Tror jeg trenger noen råd

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har vært sammen i ti år nå. Vi har ett barn og som for de fleste andre har småbarnstiden ofte vært vanskelig. Men det er først nå etter at barnet vårt har blitt større, etter at vi har begynt å få tilbake nattesøvnen og dagene ikke lenger bare er stress, at vi har møtt på de virkelige problemene.

 

Jeg føler at vi begge er i konstant dårlig humør. Det er mye småkrangling og irritasjon. Jeg kjefter og klager mye på han, men ofte kommer det som en reaksjon på det jeg føler er kritikk av meg. Vi har rett og slett kommet inn i en veldig dårlig sirkel.

 

Jeg savner intimiteten i forholdet. Jeg kan ikke huske sist gang vi lå inntil hverandre og koste på kvelden. Det er over en måned siden sist gang vi hadde sex og godnattkyssene er mer luftkyss enn noe annet. Jeg tror ikke det er følelsene for hverandre som er problemet, de tror jeg fortsatt er der, ihvertfall fra min side. Men vi er begge slitne og mangler energi.

 

Dagene går i ett, vi gjør aldri noe sammen og kveldene tilbringer vi med å se på tv eller surfe på dataen. Om vi da ikke begge sitter og jobber på hver vår pc. Vi hadde nok hatt godt av å komme oss ut og gjøre noe sammen, men vi har ingen familie i nærheten som kan stille som barnevakt og da blir dette automatisk litt vanskelig. Helgene er også like. Ikveld vet jeg at vi kommer til å spise godteri mens vi ser på norske talenter og nytt på nytt. I morgen kommer vi til å lage oss noe godt til middag og se en film.

 

Idag har vi kranglet - igjen - og normalt ville jeg da prøvd å gjøre noe ekstra koselig til kvelden, men jeg orker rett og slett ikke. Jeg føler at det bare vil bli å dekke over problemene våre i stedet for å ta tak i de. Jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å få forholdet tilbake på rett spor. Til det trengs energi og det er jeg for øyeblikket helt tom for. Jeg frykter at jeg er på vei inn i en depresjon - både sinnet og mangelen på energi tyder på dette, men denne gangen vet jeg ikke om jeg klarer å hindre det.

 

Jeg savner også å føle meg attraktiv. Mannen min er ikke så flink til å komme med komplimenter, men jeg trenger virkelig å føle at jeg har mer å by på enn bare å være mor og kone. At jeg kan være elsker og kjæreste. Utseendet mitt har jeg mer eller mindre gitt opp, jeg som pleide å være så forfengelig. Men det føles litt nytteløst å pynte seg når man aldri får noen respons. Jeg lever på de gangene jeg får oppmerksomhet av 'det annet kjønn' og det føles litt feil. Det er liksom ikke helt riktig at jeg skal bli så glad for litt oppmerksomhet fra andre.

 

Uff, det er så mye å ta tak i i forholdet vårt, så mye som må rettes opp, men det virker ikke som om noen av oss klarer å ta oss sammen lenger. De gangene vi har prøvd ender det ofte med en krangel. Vil så gjerne få liv i forholdet vårt igjen, men vet ikke hvordan!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Vi bestemte oss for å prøve å gjøre noe med situasjonen, siden vi begge har lyst til å få det bedre og få ting til å fungere mellom oss. Vi går i parterapi og synes det er veldig bra for oss. Vi har fått en mye bedre stemning hjemme, selv om vi ennå har langt igjen.

 

Anbefaler parterapi på det sterkeste, det er en befrielse bare å kunne snakke ut på denne måten. Kanskje det kan være noe for dere også?

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Vi for vår del prøver å jobbe oss gjennom "Samlivsboken" - sjekk linken:

 

http://www.modum-bad.no/fullarticle.aspx?m=551&amid=1199

 

Ikke det at vi har så veldig store problemer, men vi gjør det litt for å finne en god måte å kommunisere på. Det er mye "gneldring" og sure miner i hverdagen vår, litt som også du beskriver.

 

Det er jo veldig bra at du ser dette på et tidlig stadium, og også ønsker å gjøre noe med det. Får tro du ikke er på vei inn i noen depresjon, men at det kanskje kan føles litt sånn, når "alt går på tverke".

 

Hva med å overraske i mannen i kveld? Slå av TVen og server et glass rødvin og en samtale istedet. ("Nytt på nytt" kan dere se på Nett-Tv en annen dag).

 

Lykke til! Det dere har er sikkert verd å jobbe for! Og husk, man skal alltid gi mer enn man får i et forhold. Hvis begge gjør det, da må det jo nødt til å bli bra, eller?

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke komme med så mange gode råd men kan fortelle litt om hvordan vi kom oss gjennom vår krise.

 

Vi har hatt våre onde dager og virkelig satt forholdet på prøve etter vi ble foreldre for første gang. Vanskelig graviditet og påfølgende alvorlig sykdom hos meg. I dag skjønner jeg ikke åssen vi kom oss gjennom det, men må si at vi VIRKELIG har jobbet oss gjennom alt. Det var hardt og krevende men noe vi virkelig ville nettopp fordi vi ville holde sammen, kjærligheten er sterk.

 

Kjenner igjen mye av deres problemstillinger. Men jeg var nødt å sette hardt mot hardt. Min samboer er ikke typen til å åpne seg og heller ei flink til å gi komplimenter. Jeg derimot var total motsatt... snakker i ett og forteller gjerne daglig hvor mye jeg elsker han, og kor kjekk han er. Har ingen problemer med det da det er sannheten og det jeg føler.

 

Så... det vi gjorde var, ha åpne dialoger og snakke sammen. Forlange av hverandre hva vi tenker osv.

Lørdagskveldene er endret til sen kveldsmiddag med vin, musikk i stedet for Tv'en. Begge hadde ønsker om å gå tilbake til det vi gjorde da vi traff hverandre. Sitte og snakke til langt på natt ( legger oss tidligere nå, ska jo opp med en liten en dagen etter) om tanker og drømmer og forventninger.

Sex har vi kun når det passer oss, spontansex søndags formiddag når den lille har første dupp. Siden det ikke er press om sex fra min el hans side så ble det så mye bedre... utrolig nok. Men dette er noe vi har snakket mye om.

 

Til syvende og sist... vi har måttet endret måten vi tenker på. Jeg har vært nødt til å akseptere at min mann ikke er den som åpner seg lett, jeg må snakke tydelig og direkte når det er noe jeg vil formidle til han. Han er ingen tankeleser... Vi gir hverandre pusterom og er flink til å unne hverandre alenetid, til trening, bytur med venner etc.

 

Det er hardt jobbing... og begge må ville det.

 

[Anonym bruker]

Jeg ser at vår situasjon ikke er unik - noe jeg heller ikke hadde ventet. Jeg er åpen for parterapi, men kan si med sikkerhet at min mann ikke vil delta på det. Han er som mannen til en annen her - den tause typen. Han er svært privat av seg og deler lite av sine tanker og følelser. Å delta på parterapi tror jeg hadde blitt alt for vanskelig for ham, han som ikke en gang snakker om privatlivet sitt til sin beste kompis.

 

Litt av problemet ligger vel i hvordan vi tolker forholdet vårt. Han mener at vi ikke har noe problem: Ja, vi går gjennom en vanskelig periode, men vi er glade i hverandre og det vil ordne seg. Jeg mener at det hjelper lite hvor glade vi er i hverandre om vi fortsetter i dette sporet. En dag vil vi nå et punkt der det er for sent å snu. Dette løser seg ikke uten arbeid, men han blir såret når jeg prøver å ta det opp med han.

 

Det er mye frustrasjon med i bildet. Jeg kjefter mye og det sårer han, jeg venter bare på den dagen han skal få nok av kjeftingen min. Samtidig tror jeg ikke han innser at han selv også er rask til å kritisere og kjefte.

 

Når det gjelder depresjonen så var jeg gjennom en veldig dyp depresjon for noen år siden som jeg måtte ha profesjonell hjelp til å komme meg gjennom. Etter det har jeg flere ganger sett tegnene, men jeg har alltid klart å bryte ut av mønsteret før det har gått for langt. Denne gangen har det gått langt allerede uten at jeg har oppdaget det, og med denne situasjonen her hjemme frykter jeg at det skal bli vanskelig å hente frem de kreftene som trengs for å bekjempe de vonde følelsene.

 

HI

[2 hjertegull :)]

Jeg kjenner meg SÅÅÅ igjen i det du skriver.. Blir nesten litt rørt her jeg sitter, for vi er så langt ifra alene.. Det var akkurat som å høre deg beskrive MIN mann

 

For oss går det i bølger.. Men vi tar innimellom et skippertak for å få luftet følelser og slikt.. For ikke lenge siden begynte vi å prate om å avslutte forholdet, å da knakk jeg sammen..

 

Uansett, poenget mitt var ikke å prate om meg selv, men å prøve å gi deg noen gode råd.. Vel, egentlig har jeg vel bare et godt råd utenom de som er kommet tidligere..

Ta kontakt med familievernkontoret.. Du kan gå et par ganger først uten din mann, få luftet tankene dine med en som har taushetsplikt, og som står nøytralt.. Så kan du se om ikke du får han med etterhvert.

Forklar han at dette er noe du trenger, og spør om ikke han kan bli med for din del selv om han ikke føler for å prate..

Det er verdt et forsøk, og det beste av alt er at det er fullstendig gratis

 

Masse lykke til!! Gode klemmer til deg!

[Anonym bruker]

Nå har jeg fulgt med på denne tråden her i hele dag, og det er nesten skummelt at denne skulle dukke opp nå... Jeg er i nesten samme situasjon, og føler at forholdet vårt som egentlig er sterkt og godt sakte men sikkert faller sammen i tidsklemma og påfølgende dårlig kommunikasjon. Nå har jeg akkurat lagd avtale med Familievernkontoret, og ser frem til første avtale etter påske. Min samboer vet ikke dette enda, men jeg skal snakke med han i helga, og jeg kan ikke tro han ikke vil bli med. Det handler om vår datters og vår egen fremtid.

[Anonym bruker]

Oi, oi, oi... Dette var sterkt... Her sitter jeg med nesten nøyaktig de samme tankene og vurderer hva som skal skje videre, hva vi må gjøre for å fikse dette, tenkte muligens å skrive et innlegg, men fant ikke ordene... Og her lå det et innlegg fra før som beskriver omtrent nøyaktig hvordan vi har det!

 

Har en sønn på halvannet år og både jeg og mannen er trøtte, slitne, lei, sure, energiløse, tiltaksløse osv osv... Det har gått sånn kjempegradvis, med spes at mannen min har blitt fortere sint og avvisende dersom jeg spør om det er noe galt. I går rant begeret over for min del... Men før jeg klarte å få sagt noe gikk han og la seg. Dro på jobb som vanlig og sendte en helt vanlig mld om hverdagslige ting og tang. Da smalt det herfra iallfall! Fikk sagt akkurat hva jeg mente og hva som var i ferd med å skje. Ga ham litt tid og fikk tilbake at ja, han var enig... Dette måtte vi endre på. Hjelpe hverandre. Mannen min er også som din, en som ikke vil dele følelser osv. Av og til, for min del iallfall, kan det hjelpe å skrive.... Og så får mannen min sjanse til å lese det på egenhånd og tenke seg litt om, og så er dialogen vår i gang:) Litt bakvendt kanskje, men jeg vet med meg selv at om jeg er opprørt, sint og/eller lei meg så får jeg ikke uttrykt meg riktig. Alt blir bare tull og etter hvert en smule usaklig... Men først og fremst må jo begge to forstå at man har et problem i forholdet.

 

Tja, var vel ikke mange rådene her kanskje... Men innlegget ditt, HI, tror jeg faktisk kan ha hjulpet mange, iallfall meg:) Jeg håper dere får ordnet opp. Som noen over her sier, det går jo fint an å dra til familievernkontoret alene et par ganger. Få snakket litt og få noen tips? Hvis du kjenner at du er på vei inn i en depresjon burde du vel også få hjelp til å takle den med det samme?

 

Lykke til og trøsteklemmer fra meg som ønsker å være anonym denne gangen....

[Anonym bruker]

Det er litt godt - men også litt trist - å høre at det er flere i samme situasjon.

 

Jeg har bestemt meg for å gjøre et nytt forsøk på å friske opp i samlivet og har vært på butikken og handlet inn til en god middag. En flaske vin er hentet opp fra kjelleren, huset er sånn noenlunde ryddig (med unntak av diverse leker som ligger strødd rundt omkring) og joggebuksen er byttet ut med en uten grøtflekker... Jeg har barbert legger, ordnet hår og puttet på litt lett sminke. Så får vi vel se hvordan kvelden utvikler seg.

 

Takk for alle svar!

 

HI