sint ettåring, foreldrene forstår ikke at det er dem som lærer han det.

[Anonym bruker]

I helga har vi vært sammen med et par som har en sønn som er like gammel som vår datter. De har bursdag på samme dag faktisk. barna er 15 mnd gamle.

 

Vår datter er rolig og snill, og hun leker for seg selv på gulvet i lange perioder. Hun hører også for det meste når vi sier nei til henne. Men hun har selvsagt hatt perioder hvor hun har testet grenser og jeg har blitt sliten av temperamentet hennes. I noen slike perioder har jeg ikke orket å ha henne med på butikken en gang. Men slik er det jo med alle barn iblant.

 

Men så var det denne familien... Denne gutten hyler og skriker i ett eneste renn. Det startet om morgenen. Da hylte og gråt han så det måtte høres over hele nabolaget, fordi han var våken og da skulle helst foreldrene stått ved sengen før han våknet. Klokka var bare fem på morran, men de spratt opp og løp inn på soverommet hans. De tok han inn i senga si for å drøye tia litt. Men han hylte og var sint, og moren fortalte lattermild etterpå at han slår og biter når de ikke står opp med en gang. "Han er så viljesterk og lite tålmodig" var det vanlige omkvedet når de snakket om sønnen. Så var det ned i stua og på gulvet med poden mens mor skulle lage frokostgrøt til han mens far var i dusjen. Ny runde med hyl og skrik. Han hylte mens han sto og dro mor i buksebenet. Med et sukk tok hun han opp på armen. Men han bare fortsatte å hyle, men nå dro han henne i håret. Det gikk for sakte med grøten.

Så var det tid for å mate. Han hylte mellom hver skje, det gikk for sakte. Og når han var mett bare slo han til skjeen så grøten skvatt bortover gulvet.

Så skulle vi drikke morgenkaffe. Nå var min datter stått opp og satt på gulvet og lekte fredelig. Vi dekket på bordet, men ikke snakk om at de kunne sitte og drikke kaffe. Gutten hylte og skrek, og gråt helt til mor flyttet ned på gulvet. Så byttet de på å sitte på gulvet en stund, men så fant poden ut at begge skulle sitte på gulvet samtidig. De lystret hans minste vink med den unnskyldning at det "orker bare ikke den skrikinga hans".

 

De sa stadig at "skulle ønske han var mer lik jenten deres" og jeg prøvde å fortelle dem at hun har vilje hun også . Hun prøver seg stadig med å hyle til vi gjør som hun sier, men at hun ikke får viljen sin derfor har hylinga blitt mindre fremtredende. Men de bare holder fast ved at han er mye mer viljesterk enn noe annet barn de har møtt så det er derfor han er slik. Men jeg vil nå si at det er spesielt med slike viljesterke og hissige barn at det er viktig at foreldrene tar styring.

 

Slik holdt de på hele helga. Jeg ble bare mer og mer sliten av dette og jeg har lovet meg selv at det er siste helga sammen med disse folkene.

[MammaTilToSmå]

Det hørtes kjent ut. Vi har et vennepar som også har hatt det sånn - og har det ennå. Dattera dems er nå 4 år og siden hun var baby har de lystret hvert minste vink og hun har skreket seg til å få vilja si hele tiden. Og sånn har det fortsatt. Når de er på besøk hos oss kan det ta en halvtime fra de står klar til å dra hjem, til dattera er ferdig med "sitt" og gidder å komme og ta på sko og jakke. Hun skal bare ditt og datt først. Og de godtar. De står riktignok og sier hundre ganger at nå skal vi hjem, nå må du komme. Men de er aldri strenge, tar aldri tak i ungen og sier NÅ KOMMER DU, eller sånt.... De har heller aldri "orket den skrikinga", og har aldri orket å ta kampen ved å si NEI. Så de får det nok festlig i årene framover. Dattera mi er "veloppdragen", men kan selvsagt dra strikken noen ganger, men til og med hun sier til henne andre at "nå må du dra, for mamma'n din venter på deg". Sønnen min som er ett år prøver seg også med skriking om morgenen for å få oss til å stå opp, eller prøver seg med skriking for å oppnå noe. Men jeg har begynt oppdragelsen der allerede - jeg venter til han skjønner at det ikke nytter å skrike, jeg snakker rolig til han og det ender som regel godt. Han vet at vi er der for han, men han bør ikke skrike for å oppnå noe. Skjønner godt du ble sliten av en sånn helg. Vi har heller ikke noe ønske om å dra på ferie f.eks, sammen med venneparet vårt. Selvom de har hintet innpå Danmarks-ferie sammen og sånn. Jeg kommer ikke til å orke en uke med dem på ferie, hvor alle datteras ønsker blir innfridd og levd etter. Blir jo sliten bare etter et besøk hos dem.

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Ja disse kan få det veldig strevsomt framover. Moren sier hele tiden at hun blir så sliten av å ha et så krevende barn. De bruker halvannen time hver kveld på å få han til å sove. De må stå ved sengen hans til han sovner. Likevel skryter hun av at han legger seg kl.7 og ofte må han legges før fordi han er så trøtt. Men han sovner jo ikke før åtte-halvni...

 

Han var også veldig slem mot vesla mi. Han lugget, slo og beit. Og alt hun tok i, tok han fra henne. Da sier de i fra til ungen, men når han begynner å gråte, gir de seg. Vi er begge med i en bokklubb der de får mange fine bøker. Gutten har ikke ei bok igjen fordi han river i stykker alt. Jeg sa at de må jo ikke la han få lov. "jo men det nytter ikke snakke til han", nei, men da må de ikke la han ha bøkene alene, men kun når de sitter sammen med han (som de jo gjør hele tia). Moren fortalt at hun ikke kan sitte i sofaen så lenge gutten er våken, da må hun sitte på gulvet ellers hyler han.

 

Og moren tar han til seg hver gang noen prøver å ta i han eller kose med han, og han starter å hyle. jeg har sagt det fra han var baby at hun må slutte å ta ungen fra folk bare fordi han hyler, at han vil lære seg å trives hos andre mennesker også bare hun gir han tid så han ser at han ikke trenger hyle sånn. Men han "er jo så knyttet til meg" sier hun og tar ungen fra meg/besteforeldre/ tanter/onkler osv... Og nå får ingen andre enn foreldrene ta borti han, da hyler han og slår.

Han har begynt i barnehage, men det er store problemer der også. Moren tåler ikke at ungen gråter og bruker både en og to timer på å levere han, og ofte ender det med at hun tar ungen med seg hjem igjen. Snart begynner hun i jobb, hvordan blir det da?

 

Nei, jeg har helt sluttet å si noe, hun hører ikke på meg likevel. At jeg har oppdratt tre egne barn og tre stebarn med veldig godt resultat, har ikke noe betydning. Likevel klager hun til meg fordi hun blir så sliten av sønnen sin. Og det kan jeg forstå at hun blir. Jeg hadde grått småspiker skulle jeg vært styrt av en liten terrorist hver eneste dag.

 

Jeg har også begynt oppdragelsen av min datter allerede. Det begynte jeg med da hun var baby. Så nå har jeg verdens roligste barn i henne. Hun er virkelig behagelig å ha rundt meg :-)

[Anonym bruker]

Oioioi, nå må jeg svare. Jeg svarer nesten aldri her inne, men dette ble jeg så provosert av. Her var det jammen to mødre med god selvtillit og lite ydmykhet!!!! Hvem er dere til å kritisere andre så krasst?

 

Jeg er helt enig at foreldre bør sette grenser og si nei, men jeg er generelt veldig imot innlegg og kritikk av andre som dette. For hva vet dere egentlig om hvordan de har det? Hva vet dere om barnet, om forholdet mellom foreldrene? Og hva vet dere om deres egen fremtid - kanskje vil dere få problemer med deres egne barn på en eller annen måte som dere ikke vil takle så bra?

 

MAN SKAL VÆRE SÅ FORSIKTIG med å kritisere andre foreldre. Selvsagt kan man tenke at andre gjør mer eller mindre lure ting, men det er langt derfra til å kritisere så massivt som dere gjør her.

 

Vi har nok for mange fremstått som et sånt foreldrepar som dem dere refererer til. Jenta vår har vært sint, skrikete, hissig, utålmodig og veldig vanskelig. Og hun har fått lov til det. Det er sikkert mange som har reagert på det.

 

Men jenta vår har vært syk (har hatt kraftig stille refluks - masse sure oppstøt hele dagen). Nå er hun frisk, og vi jobber med å lage grenser, men det tar tid og det blir mye skrik på veien. Det er ikke i alle situasjoner vi orker å ta kampen, og da kan vi nok se ut som venneparene deres.

 

Dette er bare ett eksempel på at det kan ligge andre ting bak som murrer. Ekteskapsproblemer er jo en annen ting som kan gjøre at barneoppdragelsen kommer i andre rekke.

 

Og uansett, selv om vennene deres ikke skulle ha noen slike problemer, så ville jeg ALDRI sagt slik som dere sier nå. Jeg synes rett og slett det var kvalmt å lese.

[Anonym bruker]

Veldig enig med deg, 13.55. Jeg ble også provosert av innlegget til HI. Hi er tydeligvis veldig perfekt i følge henne selv, og datteren. Lite glemmer hun at de er på hjemmebane, datteren er trygg i sitt eget hus. Mens denne gutten er gjest og kanskje føler seg uttrygg.

 

Skulle gjerne sett HI og datteren et sted i fremtiden.....er alt like roserødt og perfekt da?

 

Barn er forskjellige!! Det er voksne også!!

 

Så til deg "perfekte" HI, du møter deg selv i døra før eller siden. Maken til innstilling til andre mennesker.

[Anonym bruker]

Smakløst innlegg av HI.

 

Så du er perfekt du da?? Hvordan føles det? Jeg har 2 barn: En av de er som han du beskriver, han andre er som jenta di. Barn er ulike!!

 

Blir kvalm av sånne som deg!

Skam deg!

[Mira ...`-`...]

Dette handler da ikke om å være perfekt!!! Men om å sette grenser! Jeg synes synd på de barna som ikke har grenser - hva skal de forholde seg til?? Sånna barn blir veldig utrygge.

 

Men selvsagt så kan det være ulike grunner til at noen barn er mer 'umulige' enn andre. Men som HI og hun under sier, så sier de foreldrene de referer til: 'orker ikke den skrikingen'. Og da er det vel mangel på grensesetting som har gjort barna masete?? Ihvertfall har det mye av skylda.

 

Jeg har også ei vennine (som jeg liker veldig godt) som ikke orker å sette grenser for 1åringen sin. Han skriker hele tiden etter å få ting og bli underholdt og han får ALLTID vilja si. Det er kjepeirriterende og vennina mi er klar over det. Men som hun sier: 'jeg orker ikke den skrikinga!'. Snuppa her på 1 år har prøvd seg flere ganger med å tulleskrike seg til vilja si. Men ved at vi aldri gir etter for sånn tulleskriking, slutter hun fort med det og vi slipper skriking i diverse situasjoner. Men selvsagt har jeg forståelse for at det ikke er så lett for alle - men det er faktisk ikke alle som prøver engang!!

[Aibell]

Så rart, min datter er også verdens roligste og veldig behagelig å ha rundt seg, men det antar jeg er personlighet og ikke oppdragelse. Samme er det med min stesønn. Han oppdras ganske anderledes enn min datter; likevel er de like av lynne. Venninnen min oppdrar sitt barn nesten helt likt som meg, datteren hennes er ikke like rolig som min datter er.

 

Jeg synes faktisk moren gjør det helt riktige jeg ved å ikke la han skrike hos andre når han ikke vil være hos de. Man har nemlig etterhvert skjønt at man lærer ikke å være trygg og selvstendig ved å tvinges til å omgåes andre eller ved å tvinges til å være alene. Det blir man ved å bli tatt på alvor. Så slik er jeg er glad hun ikke hører på deg

Jeg antar at denne gutten er akkurat så viljessterk som moren sier og da gjør hun riktig i å ikke knekke han.

 

Jeg synes også de gjør helt riktig i å være hos han når han skal sove. De bruker lang tid på å legge han nå, men det kommer til å lønne seg for de senere da han forbinder legging med noe trygt og godt.

 

Kanskje foreldrene har gjort et bevisst valg i forhold til oppdragelse men velger å ikke forklare det til deg fordi de merker din fordømmelse? Kankje disse foreldrene har langsiktige mål, som at barnet skal bli en mest mulig emosjonelt stabil voksen, for sønnen sin? Hvis barnet møtes med respekt og lydhørhet så vil de oppnå det, selv om de ikke oppnår et kortsiktig mål som at barnet er lydig som en dressert hund.

 

Det finnes mange veier til Rom, og noen ser verre ut enn de er!

[Anonym bruker]

Til dere som ble kvalme og støtt av mitt innlegg så må jeg bare beklage, men her er det faktisk dere som er forutintatte og dømmende...

 

Makan til forutinntatthet og fordømmende folk skal man leite lenge etter tenker nå jeg. Men jeg traff kanskje noe hos dere selv som dere ikke likte. Dere følte dere kritisert.

 

Selvsagt kjenner jeg disse folkene godt. Jeg har kjent dem siden lenge, lenge før ungen kom til verden. Og til deg som sa at gutten var på bortebane så beklager igjen, vi var hjemme hos dem. Og nei, det er ikke noe som feiler ungen. Han er sjekket i alle ender fordi moren mente at noe måtte feile han fordi han spiste så lite. Nå spiser han normalt.

 

Jeg har passet gutten flere ganger i løpet av året som har gått. Han hyler og skriker ikke sånn hos meg.

 

Og Calypso, hvis de har tatt et bevisst valg når det gjelder oppdragelsen av han, hvorfor beklager moren seg til meg fordi han er blitt så vanskelig? Hun sa det selv, det er et mareritt å være hjemme med han for han bare hyler og skriker. Og hun orker ikke lenger dra noe sted med han fordi han er som han er. Hun går hele dagen og gleder seg til han skal sove. Nå er det blitt slik at de ikke kan få avlastning heller fordi han nekter å være hos andre enn foreldrene. Det er faktisk så ille at andre ikke får ta i han før konserten begynner.

 

Her er det total mangel på grensesetting. Det er moren som er verst, så når faren var alene med gutten i permisjonen ble han mye bedre, men nå er mor hjemme igjen og da er han blitt verre enn noensinne.

 

Jeg har aldri tatt noen av mine bart tilbake når de har grått hos andre, jeg har heller satt meg sammen med de. Alt etter alderen og utvilklingen hos barnet. Mine barn har hatt sine runder med fremmedangst, men det har gått over og de har blitt veldig trygge på alle mennesker lenge før ettårsalderen. Det må være bedre for barnet enn å måneder på måneder med fremmedangst som bare utvikler seg og blir verre og verre. Nei da er det bedre å ikke la de skrike seg bort fra alle andre når de er mindre.

 

Jeg har hatt et svært viljesterkt barn, så jeg vet hva det innebærer. Det er absolutt ikke snakk om å knekke han, men å gi ha oppdragelse slik at han kan omgåes andre mennesker uten at de blir slitne av det. Slik jeg opplever den lille familien så er all kosen borte. Alt dreier seg om å serve en liten terrorist fra kl.fem om morran til åtte om kvelden. Moren bare gleder seg til hun skal begynne å jobbe igjen. Men hvordan blir det da for barnet? Da kan det hende han får et skikkelig traume fordi han er vant til at moren er i barnehagen i timevis med han og dikkedarer for at han ikke skal gråte når hun går. Og han er vant til at dersom han bare hyler lenge nok så tar mor han med hjem. Plutselig så blir han bare overlatt til seg selv i barnehagen og mor blir borte i timevis. Hvis det er bra og gjør han trygg og selvstendig så veit ikke jeg.

[Anonym bruker]

Mye kan sies om Hl og oppfatning av andres korrekthet.

Alt jeg vil kommentere her er det med fremmedfrykt. Det er faktisk en normal og instinktiv reaksjon som alle barn opplever på et visst stadium i utviklingen. Det er sunt og skal ikke bagatelliseres. Barnet utvikler frykt for fremmede når det begynner å knytte seg til foreldrene. Hvor trygt den tilknytningen blir, kommer blant annet an på hvordan foreldrene oppfører seg i "truende situasjoner" (f.eks. med fremmede). Å rive til seg barnet og signalisere at dette er en skummel situasjon er naturligvis ikke bra, men mye værre er det å ignorere barnet når det signaliserer at det trenger nærhet til foreldrene. Som vanlig er det den gyldne middelvei som er best; Å gi barnet den nærheten det trenger, men uten å gi det inntrykk av at det er en skremmende situasjon.

 

[Anonym bruker]

Det var jeg som kommenterte innlegget til HI negativt først. Nå må jeg bare si følgende:

 

Vi kan diskutere enkelthetene her opp og ned. Mitt poeng er: Jeg har en så grunnleggende helt annerledes tankegang om hvordan man bør forholde seg til andres barneoppdragelse enn det HI tydeligvis har.

 

Selvsagt kan jeg også av og til tenke at ting andre gjør ikke er så veldig lurt, men da holder jeg det for meg selv, evt jeg sier det til mannen min. Det kunne ALDRI falle meg inn å legge ut et innlegg her som sier "kom og se så dumme venner vi har".

 

Grunnen til at jeg er så forsiktig, er for det første at man aldri vet hele historien rundt en familie, selv om man mener man kjenner dem godt. Og for det andre at selv om jeg kanskje føler meg ovenpå og i posisjon til å kritisere akkurat nå, så vet jeg ikke hva som venter meg i fremtiden. Og da er det best å være stille.

 

Men det viktigste er som det ble sagt her: Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige og i barneoppdragelsen er det ingen fasit-svar. Det skal man være ydmyk for.

[Anonym bruker]

Moren spør meg stadig om råd, det har hun gjort siden ungen var født, og hun prøver å gjennomføre det, men straks ungen gråter, gir hun opp. Resultatet har hun fått i dag, en unge som skriker høylytt for alt, hele tiden. Når hun ikke hører på rådene hun ber om å få, da trenger hun ikke spørre heller.

 

Det er jo litt ironisk; når man ikke orker å høre på skrikinga til ungene, så får man skrikerunger til slutt...

 

Uansett hvordan jeg ser det,eller forholder meg til deres barneoppdragelse; dette var siste helga sammen med de folkene. Jeg orker ikke høre på den skrikerungen i flere dager i strekk en gang til.

 

 

Hi.

 

[Anonym bruker]

Jeg må bare kommentere også.

 

I mitt egen tilfelle, så er jeg mer ettergivende for ungene når vi er sammen med andre, rett og slett fordi jeg tar hensyn til at andre ikke synes det er like kjekt med unger som illskriver i lange (!) tider for en bagatell.

Da tar vi heller kampene på hjemmebane - og er litt rundere ute blandt folk. Gutta mine oppfører seg pent fordet, men vi velger bare våre fighter med omhu.

 

Jeg har også to vidt forskjellige barn, der eldstemann alltid har vært rolig, enkel og litt sjenert. Og minstemann utmerket seg allerede på barselloftet at han er av et helt annet kaliber.

Mye av alt. Temperament, lyd, raseri - men også utrolig blid og sjarmerende når han setter den siden til.

Han er enten i den ene enden av skalaen eller i den andre.

 

 

At jenta til HI bare er rolig er nok vel så mye personlighet som oppdragelse.

Fint for dere, men ingen grunn til å være skinnhellig for det.

En annen ting voksne har lett for å gjøre, er å sette unger i bås. Jenta som leker og er rolig er SNILL, mens gutten som viser sinne og lyd er det motsatte.

Dette kan fort bli et stempel som er vanskelig å komme ut av.

 

Klart foreldre ikke skal stå på pinner for barna, og ettergi alt. Den biten er jeg enig i. Men det er jammen ikke bare oppdragelsen som former et 15 mnd gammelt barn.

 

[Anonym bruker]

Oj.

 

Jeg var på et tidspunkt noe enig med deg inntil du begynte å SAMMENLIGNE ditt eget rolige barn med denne "skrikerungen".

 

Tror du det er din egen fortjeneste å ha et rolig barn?

[Anonym bruker]

Signerer anonym 21.16

 

 

[Anonym bruker]

Ja jeg tror faktisk at jeg har vært med på å forme henne til det rolige barnet hun er i dag. Da hun var baby så løp jeg ikke og tok henne opp hver gang det kom en lyd fra henne, og jeg lot henne surve på gulvet til hun fant ut at hun kunne leke selv. Jeg røsket henne ikke til meg når hun protesterte på at noen andre tok henne opp.

 

Hun er ikke bare rolig og stille, hun hyler i vei hun også, men jeg gir ikke etter for hylinga og dermed blir det mindre av den.

 

Jeg har ett eldre barn som er av den sorten som er aktiv og temperamentsfull. Det var noen slitsomme år med henne da hun var lita, men hun har aldri oppført seg som denne gutten, nettop fordi jeg aldri ga etter for hylinga. Jeg er lærer på første trinn i småskolen og jeg får resultatet av slike ettergivende foreldre i fanget. Og jeg ser at det blir bare flere og flere barn som er servet gjennom sin tidlige barndom.

 

Dere får mene hva dere vil mene, men jeg mener at dersom ikke disse foreldrene snur i sin måte å håndtere ungen på, kommer de neste årene deres til å bli fryktelig slitsomme. Jeg er klar over at det finnes unger som er vanskeligere enn andre å håndtere, men nå snakker jeg om akkurat dette barnet og disse foreldrene. Man kan faktisk skape vanskelige barn. Får man et barn som er født med et vanskelig temperament, er det enda viktigere med klare grenser helt fra de er bittesmå...!!

 

Hi.

[Anonym bruker]

Babyer gråter fordi det er noe de trenger! Ikke fordi de "tester grenser". Det kommer veldig mye senere. Barn er faktisk 3-4 år gamle før de kan forutse og planlegge en situasjon (manipulasjon e.l.). Babyer skal plukkes opp når de gråter fordi de trenger å vite at de kan stole på at du vil dekke behovene deres. Målet er da ikke å få et barn som ikke gråter!

 

Et grusomt og ekstremt eksempel (ingen sammenligning med Hl, altså) er fra et russisk barnehjem jeg besøkte en gang. Ingen av babyene der gråt. De visste nemlig at det ikke var noe poeng for det kom ingen likevel.

 

Senere, når barna blir større kan man begynne å gradere hvor fort man svarer på gråting/sutring. Men når barna er så små (ihvertfall under 1 år) så skal man reagere på deres behov, som ofte blir utrykt gjennom gråt ettersom det er eneste kommunikasjonsmåten de har.

[Anonym bruker]

Det at gutten ikke gråter når du passer han HI trenger ikke bety at han reagerer positivt på dine grenser, vil heller tro at han ikke gråter fordi han ikke er så trygg på deg som på sine foreldre.

 

Grensesetting er viktig, men ser ikke poenget i å henge de ut her, hva godt skal komme ut av det!?

Det er deres unge, liker du det ikke får du heller se en annen vei eller holde deg unna, du sier jo at du har gitt de opp alikevel og ikke sier noe til de om dette mer.

 

Du virker ikke som noen god venninne når du skriver; "at det er siste helga sammen med disse folkene.", og i tillegg baksnakker de på nettet!

 

 

 

 

[Aibell]

Men kjære deg, hvis vi skal følge din logikk så burde jeg hatt verdens mest krevende, hylende unge! Hun burde ha skreket seg til viljen sin hele dagen. For min datter har fått oppmerksomhet så fort hun har gitt lyd fra seg, hun har aldri blitt lært til å leke på gulvet, hun har aldri fått surve overhodet og jeg tvinger sjeldent igjennom noen hvis hun gråter så sant det ikke er kjempeviktig. Hun ble født med et ekstremt vanskelig temperament, men det har gått seg til helt uten bruk av gammeldags grensesetting.

 

Jeg har nå et barn som leker timesvis alene på gulvet, hun gråter så og si aldri, hyler ikke for å få viljen sin og hun gjør så og si aldri noe galt. Det er ikke fordi jeg har satt grenser for henne at jeg har et barn som alle kaller "snill", det er personligheten hennes.

 

Jeg mener overhodet ikke at hylingen skal være veien til alt godt og det er godt mulig at foreldrene er utydelige, men gud hjelpe meg, i nærheten av deg slik jeg oppfatter deg, kan jo hvem som helst bli usikker på seg selv som forelder, og bli desto mer utydelig. At hun spør deg om råd tror jeg handler mer om at hun blir usikker fordi hun merker at du dømmer henne. Du sier du jobber i skolen og da skal du jo i teorien ha en del kunnskap, ikke sant?

 

Kanskje du bør råde henne til å anerkjenne sønnen sin i større grad? At når han hyler så kan hun sitte sammen med han og si noe ala "Jeg ser at du ble veldig skuffet og sint når du ikke fikk is og det skjønner jeg godt, men nå har mamma bestemt at du ikke får is". Det er faktisk lov å trøste barn som blir sinte eller lei seg fordi de fikk nei. Det gjør det lettere for de å håndtere de store følelsene de opplever.

 

Mange foreldre forstår instinktivt at det er en dårlig idé å gå i maktkamp med barnet men de har ingen redskaper å bruke i steden for og da får man usikre barn som du beskriver. Det er ikke manglende grenser som plager de ungene. Det er manglende helhet. Den ene dagen er foreldrene veldig grensesettende for da tror de at de er gode foreldre, men så føles det så feil at de orker ikke følge det opp,så de blir ettergivende den neste.

 

Jeg har absolutt ingen tro på at grensesetting er en magisk greie som rydder opp i alle foreldre/barn konflikter. Dog har jeg tro på tydelighet, anerkjennelse, respekt og dialog.

 

"Kunsten å si nei med god samvittighet" er en kjempefin bok skrevet av Jesper Juul. Anbefales varmt til alle!

[Anonym bruker]

Er så veldig veldig enig med Anonym 13.55 og Anonym 21.16!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror noen av dere skal roe dere litt ned her, og kanskje komme ned av deres høye hest, Jeg trives utmerket her oppe alene ;-)

 

Dere kjenner ikke meg, men setter dere i posisjon til å dømme meg som menneske. Det sier kanskje litt om dere. Men jeg er både tålmodig og lite dømmende (ja tenk det...), kanskje i motsetning til noen av dere som har kritisert meg som person uten å ha det minste fnugg av peiling på hvordan jeg er. Jeg driver ikke og baksnakker noen i det virkelige liv, og jeg har da ikke baksnakket noen på nettet heller. Jeg har ikke oppgitt noe som kan identifisere hvem det er jeg snakker om, ingen kan identifiser meg heller. Jeg trodde noe av ideen med å ha et forum på nettet var at man mere fritt kunne diskutere ting man ikke ønsker å diskutere med menneskene man omgir seg med i det virkelige liv. Det var det jeg gjorde, men jeg tråkket visst på noen ømme mødretær.

 

Når det er sagt: Dere har ikke peiling på hva dere snakker om akkurat i denne saken. Det er ikke snakk om en unge som gråter litt når han føler seg utrygg. Eller som trasser litt innimellom for så å godta at han ikke får viljen sin. Dere må ikke sette dere selv og måten dere har håndtert deres barn på, inn i denne situasjonen for jeg tviler for at flesteparten av dere hadde latt dere styre så til de grader av et lite barn. Han hylgriner, eller bare hyler kjempehøyt til han får viljen sin.

 

Noen sier at et barn ikke skal gråte. Hvorfor i all verden blir det anbefalt da at man skal la ungene gråte for å lære dem å finne søvnen sin selv? (Ja jeg vet at den metoden ikke innebærer at ungen skal gråte alene i timevis osv osv) Jeg har ikke latt ungen min gråte alene og forlatt på gulvet, eller i sengen sin til hun ga opp og ble redusert til en utrygg unge som tror hun er alene i verden. Det må da være måte på fantasering fra noen av dere. Jeg har fire unger å ta meg av til daglig. Tror dere at jeg kan stå ved sengen til hver av dem i halvannen time for at de ikke skal føle seg forlatt? Det har jeg aldri gjort, og tenk, jeg har aldri hatt soveproblemer med noen av dem. Og alle har blitt trygge både på seg selv og på andre mennesker...

 

Mener dere virkelig det er greit at han biter og lugger foreldrene når de ikke står opp med en gang? At det er riktig at moren river han til seg når han begynner å gråte når f.eks. mormor tar han? Har ikke noen gjort noe feil når et barn på femten mnd ikke kan sitte på fanget til farmor eller farfar, eller tanter eller onkler for den saks skyld, eller tåler at de tar borti han en gang? Er det riktig av moren å være i barnehagen i lang tid for å prøve å få ungen til å slutte å gråte, og så ender det med at hun tar han med seg hjem? Hva lærer barnet av det? Er det riktig at en mor er så sliten av å ha ett -1- barn, at hun bare gleder seg til hun skal begynne å jobbe så hun slipper å være sammen med barnet sitt en hel dag? Er det et resultat av at foreldrene har forstått hva ungen trenger at han hylgriner i de fleste situasjoner slik at foreldrene ikke orker å ta han med noe sted?

 

Jeg kunne ikke jobbet som lærer hvis jeg ikke hadde tålmod. Likevel kjenner jeg på at jeg ikke orker å være sammen med denne familien en hel helg flere ganger. Da får dere heller kalle meg for ei dårlig venninne, men som sagt; dere skal være litt forsiktig med personkarakteristikkene her inne. Dere vet ikke hvem som skjuler seg bak innleggene...

 

[Anonym bruker]

Oj,her gikk det hett for seg...

Vi prøver alle å gjøre så godt vi kan, og det er vel derfor man lett kjenner seg støtt når noen påstår at babiene er "slemme" fordi de får feil oppdragelse.

Jeg har en gutt på 15 mndr, med en jernvilje:-)Dette var helt nytt for oss, da første barnet vårt alltid satt på gulvet og lekte rolig for seg selv.

Alle kommenterte hvor usedvanlig "snill" han var-og jeg kjente meg skikkelig vellykket som oppdrager;-)

Nå har vi en liten som ikke finner roen i perioder når han strever med tenner.Han tilbringer mye av dagen på hoften min...og vi lar ham faktisk ikke sitt å grine for seg selv på gulvet.I perioder har jeg ikke tatt ham med på butikken, og heller ikke til venner.

Nettene har vært et mareritt i perioder...

men så plutselig så har han funnet roen.Han smiler og er blid mot alle,men fremdeles veldig selskapssyk...

Jeg tror ikke man kan styre oppførselen så mye når de er så små- og tror heller ikke de kan bli bortskjemt.

Du er sikkert en god mor HI, men det tror jeg vennen din også er.

Hvis du ikke orker å være sammen med dem,så får du la være.Det er jo ikke bra for dem heller å føle på at du fordømmer dem som foreldre til barnet sitt.

Du får nok flere utfordringer etterhvert,og da kan venninnen din være god å ha med sine erfaringer.

mvh

[Aibell]

"Noen sier at et barn ikke skal gråte. Hvorfor i all verden blir det anbefalt da at man skal la ungene gråte for å lære dem å finne søvnen sin selv?"

 

Nå blir flere og flere klar over at man IKKE skal la de gråte alene for å lære å finne søvnen selv. Det gir ikke helt heldige ettervirkninger.

 

"Mener dere virkelig det er greit at han biter og lugger foreldrene når de ikke står opp med en gang?"

 

Å bite og lugge er selvfølgelig ikke greit, da finner man på noe for å avlede eller står opp. Man kan ikke tvinge noen som ikke er trøtt til å sove.

 

"At det er riktig at moren river han til seg når han begynner å gråte når f.eks. mormor tar han?"

 

Ja det synes jeg er helt riktig.

 

"Har ikke noen gjort noe feil når et barn på femten mnd ikke kan sitte på fanget til farmor eller farfar, eller tanter eller onkler for den saks skyld, eller tåler at de tar borti han en gang?"

 

Nei, ingen har gjort noe feil, det er nok slik han er for øyeblikket og det får familien finne seg i. Han blir ikke noe tryggere av at moren ikke tar han. Det virker gjerne mot sin hensikt på lang sikt.

 

 

"Er det riktig av moren å være i barnehagen i lang tid for å prøve å få ungen til å slutte å gråte, og så ender det med at hun tar han med seg hjem? Hva lærer barnet av det?"

 

Ja, etter ti år i barnehage så mener jeg at man bruker den tiden det tar å tilvenne, ikke tre dager som man tradisjonelt har tenkt at holder. Hvis han bare gråter ville jeg tolket det som en indikasjon på at han ikke er klar for barnehage. Jeg ville tatt museskritt for å lære han å være der. Så lenge moren ikke går hjemme ser jeg heller ikke at det er problem at hun tar han hjem igjen. Han lærer at han blir tatt på alvor, upraktisk og slitsomt for foreldrene, men på lang sikt gir det god selvfølelse for barnet.

 

 

"Er det riktig at en mor er så sliten av å ha ett -1- barn, at hun bare gleder seg til hun skal begynne å jobbe så hun slipper å være sammen med barnet sitt en hel dag?"

 

Nei, det er ikke greit, men som jeg har skrevet før, jeg tviler ikke på at disse foreldrene er utydelige, men jeg ser ikke at de gjør så mye galt egentlig. Jeg tror det handler mest om barnets personlighet og noe om utydelighet. Du påstår nemlig i det første innlegget ditt at de har gjort han sånn og det tror jeg ikke. Jeg tror han har et vanskelig temperament og at foreldrene er usikre på hvordan de skal takle det.

Dog tror jeg ikke det er grenser dette barnet trenger, han trenger tydelighet. Om han er sta som et esel og griner i to timer etter et nei så er han sta, ikke dårlig oppdratt.

 

 

[Anonym bruker]

HI får såpass mye pepper her, at jeg bare må si at jeg støtter det hun sier. Jeg følte meg delvis truffet av innlegget, fordi jeg også har en viljesterk frøken, og jeg vet at det er fort gjort å gi etter nettopp fordi man ikke orker skrikingen (særlig når det er andre tilstede, ja). Men hver gang jeg lar henne få viljen sin, angrer jeg som en hund fordi det betyr at det blir enda mer skriking i neste runde - de er små, men de forstår utrolig mye mer enn de kan gi uttrykk for, og hjelper det å skrike seg til noe én gang, er det selvfølgelig den metoden man bruker neste gang også.

 

Heldigvis har jeg en deltagende mann som er hakket flinkere enn meg til å være tydelig (jeg setter et lite likhetstegn mellom det å være tydelig og det å sette grenser), og vi backer hverandre opp for å være konsekvente. Det sikreste tegnet på at dette er riktig å gjøre, er jo at det virker. Selvfølgelig er det både lov og viktig å gi trøst og la barnet få lov til å være sint, men lar man det få viljen sin, gjør man det en bjørnetjeneste, og jeg tror barn faktisk også kan bli utrygge av å mangle faste rammer og av at foreldre først sier nei og så sier ja.

 

Hva når det kommer søsken, da er det faktisk ikke mulig å løpe ilende til eller sette seg på gulvet med et gråtende barn hver gang, da må de pent vente på tur, og det tror jeg de tåler helt fint.

 

Jeg synes den situasjonen HI beskriver er helt hårreisende, og at det er tydelig at foreldrene bør gjøre noen grep. Når de røsker han vekk fra besteforeldre (som jo ikke er fremmede heller), bekrefter de hans utrygghet. Når moren tar han med hjem fra barnehagen når han gråter, bekrefter hun også hans utrygghet. Når de sitter sammen med han til han sovner, bekrefter de hans bange anelser om at det er utrygt å sove alene. For noen heldige går sånne ting over av seg selv, men ofte må tryggheten læres gradvis, og da synes jeg 15 måneder er vel lenge å vente, når det går ut over livskvaliteten til alle involverte.

 

For å oppsummere: jeg har klokkertro på å være konsekvent og tydelig, gi trøst, og fremfor alt masse ros når barnet viser ønsket adferd. Det funker med små babyskritt hos oss, og vi har en til tider skrikete, illsint men som regel superblid og harmonisk og trygg 1,5-åring (som elsker barnehagen og alle de 6 besteforeldrene sine).

[Anonym bruker]

Takk Anonym 14:27, og alle andre som har tatt innlegget mitt slik det var ment.

 

En debatt mener jeg er sunt, og jeg mener også at det er sunt for mange å se hvor ille det kan bli dersom man bøyer av hele veien for å unngå konflikter, eller for å gjøre poden glad. Det er så leit å oppdage at man er helt på villspor først når man står der med en helt uregjerlig unge.

 

Jeg har som sagt mange barn, og da nytter det ikke å slippe alt man har i hendene når barnet forlanger. Men hun blir ikke utrygg av det. Hun vet at mamma kommer, men kanskje ikke med en gang. Jeg er så enig i alt du skriver i innlegget ditt, så jeg bare signerer.