Noen her som har barn med AUTISME?

[Anonym bruker]

Hvilke symptomer gjorde at utredning ble igangsatt? Når skjedde dette? Og når fikk dere diagnosen?

 

Lærer ba oss tenke i de baner.

[Joikaboll@]

Jeg mistenkte fra fødselen av at noe var galt, det tok meg 2 mnd å komme på autisme. Jeg gikk videre med dette og ni mnd gammel startet utredning. Diagnosen fikk har 3 år gammel.

 

Noen symptomer:

-ingen/lite/dårlig blikk kontakt

-liker ikke nærkontakt

-vifting med hender

-raserianfall

-selvskading

-dårlig språk

-sein utvikling

-sær i matveien

-liker ikke folk rund seg

-trives best aleine

 

Dette var noe av det jeg reagerte på. Legger ved en link, som kan være verdt en titt.

 

http://www.autismeforeningen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=19:hva-er-autisme&catid=25:autisme&Itemid=161

[2 gutter og ei lita jente:)]

Vår sønn har det. Hadde normal utvikling, var veldig tidlig ut motorisk, utvilklet språk, hadde begynt å sette sammen ord til setninger da alt plutselig stoppet. Først trodde vi å legen at han hadde mistet hørselen, men etter flere tester viste det seg at den var helt iorden.

Nå ca 2 år senere har han nesten ikke språk, mest babling. Han blir 4 år nå ganske snart og fikk diagnosen gjennomgripende utviklings forstyrelse i oktober.

[Anonym bruker]

Vi ble klar over at noe ikke stemte helt før han fylte to år. Han var veldig usikker på nye mennesker og nye situasjoner veldig lenge, lenger enn vanlige barn,

dårlig blikkkontakt, hadde knapt språk da han var rundt 2år, virket ofte som om han var i sin egen verden, han hadde mye hånd og fingermannerisme (vifter hendene og fingrene foran ansiktet),vi fant ut først etter diagnosen at det heter mannerisme.

Han virket også som om han ikke hørte så godt, men etter å ha testet hørselen vet vi at han ignorerte oss fordi han ikke alltid forsto hva vi sa.

 

Barnehagen så det sammen som vi så da han begynte i barnehage da han var rundt 3 år, og dermed var ballen i gang. Veien var lang da, vi fikk vite først da han var 4 at vi måtte til fastlegen for å få han til å henvise oss til BUP for utredning. Vi fikk diagnosen ca. en måned før han fylte 5. Gikk jo rimelig kjapt etter at vi var hos fastlegen, til tross for at det var venteliste.

[Anonym bruker]

Glemte å nevne at han også trakk seg unna når det var mange mennesker rundt han og at han ikke fikk noen venner, han sprang snarere vekk når noen unger kom bort og ville leke med han. Han ble også veldig opprørt når noe ikke gikk som han ville og han var veldig sær i kosten.

[Mandalas]

Vi fikk diagnosen ved fem år, da var det vi foreldre som tok kontakt med bup. Bhg hadde ikke sett noe spesielt med sønnen og gjør det vel egentlig fortsatt ikke.

 

Det vi reagerte på var egentlig mye forskjellig, men samtidig tok det jo mange år før vi så helheten av alle problemene.. Men altså, da vi først forsto at noe var annerledes med ham, ved fem års alder reagerte vi på følgende:

 

* Kledde aldrig av eller på seg selv

* Fikk ofte sinnesutbrudd uten at vi forsto hvorfor

* Svarte sjelden eller aldri på spm fra andre og fortalte aldri om hva han hadde gjort.

* Vanskelig å få øyekontakt og virket ofte som han ikke hørte (på) oss

* Vanskelig ved overganger, som feks å dra til bhg, å gå ut å leke i helgene etc

* Null tidsbegrep

* Perceptuelle forstyrrelser, som sterk luktesans, vil ikke bli tatt på

 

Dette var de hovedsaklige tingene vi reagerte på, men det fantes mange flere "småsaker". Jeg hadde aldri trodd at han skulle ha autisme!! Autisme for meg var noe mye "verre". Jeg klarte ikke se for meg at man kunne være så normal og ha autisme..

[Anna med nr. 3 i magen :)]

Hei!

Vi är precis i starten av en utredning av vår son (har alltså ingen diagnos). Han är 8 månader, men jag har kännt från starten att något har varit annorlunda (jag har tänkt autism sedan han var 2 månader). Vi har en "normal" dotter på 4 år.

När vår son var 3 månader så menade man på helsestasjonen att de inte fick ögonkontakt med honom...och det fick inte vi heller. Efter det har vi varit hos barnspecialist 2 gånger, men hon vill vänta med vidare undersökelser till han är 16 månader. Därför ringde vi själva upp sjukhuset och maste oss till att få träffa psykolog på barnhabiliteringen. Han höll med oss om att hans blickkontakt var väldigt onormal, och frågade ut oss noggrant om vår son. Han vill träffa oss igen när sonen är 12 månader och eventuellt då börja med ordentlig utredning. Tills dess vill han att vi ska filma sonen och att det ska analyseras av specialist.

 

Vi har pendlat upp och ner, ena dagen har det varit svart, den andra har vi tänkt att "kanske kanske" kommer han igång snart, men vi försöker också acceptera att det kanske inte blir bättre med vår son.

 

Jag söker andra i samma situation, tänker att det måste bli bättre av att ha någon att utbyta tankar med osv. Det är så mycket skrämmande inför framtiden, behandling, ev. diet osv....

 

Lycka till

[ღ ♂ + ♀ ღ +2!]

Hei, Anna75

 

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver om gutten din. Vi har ei datter på 15 mnd som er under utredning nå. Vi har heller ingen diagnose enda. Hun har en frisk og rask storebror på litt over tre år

 

Vi begynte vel å reagere på blikkontakten og generell kontakt med henne etter noen mnd. På 6 mnd-kontroll på helsestasjonen ga vi beskjed om at vi var bekymret pga av liten og kortvarig blikkontakt og at hun var litt treig motorisk. Der ba de oss se det an (kjempebra svar...). På neste kontroll ved 8-9 mnd var det heldigvis noen som tok oss alvorlig, og henviste oss til videre undersøkelser. Fikk også snakke med lege, barnepsykolog og fysioterapeut på helsestasjonen samme dagen. Fysio mente det kunne være hørsel, legen mente syn, mens psykologen tenkte noe innen autisme.

 

Etter dette har det egentlig gått slag i slag. Vi har vært til MR, testa syn, hørsel, tatt eeg, blodprøver, urinprøver osv osv. Venter svar på blodprøve i disse dager. Venter også på innkallelse til søvn-eeg, da vi tenker mer og mer at det kan være epileptisk aktivitet som forstyrrer forståelsen hennes. Hun kan ha noe som ligner på bortfall, men på vanlig eeg viste det ikke noe veldig unormalt. Men både vi og flere fagfolk mener som sagt at det er verdt å undersøke. Vi skal også å sjekke synet mer, da hun sjeler ganske mye, mye mer enn da vi sist var til øyelege.

 

Tulla vår går fulltid i barnehage, der hun har fått invilget 10 timer spes.ped og egen assistent. Vi har trent på blikkontakt og stimuli av sanser nå siden hun var 8 mnd. Og det hjelper Blikkontakten er såpass bra nå at legen på Trondsletten utelukka at det dreier seg om autisme, til det var kontakten for bra. Jippi

 

Motorisk er hun på vei til å lære seg å krype. Hun setter seg opp og står og gynger på alle fire, men får ikke flytta hendene og føttene som hun skal. Men tror ikke det er veldig lenge til Og da åpner det seg en helt ny verden for henne Vi trener veldig mye på å trigge utforskertrangen hennes, da hun kan være litt "i sin egen verden" innimellom. Hun begynte ikke å interessere seg for leker før hun var 10-11 mnd.

 

Dagene her kan også være ganske svart innimellom, særlig jeg som mor knekker sammen titt og ofte og føler at livet er så ufattelig urettferdig. Men plutselig kan det snu og du finner motivasjon til virkelig å jobbe. For oss er det det dagene går ut på, å legge til rette og trene opp så forutsetningene hennes er best mulig for å klare å utvikle seg tilnærmet normalt. Hvordan fremtiden blir, vet vi ikke. Men vi skal hvertfall ikke tenke tilbake på at vi kunne gjort mer. Nå høres jeg veldig positiv ut, men det føler jeg meg egentlig ikke. Det er så utrolig mange bekymringer foreldre til friske barn slipper å gå og bære på, og det føles så urettferdig rett og slett. Men jeg prøver å være mer positiv enn negativ Det høres kanskje ut som en klisje, men det at det er mine drømmer og forventninger til barnet mitt som må justeres, er veldig sant. Hun vet jo ikke om noe annet. Men et tap av en drøm er likevel et tungt tap.

 

Hvordan er sønnen deres motorisk? Jeg ville ha mast meg til utredning så fort som mulig for deres del jeg, jo tidligere jo bedre. Det er masse trening dere kan begynne med nå! Men vi har selv vært borti endel sære fagfolk, så jeg vet hvordan det kan være. Første legen vi snakka med på sykehuset da tulla var 8 mnd sa rett ut idet hun møtte oss og hadde sett på snuppa i 5 min, at det dreide seg om hjerneskade som aldri kom til å bli bra. (....) Hva er det å si etter 5 min?

 

Vil anbefale å melde deg inn i foreldrehjelpen.com, forum for foreldre til anderledesbarn.

 

Masse lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Anna med nr. 3 i magen skrev (På 18.10.2009 den 19.12):

Hei!

Vi är precis i starten av en utredning av vår son (har alltså ingen diagnos). Han är 8 månader, men jag har kännt från starten att något har varit annorlunda (jag har tänkt autism sedan han var 2 månader). Vi har en "normal" dotter på 4 år.

När vår son var 3 månader så menade man på helsestasjonen att de inte fick ögonkontakt med honom...och det fick inte vi heller. Efter det har vi varit hos barnspecialist 2 gånger, men hon vill vänta med vidare undersökelser till han är 16 månader. Därför ringde vi själva upp sjukhuset och maste oss till att få träffa psykolog på barnhabiliteringen. Han höll med oss om att hans blickkontakt var väldigt onormal, och frågade ut oss noggrant om vår son. Han vill träffa oss igen när sonen är 12 månader och eventuellt då börja med ordentlig utredning. Tills dess vill han att vi ska filma sonen och att det ska analyseras av specialist.

 

Vi har pendlat upp och ner, ena dagen har det varit svart, den andra har vi tänkt att "kanske kanske" kommer han igång snart, men vi försöker också acceptera att det kanske inte blir bättre med vår son.

 

Jag söker andra i samma situation, tänker att det måste bli bättre av att ha någon att utbyta tankar med osv. Det är så mycket skrämmande inför framtiden, behandling, ev. diet osv....

 

Lycka till

Hei, dette er en skikkelig long shot, men jeg skulle gjerne hørt hvordan det gikk md ditt barn. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller og ser at dette innlegget ble skrevet i 2009. Hadde vært interessant å høre åssen det har gått med dere.

Anonymkode: 52d79...681

[Anonym bruker]

Får håpe ts svarer, men ikke engang sikkert hun er her lenger. Jeg har selv asperger og det var ingenting oppløftende å lese i linken som noen la ved lenger opp. Diagnosen jeg har er uønsket blandt alle og noe samfunnet vil ta vekk og jeg er enig. Det kommer aldri til å skje at samfunnet forandrer seg for oss. Vi er feilskapt og jeg skal selv aldri få barn pga jeg er redd for at barnet skal arve det og bli hate meg hele livet sitt for å ha fått det.
Det er liksom ikke status nok, ingenting kult ved det, det er bare noe man sørger over at man eller noen i familien har. 

Anonymkode: 37d75...38d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Får håpe ts svarer, men ikke engang sikkert hun er her lenger. Jeg har selv asperger og det var ingenting oppløftende å lese i linken som noen la ved lenger opp. Diagnosen jeg har er uønsket blandt alle og noe samfunnet vil ta vekk og jeg er enig. Det kommer aldri til å skje at samfunnet forandrer seg for oss. Vi er feilskapt og jeg skal selv aldri få barn pga jeg er redd for at barnet skal arve det og bli hate meg hele livet sitt for å ha fått det.
Det er liksom ikke status nok, ingenting kult ved det, det er bare noe man sørger over at man eller noen i familien har. 

Anonymkode: 37d75...38d

Unnskyld meg,  men hva har status med diagnose å gjøre? Er det mer status med autisme? Er det en konkurranse i å være kul? Beklager om jeg tråkker deg på tærne, jeg har selv en datter med autisme og har aldri tenkt i de baner du gjør. Asperger vil de fjerne, men det har da ingenting å gjøre med du skriver å gjøre. 

Anonymkode: 4998a...91e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Unnskyld meg,  men hva har status med diagnose å gjøre? Er det mer status med autisme? Er det en konkurranse i å være kul? Beklager om jeg tråkker deg på tærne, jeg har selv en datter med autisme og har aldri tenkt i de baner du gjør. Asperger vil de fjerne, men det har da ingenting å gjøre med du skriver å gjøre. 

Anonymkode: 4998a...91e

Asperger er vel fjernet som diagnose. Men det jeg mente var at det er uønsket å få et barn med det og det er uønsket fra individet selv. Med status så mente jeg at det er sett ned på å ha autisme. Alt ved oss er feil. Foreldre prøver å forsvare det med at det er en gave, en spesiell styrke og at nærmest de som ikke får barn med denne diagnosen går glipp av mye bra. forsvanrsmekanisme alt sammen. Det er et tap på alle måter å få diagnosen. Ikke på papiret, men å være født som det. Med ikke kult nok mente jeg at man lever fort et ensomt og kjedelig liv. ingen synes man er interessant, man vil selv passe inn men får det liksom ikke helt til. så må du liksom bare godta nederlaget da, du er født slik og du skal dø slik

Anonymkode: 37d75...38d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Asperger er vel fjernet som diagnose. Men det jeg mente var at det er uønsket å få et barn med det og det er uønsket fra individet selv. Med status så mente jeg at det er sett ned på å ha autisme. Alt ved oss er feil. Foreldre prøver å forsvare det med at det er en gave, en spesiell styrke og at nærmest de som ikke får barn med denne diagnosen går glipp av mye bra. forsvanrsmekanisme alt sammen. Det er et tap på alle måter å få diagnosen. Ikke på papiret, men å være født som det. Med ikke kult nok mente jeg at man lever fort et ensomt og kjedelig liv. ingen synes man er interessant, man vil selv passe inn men får det liksom ikke helt til. så må du liksom bare godta nederlaget da, du er født slik og du skal dø slik

Anonymkode: 37d75...38d

Ok, da skjønner jeg.  Og det du skriver er dessverre sant. Jeg har ikke sett på autismen som en gave. Jeg har mislikt det sterkt fordi jeg ser hva det gjør med datteren min. Hvor mange ganger hun har blitt avvist. Det er skikkelig vondt. Jeg har noen venninner som er flinke til å se hennes gode egenskaper og som gir meg kred for jobben jeg gjør. Men det kveler jo ikke bekymringen jeg har for fremtiden.  

Anonymkode: 4998a...91e

[Anonym bruker]

Hvorfor kommenterer dere på en tråd fra 2009???

Anonymkode: 74162...dc6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor kommenterer dere på en tråd fra 2009???

Anonymkode: 74162...dc6

Bare fordi du skal ha noe å spørre om vel. ...681 forklarer det i innlegget sitt.

Anonymkode: 4998a...91e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Ok, da skjønner jeg.  Og det du skriver er dessverre sant. Jeg har ikke sett på autismen som en gave. Jeg har mislikt det sterkt fordi jeg ser hva det gjør med datteren min. Hvor mange ganger hun har blitt avvist. Det er skikkelig vondt. Jeg har noen venninner som er flinke til å se hennes gode egenskaper og som gir meg kred for jobben jeg gjør. Men det kveler jo ikke bekymringen jeg har for fremtiden.  

Anonymkode: 4998a...91e

Så din datter har det? Hvor gammel er hun? Alder kan ha noe å si for hvordan diagnosen påvirker. Jeg fikk diagnosen først i voksen alder så jeg har gått udiagnotisert hele livet. Jeg tenkte egentlig bare at jeg var tillært å være og tenke som jeg gjør. Jeg har vært i jobb og jeg har hatt venner. Når jeg var barn hadde jeg mye følelse av at ting var overgrep. Husker en gang vi skulle kle oss ut på skolen. Jeg ville IKKE, men jeg ble tvunget inn i en klovnekostyme. Den dagen var så lang og jeg husker de voksne som helt ville. Vi skulle bli tatt bilde av, "smil litt da" "gjør sånn" Og jeg husker jeg følte de voksne ble litt som barn på for mye sukker. Hva var greia? Det var bare et stygt kostyme, som jeg ble tvunget inn i! 
Jeg husker jeg ville passe inn med de andre, men fikk det liksom ikke til fordi jeg kjedet egnetlig vettet av meg sammen med dem. 
Gledet meg til videregeånde men fikk nye mobbere. Jeg kan se det fra deres også nå. Jeg gjorde nok en del ting som kunne irritere andre. Som å bare stille meg opp og se på dem, eller virke fraværende. 

Opplevde somregel å bli stengt ute alle nye steder jeg kom. ikke av alle men det var alltid noen som gjorde det.
Når dette forfølger en alle år så gjør det jo noe med selvbildet. 
I voksen alder kom jeg meg i jobb likevel, selv om det kanskje ikke var det mest attraktive for min alder. Jobben ga meg mye sosial trening. Men etter hvert, likevel så klarte jeg å få noe negativt med det og. Kanskje sjefen innerst inne lo av meg, kanskje jeg virket naiv og dum som bare sa ja til å ta alle ekstra vakter. Lett å be fordi jeg aldri hadde andre planer?
Jeg fikk jo til at det var noe aspergers ved dette og. 
Men det hjalp meg med sosial trening.

Nå er jeg mer der at jeg går i terapi og tester ut medisiner. jeg vil kjenne andre sider med meg. Har aldri følt at å støtte seg på piller har vært en særlig sunn innstilling, men det fått frem andre trekk ved meg. Har adhd i tillegg da. dessverre så kan faktisk adhd medisiner forsterke enkelte autistiske trekk. det er helsikkes irrerende alt sammen.
Jeg tør ikke engang å lese særlig om asperger på nett for det er ikke oppløftende noe av det.
Det er bare slik "Å (over)leve med asperger" "Tabu å være sammen med en med asperger" "Personer med asperger møter utfordringer på alle områder i livet" "skolen må tilrettelegge mer" "vi skjønte at noe var galt da hun var 3 år" 

Jeg sitter selv og beundrer psykopater. Jeg vil heller være psykopat enn å ha asperger. En psykopat kommer seg i det minste frem i livet, er fryktet av andre. Jeg sitter her med denne tamme autismediagnosen.

Jeg vil nesten heller ha kreft enn aspergers, for det kan du bli frisk fra. Aspergers følger deg hele livet.

Jeg vil heller ha psykose enn asperger. Du kan finne riktig medisin.

Jeg kunne akseptert min adhd, men aspergersen sitter på tilhengeren som en ekstra tung sten. Og den forstyrrer effekten av adhd medisinene. F.eks ved at jeg blir  enda mer følsom for støy og rot.

Statistikk er farlig lesestoff for meg, for når det står at "forskning har vist at ..." så tror jeg at det er slik. Så da innstiller jeg meg på det. Diagnosen min har blitt verre etter jeg fikk den bekreftet. Jeg begynte vel underbevisst å lete etter trekk fra diagosen nå som jeg vet at jeg har den. Jeg har faktisk fått flere problemer etter oppfyllt diagnose.

Kanskje finnes det folk som kunne fått diagnosen men som ikke har orket å ta steget, fordi de ikke føler de har problemer nok. Jeg har faktisk et par bekjente som jeg tror kan oppfylle til diagnosen. Det har alltid vært noe annerledes med dem, men på en positiv måte. Ekstremt flinke i språk, høres jo ut som de er fra landet de kan språket. Ekstremt flinke i sin jobb. Naturlig morsomme uten å være irriterende. Om de egentlig har as vet jeg ikke, men jeg finner ikke noe annet de ligner på.

Får håpe din datter vil få et fint liv. Kan kanskje være verdt å teste ut diverse medisiner om dette ikke er gjort. Isåfall om hun blir voksen og fremdeles er misfornøyd med livet. Kanskje hun kan ha ADD i tillegg? Det var han som utredet meg for asperger som anbefalte meg å sjekke meg for adhd i tillegg fordi jeg hadde trekk, nettopp fordi medisiner kunne hjelpe.
Noen med asperger blir behandlet med Ritalin eller Elvanse og får grei effekt. SSRI kan være vedt forsøk og antipsykotika brukes mot irritasjon i forbindelse med autisme. men sistnevnte medisin skal man ikke bruke ukritisk

Anonymkode: 37d75...38d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Så din datter har det? Hvor gammel er hun? Alder kan ha noe å si for hvordan diagnosen påvirker. Jeg fikk diagnosen først i voksen alder så jeg har gått udiagnotisert hele livet. Jeg tenkte egentlig bare at jeg var tillært å være og tenke som jeg gjør. Jeg har vært i jobb og jeg har hatt venner. Når jeg var barn hadde jeg mye følelse av at ting var overgrep. Husker en gang vi skulle kle oss ut på skolen. Jeg ville IKKE, men jeg ble tvunget inn i en klovnekostyme. Den dagen var så lang og jeg husker de voksne som helt ville. Vi skulle bli tatt bilde av, "smil litt da" "gjør sånn" Og jeg husker jeg følte de voksne ble litt som barn på for mye sukker. Hva var greia? Det var bare et stygt kostyme, som jeg ble tvunget inn i! 
Jeg husker jeg ville passe inn med de andre, men fikk det liksom ikke til fordi jeg kjedet egnetlig vettet av meg sammen med dem. 
Gledet meg til videregeånde men fikk nye mobbere. Jeg kan se det fra deres også nå. Jeg gjorde nok en del ting som kunne irritere andre. Som å bare stille meg opp og se på dem, eller virke fraværende. 

Opplevde somregel å bli stengt ute alle nye steder jeg kom. ikke av alle men det var alltid noen som gjorde det.
Når dette forfølger en alle år så gjør det jo noe med selvbildet. 
I voksen alder kom jeg meg i jobb likevel, selv om det kanskje ikke var det mest attraktive for min alder. Jobben ga meg mye sosial trening. Men etter hvert, likevel så klarte jeg å få noe negativt med det og. Kanskje sjefen innerst inne lo av meg, kanskje jeg virket naiv og dum som bare sa ja til å ta alle ekstra vakter. Lett å be fordi jeg aldri hadde andre planer?
Jeg fikk jo til at det var noe aspergers ved dette og. 
Men det hjalp meg med sosial trening.

Nå er jeg mer der at jeg går i terapi og tester ut medisiner. jeg vil kjenne andre sider med meg. Har aldri følt at å støtte seg på piller har vært en særlig sunn innstilling, men det fått frem andre trekk ved meg. Har adhd i tillegg da. dessverre så kan faktisk adhd medisiner forsterke enkelte autistiske trekk. det er helsikkes irrerende alt sammen.
Jeg tør ikke engang å lese særlig om asperger på nett for det er ikke oppløftende noe av det.
Det er bare slik "Å (over)leve med asperger" "Tabu å være sammen med en med asperger" "Personer med asperger møter utfordringer på alle områder i livet" "skolen må tilrettelegge mer" "vi skjønte at noe var galt da hun var 3 år" 

Jeg sitter selv og beundrer psykopater. Jeg vil heller være psykopat enn å ha asperger. En psykopat kommer seg i det minste frem i livet, er fryktet av andre. Jeg sitter her med denne tamme autismediagnosen.

Jeg vil nesten heller ha kreft enn aspergers, for det kan du bli frisk fra. Aspergers følger deg hele livet.

Jeg vil heller ha psykose enn asperger. Du kan finne riktig medisin.

Jeg kunne akseptert min adhd, men aspergersen sitter på tilhengeren som en ekstra tung sten. Og den forstyrrer effekten av adhd medisinene. F.eks ved at jeg blir  enda mer følsom for støy og rot.

Statistikk er farlig lesestoff for meg, for når det står at "forskning har vist at ..." så tror jeg at det er slik. Så da innstiller jeg meg på det. Diagnosen min har blitt verre etter jeg fikk den bekreftet. Jeg begynte vel underbevisst å lete etter trekk fra diagosen nå som jeg vet at jeg har den. Jeg har faktisk fått flere problemer etter oppfyllt diagnose.

Kanskje finnes det folk som kunne fått diagnosen men som ikke har orket å ta steget, fordi de ikke føler de har problemer nok. Jeg har faktisk et par bekjente som jeg tror kan oppfylle til diagnosen. Det har alltid vært noe annerledes med dem, men på en positiv måte. Ekstremt flinke i språk, høres jo ut som de er fra landet de kan språket. Ekstremt flinke i sin jobb. Naturlig morsomme uten å være irriterende. Om de egentlig har as vet jeg ikke, men jeg finner ikke noe annet de ligner på.

Får håpe din datter vil få et fint liv. Kan kanskje være verdt å teste ut diverse medisiner om dette ikke er gjort. Isåfall om hun blir voksen og fremdeles er misfornøyd med livet. Kanskje hun kan ha ADD i tillegg? Det var han som utredet meg for asperger som anbefalte meg å sjekke meg for adhd i tillegg fordi jeg hadde trekk, nettopp fordi medisiner kunne hjelpe.
Noen med asperger blir behandlet med Ritalin eller Elvanse og får grei effekt. SSRI kan være vedt forsøk og antipsykotika brukes mot irritasjon i forbindelse med autisme. men sistnevnte medisin skal man ikke bruke ukritisk

Anonymkode: 37d75...38d

Jeg får mer innsikt I hvordan livet med diagnosen er ved å lese det du skriver.  Takk! Det er jo ingen som vil ha et barn med denne diagnosen,  men man jo bare gjøre det beste ut av det som er. 

Hun er 17. Fikk diagnosen da hun gikk i 8. trinn. Mye falt på plass for meg som mor. Hvorfor ting var som de var. Utreder mente det på ingen måte var tegn på en adhd-diagnose. Så vi får se. Men takk igjen, for at du delte. Det setter jeg pris på 😊

Anonymkode: 4998a...91e