Min fødsel <3

[spadame]

Min / Vår fødsel:

 

Riene startet tidlig søndagsmorgenen. Det tok lang tid før jeg forstod at det var rier og ikke kynnere, men etter at jeg hadde tatt tiden på de og såg at de var ganske regelmessige og ble vondere kunne det ikke være annet. Jeg hadde på forhånd bestemt at jeg ville være lengst mulig hjemme før vi skulle dra til sykehuset så vi ikke skulle bli sendt hjem. (Kanskje ikke den lureste avgjørelsen?) Brukte tiden på å pakke de siste tingene i fødselsvagen og kose oss i sofaen.

Pratet med fødeavdelingen på telefon og fikk beskjed om å ringe før vi kom.

 

Klokken ble nermere 20.00 da Aleksander ringte til fødeavdelingen og sa vi kom, for nå var riene blitt ganske vonde. Aleks kjørte.

Det var storm og tunellene stengt. Vi måtte ta fergen som var nesten 20 minutter forsinket, og bølgene gjorde riene enda vondere.

 

20.30 var vi fremme på sykehuset. Jeg ble straks henvist til et undersøkelserrom for å sjekke åpningen. Det ble konstantert 6 - 7 cm. åpning og vi fikk fødestue med en gang, dette kunne bli en rask fødsel fikk vi beskjed om.

 

Så lenge jeg orket stod og gikk jeg med gåstol for å hjelpe fødselen med tyngdekraften, men da riene ble for vonde fikk jeg legge meg i fødesengen og tilbydt lystgass som hjelp litt mot de verste toppene av smerten. De festet også ctg til magen min for å høre hjertelyden til babyen.

 

Så skjedde det ikke så mye bortsett fra at riene ble vondere og vondere og varte lenger. Den raske fødselen skulle kanskje ikke bli så rask allikevel.

Jeg måtte veldi tisse, men fikk ikke til, så de måtte bruke kateter. Det var veldig rart, men bedre enn å motte på do.

 

Smertene ble så vonde i magen og lystgassen sluttet å hjelpe så jeg bad om epudural. De sa jeg kunne få spinalbedøvelse isteden - den visker fortere og slutter å virke fortere. Det hjalp veldig. Kjente nesten ingenting av smertene nå.

 

Hele fødselen stagnerte kan man si - og jordmora fortalte oss at hun trodde babyen ville bli født med "nesa i sky".

 

Plutselig forsvant fosterlyden (hjertelyden til babyen). Dette var utrolig skummelt. Jordmor ble helt stresset og ringte barnelegen. De hjalp å snu og vende på meg for å se om det hjalp - noe det til slutt gjorde. Hjertlyden kom tilbake, men ble svakere og borte og kom tilbake. Jeg var så redd! Jeg kunne se at Aleksander også var redd. De ringte til overlegen (keisersnitt legen), og han kom. Det kunne bli hastekeisersnitt om de ikke fikk hjertelyden sterkt tilbake - noe de / vi heldigvis fikk til ved at jeg ble lagt helt over på siden.

 

Nå begundte spinalbedøvelsen å forsvinne. Jeg stod litt på kne i sengen for igjen å hjelpe til med tyngdekraften. Rinene begyndte å bli veldig vonde og jeg ble bedt om å trykke forsiktig. Det gjorde jeg til hver rie.

 

De sjekket åpningen og jeg hadde full åpning nå. Jeg la meg ned på ryggen. Presset og trykte. Jeg ble helt utsliten og smertene var vonde. Da pressriene kom for fullt, presset jeg for harde livet, men var så sliten. De ville hjelpe meg med vakuum. De festet sugekoppen på hodet til babyen, og da neste pressrie kom hjalp de til så toppen av hodet kom ut - da tok de av sugekoppen og jeg gjorde resten. Jeg presset så hardt, og dette var veldig vondt, men med en gang babyen var ute var smertene borte. (Kl.03.46, 27.okt.08. var han født)

 

Babyen ble straks lagt på magen min, det var en nydlig gutt. Han gråt, og løftet nakken med en gang. Jordmora ble overasket og sa vi hadde fått en sterk liten gutt. Han var vidunderlig!

 

En liten stund etter vi fikk trøste og kose med ham fikk Aleksander klippe navlestrengen. Han var veldig stolt. Vi fikk vite at han hadde en veldig lang navlestreng (1,5 m lang), noe som er bra og tegn på styrke. Det var ikke vondt å presse ut morkaka, og såg hel og bra ut.

 

Vi fikk vite at han ble født med venstre hånda hvilende mot ansiktet og navlestrengen slakt rundt - at det var derfor fødselen tok så lang tid. (Så han ble ikke født med "nesa i sky".)

((Hadde ikke dette vært tilfelle ville han mest sansynlig bli født mens vi fremdeles var hjemme..))

 

Resten av natten låg vi på et lite tomanns rom på sykehuset - Aleksander og jeg låg i en liten seng og babyen i en sykehuskorg ved siden av.

 

Morgenen etter ble han undersøkt og fikk toppscore, deretter fikk vi oss rom på sykehushotellet. Det var kjempe flott. Vi hadde vårt helt eget rom med eget bad og eget stellebord og alt. Det var hærlig! Nå var vi blitt en liten familie!