Ettåringer kan ikke kjede seg

[Anonym bruker]

Det vet jo ikke hva det er.

 

Jeg synes det er trist å høre foreldre si at de må ha ettåringen i barnehagen fordi h*n kjeder seg hjemme. Da er det noe som er galt et sted. Jeg mener ikke at det er noe galt med foreldrene, men med samfunnet som har skapt et sånn aktivitetsbehov og underholdningsbehov hos alle mennesker at selv en baby på ett år har fått behov for å stimuleres hele sin våkne tid. Et barn på ett år leker ikke sammen med andre barn, det leker i sin egen lille verden. Såj sier mange at de lærer jo så mye av å være sammen med andre barn, og barn som er eldre enn seg selv. Hvorfor er det så viktig at de lærer så mye så fort? De blir ikke noe flinker enn andre barn i det lange løp, for det lille forspranget de evt får på barn som begynner seinere i barnehage vil jevne seg ut lenge før de når skolealderen.

Nå skulle ikke dette være et sånn antibarnehageinnlegg for jeg er faktisk ikke i mot barnehager. Men jeg synes bare at det er trist at samfunnet er blitt slik at foreldre mener at ettåringene må ut av hjemmet fordi det kjeder seg sånn.

 

[StoltMammaForFørsteGang]

Min sønn på 14 mnd.kjeder seg enormt om vi bare er hjemme hele dagen. Jeg ser på det som en utfordring for meg, ikke som at han nødvendigvis har behov for barnehage. Men jeg tror det blir fint for han å begynne i barnehage når den tid kommer.

[Anonym bruker]

Mitt barn på 1 1/2 år kjeder seg også hvis vi bare er hjemme, blir rampete og sutrete.

Pga en skade jeg har så har jeg aldri fått aktivert henne til det ekstreme, så det er ikke noe jeg har lært henne.

 

Så fort vi kommer ut av huset og hun får "bruke" seg selv litt er hun fornøyd igjen.

 

Hun begynte i bhg når hun var 16mnd, og da var det på høy tid merka vi.

Virker som hun har blitt bedre til å leke for seg selv når hun er hjemme nå, tror hun får så mye aktivitet i bhg at hun setter mer pris på stille stunder hjemme.

 

De vet ikke hva ordet kjede seg er, men de kjenner på følelsen av at de trenger aktivitet!

 

[Anonym bruker]

Jeg reagerer også på at foreldre sier at så små barn kjeder seg hjemme. Har en som er meget aktiv, og vi må alltid finne på noe for at han skal få bruke energien sin:) Er vi hjemme driver han ofte med egne ting, men merker jo at all energien må få utløp og han kan bli sutrete og rampete hvis vi er hjemme en hel dag. Men syns ikke dermed at han kjeder seg....

 

Jeg var hjemme i 2 år med han, og hadde etterhvert program for hver dag. Åpen barnehage 3 dager i uka, en dag gikk vi ned på kaia for å se på båtene, så var vi i parken, besøk hos andre med barn etc. Komme seg ut og få frisk luft er godt for liten og stor:)

 

For at jeg skulle sagt at han kjeder seg måtte vi sittet hjemme hver da vi da uten annet å gjøre enn de samme lekene. Men man må jo aktivisere dagen selv litt da hvis man er hjemme, og ikke bare skylde på at ungen kjeder seg sånn at han må være i barnehage. Er jo bare i den forbindelse at det nevnes, så det er lett å tro at det er foreldre som føler de må unnskylde at en på 1 år går i barnehage.

[Mammapudding]

Vel..Leah er hos dagmamma fordi jeg går på skolen og samboern er på jobb..Hun kjeder seg kanskje ikke hjemme, men trives uten tvil veldig godt hos dagmamman sammen med de andre barna..hun elsker andre barn, på butikker og overalt blir hun fra seg av glede om hun ser barn, og skal hilse på de:) Så at hun har godt av å være hos dagmamman er det ingen tvil om:)

[Tuppen og mini]

Jeg er en av de foreldrene som sier at sønnen min kjeder seg hjemme. Jeg er ikke i tvil! Så når du sier at ettåringer ikke vet hva det er å kjede seg så mener jeg du tar feil. Selvfølgelig har de ikke språk og resoneringsevne til å vite at de kjeder seg, men de kjenner jo følelsen likevel. Jeg sier ikke dermed at jeg MÅ sende han i barnehage, for som det blir sagt i et tidligere innlegg ser jeg dette mer som en utfordring for meg. Han synes jo det er kjempegøy når vi finner på ting. Leker, leser, går tur osv, og har vi besøk så er han i ekstase, så det er jo ikke det at han sitter og kjeder seg hele dagen, men det krever mye aktivisering fra min side. Og ja, det var kjempedeilig når han begynte i barnehagen. Han stortrives når det skjer ting rundt han.

 

En annen ting jeg mener du ikke har helt helt rett i er at ettåringer ikke leker med andre barn. Pr definisjon kan jeg være enig i at de ikke leker MED hverandre, men jeg tror de har enorm glede av hverandre. Gutten min var ikke mer en noen få måneder når vi merket det. Han var superglad når det var andre barn til stede, og fortsatt er han kjempefornøyd bare med å sitte å se på at andre barn leker. Da kjeder han seg IKKE.

 

Jeg må si at jeg faktisk forstår tankegangen din, men erfaringsmessig så er barn så forskjellige, og enkelte er dårlige til å leke og underholde seg selv, og det blir faktisk ganske slitsomt for foreldrene....

[Anonym bruker]

Jeg reagerte bare på en ting:

 

Ettåringer kan ikke kjede seg, for de vet ikke hva det er.

 

En baby vet ikke hva noe er. Ikke det å være trist, redd, lei seg, glad, fornøyd... Kan ikke en baby være redd, fordi den ikke vet hva det er...? Hva skiller redsel-følelsen fra kjede seg-følelsen? Når "lærer" barnet de ulike følelsene?

 

Dette er vel store filosofiske og psykologiske spørsmål som hører innenfor erkjennelsesteorien på universitetene, så jeg synes bare du dro en litt rask konklusjon.

 

Om 1åringer skal i barnehage, er en helt annen diskusjon.

 

[Anonym bruker]

Først må jeg si en ting: Jeg synes dette ble en skikkelig fin diskusjon. Mange forskjellige meninger uten at noen har hugget hodet av noen. Det er egentlig sjelden å oppleve her inne, antakelig fordi det er knyttet så mange følelser til det å være forelder.

 

For å svare anonym 10:27. Jo, jeg er enig med deg, men det var ikke akkurat det jeg mente. Det var bare en klønete formulering fra meg.

 

Jeg er jo enig med de fleste her, selv om noen kaller det for å kjede seg. Jeg har en litt annen oppfatning av hva det er å kjede seg, men det er kanskje fordi jeg har tenåringer i huset :-) Det jeg mener er at et barn på ett år ikke vet hvor mye aktivitet det trenger, hvis dere skjønner (syns det er litt vanskelig å forklare, selv om det høres helt fint ut når jeg tenker det :-). Det er vi som venner ungene til at det skal skje noe hele tia. Det er vel egentlig mest gjeldende når barna blir eldre, men jeg tror vi starter med det tidligere og tidligere. Og vi får dårlig samvittighet hvis vi ikke drasser babyene rundt på masse aktiviteter hele tia. Vi går på babysvømming og babysang og babydans og babymassasje og babytrening osv.

 

Jeg har et barn på ett år selv og jeg ser jo at det ikke går an å bare sitte inne med henne, da blir hun sur og lei. Men jeg trenger ofte ikke gjøre mer enn at vi leker i trappa. Hun klatrer opp og ned mens jeg prøver å "fange" henne, og passer på at hun ikke faller og slår seg. Så tar vi en trilletur på en time eller to, eller vi går tur med henne i bæremeisen. Jeg mener, det trenger ikke være så mye, og man trenger ikke å gå i åpen barnehage, være med på masse organisert aktivitet, eller ha ungen i barnehagen for å være en god forelder. Jeg ser og hører at mange er redde for at ettåringen skal bli understimulert av bare å være hjemme, det gjør meg trist.

 

Min erfaring med min lille er at hun liker veldig godt å se på andre barn, de leker ikke sammen, men kan le av å være i samme rom. Hun mister fort interessen for de andre barna, men hun er utrolig opptatt av dyr. Hun elsker å kose med hunder, katter og kaniner, men mest av alt er hun opptatt av hester. Det er helt utrolig å se hvor glad hun er i hester. Hun pleier å stå i vinduet og peke bort mot stallen vår. Så det er ikke noen tvil om at hun liker å komme ut av huset, og hun liker at det er variasjon i dagene. Men jeg tror ikke hun kjeder seg...

 

[lille sprelle]

Jeg tenker at når noen mener at ettåringen må i barnehage fordi de kjeder seg, så er det greit at de skal i barnehagen.

Det betyr jo at foreldrene ikke evner å leke med barnet!

 

Her i gården finner vi på mye rart og ikke nødvendig så veldig "nyttig". I går f.eks. brukte vi nærmere en time mens vi kledde av oss etter en tur ute. Jeg la et klesplagg på hodet mitt og hun tok det ned med mye latter, lyder og tull! Operasjonen ble gjentatt utallige ganger med forskjellige ting og var kjempegøy!

 

Bøker, base rundt i en stor seng, klatre over hindringer, opp og ned av sofaen, sang, sanglek, ake, gå bæretur, trilletur, sykle - masse moro!

OG selvsagt - gå på besøk, få besøk, åpen barnehage osv.

 

 

 

[Anonym bruker]

Fint innlegg.

 

Tror barn enten kjeder seg, blir rastløse eller utilfredse av å bare være hjemme. Det ble ihvertfall min datter. Det betyr imidlertid ikke at man trenger å sende dem i barnehagen! Imildertid kreves det av forleldre at man tar de med ut på aktiviteter ute. Det trenger ikke være mer enn en spasertur på veiene utenfor huset. I rolig tempo hvor man stopper opp og peker på trær, blomster som skal tas på, biler som kjører forbi...

 

Barnet mitt går halvtid i barnehagen, men aller helst ville hun nok vært hjemme. Har inntrykk av at det er ikke bare føles tryggere, men faktisk mer stimulerende. Har imidlertid en jobb jeg vil ta vare på, og ved å sende henne de timene i barnehagen har jeg mer overskudd til å være der 100% når hun kommer hjem klokken to.

 

[Yo&La+spire]

Eg skjønner veldig godt hva du mener;) Eg tror at ettåringer kan blir rastløse og rampete visst de ikke blir aktivisert nok, men bhg er ikke den eneste løsningen. En ettåringer trenger ikke sååå himla mye aktivitet og kjør dagen lang at ikke normale oppegående foreldre klarer å aktvisere de nok gjennom dagen;) Finnes masse aktiviteter man kan finne på som er mer enn nok for en ettåring, bhg er totalt unødvendig i den alderen.

[Anonym bruker]

Artikkel om viktigheten av å leke fritt, både for ett-åringer og eldre barn:

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=news&newsid=40

[Anonym bruker]

Så deilig å lese dette innlegget:) Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg i perioder er veldig sliten. Vår sønn på 16 mnd skal begynne i barnehage til høsten, men er foreløpig hjemme med meg, pappan og bestemoren. (vi er hjemme hver våre dager) Vi ønsket det sånn da vi mente det var for tidlig med barnehage fra 1 årsalderen. Men i det siste har jeg slitt litt med tanken på om jeg stimulerer ham nok. Han kan være sutrete og rampete, men stråler opp om jeg aktiviserer ham. Vi gjør heller ikke de helt store tingene, men gjør mye ut det små. Som feks tuller litt ved måltidene, han kan hjelpe å dekke bordet, tuller med å ta på eller av klær, han får krype opp trappen til loftet, han får bade, han får tulle i sengen vår, vi koser oss i hagen, vi husker og leker i sandkassen, vi besøker oldeforeldre, handler matvarer, vi triller en tur, vi danser og leser bøker osv. Så dagene går jo, men han er mest sammen med voksne, siden det ikke er så mange andre som er hjemme på dagtid og jeg ikke helt får åpen barnehage til å passe så godt med døgnrytmen vår. (åpen 10-14; vi har lunsj 11 og soving 11.30-13.30) På en måte gleder jeg meg litt til han skal begynne i barnehagen, da det letter samvittigheten min i forhold til dette med å være sammen med andre barn. Jeg legger heller ikke skjul på at jeg synes det er slitsomt å være hjemme med ham, men det gir meg også mye. Dette ble jo både langt og rotete. Poenget mitt var egentlig bare at det er deilig at det er flere som synes det er ok å være hjemme med dem uten å være på farten hele tiden...

[Anonym bruker]

HVA??? En ettåring vet vel hva det vil si å være redd, lei seg, glad og fornøyd!! Hvordan er ungene dine anonym 10:27???

 

Tror nok en 1-åring kan kjede seg, sånn som når de må sitte i ro i vognen og heller vil ned på gulvet og gå/leke seg. Ingen tvil!

[Anonym bruker]

Jeg er hjemme med barna mine, og føler at jeg presses fra alle kanter "er det ikke på tide å sette barna i barnehage?". Jeg har ingenting imot barnehage, men foretrekker å være hjemme med dem selv.

 

Minste er 1½ år, og jeg kan ikke si hun kjeder seg, selv når hun er alene med meg, men hun blir veldig selskapssyk og mammadalt - og da dilter hun etter mamma hele tiden. Vi behøver ikke leke når hun er slik; hun synes jeg er en helt fantastisk person og kan godt sortere sokker med meg uten å synes det er trist

 

Jeg er kjempeheldig som har muligheten til å dele småbarnstida med ungene mine, og denne tida får vi aldri tilbake.

[Yo&La+spire]

Viktig å tenke på at de små ikke ser på aktiviteter på samme måte som oss ja;) For meg husarbeid kjedeliiiig og morro og gå ut å finne på ting hele tiden, men for dattera mi på 2 er tøybleiebretting noe av dt morsomste hun vet og hun blir sååå stolt når hun får hjele å dekke bordet.

 

Selvfølgelig er det morsomt å gjøre annerledes ting en gang i blant, men livet er tross alt ikke teater og sirkus hver dag, og det beste er jo om man kan få barna til å like de helt hverdagslige tingene også

[Anonym bruker]

Så fint du sitter med alle svarene for barn og foreldre da HI, noen flere generaliserende "tips" du vil dele med oss?