Barn er ikke alt?!

[Gla`jenta&lilleSophie]

Jeg lå og leste aftenposten Innsikt på senga i dag tidlig og kom over en interessant kronikk, som hadde overskriften "Barn er ikke alt".

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2820608.ece

 

Jeg synes den var så bra skrevet, og kjente meg veldig igjen i mye av det hun skrev. Og som hun skriver, det er ikke stuerent å tenke slike tanker.

 

Jeg burde sikkert lagt inn dette innlegget på Anonym, men det gidder jeg ikke da det bare hadde blitt usaklige kommentarer.

 

"Hvordan si at jeg elsker deg og ønsker deg ikke vekk, men jeg ønsker også at jeg hadde den samme friheten og det samme livet som før jeg fikk deg?" - akkurat dette kjenner jeg meg sååå igjen i.

 

Er det flere som har kjent på at det ikke bare er lykke å være mamma? At man bare har lyst til å gi opp alt ansvaret, alle bekymringer, alle frustrasjoner og bare dra dyna over hodet og bare være seg selv og ikke mamma... Savner alenetid med samboeren min, tid med venninnene... savner samtaler og diskusjoner om noe annet enn baby.

 

(Jeg trenger vel ikke legge til at jeg ikke ville byttet bort jenta mi for alt i verden... og at 98% av tiden nyter jeg tiden som mamma, og jeg kunne ikke sett for meg å ikke hatt barn - men nå har jeg sagt det likevel)

 

 

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Kjenner meg absolutt ikke igjen i dette. Tror nok dette oppleves forskjellig. Synes jeg har masse tid uten barn, både med og uten samboer. Vi er jo praktisk talt "barnløs" etter kl 1900 7 kvelder i uka der vi gjør ting sammen, bare slapper av eller gjør ting vær for oss. I helgene drar jeg ofte på fjelltur på formiddagen og så kan samboeren min gjøre noe den andre dagen.

Aller helst er vi "ikke barnløs" og savner jenta vår etter vi har lagt ho..

For oss er det så og si bare idyll ;-)

[MintCondition]

Klart det oppleves forskjellig, men jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å tro på de som sier de ALDRI ønsker ting var annerledes!

 

Altså, såklart man elsker ungene sine, men ingen kan vel med hånden på hjertet si at de aldri har tenkt tanken på at det hdde vært fint å vært BARE seg selv en stund også, ikke bare mamma?

 

Jeg elsker begge mine unger himmelhøyt, men gud bedre så deilig det er å være kvitt de iblant

[MintCondition]

- og såklart barn ikke er alt! Heldigvis har jeg interesser utenom ungene mine, og evnen til å se verdien i slikt...fyttirakkern så kjedelig med de som BARE sitter og skravler om ungene sine hele tida

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Ja skjønner godt at andre føler at det er godt å være uten barna sine. Jeg føler aldri slik men jeg har et svært aktivt liv ved siden av og til men savner henne bestandig og selv om jeg har det bra de dagene jeg er bortreist (uhyre sjeldent) så savner jeg henne.

Jeg skulle aldri ønske at det var bare meg, jeg håper jeg blir gravid snart og at vi får en like snill, intelligent lite vesen nok en gang ;-)

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

...selv om jeg er utrolig oppslukt i jenta mi så legger jeg aldri ut om henne til andre, spesielt til de som ikke selv har barn (for de er det ufattelig uinteresant), kun hvis andre kommenterer sine barn kan jeg legge inn et ord om henne også......

[Gjest]

Veldig bra skrevet, å jeg kjenner meg godt igjen...

Godt å høre man ikke er alene om disse forbudte tankene og følelsene.

[frk-fryd]

Det er klart det er tungt med all nattevåkingen og å aldri få fritid alene. Men har likevel ikke tenkt med nostalgi på tiden før. Jeg har det jo likevel bedre nå. Men jeg ville kanskje gjort det hvis jeg hadde fått kolikkbarn. Slik det er, så holder jeg meg til et og annet utbrudd til mannen min, om at jeg snart blir gal av ikke å få sove. I helgene kobler jeg ut 70%, og lar mannen min ta seg av henne utenom ammingene. Han står opp med henne slik at jeg får sove litt. Han får mer tid med henne, hun får mer tid med pappa, og jeg får fri. Alle er fornøyd:)

[Mahari81 og den lille Bie <3]

Jeg er mor for 1. gang og ER omtrent kun opptatt av jenta mi jeg, og prater sikkert om henne hele tiden. Driter i om andre syns det er uinterresant. Det er det største som har hendt i livet mitt hittil, hvordan kan jeg unngå å være oppslukt av det...men det går sikkert over etterhvert det å...Gleder meg til å ut med venner, men har aldri tenkt at jeg vil ha tilbake livet før henne. Men folk er forskjellige:o)

[Yo&La+spire]

Eg kjenner meg heller ikke igjen i den artikkelen....eg savner aldri alenetid med sambo, gå ut med venner, reise rundt i verden osv, fordi eg gjør og har alt dette selv om eg har fått en datter. Kan ikke tenke meg en eneste ting eg ikke har eller ikke kan gjøre nå som eg har henne...(selvfølgelig kan eg ikke vere alene med sambo HVER kveld, eller gå ut HVER kveld osv, men det hadde eg aldri gjort uannsett...)

 

Eneste eg ønsker annerledes er f eks ting som; eg ønsker hun ikke gråt akkurat nå, eg ønsker hun kunne ligge stille når eg bytter bleie osv osv, men eg ønsker aldri eller tenker aldri at eg savner noe fra før eg fikk jenta mi;)

 

Man trenger jo ikke gi slipp på det livet man hadde før fordi man har barn. Man skal ikke leve FOR barna, man skal leve SAMMEN med dem;) Noen hensyn må man selvfølgelig ta, men det er jammen ikke mange ting man ikke kan gjøre med barn!

[husmus &2]

Unnskyld at jeg sier det, og dette er sikkert litt kvasst, men denne damen må da lide av post partum depression??

 

[Gla`jenta&lilleSophie]

Jeg hadde trodd at flere skulle kjenne seg igjen. Jeg synes det er rart at alle synes det bare er lykke, når ingen andre mammaer jeg har pratet med føler det slik. Men det er kanskje fordi de mammane er mer like meg?!

Kronikken er kanskje litt negativ, men man kan jo kjenne seg igjen i større eller mindre grad. Den fikk iallefall tankene mine i gang, en tidlig søndag morgen:) Og ingen har svart på de spørsmålene jeg stilte;)

 

Jeg synes personlig det å være mamma er fantastisk. Den lille jenta mi gir meg så uendelig mye glede, jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er sammen med henne. Hun skal helt klart ha søsken (hvis jeg bare tør å føde igjen, men det er en annen diskusjon), og jeg er glad jeg slipper å leve et liv uten barn.

Men iblant synes jeg ansvaret er tyngende. Gjør jeg ting riktig? Burde jeg gjøre sånn og ikke sånn? Burde, skulle, kunne jeg gjort ting anderledes? Er det jeg har å gi henne bra nok?

 

Jeg er perfeksjonist til fingerspissene. Har alltid vært. Skal jeg gjøre noe skal det være ordentlig. Liker at huset er strøkent. Liker å ha en plan, og en plan B og C. Liker å være oppdatert både på nyhetsbildet, og på bøker, film, musikk. Liker å vite hva som skal skje.

Ikke rart det er en omveltning å bli mamma - og ikke ane hva som skjer, verken hjemme eller ute i verden:) Hater å ikke være oppdatert på hva som skjer i venninnene mine sitt liv, å ikke ha overskudd til alle andre. Og når alle bekymringene, og all den dårlige samvittigheten slår inn på en gang - da skulle jeg gjerne kunne skrudd på en bryter og tatt en time-out i mitt tidligere bekymringsløse liv( som da hadde en haug av andre bekymringer, som var like viktige da)

 

[<3tobarnsmor<3]

Jeg har ikke tenkt den tanken....enda. Utrolig glad for det. Nyter og elsker de stundene jeg har sammen med jenta mi, savner ikke hvordan livet var tidligere. Syns livet er mye mer verdifult nå! Men så må jeg få si at jeg har ei utrolig snill jente også, sovner rundt 20 - 21 tiden på kvelden og sover til rundt 0700. Da får jeg og sambo kose oss litt sammen, lade opp til neste dag Så jeg kan skjønne at dere med "vanskelige" barn kan bli utrolig sliten og kan savne hvordan tiden var før....men slik er ikke tilfelle her i hvertfall.

 

 

[LilleBjella]

Jeg har aldri angret. Men jeg savner definitivt deler av det å være barnløs. Sove lenge på morgenen med god samvittighet f.eks. Men mest av alt det å være totalt bekymringsfri. Hva i alle dager bekymret jeg meg for tidligere? Jeg hadde jo null ansvar.

 

De første fire ukene angret jeg nok litt. Fører det på kontoen for søvnløse døgn. Morskjærligheten jeg følte de første timene gikk over i ansvarsfølelse. Så kom morskjærligheten sakte men sikkert tilbake, etterhvert som vi ble bedre og bedre kjent.

 

Nå har vi et veldig deilig og rolig liv, med mye søvn og mange gleder. Men de første ukene sitter fortsatt ganske godt igjen, slik at jeg kan ta meg i å være redd for å gå å legge meg. Selv om jeg i dag får sove mange timer per natt.

 

Jeg tror også forfatteren kan ha hatt en fødselsdepresjon, i en eller annen grad. Det er som sagt mye jeg savner med å være barnløs. Singel også for den saks skyld:) Men når jeg treffer barnløse venner, så er jeg alltid glad for at jeg har tjukken i armene mine når alt kommer til alt. Og jeg syns det bare blir bedre og bedre.

[msunicorn]

Jeg tenker også at forfatteren har hatt fødseldepresjon..for jeg syns det er veldig rart at dette er en følelse som varer! Jeg mener, timer etter fødselen slo det meg: nå skal samboer og jeg aldri mer få være alene, gjøre det vi vil! Samme slags tanker hadde jeg av og til i ukene som fulgte. Og jeg gråt mine modige barselstårer. MEN, denne følelsen av at en aldri skal få tid hverandre gikk faktisk over da ting begynte å falle på plass. Snuppa legger seg kl 19, og på dagtid er det mye soving også. Jeg kan sitte å holde rundt samboeren om kvelden mens jenta sover søtt. Og det verste er at da savner jeg henne. Jeg får ikke nok av henne. Hun var veldig etterlengtet, og jeg savner virkelig ikke det å være barnløs...lenger!

[joplaya]

Ja!! har kjent masse på den følelsen..det er jammen ikke bare lykke når man har små barn, som ikke sover mye, som har kolikk, som er plaget med ørebetennelse og mye sykdom, som er fullstendig avhengig av pupp, og ikke tar flaske..Og man har en samboer som ikke er den som omsorgsfullt sier at"gå å legg deg du..sov litt, mens jeg tar barna..", når man ser alt rotet flyter, når man ikke har hatt noe barnefri på 8 mnd, for barnet vil ikke være hos noen andre enn mamma, og da klarer ikke mor slippe ansvaret..

 

Og så finner man tilfeldigvis et gammelt bilde av deg selv, så fin og ung og rynkefri..med klare øyne..og man ser seg i speilet og må innse at de søvnløse nettene jammen har satt sine dype spor i form av rynker og poser..og gusten hud..

 

Og man har så lyst å være litt med de gamle vennene ..men orker bare ikke..vil bare ligge på sofaen..

 

Da kjenner jeg at det er ikke bare fryd og lykke..at det var ikke slik jeg trodde..ikke at jeg trodde noe, bare ingen hadde forberedt meg på hvor tungt det kunne være...MEN jeg har ALDRI angret, og jeg er lykkelig alikevel..

Det må da kunne gå an å si det som det er..Barn er veldig ulike..og når de blir eldre blir ting lettere,.barna mine er dypt elsket, og det jeg ønsker mest er å gi dem den gode oppveksten jeg selv har hatt..og det tror jeg at jeg klarer og..Det å være trygg i sin rolle som mor, er og å kunne innse at morsrollen er vanskelig:)

 

 

 

[Yo&La+spire]

Det er jo en stor forskjell på å vere usikker på om en gjør alt rett og bli frustrert når en føler at en ikke gjør det. Og vere sliten og lei fordi en ikke klarer å trøste, få til å sove, få til spise, osv osv....Dette er jo følelser som handler om barnet på en måte. Man vil det beste for barnet og derfor blir man usikker og lei seg når ting ikke går slik en vil og slik som er best for den lille.

 

Men det det var snakk om her var vel mer det å savne å vere UTEN barnet i det hele tatt, dvs savne stunder der en kunne vere mer med venner, med samboer, gjøre som en vil osv. Og det blir jo noe helt annet, og noe eg ikke kan kjenne meg igjen i iallefall....(ikke etter 2 år iallefall)

 

Det er en forskjell på å ønske at alt går riktig og etter planen med barnet/familien og å ønske at man hadde mer tid uten barnet for sin egen skyld....(som selvfølgelig er helt lov, men eg har aldri følt det slik. Eg har mine kvelder med venner og sambo og ellers så liker eg helst at jenta mi er med meg overalt og deler alle gode opplevelser med meg, fra å besøke veninner til rundreiser i sør-amerika)

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

De første ukene etter fødselen følte jeg meg ufattelig ensom... Pappaen gikk på jobben, mormor som hjalp til de første ukene var dratt og jeg har bare barnløse venninner her i byen... Jeg som er ultrasosial orket ikke tanken på hverken besøk eller å dra ut fordi jeg rett og slett trengte tid til å bli kjent med den lille, noe som resulterte i myyyye alenetid med knøttet.. holdt på å bli gal! Men når lillemann var ca 6 uker ble det så mye enklere å treffe folk sammen med knøttet... jeg ble ikke lenger så engstelig når han skrek (at jeg ikke skulle finne ut hva han trengte) og jeg huket tak i venninners venninner som har små barn og babyer sa jeg fikk meg et nettverk å diskutere alt dette nye med.

 

Jeg er ingen perfeksjonist og hadde et utrolig fint svangerskap, derfor kjenner jeg ikke så mye igjen i artikkelen, men jeg savner den utrolige lykkefølelsen med sambo som vi hadde når jeg gikk gravid.... det har blitt vel mye sure kommentarer og gneldring nå med så lite søvn og lillemann som krever 100% oppmerksomhet... så ja... det finnes øyeblikk der jeg tenker over hvor lettvint livet var uten barn!

 

Klem

[MartheMor+Lillegutt]

De 2-3 første ukene av lillegutts liv hadde jeg svart klart ja på spørsmålet. Jeg var utslitt av mye komplikasjoner og bekymringer på slutten av svangerskapet, en hard fødsel og ikke hadde jeg nok mat til han. Vi har ingen familie i nærheten, og jeg følte meg både hjelpeløs og ensom. Savnet definitivt det gamle livet mitt da ja!

 

Men etter ca 3 uker så snudde alt sakte men sikkert. Jeg ble tryggere på meg selv, lillegutt fikk nok mat og ble tilfreds og vi ble bedre kjent med han. Etter det synes jeg dagene bare ble bedre og bedre, og jeg virkelig ELSKER å være mamma. Tenker nå aldri på at jeg savner tiden før vi fikk barn. På kveldene får jeg og sambo god tid alene, og jeg får ellers gjort det meste av det jeg har lyst til. Vill festing på byen var jeg ferdig med likevel;)

[ventejenta]

Heisann!

 

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver, men for min del har mye forandret seg på veien. De første månedene syntes jeg alt var bare mas.. Jeg forgudet sønnen min da også, og angret aldri på at jeg valgte å få barn, men jeg klarte likevel ikke å bare nyte ham. Nattevåk, kolikk, amming osv tok all energien min. Vi jobbet dag ut og dag inn med å få han til å ta flaske, slik at jeg kunne komme meg ut en tur, og jeg følte det nesten som om det var alt som betydde noe.

 

Men så en dag bare bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke noen dager på å bare slappe av, og suge inn alt av sønnen min. Ikke se på tv, ikke sitte hele dagen på internett, la han ligge så lenge han ville ved puppen, ikke stresse med flaske osv. Og etter det klarte jeg faktisk å slå meg til ro med at det viktigste for meg var jo gutten min, og det å være en god mamma for han.

 

Nå er sønnen min straks ett år, og vi har en fin balanse mellom familie, venner, kjærestetid og alenetid. Jeg savner svært sjelden det jeg hadde før. Eller, må vel si med unntak av å sove lenge om morgenen, DET savner jeg:-)

 

Noen venninner har spurt meg om jeg har angret på at jeg fikk barn, og når jeg da virkelig går i meg selv, merker jeg at jeg er veldig mye lykkeligere nå. Det savnet jeg tidligere hadde etter barn var veldig mye sterkere enn det savnet jeg av og til kjenner etter livet jeg hadde før.

[simba>>>3gutter]

Med nr en var alt bare fryd og gammen og jeg kunne nesten ikke være fra han en time uten at jeg savnet han veldig. han var grei og sov godt og spiste greit.

Med nr to har jeg hatt noen netter hvor jeg har angret og lurt på hvorfor jeg har barn. Når man bare får sove mellom to og tre timer om natta i nesten tre mnd kan både den ene og den andre bli desperat. Samtidig som man skal prøve og være god mor på dagen til storebror.

Men når dagene kom og man hadde hatt det jævelig om natta og mini så på deg med et smil om munnen og man smeltet fulstendig og alle tankene fra natta forsvnt.

 

Jeg tror nok det er vanlige tanker hos de som sliter med å få den søvnen man trenger.

[elibi -20.05.08 og 27.12.09]

Hei Gla´jenta&lilleSophie.

Må bare først si at jeg har ikke lest artikkelen, men føler at d ikke er nødvendig for å svare på spørsmålene dine. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og er som du overrakset over at d ikke er flere som gjør d.. for det er det nok, ser bare ut som få av de har svart her.

 

Ville som du heller ALDRI i verden byttet bort prinsen min som jeg elsker over alt på denne jord!!! Bare så d er sagt... Det er først de siste månedene jeg virkelig har fått kjent på d at dette en mye større endring i livet enn jeg først trodde. De første månedene var tunge på sin måte, men nå når han begynner å kreve mye mer både av d ene og andre så kjenner jeg at skuldrene blir tunge av ansvar og bekymringer. Vil gi deg full støtte på at det er helt normalt å føle sånn, og jeg har snakket med flere andre som også føler det sånn innimellom.

 

Dette betyr jo ikke at vi ikke er glade i de små snuskene våre, det er jo ikke d d handler om. Jeg er en person som har stort behov for alene-tid, og når jeg har fått så lite av d som de siste 10 mnd så kjenner jeg at d er dager jeg blir ganske frustrert og ikke så "lykkelig mamma" ja... Jeg tror og håper at dette blir nok bedre med årene, det første året er vel d mest krevende - hører jeg folk sier... Og for min del må jeg nok bli flinkere å kreve tid for meg selv, er litt for "skal-gjøre-alt-selv-for-da-blir-d-riktig-gjort"-typen,hehe.

 

Dette er jo ikke noe jeg gå rundt og tenker på hele tiden (har jeg heller ikke tid til med en liten som er OVERALT på oppdagelsesferd for tiden,hehe), men ville bare du skulle vite at du er ikke så alene som du kanskje tror...

 

[elibi -20.05.08 og 27.12.09]

Må si meg enig med d Simba>>2 gutter sier ang søvn.. for det har vært stooor mangelvare her i huset. Både gjennom HELE svangerskapet og helt fram til nå, så det er ikke rart man til tider- bare i et lite sekund -ønsker seg d livet man hadde før...

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Har aldri angret på den nydelig datteren min.

 

Men jeg hadde meg en skikkelig gråteperiode ca 1 uke etter fødselen da jeg ville levere henne tilbake på sykehuset for jeg følte jeg gjorde ALT feil. Det gjorde vondt å amme, klarte ikke å løfte henne selv( tok ks) osv.. Men uansett hvor mye hun skrek så angret jeg ikke, eller savnet livet før, men jeg følte meg utilstrekkelig/frustrert/ubrukelig ja..

 

Jeg syns at forfatteren virker som om hun har en ubehandlet fødselsdepresjon. Det er naturlig for kroppen å "glemme" fødselen, nattevåk, altså at tiden leger sårene. Men denne damen har det jo som printet på brillene sine. Og det tilogmed 6 år etter.

 

Men det kommer heeelt sikkert en gang når jeg tenker tilbake og kansje savner det livet litt, men foreløpig klarer jeg ikke å forestille meg det engang..

 

Selvom det ikke alltid er like lett å være mamma så vil ALLTID de positive dagene være maaange flere enn de dårlig dagene/timene. Og det er det gode man husker:)

[LilleBjella]

Forresten så syns jeg vinkelen i den artikkelen er helt feil. Hvorfor skal hun fortelle dette til barnet sitt? Det er da ikke barnets oppgave å bære på morens eventuellt smerte over å ha mistet sitt tidligere liv...