Hvordan takle angsten?

[ღminmaibabyღ]

Har lest mange av innleggene her og vet ikke om jeg blir beroliget eller mer urolig av de, har ikke bestemt meg enda hva kan man gjøre for å komme over angsten. Jeg er veldig rasjonell utad og kan prøve å lure meg selv, med å si at jeg vet at angsten min er irrasjonell for jeg hadde ingen helvetes fødsel den var bare jææævlig lang og jeg mistet totalt kontrollen, og dette er nr 2 og jeg har bevist for meg selv at jeg greier dette. Men så innest inne så greier jeg ikke å tenke sånn, jeg kan få perioder der jeg blir fullstendig lammet av panikk.

 

Beklager men jeg har forferdelig vanskelig for å sette ord på dette, det jeg lurer på er om noen av dere gjør noe spesifikt i forhold til å jobbe seg gjennom angsten? I hvertfall kunne takle den bedre...

[erika06]

Jeg har generell angst, og for meg hjelper det å ha en plan. Alt jeg gjør er gjort etter en plan, og de trenger jeg å følge mindre og mindre. Har en samboer som er rømningsmuligheten min alltid. Bare jeg ser på han vet han at jeg må vekk fra situasjonen.

 

Når jeg har et anfall, hjelper det å tenke positivt. Jeg fokuserer veldig på at dette går snart over, varer ikke lenge. Samtidig tar jeg meg ut av situasjonen som har gitt meg de tankene. Kan godt være at jeg sitter i sofaen og får angst. Da går jeg og gjør noe for å endre fokus, gjør gjerne noe som krever konsentrasjon. Trening er også bra for å bruke energien på riktig sted.

 

I fohold til neste fødsel, snakk med jordmor og legg en plan med flere alternativer alt etter hvordan fødselen kan bli. Få det skriftlig at du kan få igangsetting, hvilke smertelindringer du kan få og når og hvor lenge du kan få dem. Ha en plan B om du kjenner at det blir helt umulig under eller rett før fødsel. Keisersnitt kan du få selv om du er i fødsel, du må bare vite hvor langt du kan gå før det er umulig. Få deg masse informasjon og finn ut hvordan du vil ha det.

 

Og sørg for å ha noen sammen med deg som vet akkurat hvordan du har det som kan sørge for ditt beste om du selv ikke greier å formidle det videre. Vet min sambo vil sørge for mitt beste og han har hatt mange samtaler med meg slik at vi har god kommunikasjon om angsten kommer hos meg. Angst er irrasjonelt, så da må man finne alle de rasjonelle verktøyene som kan jobbe for å holde den irrasjonelle biten i sjakk så lenge som mulig. Planlegging er i alle fall for meg kjempeviktig for å fungere.

 

Håper det er noe hjelp i innlegget mitt, du får i alle fall en klem av meg og et lite "jeg vet det ikke er enkelt så ta vare på deg selv så godt du kan"!

[Gjest]

Jeg går til samtaler med jordmor på KK som kan mye om fødselsangst. Har der brukt en del tid på å gå gjennom forige fødsel og hvordan den var for meg, og hvprdan jeg reagerte da og etterpå.

Jeg har og en storesøster som har født to ganger og som opplevde sine fødsler som fantastiske, men som alikavel klarer å sette seg inn i min situasjon å være en god lytter.

 

Tror faktisk det er det å dele mine tanker med andre å bli møtt med forståelse OG konstruktive inspill som hjelper meg mest i hverdagen.

 

Jeg har en del veninner jeg ikke prater med om dette, slike som altid kan diske opp med en værre/bedre historie og som egentlig er mer optatt av å fokusere på seg selv enn å lytte å forstå. Og slike som forstår meg i hjel med stakkars deg, og det er grusomt og slike ting for da ender jeg bare opp med å grue meg enda mer.

 

Jeg bruker og dette forumet aktivt for det hjelper meg at jeg ikke er alene om å slike irrasjonelle tanker som jeg har. Og så hjelper det å dele tanker med andre som forstår hvordan jeg har det.

 

Det er ikke alle inlegg som er like beroligene, men jeg blir av en eller annen grunn ikke skremt av andres opplevelser uansett hvor "ille" de er. For meg går angsten mer på situasjonen enn smerter og fysiske ting, så for meg er det helt trygt å lese skrekkhistorier om jeg dumper over noen som ikke det er advart om i overskriften.

 

Jeg takler vel egentlig ikke angsten så godt, for den er der jo hele tiden, men jeg passer på å prate om den i stede for å ta meg sammen å tie den ihjel å være "flink", for det har jeg prøvd før å det funket ikke særlig godt for meg. Endte med en ganske kraftig og langvarig depresjon som det tok lang tid før ble oppdaget for jeg ble ganske flink til å fremst som supermenneske for alle andre å dytte veggen foran meg til jeg krasjet med et brak...

 

Er ikke sikkert noe av det jeg gjør som funker for deg, men du må ha masse lykke til! Å så håper jeg du deler med oss andre om du finner noe som hjelper deg!

 

Og tusen takk for oppstart av konstruktiv tråd! Er viktig at vi leter litt etter de positive tingene, spesielt her inne:P

 

Synes og at Erika06 hadde et veldig fint inlegg med gode råd!

[ღminmaibabyღ]

Takk for svar begge to. Har bedt om å få samtale med jordmor på sykehuset jeg skal føde og kommer til å skrive en plan slik som du nevner Erika06, tror det er veldig konstruktivt. Har snakket noe med legen min da, siden jeg tok kontakt veldig tidlig, før alle hormonene spaket i gang og jeg begynte å "late" som, og fortalte henne i klartekst hva jeg slet med. Så hun vet og er flink til å få meg til å sette ord på ting. Men jeg føler ikke at jeg har kontroll over dette enda og det blir på en måte ikke nok å snakke en gang i mnd.

 

Har også tenkt en del på tiden etter fødsel for etter min første så var jeg laaaaaaangt nede og for å ikke komme i samme situasjonen etter fødsel så føler jeg ett sterkt behov for å takle fødselsangsten best mulig. Kanskje det kan være nøkkelen for meg til ikke å få denne depresjonen etterpå. Jeg har så mange tanker rundt dette og behovet for å "fikse" noe. Jepp jeg er kontrollfreak

 

Takk for fine svar ihvertfall, det er godt å vite at man ikke er alene, og jeg er enig med deg godegodemamma at på dette forumet så burde man fokusere på hva som kan hjelpe, vi er dessverre fryktelig sårbare vi som sliter med fødselangst, og mange av de trådene her inne har rett å slett ingentingen inne på disse sidene å gjøre. Men for all del jeg skjønner at dette blir gresk for mange...