Orker virkelig ikke å gå gjennom alt det strevet vi har hatt en gang til.

 

På en merkelig måte ser jeg nesten litt frem til sykehusbesøket i morgen. Ønsker liksom bare å få det overstått, klarer ihvertfall ikke å tenke fremover før det fysiske er over.

 

Igjen; tusen takk for at du svarte meg og for mange trøstende, varme ord. Det hjelper litt å høre om andre som er i lignende situasjoner.

 

Stor klem tilbake

[vilja80]

Selv om mange opplever ting som er mye verre enn dette, er det å miste faktisk en stor påkjenning og sorg, og du har rett til å føle som du gjør.

 

Selv har det gått en uke siden jeg var på UL og fikk sjokkbeskjeden, og jeg sliter fortsatt ganske mye. Etter to bittesmå spottinger rundt uke 8, var jeg på UL og fikk se et bankende hjerte. Etter dette virket alt normalt, jeg var kjempekvalm og trøtt, magen vokste, og alt virket i orden. I uke 12 fikk alle rundt meg vite det. Så dro jeg glad og fornøyd på ny UL da jeg var 12+5, bare av ren nysgjerrighet. Og der får jeg se at fosteret er akkurat likt som i uke 8, og uten hjertelyd. Følte at hele verdenen min raste sammen på et øyeblikk. Fortsatt har jeg "flashbacks" der jeg ser bildet av det døde fosteret på skjermen. Fikk utskrapning to dager senere. Det var veldig tungt før jeg fikk det ut, gikk bare rundt og tenkte på det døde som fortsatt var inne i meg. Det hjalp litt å bli ferdig med det fysiske, slik at jeg kunne komme meg litt videre. Men jeg kan bare ikke fatte at jeg kunne gå i en mnd med et dødt foster uten at kroppen reagerte!

 

Jeg synes fortsatt dagene er forferdelig tunge, og kjenner at hormonene fortsatt herjer. Jeg er student og kan ikke ha mer fravær enn de to dagene jeg hadde forrige uke, derfor tvinger jeg meg på skolen, men sitter der bare og ønsker meg hjem. Klarer ikke å fungere. Dessuten ser jeg bare gravide og babyer over alt, og blir minnet på min egen smerte. Dette var mitt første svangerskap, og jeg føler meg mislykket, selv om jeg vet at det er tåpelig og at vi ikke kunne ha gjort noe annerledes.

 

Jeg var heldig, vi hadde ikke prøvd så lenge. Og jeg er glad for at det ble oppdaget i uke 12, slik at jeg slapp å gå enda flere uker. Det som holder meg oppe er tanken på å bli gravid igjen, samtidig skremmer det meg. Kommer til å kreve bedre oppfølging neste gang, og kommer ikke til å klare å glede meg eller slappe av før det har gått mange uker.

 

Ønsker dere alt godt, la oss håpe på bedre lykke neste gang!

 

Store klemmer fra

[Anja83]

Uff, så trist at det er mange som må oppleve dette. Føler veldig med deg, og har vel en forståelse for dette nå som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å ha.

 

Håper vi kan være heldige å bli gravide raskt igjen alle sammen! Og at man slipper å oppleve dette enda en gang. Men er veldig enig i det du sier; det vil bli omtrent umulig å slappe av og nyte graviditeten de første månedene.

 

Jeg kjenner at en annen ting som gjør meg litt frustrert, er hvordan det er kvinnen som må gjennom alt det fysiske hele tiden, og dermed klarer ikke mannen å forstå dette helt. Han er veldig støttende, og synes selv det er trist også, men jeg merker jo at han ikke helt forstår hva dette innebærer for meg. Jeg har i tillegg gått på ulike hormonstimulerende midler det siste halvannet året, og føler at kroppen får gjennomgå så masse. Vet også at jeg må på nye sprøytekurer for å bli gravid igjen. Skulle så inderlig ønske jeg og mannen kunne delt litt på dette. Jeg skulle ihvertfall gladelig gitt bort sykehusbesøket i morgen til mannen min. Jaja, liten vits i å ergre seg over det selvfølgelig, det kommer jo ikke akkurat til å endre seg.

 

Klemmer fra meg, som håper at det blir litt enklere for hver dag som går

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Jeg ville bare ønske deg lykke, lykke til i morgen =)

Du skal se at når alt er over og du får litt tid på deg og får dette litt på avstand - så vil det gå bedre!!! Neste gang er det vår tur!

 

Tenker masse på deg!!!

 

Stoooor varm trøste- og lykke-til klem fra

[Anja83]

Tusen takk for lykkeønskninger! Det kan jeg nok trenge nå, for etter halvannen times venting på sykehuset i dag, ble jeg sendt hjem igjen fordi dem ikke hadde tid til å hjelpe meg i dag. Så nå må jeg vente enda ett døgn for å få unnagjort den utskrapningen. Dem gjør ikke saken så veldig mye lettere for meg akkurat..

 

 

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Nei, uff - så leit dette var da!!! Hold ut - når du endelig er ferdig med utskrapingen går det bare èn vei - nemlig fremover!!! Tenk positivt!!!

 

Vi er her for deg hvis det skulle være noe =)

 

Trøsteklem fra

[ny bitteliten?]

Hei!

I dag er det 1 uke siden jeg måtte føde mitt døde barn 9+5 (ul termin 11+3) ble det før det døde, dvs jeg hadde en MA. Sjokket mitt var stort da jeg bare to uker før hadde vært og tatt privat ul og sett hjertet og bebisen som beveget seg i magen min. Jeg opplever også nummenhet og en enorm tristhet, føler at sjelen min gråter hele tide!!!

 

Mitt svangerskap var ikke planlagt, og barnefaren var ikke positiv i det hele tatt. Siste uka begynte han på snu, og snakket mer om babyen og hva vi skulle gjøre ift praktiske ting (vi skal egentlig bygge nytt hus).

Da jeg fortalte til kjæresten min at babyen var død ble han lei seg, men etterpå sier han at han også kjenner lettelse (han ønsket seg egentlig ikke dette), ....jeg kjenner bare enorm sorg og smerte. Det som er vondest for meg er at han ikke vil prøve igjen og alt jeg vil er å bli gravid igjen,..erstatte tapet og alt som jeg hadde lagt av forventinger blir bare tomhet og smerte. Jeg som dere ser bare gravide og babyer uansett hvor jeg går. Kunne så ønske at jeg fikk en ny sjanse til å få et nytt barn, men kjæresten min er altså nå i ferd med å bryte forholdet pga min sorg og tårene mine. Jeg kjenner ufattelig ensomhet og smerte, har mistet babyen som jeg elsket fra første stund selvom det ikke var planlagt, nå kan jeg også miste kjæresten min hvis jeg ikke tar meg sammen og skjuler smerten og sorgen. Må legge til at kjæresten min er 52 år (15 år eldre enn meg, og har en kreftdiagnose, så han er reelt sliten etter kampen mot kreften)

 

Når det gjelder mot har jeg ikke det, jeg bare innser at livet går videre, fulgene synger selvom jeg har lyst til å skru av lyden,.. sønnen min sitt liv inneholder alt av aktiviteter og dermed krav til meg som støttespiller og mamma. Oppe i alt dette gråter jeg, og er så uendelig sliten, etter å ha kjempet så hardt for å beholde barnet, og så dør det. Jeg føler at jeg ikke har noe igjen til å gå videre med,..ikke noe håp om noe nytt barn, ikke en kjæreste som støttespiller da han ikke orker min sorg.

 

Hva gjør man??

Jeg puster, svelger og gråter og håper på en bedre tid lengre frem,... bedre dager og dager hvor jeg kan kjenne litt glede igjen.

Til dere som har muligheten til å prøve igjen, masse lykke til fra meg som virkelig misunner dere av hele mitt hjerte!!!

Klemmer til dere

 

[vilja80]

Huff, så leit! Jeg syntes selv det var veldig vanskelig å sitte i nesten halvannen time å vente sammen med masse gravide og tilsynelatende lykkelige par som skulle inn til UL, så bare tanken på å bli sendt hjem etter den påkjenningen...Føler virkelig med deg!

 

Men vil bare si at det hjalp meg mye å få det unnagjort, så håper at alt går bra for deg i morgen og du kan komme deg videre

 

Masse lykke til!

[vilja80]

Ord blir fattige når jeg hører historien din rugehøna. Du trenger virkelig all den støtten du kan få, og din kjæreste kan ikke kreve av deg at du ikke skal vise sorg, selv om han ikke orker den og ikke ønsket seg dette. For deg er det en stor sorg over det barnet du mistet, og man blir bundet til det fra første stund. Jeg håper at du kan finne den støtten du trenger et annet sted, fra en venninne el, når du ikke har en mann som kan gi deg den akkurat nå.

 

Ønsker deg bare alt godt videre, og at dagene etterhvert blir litt lettere å leve