betenkt, men med forståelse.

[Anonym bruker]

Jeg går på høyskolen for å bli lærer, og jeg har hatt en del praksis på ulike trinn og skoler. Og det slår aldri feil at minst 2-3 i klassen eller trinnet har ADHD, alt fra 2. klassinger til 8. klassinger. Noen av disse barna ser man har ADHD veldig klart, noen sliter med ukontrolert sinne pga "maur i rompa", andre sliter veldig med å holde fokus i mer enn 2 minutter. Men andre barn som er diagnosert er helt normale barn.

Husker spesielt en gutt som hadde diagnosen, han var 7-8 år og verdens snilleste gutt. Var litt urolig, men klarte å holde seg i ro i timene så lenge han syntes timen var interresant. Men så fikk jeg vite at dette barnet hadde ADHD. Jeg ble meget paff, og lurte på om han var medisinert siden han var så "vanlig" og ikke hadde de klare trekkene til ADHD barn. Neida, ikke ennå, men foreldrene skulle vurdere det. Det fikk meg til å tenke, og da kom jeg på flere "ADHD barn" jeg hadde møtt under praksis som var lik denne gutten, noe urolig men ellers akkurat som sine medelever.

 

Jeg vet at ADHD er en reel diagnose som er prablematisk for barn og voksne. Men er det virkelig så utbredt som det virker på skolene? Hvis det er 3-5% av den norske befolkning som har denne diagnosen, så må jeg ha vært på skoler som er i hovedåren av disse 3-5 prosentene. Er det lettere for foreldre å sette en diagnose enn å innse at barnet har høyt aktivitetsnivå og er litt "rampete"? Når jeg vokste opp var det flust med gutter på skolen og i bygda som var det vi i dag ofte karaktiserer som "ADHD barn", men de ble bare omtalt som rampete gutter. Ingen som tenkte tanken på at det var noe "galt" med dem, de var bare vanlige gutter med maur i rompa. Og alle ble rolige og snille menn, med unntak av de som havnet i dårlige miljøer, men jeg tror ikke man kan skylde på "maur i rompa" for akkurat det.

 

Jeg er klar over at mange føler seg uglesett hvis de ymter frempå at barnet deres kanskje har ADHD, men jeg er ikke en av de. Jeg er bare betenkt over hvor lett det virker å få denne diagnosen. Det virker som om det ikke er rom for at barna skal være rampete eller ha "maur i rompa", hvis det er tendenser til noe slikt tenker man ADHD med en gang. HVorfor er det blitt slik? Er det virkelig lettere å godta at barnet har ADHD enn å ha et rampete barn? Vil man heller at barne skal gå på medisiner enn å ta i tak med de problemene som er tilstede? Har barnet ADHD er det flott at man kan hanskes med dette på en god måte, både med medisiner og med hjelp fra BUP eller PPT. Men hvorfor er man så ihugga i å bestemme at barnet ar ADHD? Kan man ikke heller tenke at barnet er som det er, og heller se på det som en utfordring i hjemmet, ikke en sykdom?

 

Dere som har ADHD barn, føler dere at det er mange som "snylter" på diagnosen for å slippe å godta barnet sitt som det er?

[Anonym bruker]

Opdragelse er vel et nøkkelord her, slik du legger det frem, er det ikke?

 

Min er en du ville sett har ADHD;) Men aktivitetsnivået er ikke hovedproblemet, selv om det er med på å lage problemene verre. Det er konsentrasjon som er største problemet i skolesammenheng. Og så det sosiale. Og impulskontrollen, eller mangelen på slik.

 

Oppdragelsen og rutinene her i huset vet jeg blir sett på som streng og rigid av mange, men det trengs. Slipper jeg opp litt, så blir alt verre. Dette går jo litt i perioder(noe som også er normalt med ADHD). Nå har vi en litt rolig periode. Hadde de med friske barn holdt på slik som jeg, så hadde du ikke sett noen unge tenåringer på fylla i gatene i helgene. og alle barn hadde ringt hjem om de ville være litt lenger hos andre enn avtalen var. Som eksempel.

 

Jeg vet at ADHD finnes, men jeg vet også at noen med diagnosen kanskje ikke skulle hatt den. Mens andre igjen skulle hatt den, men har ikke fått den. Ikke alle med ADHD er hyper, de har varianten ADD.

 

En med ADHD har dessuten lettere for å havne i det du kaller "dårlige miljøer", enn andre. Spesielt i ungdommen. Voksne med ADHD har sjelden den samme uroen utenpå, som de hadde som små. Den er mer inni. Og organisering kan være vanskelig. F eks jobb, eller livet generelt.

 

Det med å ville ha den diagnosen på papiret, har sammenheng med muligheter for hjelp. f eks NAV; der kommer du ingen vei om du ikke har diagnose. Barnet er det samme, med eller uten bokstaver, men hjelpen kommer litt lettere med bokstavene.

 

En ting som er viktig for deg som vil bli lærer, er å lære deg mer om ADHD enn det du tror du vet. Ja, jeg sier det slik, for jeg leser at du har det samme bildet som jeg oppfatter at de fleste i skoleverket har; de tror de vet, men vet egentlig ikke. Dette er ikke negativt ment, men mer som et råd til en som skal jobbe med barn.

 

ADHD er mer sammensatt enn du tror, "mark i rompa" er en bitteliten del. De fleste har også tilleggsvansker, som Tourette's, dysleksi osv. Det er helt vanlig at ADHD er det som blir første diagnosen, for så at det kommer en eller to til etterhvert.

[Anonym bruker]

jeg kjenner til "tilleggs diagnosene" Jobbet på et avlastningssenter før jeg begynte utdannelsen min for å få er bedre innblikk i de forskjellige diagnoser som barn i skole har. Og det var det en nydelig jente som sjarmerte alle i senk:) En kunne ikk se på henne at det feilet henne noe på avstand. Men å herrejemini for et troll! ADHD og tourettes med en dålig oppvekst uten særlig rammer. Alt var lagt til rette for at dette barnet kom til å slite. Og det gjorde hun. Hun tok egenhendig livet av et fjærkre når hun var 6 år, med hendene. Hun ville se blodet som hun sa.... Unødvengid å si at hun ikke kunne være i næeheten av dyr. Og hun hadde ingen impulskontroll, men var lynskarp og inteligent. Skoleflink, men ikke "klasseflink" for å si det på den måten. Hun forstod alt som var på skolen, men kunne ikke være i klasserommet. En dag på jobb hadde hun bryti opp en skuff og stod med en kniv i hånden og lurte på om jeg fikk vondt hvis hun skjærte meg i magen, og om innvollene mine vill falle ut. Huff, en som henne har jeg aldri møtt i ettertid, og jeg kan si meg meget glad for det.

 

Jeg vet det er mye å lære om ADHD og alle de andre diagnoser som er på skolene, det skal jeg ikke si noe på Men jeg er som sagt litt mildt overrasket over hvor mange kasus jeg har møtt i mine praksis. Jeg trodde virkelig ikke dette var en så "vanlig" diagnose. Jeg visste at det hadde økt betraktelig etter at det gikk fra MDB til ADHD og forskningen hadde økt, men så mange på hver skole? I nesten hver eneste klasse på en skole? Det virker som det enten er mye mer utbredt enn forskningen viser til, eller at det er en mengde med feildiagnoserte barn der ute. Det er det jeg lurer på, det som forbløffer meg. Er det virkelig så feil i tallene, har jeg havnet i "hovedåren", er det mer vanlig i noen miljøer med ADHD enn andre, eller er det mange som "snylter" på diagnosen?

 

Noen flere innspill?

 

HI

[sannhet]

 

Når du får fast jobb som lærer så ser du det nok bedre. Hvis barnet mitt ikke hadde fått diagnosen , så er jeg sikker på at selvtiliten hans hadde vært veldig dårlig. Tror nok at bra tilrettelegging på skolen er avgjørende for hans fremtid.Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen og ha et barn som gruer seg til skolen. Det fikk jeg tidligere merke da han bare var et "vanlig uroligt" barn.Stor belastning for foreldre og bli dømt for manglende grensesetting overfor barnet,

Kan ikke bare overse ukonsentrerte og urolige barn. Tror nok psykologene som utreder barna, ser tegnene på adhd.

Barnet mitt oppfører seg som et vanlig barn med medisin, men er kjempekrevende uten.

 

[Anonym bruker]

En setter jo ikke diagnosen selv, som forelder. Det er legen som gjør det, etter nitid testing. foreldrene kan ikke "plukke" diagnosen til sitt barn,om de aldri så mye vil. Jeg vet de som har hatt problemer med sine barn, og fått de testet, hvor resultatet var "ikke ADHD, men problemer med oppdragelse, forholdet foreldre imellom(vanskelig,etter skillsmisse)" osv. Hos yngste barnet her, var det andre problemer(bl a språkvansker) som gav ADHD-symptomer. Han ble likevel testet siden det eldre søskenet har diagnosen. Men fikk da ikke diagnosen:)

 

Der er mange ting som kan gi ADHD-lignende symptomer, men det er ikke det samme som ADHD. Får en diagnosen, så har en ADHD, og ikke bare noe som ligner. At der finnes noen tilfeller hvor diagnosen er feil, er sikkert sant, men det er nok et fåtall.

 

Snittet på tilfeller tilsier at der er en i hver klasse, så det kan nok stemme:) Om du tenker at det er 3-5% av barn som har ADHD, så vil der være et tilfelle i hver klasse på ca 20-25 elever, vil det ikke? Og i noen familier er der litt opphopning av ADHD, noe som tilsier litt arvelighet.

 

Det blir i dag også oppdaget flere tilfeller blandt jenter, noe som ikke var så vanlig før. Det var opprinnelig en "gutte-diagnose", men nå ser man at jenter kan ha det like mye. De har det bare litt annerledes, ofte.

 

Mange foreldre i dag opplever at de selv får diagosen, etter at barnet er blitt testet og fått diagnosen. De har ikke tenkt at de selv kunne ha det, og ingen testet dem da de var små. Men de får spørsmålet i forbindelse med at barnet testes, og mange velger da å la seg teste selv. Dette er den generasjonen du snakker om, hvor der var mindre tilfeller av ADHD(MBD), men mange med bare "mark i rumpa".

 

Jeg fikk jo ofte høre at barnet mitt "bare var en aktiv unge" av familien.

[mamma7]

Jeg skjønner godt at du er betenkt ja.....

Men bare for å si det

- jeg har selv en sønn på ni år som har ADD, det er en diagnose som ikke er så mye snakk om, men den hører i lag mad AD/HD. Min sønn er ikke av dem som er urolig, ikke er han noe spesielt rampete, ikke lager han bråk...Han er mer den typen som er veldig stille og rolig i skolesammenheng, og på mange skoler ville han bare ha forsvunnet i mengden. Nå er vi heldig og har barna på en liten, fådelt skole, hvor alt er veldig oversiktlig.

Gutten min har veldig stor rettferdighetssans, han har en stor tendens til ikke å oppfatte beskjeder, og i hvert fall ikke noe som inneholder flere ledd og en del info. Impulskontroll er det heller dårlig med.

Så han er en gutt som du nok ville ha oppfattet som "normal".....

 

 

Nå har jeg en liten oppfatning av at noen foreldre sliter mye seg imellom, og har aldeles ikke noe godt liv, hvor dette "smitter" over på ungene og dem blir urolig, vanskelig osv, heller vil ha en AD/HD diagnose på ungen(e) enn å måtte møte seg selv og måtte se på ens egen oppførsel..... jeg vet av noen slike (men dem har ikke fått diagnose på ungen(e))

 

Så ja, jeg er også betenkt....

Og nyere forskning viser også det at en del med diagnose er feildiagnostisert. En god del matvarer, e-stoffer, fargetilsetninger i maten kan gi AD/HD symptomer....

Dette er noe man også bør tenke på.......

[Meesah og HattiFnattene♡]

Da synes jeg du skal lese mer om adhd. Gjerne innleggene her inne. Man trenger ikke nødvendivis være urolig i timen. Du vet ikke hva som foregår hjemme. Bhg hadde ingen mistanke om at datteren min kunne ha adhd, og ble veldig overraskede når jeg dro igang utredningen. Men de har ikke sett det fordi at når hun er i bhg, så er hun i full aktivitet i 6-8 timer, med unntak av måltider. Når de endelig har satt henne i situasjoner som krever konsentrasjon, så klarer hun å fokusere de 15 min hun driver med det. Det var når de begynte med testene, de så hvordan det egentlig er fatt. Den ene testen klarte hun ikke fullføre første gangen engang. Dessuten har hun ingen lærevansker. Hun er kjempesmart, og suger alt til seg som en svamp hvis man bruker riktige metoder. Problemet hennes er mer sammensatt enn at hun bare er hyperaktiv. Det går på flere ting enn det. Datteren min sliter med angst, dårlig impulskontroll, indre uro, mani og tvangstanker, søvnforstyrrelser tåler veldig lite sukker,og hun klarer ikke å stoppe opp og tenke konsekvenser. Familien til samboeren min reagerte også...hun var da ikke SÅ aktiv..det er først nå de skjønner at noe e anderledes, for nå er hun seks år og man skulle tro hun klarte å høre når folk snakker til henne, men det klarer hun ikke. Og her snakker vi ikke dårlig oppdragelse.

På andre siden har jeg også en liten rampegutt på to hvor jeg kanskje har tenkt tanken, men slått den raskt fra meg, og en normalt trassig toåring som er relativt rolig. Man merker forskjell på adhdbarn og andre barn, og da er det ikke aktivitetsnivået som spiller inn.

Det irriterer meg mer at mannesker setter spørsmål ved det etter en endt 2-3 år lang utredning som kan rive opp foreldrene rimelig mye, enn at folk "snylter" på en diagnose. For det er sånne som deg jeg må kjempe mot. Ikke de andre