Hvor mange her rundt 30?

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Hvor mange er dere her inne som runder 30? (Skal vi si fra 27-28 og oppver ca?) Ser det er mange rundt bare 20 her, og foeler med alle dere ogsaa, men jeg foeler meg mer identifisert med andre i samme alder og livssituasjon som meg selv.

-Haandsopprekning?...

 

Selv fyller jeg 29 om knappe 3 mnd, er gift og veeeeenter fortvila...

[Anonym bruker]

Hei......

 

Jeg kjenner meg igjen der....jeg blir 35 iår og tror jeg kanskje kjenner meg igjen i din fortvilselse....så jeg rekker opp min hånd.:-)

[Ønsker barn...]

Hei , jeg er 33 og også veldig fortvilet.. har prøvd og overtale samboer i snart to år og er veldig lei av og ikke komme noe videre.

Føles veldig nytteløst ut, og spesielt det siste halvåret har jeg begynt og føle at jeg har dårlig tid .Tankene svirrer og jeg tenker mye på om

jeg bør gi ham ultimatum , enten blir det barn ellers flytter jeg ..

Men det er ikke lett , hva gjør jeg om jeg ikke får det svaret/resultatet jeg ønsker ut av det. I min alder blir jo da alternativet kunstig befruktning , og å gå gjennom svangerskapet alene og uten mannen jeg elsker..

ikke lett og vite hva man skal gjøre... uff

[BarniHodet og enihverarmkrok]

det var ikke mange...!

Men det er jo betryggende aa vite at man ikke er alene om samme problemet, og jo mer man har til felles, jo "tryggere" kjennes det.

*Troesteklem til dere alle*

[Ella-83]

Hvis du kan senke "aldersgrensen" litt så kan du jo regne med meg. Jeg er 26. Jeg har jo litt tid igjen biologisk sett, men tålmodigheten og håpet begynner å renne ut. Jeg har ventet i 6 år faktisk. Hadde han ikke gitt meg små forhåpninger underveis, så hadde vi vel ikke vært sammen lenger. Jeg ER faktisk glad for at vi ikke fikk barn da jeg var 20. Vi har endret oss mye begge to og jeg føler jo at vi har mye mer å tilby et barn nå enn da. Likevel så kan jeg gjenkjenne meg i frustrasjonen til de som nå er 20 år og inne på forumet her. Lengselen var like sterk da som nå.

 

Akkurat nå har jeg innfunnet meg med å vente en stund til, men vi har avtalt at han skal gi meg en endelig avklaring til sommeren. Jeg synes at det har vært mye frem og tilbake. Hver gang han har gitt meg en hint så har jeg fått forhåpninger, men så har han snudd helt og jeg har havnet nede i kjelleren igjen. Det orker jeg ikke mer. Det er psykisk utmattende. Vi hadde en stor diskusjon i julen hvor han ønsket tid til å tenke og vi ble enige om frem til sommeren.

 

I mellomtiden popper det opp gravide mager og babyer overalt og da mener jeg seriøst OVERALT. Jeg har to gravide venninner i tillegg til to som har fått. Tre venninner planlegger barn. Et par kompiser av han skal bli far nå i tillegg til broren hans og søstra mi. Han er jo veldig fascinert av alle barna og at han skal bli onkel merker jeg at han synes er stort. Etter en dag i går med besøk av flere barn og gravide så sier han på vei hjem "Ja jeg får vel snart smelle deg på tjukka også vel." Da kom piggene mine ut og jeg sa "Jeg orker ikke at du sier sånn når du ikke mener det." Da sa han igjen "Jamen jeg mener det". Det endte med at vi droppet hele det temaet og jeg holdt på å krasje i en parkert bil (ble litt forfjamset). Vi ble igjen enige om å ta dette til sommeren.

 

 

Sååå slik er det med meg.. Dette ble veldig langt, men det er godt å få det ut!

[mystify]

1977modell her.. Her har kjæresten og jeg et barn hver fra tidligere, men jeg har et veldig ønske om et felles barn en dag.. Kanskje.. Kjæresten er ikke helt klar for det..

[Catth]

heihei!! Jeg er 28 og et halvt sånn omtrent.. har vært rimelig klar for å bli mamma i ca. 2 år nå. vente, vente, vente.. Jeg har innfunnet meg med at jeg må vente litt for at samboer også skal bli klar, og jeg ønsker at han skal være helt klar også. Gleder meg til den dagen Merker forandringer hos ham saaaakte men sikkert, at han blir mer klar. Og nå har jeg til og med slutta på minipillen og akkurat fått min første mens på lenge. Sambo satser på å bruke kondom, men føler meg litt nærmere målet i allfall. Han er 33... gamle karen!! hehe

[Anonym bruker]

Hei hei! Jeg er nettopp fylt 32. Og jeg må si at jeg skjønner godt du etterlyser noen "voksne" her. For ærlig talt, hvor travelt har en 19-24 åring det???

 

Jeg merker selv at jeg er begynt å bli stressa. Har en nydelig hærlig gutt fra tidligere som fyller 10 år. Men jeg og min samboer(har vært sammen i 7 år) har ingen felles og han har heller ingen barn. Men han sier nå han ikke vil!!! Hjeeelp!! Han har alltid tidligere sagt at han vil, men ikke enda.

 

Men så ble jeg gravid i fjor. Var litt uforsiktig, hadde fjerna en spiral og ble gravid veldig fort etter dette. Han fikk først panikk, men så begynte han etter noen uker å glede seg sammen med meg. Men mistet dessverre 13 uker på vei... Og gjett hva han trøstet meg med?? Joda, vi skulle jo prøve på nytt så snart det lot seg gjøre.. Men nå har jeg måttet ordne meg p-piller for han sier at han overhode ikke er DER..... Og han vet ikke om han vil ha barn i det hele tatt. Og han simpeltent elsker alle andre sine barn... Og nå ser jeg barn og gravide overalt, og begynner stresse og føler meg plutselig veldig gammel....

 

[Jumpy]

Hei BarniHodet. Vet ikke om du husker meg, men jeg er en av jentene/damene som var veldig mye inne på dette forumet da det ble startet opp. Jeg er 32 år nå. Sluttet å være på forumet fordi jeg bare ble trist av det etterhvert som det ble klarere og klarere at det ikke var noe baby i sikte for oss uansett hva jeg gjorde.

Vi er strengt tatt ikke så mye lengre i dag heller om man ser på hva min kjære faktisk SIER angående det å få barn. Aldri, eller kanskje, men kan ikke binde seg til noe. Vi har hatt lange alvorlige samtaler om dette med barn, og konstaterer vel egentlig bare at vi står langt unna hverandre uten at noen av oss ønsker å ta konsekvensen av dette i noen som helst retning.

 

Men, nå har det seg slik at jeg har sluttet på pillen. Han har vel alltid gitt klart uttrykk for at det er totalt uaktuelt å ta sjansen på å ha sex uten at jeg går på pillen. Men nå er vi faktisk i den situasjonen at han har akspetert det, og vi bruker kondom. Dessuten har jo sexlivet blitt vanvittig myte bedre.. hehe.. om det er fysiske eller psykiske årsaker til det er jo uvisst. Hadde dessuten så vidt litt sex uten her om dagen (wow!! tenk det).

 

Hvis du husker meg fra tidligere så vet du at han er veldig veldig lite gira på å få barn, så for meg er dette store skritt i rett retning (selv om mange nok vil si at det er naivt). Jeg tenker at vi er på rett vei liksom.

 

Vel, hadde lyst til å skrive noen ord. Tok meg en tur innom og ble glad for å se et kjent nick. Må innrømme at jeg ikke føler meg helt hjemme her blant 19-20 åringer som higer etter baby. De er jo i en helt annen situasjon, i den alderen handler det jo ikke om livsvalg og kanskje valget mellom en partner eller muligheten for barn!! Ja ja, vet vel at jeg kan risikere å terge på meg en del ungjenter her nå

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er glad jeg er en ung "jente" på 24 år, hvor samboeren min endelig er klar! Haha:) Joho! Blir ikke gammel mamma her i gården heldigvis!

 

Lykke til videre "ungjenter";)

 

Hopper over på "li "gravid"! Vi sees!!

[sb77]

Hei.

Meldte meg akkurat inn etter å ha lest det dere skriver. Deilig å ha noen i nesten samme situasjon. Jeg er 31 og har vært klar for barn i flere år. Har en samboer gjennom 1.5 år, som ga meg klarsignal om å slutte på pillen, men etter 4 mnd er han ikke klar allikevel. Dette var en veldig nedtur for meg, så nå sliter forholdet. Jeg var hos legen i dag og hentet nye p-piller. Får vondt inni meg av tanken på å begynne igjen, men vil ikke ha barn med en som ikke er klar heller. Men skal jeg virkelig vente på han og gjøre som han sier? Han sier han aldri kommer til å bli med på å få barn før han er 100% sikker, selvom det er mitt høyeste ønske.

Deilig å få det ut. Har ingen venninner i samme situasjon...

 

Lykke til alle sammen

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Godt aa se at vi er saa mange som kan forstaa hverandre. Oensket om barn kan sikkert vaere det samme uansett alder, men det er garantert noe annet om veier mer for oss som er rundt 30. Saa vi faar holde sammen her!

Jumpy; saa koselig aa "se" deg igjen! -Klart jeg husker deg!! Haaper du har det bra og oensker deg all verdens lykke til!! *klem*!!

sb77; Hjertelig velkommen hit da! Skulle sende personlig melding til deg her i sted, men ser du ikke har aapna profil... Hadde vaert kos aa bli bedre kjent! Det foeles lettende og godt aa finne andre som er i akkurat samme situasjon som en selv og kan forstaa hvordan det foeles. Oensker deg ogsaa masse lykke til!!!

 

[DiddiDaddi]

Jeg har ikke noe her å gjøre lengre, men jeg ventet og ventet og ventet da jeg var i slutten av 20-årene...det var en fryktelig vanskelig periode, og jeg vil bare dele min historie med dere, og ønske alle dere flotte damer lykke lykke til!

 

Min mann sa helt fra vi ble sammen at han ville ha barn, men at vi måtte vente litt til, og litt til osv, og at han ikke var klar. Han var godt oppe i 30-årene, og jeg i slutten av 20-årene, og jeg så aldeles ingen god grunn til å vente! Det var mye krangling, tårer og usikkerhet. Det er vel ingen anbefaling, men jeg satte et ultimatum - barn eller meg! Og min kjære ble faktisk lettet over at jeg bare tok valget for ham...i ettertid har han sagt at han nok aldri hadde blitt klar, han klarte ikke ta det avgjørende skrittet, men at han skjønte det var alvor, jeg kom til å gå fra ham. Så vi gikk rett i babylagingen, og nå har vi to tette nydelige barn Det var hans krav, vi måtte få to tette, han vil bare bli ferdig med småbarnstiden på en gang, og det var jo ikke nei i min munn Jeg har alltid drømt om tre barn, men det må jeg jo selvfølgelig bare slå fra meg, to friske barn er mer enn jeg så for meg for noen år siden.

 

Jeg håper ikke jeg strør salt i noen sår, jeg vil bare dele min historie, og formidle at det er håp Og ikke minst ville jeg ønske dere alle lykke til, håper mennene tar til "fornuft", ønsker dere alt godt Stor klem fra meg

[sb77]

Hei BarniHodet.

Jeg har nesten ikke vært inne her etter da jeg skrev innlegget. Så kos at du ville sende meg en melding. Jeg visste ikke at man kunne åpne og lukke profilen sin... Men nå har jeg åpen profil tror jeg... hehe...

 

Hvordan er din situasjon?

 

Hilsen Anette

[Anonym bruker]

Jeg er 37 år og synes nok at de i 20-årene har et hav med tid foran seg... Dessverre møtte jeg ikke mannen i mitt liv før jeg nærmet meg slutten av dem, og nå tror jeg rett og slett at jeg må gå fra ham før det er altfor sent. Hvordan kan han nekte meg det jeg ønsker meg mest av alt, og samtidig være glad i meg? Det kræsjer liksom i mitt hode :-(

Hadde han nå bare sagt at han ikke ville ha barn fra starten av, så hadde det vært greit. Da hadde jeg ikke giftet meg med ham. Jeg har jo aldri lagt skjul på at jeg ønsker meg (mange) barn.

 

Hilsen gamle meg

[Jumpy]

Hei BariniHodet og alle dere andre som passer under headingen til denne tråden!

 

Det er så stille her inne, er inne på siden stadig vekk i håp om at det har skjedd noe. Men, strengt tatt, kan jo ikke gå å vente på at det skal skje noe når jeg egentlig ikke gjør noe selv heller. Så nå skrive jeg like gjerne noen ord Håper noen blir glad for det.

 

Kan jo gi en liten oppdatering fra min egen leir:

For de som ikke "kjenner meg", så har jeg ventet på sambo i ca 4 år nå. I vinter sluttet jeg omsider med p-pillene, med en kalkulert risiko for at han ikke ville ha mer sex. Det som tvert imot har skjedd er at vi hadde sex med kondom en del måneder, men den siste tiden har han faktisk lagt den på hylla så og si. Kort sagt, det ble tomt for kondomer i skuffa og ingen har kjøpt nye. De siste par syklusene har vi derfor hatt ubeskyttet sex og jeg tror faktsik det ikke har vært så langt unna EL heller (uten at det så langt har ført til noe barnimagen). Noen ganger tar vi det helt ut (for å si det slik) andre ganger er det mer forsiktig. Han er stadig ikke veldig for prøving, men akkurat som en del andre her inne på forumet har opplevd så har altså min også gradvis tatt fler og fler sjanser uten at han eksplisitt setter ord på den sjansen vi faktisk tar. Velger og tro at det er et godt tegn. Og kanskje er det et godt tips for flere her inne. Kanskje trenger gutta at vi tar et valg for dem? Jeg lever stadig med sjansen for at han plutselig ikke tørr å ta sjansen, men det er en stor forbedring.

 

Nå er jeg veldig opptatt av egen syklus, fortsatt ikke helt stabil etter pilleslutt, så EL kan være vanskelig å vite eksakt. Har begynt med temping denne måneden.

 

Ja ja.. kanskje ikke så interessant dette da, men hadde veldig behov for å skrive litt og kanskje blir det litt "liv" her inne også.

 

Kos dere i sommersola, og stå på! Ikke gi opp, det er jo flere eksempler fra forumet her på at det kan gå bra til sist!!!!

 

kos og klem fra Jumpy

[Frøkna vårbarn 2014]

Åh, Jumpy nå ble jeg glad altså! Så flott å høre at det går såpass framover, husker at du var temmelig fortvila for noen år siden (det var forsovet jeg og...). Var omtrent akkurat sånn det var for meg for et år siden. Slutta på pilla i juli og sakte, men sikkert tok vi flere og flere sjanser og hadde ubeskytta når jeg ikke hadde el, og kondom/hoppe av i svingen når jeg trodde jeg hadde el, før han plutselig fikk det for seg at han var klar!

 

Noen ganger når jeg er her inne og leser får jeg nesten dårlig samvittighet for at jeg sitter her med 9 uker til termin og en mann som er mer enn klar for å bli pappa, mens andre fortsatt sliter med deres mannfolk...

 

Jeg tror nok gutta trenger at vi tar et valg, men ikke et sånt valg som noen her inne tar, dvs bli gravide uten at mannen er med på det. Mer sånn - nå slutter jeg på pilla - nå er det DITT ansvar med prevansjon.

 

Håper jeg kan komme inn hit om en ikke så lang stund og lese "Jumpy - GRAVID!" he he. Og BarniHodet GRAVID!...

[Ella-83]

Godt å høre Jumpy. Jeg har jo hørt om flere som med hell har valgt denne fremgangsmåten. Det er jo ikke akkurat drømmen, men hvis det fungerer, så må man nesten bare gå den veien hvis det skal skje noe.

Jeg har planer om å gjøre det samme nå dersom ikke han frivillig sier at han ønsker babylaging innen en uke. Jeg forteller klart og tydelig at jeg slutter på pillen. Dersom han ikke vil ha barn, så får han droppe sex. Jeg føler meg skikkelig drittsekk som presser på slik, men jeg har da rettigheter jeg også. Hvor lenge skal jeg tålerere denne vinglingen hans? Her svinger det fra plutselige kommentarer som "Hvis vi får en jente så skal hun hete xxx" til "Jamen jeg har jo barn jeg.". En ting skal være sagt og det er at de siste gangene jeg har hatt mine utbrudd, så har han sagt at han ikke sier at han ikke vil ha barn med meg. Hvor lenge skal jeg liksom finne meg i dette? Vente og være snill jente? Nei, skal det skje noe, så må man ta handlingen i egne hender. For all del, så mener jeg ikke at man skal lure partneren. Man MÅ være klar og tydelig i forhold til hva som skjer. Men gutta trenger kanskje et lite dytt!?

 

Jeg planlegger å gi min et dytt innen en uke. Skal bare på et strategisk besøk hos et par som venter sitt første barn først. Sambo skal bli onkel og synes at det er stort. Håper det vekker følelsene hos han slik at han blir klar for å bli dyttet. ;-)

Såå må jeg bare ha guts til å dytte da...

 

Det ser jo ut til å gå riktig vei for deg da Jumpy. Får håpe det klaffer snart.

 

Jeg synes forresten også det er veldig lite aktivitet her. Føler meg litt ensom. Det er nok flere lesere enn skrivere tenker jeg.

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Hei igjen alle sammen!

Saa godt aa hoere der er fremskritt rundt omkring! Om de er smaa, saa gaar de da uansett i riktig retning!

Her er det "stille som i graven". Det skjer absolutt null og niks. Men jeg kan jo oppdatere litt for dem som ikke kjenner meg jeg ogsaa da. Jeg kan ikke si akkurat hvor mange aar jeg har venta paa mannen min, men vi har vaert sammen i 10 aar... Saa mange av de hvertfall. Har ikke gaatt paa pilla siden 2003-4 (husker ikke helt) men har kun hoppa av i svingen siden da. (Hadde en kondom preiode som ikke varte saerlig lenge.) Vi har jo risikert mye baade med bruk av en saa daarlig metode og med at vi ike har brydd oss om sikre perioder. Utrolig rart, egentlig, at han skal vaere saa i mot aa faa barn men samtidig saa uansvarlig i prevansjon... Men ingenting har noen gang skjedd, og etter saa mange aar er jeg graadig bekymra for at noe skal vaere i veien. Men... Kan ikke vite det foer vi er skikkelig i gang uansett, saa her sitter man og venter.

Er fint lite innom her naa i det siste, for jeg har omtrent gitt opp hele greia. Det er som en slags kronisk smerte man bare maa laere aa leve med og godta.

Koselig glad melding, ja? Hurra-hei-og-hopp...

Lykke til til dere alle sammen da! Det er supert aa faa oppdateringer og se det hvertfall ordner seg for andre!

[Sesilia]

Heisann...

Så trist at du nesten har gitt opp... Kjenner til det der med kronisk smerte, ja... Er ikke sikker på om man må leve med det og godta det? Eller sette ned en fot? En ting er sikkert, jeg skjønner de som bryter med mannen for å få drømmen oppfylt, men jeg er gift og elsker mannen min så det er liksom ikke bare å flytte... Så jeg har enda litt håp, har satt en deadline på at vi skal snakke ordentlig om det nå i sommer, men jeg skjønner at etter så mange år så blir håpet lite...

Håper det ordner seg for DEG også!!! Og for meg, at ikke svaret hans blir nei...

Lykke til du også!

*klem*

[Sesilia]

Forresten godt å lese at ting har ordna seg for flere her inne etter at dama slutta på prevansjon, og at mannen etterhvert har klart å gi slipp på prevansjonen han også!! Det er oppmuntrende, skal ta ut spiralen min snart...

 

Litt om meg: hører egentlig ikke hjemme under denne tråden, men ble ung mamma veldig uventa da jeg var 20, så nå er jeg 24 og ønsker virkelig sterkt søsken, mens mannen min egentlig vil ha enebarn... Noe jeg er fullstendig imot... Sånn er det!

[ravnejenta]

Jeg er ikke helt 30 ennå men nærmer meg, blir 27 i høst.Jeg er barnløs og bor sammen med en mann som er en del eldre enn meg. Han vil ikke ha barn- noensinne. Dette sårer meg veldig, men tviler egentlig på at han vil skifte mening.

Er egentlig her for å lese om andres erfaringer med dette, og kanskje utveksle litt synspunkter og råd og støtte med andre i en lignende situasjon.

Jeg er ikke helt babygal ennå, men vet at jeg vil bli det. Så om noen år må jeg nok ta et valg- bli hos vriompeisen uten barn eller dumpe han til fordel for kanskje ingenting, kanskje både barn og mann.

 

Det høres sikkert ut som jeg ikke er glad i kjæresten min men det er jeg, elsker ham faktisk, og var ganske bestemt på å ikke få barn helt til jeg møtte han. Desto mer sårende at han ikke har samme "åpenbaring".

 

Men jeg finner en del trøst i å lese andres solskinnshistorier her inne, det virker jo som om mange får det slik de ønsker. Jeg håper det går bar med dere som har svart her.

 

Jeg lurer på en ting: hvem av dere ville gått fra mannen deres hvis han sa klart fra at det ikke ble noen barn, aldri noensinne?

[Anonym bruker]

Jeg er 27 år og føler absolutt at tiden er inne.!!

 

Mvh

Superfortvila

[Tingenes Herre]

Jeg er 30. Samboer. Vært klar for barn i flere år.

[zassy☆]

jeg er 27 og havner da såvidt med i denne ”gamlisgruppen” for min del virker det som kjæresten vil at jeg skal ta ”styringa”, han sier hele tiden at han vil ha barn men ikke enda, på den andre siden så sa han en gang at han bare vil det skal skje en gang liksom! men hallo, slike ting ”skjer” ikke av seg selv...særlig når han er så dyktig på å hoppe av i svingen.... Blir det opp til ham tror jeg aldri han blir klar nok til å ta en avgjørelse om å begynne å prøve. Jeg har ikke mast så veldig mye, for jeg ønsket ikke å få barn i begynnelsen av tjueårene. Men nå tikker det stadig mot 30 og jeg kunne gjerne tenkt meg den første før den tid. Føler meg såå klar nå, håper så gjerne at han også vil snart,vil jo at dette er noe begge skal ønske seg og glede seg til! Hvor er de gutta som VIL ha barn og som ikke er oppsatt på å vente??

 

Lykke til videre alle sammen!