Jeg burde vert så lykkelig.

[Anonym bruker]

Jeg skulle bare ønske jeg fortso hvorfor jeg ikke setter pris på alt jeg har. Jeg gjør jo egentlig det , men jeg vill bare ha så mye mer. Jeg har en samboer som elsker meg, og som jeg har det veldig godt sammen med. Vi har funnet vår greie og lever livet og nyter hverandre. Vi har ikke mye penger, men vi har så vi klarer oss, og jeg er i grunn fornøyde med det. Jeg burde vært så lykkelig, så utrolig glad for å ha funnet en å dele livet mitt med, en mann som er snill, inteligent og utfordene, og som virkelig av hele sitt hjerte elsker meg. Jeg har PCOS og har slitt med vekten så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri vert ekstremt overvektig, men nok til at det krever streng disiplin og hard trening for å ikke legge på meg. Nå har jeg ikke vært så flink. Vektnåla står på 80 kilo og jeg føler meg ikke vell, skulle så gjærne hatt motivasjon igjen. Jeg er så lei meg å har så dårlig samvittighet for at jeg ikke føler alt det gode som jeg faktisk har. Jeg har lenge ønsket å få barn og vi har på en måte blitt enig om at vi skal ønske en eventuell graviditet velkommen. Vi har ikke brukt noen form for prevansjon de siste 6 månedne, og for hver eneste gang mensen kommer kjenner et stikk inni meg. Jeg ønsker så veldig å bli gravid. Jeg tror min samboer vill ha barn nå han også, men jeg føler ikke det er helt på samme måte. For han så er livet på topp, og et barn ville bare vært en bonus, for meg begynner det å bli et savn, et savn som tar opp en stor del av livet mitt. Jeg er blitt ensom. Jeg snakker ikke så mye med mine venner om at vi prøver, for jeg vill ikke gjøre presset større, men jeg merker hvordan de på en måte sklir litt vekk, eller det er vell jeg som sklir vekk. Jeg passer ikke inn lengere. Jeg er ikke av de som er med å drikker hele tiden, jeg er den overvektige, litt store jenta som er med innimellom. Jeg prøver jo å ta vare på kroppen min, jeg kan ikke leve som de fleste av de gjør. Jeg er heller ikke så suksessfull som noen av de har blitt. Jeg unner de all suksess, det er fortjent etter hard jobbing og lange studeir. Men jeg har ikke råd til å følge opp deres livstil. Jeg havner heller ikke blandt de gravide, eller småbarns mødrene som jeg ser på kafeer, og som treffes på trilleturer og andre treff. Heller ikke bladt prøverene, de barnløse som også har en slags "støtte" funksjons sammen. Så hvem er jeg oppi alt dette ? Jeg finner liksom ingen plass. Jeg er deprimert, og det gjør vondt å være ensom. Men når jeg ser på livet mit så burde jeg være takknemmelig for det jeg faktisk har. Så baller det på seg med dårlig samvittighet ovenfor min samboer.

 

Jeg lurer på hva som skjer hvis jeg blir gravid, vill jeg føle meg bedre? Vill alle mine sorger forsvinne? Jeg tror kanskje ikke det, men akkurat nå er jeg bare lei og redd for å ikke bli gravid.

 

Ble langt dette her. Men godt å få satt ord på det. Kanskje noen føler det litt på samme måte. Ha en fin dag i allefall:)

[Anonym bruker]

Det var på en måte litt godt å lese det du skreiv fordi jeg også tenker likt på mange måter. Jeg har ikke så mange goder rent økonomisk, men jeg greier meg og jeg har en mann som virkelig elsker meg, samme hvor vanskelig jeg kan være å ha med å gjøre når jeg er skikkelig deppa.

Kjenner jeg ikke greier å skrive så mange detaljer akkurat nå, men jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver og vil du skal vite du ikke er alene. :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Kjenner meg veldig igjen på mange punkter. Jeg har prøvd å bli gravid i snart 2 år. Har mistet tre ganger siden da, en gang fikk jeg utskrapning (for ett år siden). Siden den gangen har jeg også slitt med depresjoner. Imotsetning til deg så er jeg liksom "suksessfull" med en god jobb, men den ligger 4 mil unna og på andre siden av byn. Så vi har nok penger. Men jeg føler likom ikke for å være sosial. Har problemer med å være "glad". Merker at jeg har problemer med å le f.eks. når jeg ser på tv o.l. Det går selvfølgelig opp og ned, noen perioder er verre enn andre. Hver gang jeg får mensen blir jeg skikkelig deppa!!! Har faktisk vært nødt til å få sykemelding et par uker et par ganger pga. det. Det har hjulpet meg å få en "pause" fra hverdagen. Da har jeg klart å tenke litt mer positivt. Da jeg har vært hos legen har jeg begynt å grine når jeg snakker om det. (Og det pleier jeg vanligvis ikke å gjøre...)

 

Akkurat nå er jeg sykemeldt 50%, og er 5 uker på vei:) Men klarer liksom ikke å være helt glad likevel. Hver gang jeg er på do er jeg redd for å miste, og må se om det er blod på papiret!!

 

Jeg har en datter på 5år og en mann jeg er veldig glad i, så jeg har absolutt all grunn til å være glad jeg også, men det er vanskelig!!! Spesielt siden "alle" rundt meg har fått baby eller venter nå i vår. Og i tillegg trives jeg ikke så godt med pendling og 100% stilling, så jeg har tenkt i 1,5 år at jeg bare skulle bli gravid, og så skulle jeg slutte i jobb. Det blir liksom en ond sirkel der jeg ikke blir gravid, og det gjør at jeg må være i jobben enda lenger....

 

Men jeg må prøve å "glemme" graviditeten tre uker til, skal på tidlig ultralyd da... Og krysse fingrene

 

[Anonym bruker]

Hei , og takk for svar. Det skal ikke alltid være så lett:) Men det er viktig å ikke gi opp. i dag har jeg tatt en greviditets test som var negativ, åhh jeg hater den streken!

[Anonym bruker]

Heisann

 

Jeg tror at selv om man føler at man har alt man trenger, men allikevel føler et savn for noe. Det kan hende at sjelen din ønsker å gjøre noe eller jobbe med noe eller ja at du finner en ting du brenner for. Noe som ikke føles som jobb men glede. Ta deg tid til å finne ut hva er det du savner. Kanskje det er et tegn på at det er noe du ønsker å gjøre kanskje det kan være ting fra du var litt yngre eller faktisk tenker nå også men har ikke latt tanken fått lov til å gi den en sjanse?

 

Du er på din vei til utvikle deg og så må du se hvor veien fører deg. Alltid spør hjertet ditt hva er det egentlig du savner?

 

Klem