Gruer meg til å fortelle det...

[vilja80]

Jeg var på utskrapning i går, da skulle jeg ha vært 13 uker, men fosteret døde i uke 8. Jeg er student, og siden vi skulle velge praksisplass for neste semester, måtte jeg gi beskjed til skolen og klassen at jeg kom til å ta permisjon fra høsten av. Nå er jeg nødt til å fortelle alle at det endte i en MA. Har fortalt det til den nærmeste familien, og bare det var forferdelig tungt. Skulle så gjerne ønske at ingen visste det...Jeg knekker nesten sammen hver gang jeg bare tenker på at jeg må fortelle det. Ikke kan jeg være mer borte heller, da får jeg ikke godkjent semesteret, selv ikke med sykemelding...

 

Huff, dette ble sikkert langt og rotete, måtte bare lufte meg litt...

[Ugla er mamma!]

Hei!

 

Jeg måtte også fortelle til flere på jobb, enn det jeg egentlig hadde lyst til pga tilretteleging.

 

Det jeg gjorde var at jeg snakket med sjefen min, og ba henne fortelle alle andre. samt å fortelle dem hvordan jeg ønsket de skulle forholde seg til meg.

 

Det er litt greit å vite at jeg slipper fortelle historien "ørten" ganger, og at de har fått en pekepinn på hvordan jeg vil at de forholder seg.

I mitt vedkommende ønsker jeg ikke at de spør, jeg vil ikke ha medlidende blikk og overdrevent med klemmer. Jeg vet at de synes det er vondt, men jeg vil snakke med de jeg vil snakke med, og når jeg er klar.

Det hadde jo evt gått at du kontaktet en i klassen/på skolen og spør om de kunne gjort dette for deg.

 

Lykke til!

[J -76]

Jeg mistet i uke 11 og hadde også fortalt jobben. Jeg grudde meg skikkelig, men gjorde som ugla: ba sjefen informere. Jeg synes kollegaene møtte meg bra og det var etterhvert godt å komme i gang med livet igjen. Vondt dette her... Stor klem

[lille frø, mor til to]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Selv var jeg lykkelig gravid i uke 13. Trodde jeg. Jeg fortalte det på jobben og venner. Var sikker på at nå kom alt til å gå bra, side jeg var så langt på vei. Så feil kunne jeg ta. Det viste seg at fosteret hadde dødd ved 9 ukers alderen. Måtte fortelle det til alle etterpå. Skikkelig kjedelig.

Nå er jeg gravid igjen, men denne gangen er det vår lille hemmelighet. Ingen skal få vite det før jeg er 16 uker på vei.

 

Trøsteklem til deg og lykke videre!

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det. Ikke noe særlig å måtte fortelle!

Jeg var i en litt spesiell situasjon jobbmessig jeg.. Jobber på en fødeavd. Var 2 leger, en jordmor og en sekretær som visste jeg var gravid.Det var helt greit. Hadde ikke tenkt til å si noe til noen andre før jeg var passert 12 uker. Kom bare til uke 9...

Da det gikk galt fikk jeg først prøve Cytotec og jeg slapp at noen særlig flere fikk vite det.. men da det ble utskrapning, ja da.. da tror jeg de fleste har fått det med seg. Kjenner jo litt til de som jobber både på operasjon og oppvåkninga og.. og portørene som trillet sengen..

Føler jo at jeg ikke har igjen noe privatliv i det hele tatt egentlig. *sukk*

(vil bare påpeke at ingen har brutt taushetsplikt og alle har bare vært snille)

 

 

[vilja80]

Skulle gjerne ha fått noen til å gjøre det for meg, eneste problem er at vi for tiden aldri er sammen hele klassen, men jobber i smågrupper. Dermed er eneste måten å nå alle på via fellesmail, noe jeg er lite lysten på...Ja, ja, må vel bare komme meg gjennom dette og.

 

Anonym: Huff, det måtte være en veldig vanskelig situasjon å være i!

 

Klem fra meg og lykke til videre alle sammen!

[dinadina]

Trist å høre at du har mistet :-(

 

Jeg mistet i uke 13, og pga turnuser og lignende for 2009 hadde jeg fortalte sjefene mine om graviditeten. Familien visste ingenting. Da det ble oppdaget at jeg hadde mistet, fortalte jeg det til sjefene - og da hadde jeg ingen planer om å fortelle kollegaene mine det. Men, etter hvert innså jeg at jeg var så fysisk og psykisk preget av det, at det var viktig for meg at de nærmeste visste. Så, da sendte jeg en mail til de kollegaene det gjaldt - slik at jeg skulle slippe disse samtalene ansikt-til-ansikt. Jeg opplevde det som en veldig riktig måte å gjøre det på for meg, og da jeg kom tilbake på jobb gikk det veldig greit.

 

Lykke til!

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Uff - jeg skjønner deg veldig godt!!!

Jeg var 12 uker på vei og ante fred og ingen fare - en ekstra UL for å avdekke tvillinger eller ikke i uke 12 fant sted og der fant man to døde embryoer som hadde dødd i uke 6. Ingen smerter, ingen blødninger, hadde ekstrem svangerskapskvalme og kastet opp helt til dagen jeg ble operert (fikk utskraping).

 

Hadde etter første jordmor-time i uke 11 annonsert til både øvrig familie/venner og kollegaer/jobben at jeg var 3 mnd på vei =)

 

Det var kjempetøft å måtte fortelle at det hadde gått galt - men nå 17 dager senere går det kjempefint. Gråt veldig mye den første uken, blanding av både sorg og hormoner, men det går seg til. Synes det går litt bedre for hver dag...

 

Blir vi gravide igjen kommer jeg ikke til å si noe før jeg er nærmere 16 uker på vei eller etter den ordinære UL i uke 18 hvis jeg greier å holde det skult da selvfølgelig.

 

Ville bare uttrykke min dypeste medfølelse og jeg håper det går bra med deg. Ønsker deg også lykke, lykke til med videre studier og at du får en ny spire når du er klar for det!!

 

Mange trøsteklemmer fra