Er så redd for å velge feil (litt langt)...

[gaia81]

Jeg er så fryktelig redd og fortvilet og lei meg, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Har klart å bli gravid, fullstendig idiotisk, men nå er det engang slik. Er 5+5 i dag. Bf har jeg bare datet i 6 uker, og hadde funnet ut at han nok ikke er noe for meg rett før jeg fant ut at jeg var gravid. Han vil at jeg skal ta abort og jeg kjenner han ikke godt nok til å vite om han kommer til å stille opp om jeg velger å beholde, så jeg må bare gå ut i fra at jeg kan bli alene om det (selv om jeg ikke tror han vil ha samvittighet til å stikke fra ansvaret). Han har ingen familie her, så de kan jeg heller ikke regne med.

 

Jeg har fra før en datter på 4 år som jeg har vært alene med stort sett hele tiden, det har gått veldig fint ettersom faren og hans familie stiller opp, men det har også vært tungt og ensomt til tider å være alene om alt. Jeg ønsker meg jo så veldig en ordentlig familie og hadde sett for meg at neste gang jeg ble gravid så ville det være under "lykkelige" omstendigheter. Er så redd for å ødelegge mulighetene mine for å få en ordentlig familie om jeg velger å beholde, både for min egen del og mine barn. Hva om jeg møter en drømmemannen engang i fremtiden og vi velger å få barn sammen, da vil jeg ha barn med 3 forskjellige fedre, er så redd for at jeg vil gjøre livet vanskelig for alle involverte.

 

Men samtidig så kjenner jeg at jeg har lyst på dette barnet, jeg er klar for å få et til barn, hadde bare trodd og håpet at det ville være under andre omstendigheter. Jeg vet jeg vil klare det, både praktisk og økonomisk, jeg er jo allerede i en "satt" familiesituasjon og vil bare måtte ta ett semester permisjon fra studiene mine. Kommer til å ha en god utdannelse når jeg er ferdig om 2 år, er 28 år og har egentlig veldig bra kontroll på livet mitt. Kjenner jo allerede masse kjærlighet for dette barnet, kjenner at det er en lite spire som har plantet seg inni magen min og at kroppen min gjør seg klar for å bære frem dette barnet.

 

Og er livredd for å ta abort, hadde aldri trodd jeg noen gang ville vurdere det, men "alle" håper at jeg skal gjøre det, bf, familien min, faren til datteren min; alle vil bli så forferdelig skuffet om jeg velger å beholde. Jeg vil jo heller ikke være i denne situasjonen, men nå er jeg det og vet for det første ikke om jeg klarer å gjennomføre en abort, det å fysisk velge at barnet mitt ikke skal få leve fordi det er en vanskelig situasjon. Og hvis jeg faktisk klarer å gjennomføre det er jeg redd for at jeg vil angre meg ihjel, savne barnet resten av livet, få en skikkelig psykisk knekk. Jeg vurderte å ta abort med datteren min, men klarte ikke å gjøre det da til tross for at jeg visste det ville bli vanskelig, og i dag er jeg selvsagt overlykkelig for at jeg valgte å beholde henne; uten tvil det beste valget jeg noensinne har tatt.

 

Men på den andre siden kan det også hende jeg overvurderer meg selv og at jeg ville slitt veldig med å være alene med et barn en gang til, jeg som drømmer sånn om en mann og familie. Herregud, hva skal jeg gjøre? Er det galskap å sette seg i en slik situasjon en gang til? Er det dårlig gjort mot barnet, mot datteren min, mot bf?

 

Jeg har bestilt time til forundersøkelse om en uke, vil bestemme meg til da, men kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare det. Hadde egentlig bestemt meg for å beholde, men nå begynner jeg å tvile sånn.

Vet det bare er jeg som kan vite hva som er riktig for meg, men jeg sliter sånn nå, og blir veldig glad for andres synspunkter.

[Lykkeliten_81]

Kjære, mor til 2!

 

Det var veldig gripende å lese historien din, jeg forstår at dette er et veldig vanskelig og tøft valg for deg å ta. Jeg har ingen egen erfaring som gir meg mer grunnlag enn andre til å svare, men jeg svarer slik jeg oppfatter deg gjennom innlegget ditt, og slik jeg tenker inne i mitt eget hjerte.

 

For det første er det kun du som skal ta beslutningen. Det er først og fremt din glede, sorg, kjærlighet, tomhet og utfordringer det er snakk om. Det valget du tar er det kun du som må leve med resten av livet. Ikke bf, familien din eller faren til datteren din. Selv om alle disse er mennesker som er involverte i deg og dine, er det utelukkende ditt liv og din kropp det handler om.

 

Svaret mitt er altså bare at du må lytte til hva som føles riktig for deg.

Sett vekk tankene på de andre en stund, hva de "tror og tenker om deg", og lytt kun til ditt eget hjerte. Der finner du svaret du leter etter

 

Håper dette kan hjelpe deg mot å finne et svar.

Stor klem!

[Anonym bruker]

Hei!

Vil ikke presse deg hverken den ene eller den andre veien, men det høres veldig ut som om du har mest lyst til å beholde, og da tror jeg det er en fryktelig dårlig ide å ta abort. Jeg kan skjønne at du har tanker som "hva om jeg ender opp med tre barn med tre forskjellige fedre", men jeg synes ikke du skal tenke riktig så langt akkurat nå. Nå er det jo snakk om evt. ditt barn nummer to, ikke nummer tre. Jeg vet om et par damer som har tre barn med tre forskjellige fedre, siden du tar det eksempelet. I begge tilfellene fikk de førstemann i ung alder, andremann med mann/samboer, og etter samlivsbrudd ble de gift på nytt og fikk en attpåklatt. De er begge flotte mødre, og jeg har aldri hørt noen dømme dem fordi de har barn med forskjellige fedre. Dette er jo så vanlig i dag at det er få som reagerer på det. Så jeg synes i alle fall ikke at dette skal være en tungtveiende grunn for abort.

Slik du beskriver din livssituasjon og ikke minst din positive innstilling til å klare hverdagen, er jeg ikke det minste i tvil om at du fikser dette fint dersom du velger å beholde babyen din.

Når det gjelder resten av omverdenen, så vil jo de også venne seg til tanken før barnet kommer. Kanskje blir du også positivt overrasket når det gjelder barnefaren? Mange menn raser og skriker og truer i begynnelsen, for så å gjøre helomvending. De fleste menn er jo faktisk gode fedre for barna sine, selv om situasjonen kanskje ikke var helt planlagt.

Lykke, lykke til, du får holde oss oppdatert:)

Hilsen mamma til to gutter.

[tonebf]

Jeg sliter med det samme... Er alene med en gutt på snart 4 år og har vært sammen kjærsten siden jul. Han vil ikke ha barn for alt i verden.... sagt det klart at han ike vil ha barn Jeg er 7 uker på vei... Kjenner at jeg er gravid på alle mulige måter, tar meg selv i og kose med magen.... Men alene med 2 barn? Hvem vil ha en alenemor med 2 barn med 2 forsljellige menn? Klarer jeg dette? Uff, forholdet kommer vel til og ryke uansett kjenner jeg for jeg er sint på han... Skjønner at dette ikke var planlagt osv men nå har det skjedd Og jeg er redd hans reaskjoner på dette skal få meg til og ta abort.... Redd for at jeg velger feil.... Hodet mitt er ett eneste kaos Uff.... Skal på sykehuset på torsdag, vet ikke om jeg klarer dette... Jeg vet jo alt jeg går glipp av vis jeg gjør dette

[Anonym bruker]

jeg føler så med deg er 7+3 uker på vei i dag. var oppe på ullevål på mandag og tok undersøkelser for aboty. har time til uka. jeg bare gråter hele natta sover ikke. har samboer gjennom 1 1/2 år. men han er overhode ikke klar for dette barnet så står i en veldig stor konflik hjemme. er ikke noe fasit på det her. men hun sosonomen ga oss et godt råd. og skrive ned alle tanker både for og imot.

[gaia81]

Tusen takk for svar alle sammen!

 

Etter sist jeg skrev har barnefaren meldt seg helt ut; om jeg beholder vil han ikke ha noe med barnet å gjøre, noensinne. Synes det vil bli så forferdelig trist for dette barnet å aldri få bli kjent med pappaen sin og hans familie. Min datter på 4 år har en fantastisk pappa og får masse oppmerksomhet og kjærlighet fra han og hans familie. Min egen familie bor langt unna og ser jeg bare to ganger i året, så da blir det "bare" meg som er der for barnet. Er redd det kan bli veldig vanskelig både for meg og for barnet. Og veldig urettferdig mot den minste.

 

Fikk fremskyndet timen min på Ullevål til i dag, så nå har jeg vært og fått bekreftet at alt ser fint ut så langt, og jeg har mulighet til å komme opp og ta abortpillen når som helst.

 

Dagene går og jeg blir ikke noe mer sikker hverken den ene eller den andre veien, og klarer ikke å fokusere på noe annet heller. Må ta en avgjørelse i løpet av helgen, ellers blir jeg gal. Uff.

 

Hvordan går det med deg tonebf, har du klart å bestemme deg?

 

Hilsen hovedinnlegger.

[Anonym bruker]

Huff, så vanskelig situasjon...

Fikk vondt av å lese historien din.

Det kan jo hende barnefaren vil støtte deg selv om du beholder barnet mot hans vilje. Kanskje han bare er i sjokk akkurat nå?

 

Uansett så er det ditt valg og jeg håper du klarer å ta en avgjørelse som du kan leve med. Er jo vanskelig uansett hva du velger.

Synes uansett det er skikkelig kjipt av bf å si at han ikke vil stille opp. Det er like mye hans barn. Men sånne menn hører man om stadig vekk.. Veldig trist.

 

Uansett , tenker på deg og håper du klarer å ta en avgjørelse snart

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er fryktelig vanskelig for deg.

Men vi hører jo stadig vekk at mennene raser og truer med at de aldri vil stille opp, og så slår de om etter hvert, enten senere i svangerskapet eller når barnet er født. Jeg kan garantere deg at han ikke tenker helt klart nå, han er helt sikkert litt i sjokk, og attpåtil føler han seg sikkert veldig presset fordi dette gjelder noe så viktig som å få barn og så har han ikke kontroll på hva som kommer til å skje. Tror det er vanskelig for mange menn at de ikke "får bestemme selv", og det er jo på en måte forståelig. Siden han i utgangspunktet ikke vil ha barnet, og naturlig nok merker at du også er usikker (pga han), så er det klart at han vil påvirke deg så sterkt han kan for at du skal gjøre som han ønsker. Det verste han da kan si til deg er jo at han aldri vil se barnet, for han kan ikke kontrollere dette på annen måte. Hvis han vet at du egentlig vil ha barnet, så skjønner han jo at han ikke vil få viljen sin hvis han lover å stille opp. Av de mennene som oppfører seg som han gjør nå, så tror jeg det er svært få som faktisk aldri ser barna sine når de først er kommet til verden.

Hadde jeg vært deg, ville jeg i alle fall søkt rådgivning et eller annet sted, før du evt. lar deg presse til noe du egentlig ikke vil. Amathea f.eks. har sikkert bøttevis med erfaring fra lignende tilfeller.

Lykke til, kjære deg, du får fortelle oss hvordan det går med deg:)