En liten løft eller en liten hjelp på veien til deg som står ovenfor en mulig abort?

[mamma1008]

dette innlegget passer selvsagt ikke til alle, og er kanskje heller ikke til noe hjelp for alle.. men kanskje det kan hjelpe noen der ute(selv om vi ikke er/var helt i samme situasjon)? og da er jeg fornøyd:)

 

i januar 2008 ble jeg gravid som 17åring, og det er absolutt ikke i alle familier at en slik situasjon akkurat er helt velkommen.. da jeg i februar fant ut ved å ta en graviditetstest (for moro sjull) at jeg var gravid, visste jeg at dette kom til å by på en veldig tung og vond tid med mye diskusjoner og vonn tenking.

Jeg og kjæresten min til tross for vår unge alder og kort tid som kjærester hadde diskutert dette med om jeg skulle bli gravid. -hva vi skulle gjøre da, hva vi ville og hvordan vi ønsket det. vi var begge da 100% enige om at abort var totalt utelukket!! abort var til for dem som var blitt voldtatt mente vi da..

 

så stod jeg der da, med graviditetstesten som viste STERKT gravid etter bare et halvt sekund!! jeg, mamma? 17 år og gravid? hva med skolen? hva med jobb og videre utdanning? hva med ungdomstida? og IKKE MINST; hva kom mamma til å si?? og mormor og morfar?! de ville bli SÅ skuffet over meg! og SINTE!! tante også.. alle kom til å hate meg, og gå imot meg!

 

hva skal jeg gjøre? tenkte jeg. det samme tenkte kjæresten min! vi to som var SÅ enige om at ble vi med barn, så skulle vi beholde det. det var da vel egentlig ikke så mye annet å gjøre enn å vente på barnet som skulle komme? eller?

 

ukene gikk før jeg klarte å fortelle min mor det. eller, egentlig fortalte jeg det ikke, men hun gjettet seg frem til det. jeg klarte ikke annet enn å gråte.. jeg gråt hele tiden. gikk på skolen og var ikke meg selv og kom hjem og gråt.

min mor fikk ganske sjokk da hun fikk vite at jeg var gravid og vi snakket myyye om graviditeten min. hun tok meg med til legen og sykehuset for en innvendig ul, for å konstantere hvor langt jeg var på vei. jeg var vel da ca. 9 uker på vei, og fikk 2 uker til å bestemme meg på før dato og klokkeslett som ble satt for aborten. jeg fikk til og med en pille med meg hjem som jeg skulle sette i skjeden grytidlig den dagen jeg skulle inn for å ta abort. det var helt grusomt!! jeg som lå hjemme og kjente meg på magen hver eneste dag, klappet på magen min og snakket og gråt til babyen i magen min. jeg kikket på babytøy, tenkte på navn til babyen, fulgte meg på en terminkalender om hva som utviklet seg for uke til uke hos babyen min. og jo mer jeg kikket og jo mer jeg tenkte, jo verre fikk jeg det med meg selv, og desto mer gråt jeg. jeg hadde termindatoen til babyen min som da var 18. oktober, og jeg ble kvalm av å tenke på at jeg skulle ta livet av babyen min som kunne få sin fødselsdag rundt denne datoen. og at hvert år for resten av livet mitt den 18.oktober skulle jeg bli nødt til å tenke "Gratulerer med dagen lille gull, jeg elsker deg for den du kunne ha vert" istedet for å si f.eks: "Gratulerer med dagen gutten min, jeg elsker deg for den du er!" jeg orket ikke tanken på å måtte ta livet av min egen baby, og leve med det resten av livet. jeg ville aldri fått vite hvilke kjønn det ble, om babyen ville få min lille nese og pappas brune øyne? ville den bli en frisk liten krabat eller ville vi få et sykt barn? hvilke personlighet ville barnet få? osv..

jeg ville aldri få kjangsen til å kjenne mitt barn som var meningen å bli mitt førstefødte!

 

selv om jeg visste at jeg selv aldri kunne klare å leve et fint og lykkelig liv videre etter å ha utført en abort, og ABSOLUTT ikke hadde lyst å ta livet av et lite under som vokste seg stor og sterk i magen min, så kunne jeg ikke noe for å tenke på abort og tenke på hva jeg måtte gi slipp på og hvilke bakdeler det førte med seg.

jeg som skulle bli sykepleier og videreutdanne meg til jordmor, jeg gikk på teater og hadde store planer innen det! jeg var ute og festet og fartet og hadde det helt perfekt slik jeg levde allerede. nyforelsket var jeg også, og ting kunne ikke bli bedre.

men jeg hadde ofret alle disse tingene lett som bare det for å slippe å ta livet av min lille spire!

men jeg visste at dette kunne jeg ikke klare alene! jeg var avhengig av støtte, i allefall fra min mor for å få dette til! ville ikke hun støtte og hjelpe me, hadde jeg ikke sjangs i havet til å passe på både meg selv og et lite barn hverken fysisk eller psykisk.

min mor og alle andre kom hele tiden kun med negative ting om det at jeg skulle ha barn i så ung alder osvosv, og dette gjorde meg VIRKELIG nedstemt!

 

så var det kvelden før jeg skulle utføre mitt livs største feil. jeg gråt og gråt og gråt og hadde så vondt inni meg at jeg er omtrent helt sikker på at babyen i magen også hadde vondt. denne kvelden kom mamman min inn til meg på rommet og gråt med meg og snakket i maaaange timer. og helt til slutt, langt utpå natten da jeg sa at jeg kunne aldri klare å stå for det valget å utføre en abort, sa hun at det var mitt valg og hun ville elske meg like mye og støtte meg samme hva jeg valgte å gjøre! da fikk bekreftet denne støtten kjente jeg meg med ett 100 kilo lettere, og det føltes som om jeg svevde! jeg hadde klarsignal fra mamma! nå kunne alle andre si hva di ville, for jeg skulle ha mitt første barn!!

 

nå sitter jeg her med en nydelig gutt som har beholdt navnet Leon som jeg gav han allerede som en liten spire inni magen min. Leon(løve) er stjernetegnet mitt og står for styrke. Jeg mener selv at Leon er en sterk liten løve som har holdt ut så masse gråt, smerte og dysterhet de første ukene av hans tid som spire:)

det er snart gått 5 mnd. siden min lille løvunge kom til verden, og det har vert de 5 beste mnd i mitt liv, og kan så vidt vente med å få oppleve ham og mine minst 2-3 neste barn fremover i tid!!

 

til alle dere som står ovenfor valget om å ta abort vil jeg si; ikke la NOEN eller NOE tvinge dere til å ta valget i alle fall. det finnes alltid en løsning for deg og du vil klare det uansett, samme hvor mørkt det ser ut til å være! det finnes alltid hjelp og få, en må bare oppsøke hjelpen og ALDRI gi opp.

når jeg ser tilbake på ting nå, ser jeg vel at mamma egentlig ikke støttet meg 100% fra den dagen hun sa hun gjorde det. og de som var sinte, sure og skuffet over meg har sett at dette går utrolig fint og de nyter nå min lille skatt:)

om 7 mnd. får jeg oppleve å heise flagg for min dyrebare skatt og si; Gratulerer med dagen lille løve, du er det beste som har hendt meg og det kjæreste jeg har, og jeg elsker deg høyere enn stjernene<3

[Anonym bruker]

Dette var en fin historie, som sikkert kan være til hjelp for noen som står ovenfor dette valget!

 

Lykke til videre med Leon:)

[Anonym bruker]

Det er fint og høre at du fikk tat dit valg,og at du hadde en mor som støttet deg. Jeg blir 22 og hadde abselut alle i mot meg til og med min mor, og jeg hadde også samboer, Jeg husker ikke mye fra di ukene, var i en slags tåke men jeg ble presset til og ta abort og jeg var desvere ikke sterk nok til og stå i mot alle rundt meg og det vil jeg bære med meg resten av livet. det er 2 mnd siden nå og jeg går forsatt og leser på disse sidene.

 

Jeg blir rørt og høre om sterke unge kvinner som deg, og jeg er sikker på at du kommer langt her i livet. Gratulerer med sønnen din og lykke til vidre:) Til alle dere andre kvinner så vil jeg bare si at du må gjøre det du vil det er DIN kropp, om du vil ha barnet eller ta abort er dit valg,men vær så snill og ikke gjøre noe dere ikke vil uannset hvilket valg, for det gjør så vondt etterpå.

[Anonym bruker]

Dette var et veldig rørende og fint innlegg!

Jeg er helt sikker på at du kan hjelpe andre med historien din.

Lykke til videre med sønnen din:)

[Anonym bruker]

ja det var en kjempe fin historie å beundrer deg for å ha kunnet stått opp for det du selv ville,e ikke lett. eg ble nedstemt og angrer så sykt på at eg ikke kunne stå opp for det eg mente! no e eg gravid igjen, 3år etter at det skjedde og no følger eg min innerstemme:) lykke til me leon:)

[mamma1008]

det gleder meg å lese at dere setter pris på innlegget og at det kan være til hjelp! da har jeg oppnådd det jeg ville:)

 

tusen takk alle sammen for mange fine ord!

 

legger også ut en liten historie sett fra babyen i magen sin side. denne skrev jeg da jeg akkurat hadde tatt valget om å beholde babyen, og den heter "Tommeliten":)

[UngMor90]

Jeg gråt en skvett gitt!