Sosial angst?

[Anonym bruker]

Er det flere her som sliter m sosiale sammenhenger?

Store selskaper, tilstelninger etc?

[Anonym bruker]

jeg hadde det før. skikkelig ille også.

bussen måtte jeg slutte og ta, sluttet på skolen, butikken var uaktuelt osv.

tilslutt satt jeg inne uten å tørre og gå ut. utviklet alvorlig deprisjon..

få hjelp før det er for sent!!! det begynner sakte men sikkert,

dette gjelder ikke alle.!!!

snakk med fastlege først, kanskje psykolog osv..

jeg ble frisk etter 6 år.

nå kan jeg ikke være hjemme en dag uten å kjede meg totalt

 

[Anonym bruker]

ja, flere sosiale situasjoner jeg ikke liker. liker ikke snakke i telefonen heller.

[Anonym bruker]

Hva slags hjelp fikk du som svarte her, psykolog!

Jeg sliter i flere sosiale sammenhenger, men ser ikke helt hvordan en psykolog skulle kunne hjelpe meg med det!

[Anonym bruker]

Hehe, en liten tegnfeil her, skulle stå psykolog?

[Anonym bruker]

Ja, jeg har det. For meg har betablokkere vært redningen, fordi de tablettene hjelper meg å slappe av sånn at jeg ikke får alle de fysiske symptomene like ille. Jeg sliter med rødming bla. Da har jeg opplevd mestring, noe som i sin tur har gjort at min angst er mye mindre enn hva den var. Jeg gjør "alt", men noe med stort ubehag. F eks store selskaper uten medisin, det er grøss for min del.

 

Jeg har faktisk prøvd 3 psykologer, men for meg er terapi helt feil.

Å snakke og snakke med en person som får betaling og ikke sier annet en mmm og noterer virker faktisk bare irriterende på meg.

Jeg må ha dialog! Så jeg har istedet snakket veldig mye med familie og litt med venner.

 

Nå prøver jeg kognitiv atferdsterapi hos en psykiatrisk sykepleier, men skal avslutte det i morgen. Jeg holdt foredrag for ham sist, for å trene på det jeg var redd for. Jeg var jo like nervøs og følte meg tidobbelt så teit pga den idiotiske settingen. Så takler det ikke, ikke pga av angsten, men fordi jeg føler det er helt feil for meg.

 

Jeg er nok ikke terapitypen, og blir kvalm og uvel av det. Det blir så ekkelt og ømt for meg.

 

Jeg tenker at jeg trenger å bygge opp selvtilliten min, for den kunne vært ganske mange etasjer høyere enn den er. Da ville jeg kanskje ikke vært så redd andre menneskers vurdering av meg.

 

Dette er mine erfaringer, men du må finne det som er riktig for deg. Noen synes det er bra å gå til psykolog.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

det er oftest noe mer bak enn bare frykten for å møte andre.

det kan en PSYKOLOG hjelpe med.

underbevistheten er noe...

sosial angs er psykisk!

 

psykologen kan gi RÅD!!!

han kan ikke tvinge deg ut døren og presse deg til å ta buss,

men han kan snakke og prøve og forstå og hjelpe deg med det psykiske.

DET som teller!!!!

 

 

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse dyktige psykologene da? Jeg synes de jeg har vært hos har vært direkte latterlige til tider. De få gangene de har sagt noe annet enn mmm, har de tydelig vist at de ikke har forstått noe.

[Anonym bruker]

Jeg begynte på antidepressive da jeg hadde sosial angst. Flere måneder i foveien gikk jeg til psykolog men det hjalp meg ikke. Jeg sa flere ganger at jeg ville prøve antidepressive, men ingen tok det alvorlig før jeg tok overdose med sovepiller. Legen skrev da ut Cipralex til meg og jeg ble helt utrolig mye bedre av det! Jeg begynte å elske å snakke med andre mennesker og folk jeg ikke kjente. Det å snakke høyt for familien var ikke skummelt lenger og jeg var så glad for at jeg ikke fikk panikk fordi jeg er jo egentlig et ganske sosialt menneske! Ikke var det vanskelig å trappe av heller så ikke vær redd for å spørre etter det!

[Anonym bruker]

Ja jeg har det.

Sliter når jeg er steder med masse mennesker. (bortset fra når jeg skal ut å reise da føler jeg at alle er opptatt av hvor de selv skal og derfor ikke legger spesielt merke til meg.)

Fungerer i jobb, der føler jeg at jeg har full kontroll og kan det jeg driver med.

Men å være sosial utenom er vanskelig.

Vanskelig å bli kjent med nye mennesker, spesielt hvis det er flere om gangen. Er fryktelig trist fordi jeg skulle så gjerne hatt flere venner, spesielt med barn i mine barns alder.

 

Men sliter med at jeg hele tiden lurer på hva den peronen tenker om meg. Snakker jeg for mye, for lite, er det jeg sier dumt, syntes personen jeg har en forferdelig stil, at jeg oppfører meg dumt. Det får i ett og bare negativt. Og jeg klarer ikke slå tankene av så da blir det at jeg trekker meg tilbake.

Jeg omtrent leter etter tegn på at den andre personen ikke liker meg, helst ikke ville prate med meg. og finner jeg noe som kan tolkes dit hen (selv om det sikkert ikke var det i hele tatt.) så trekker jeg meg unna.

 

Hvis noen ler rett ved der jeg står, når jeg går forbi og jeg ikke vet hvorfor er det alltid en del av meg som lurer på om det er meg de ler av.

 

Selskap er helt forferdelig, er det bare familie går det seg til bare jeg kommer dit. Er det ukjente setter jeg meg gjerne i en krok, omgir meg om jeg kan med de jeg føler meg trygg på.

 

Jeg kan være i disse sitvasjonene og vite at dett er bare tull, slapp av men klarer ikke å slå av tankene.

 

Jeg har hatt problemer siden jeg var 14-15, men det ble veldig mye værre i mitt første svangerskap.

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver her, sliter til og med når jeg er sammen med folk jeg kjenner godt og stoler på, og det er rødming som er min værste fiende.

Jeg er konstant rett for å bli rød, og pga det blir jeg det ofte uten grunn!

 

Hva er betablokker? Og er det reseptfritt?

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg også kjenner meg igjen i deg som skrev det siste lange innlegget, i flere punkter!

 

Betablokkere må skrives ut av lege. Det er rett og slett en blodtrykksmedisin. Den blokkerer betareseptorene tror jeg, men skal ikke begi meg inn på denne forklaringen;) Det er jo supert for de som plages fælt med rødming, rødmingen blir mye mye mindre til mange, til meg i hvert fall. Det er ikke alle som kan bruke medisinen. Ikke de som har dårlig blodsirkulasjon mm. Lege må avgjøre det. Det er ingen rød trekant på de, og de er heller ikke vanedannende. Jeg er gravid nå, og er spent på å gå i 1-2 år (inkl amming) uten dem:/ Men der er nok sunt å forsøke seg litt uten dem.

[Anonym bruker]

Takk for svar, går på andre medisiner en periode for sykdom, men skal absolutt snakke med lege om betablokker når jeg er ferdigmedisinert.

Føler hele tiden jeg må forsvare hvorfor jeg ser ut som ei tomat i ansiktet med idiotiske unnskyldninger, begynner å bli slitsomt bare det!

 

Andre tips mot rødming?

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd mange idiotiske kommentarer jeg! Fy søren så rød DU er i trynet da, har det gått blodkar eller, du er jo nesten lilla i trynet osv. Jeg kommenterer ALDRI om noen rødmer, eller har noe ved dem som ser rart ut. En bar hodeflekk, plutselig lagt på seg mye, utslett osv. Det er så unødvendig og fikk meg til å bare bli enda mer obs på at jeg rødmet som i sin tur førte til mer rødming...

 

Jeg rødmer fortsatt, men ikke like mye som før, selv uten betablokkere.

 

Et tips jeg kan gi, er å prøve å gi faen (unnskyld, men mååtte bare banne nå). Vet at det er supervanskelig. Jeg har faktisk tvunget meg selv til å sitte i samme stilling, på samme sted, fortsette å prate og late som ingenting, selv om jeg visste at jeg satt der sprutrød og snakket med en kollega. Det var veldig flaut, men han sa ingenting, tror han ble flau på mine vegne, for det var han som snudde seg bort hehe..

En av psykologene jeg var hos, oppfordret meg til å prøve å rødme så mye som mulig i løpet av en uke. Han mente jeg skulle eksponere meg mest mulig i situasjoner som ofte fører til rødming. Jeg gjorde det aldri, men dette skulle visstnok kurere rødming.

 

En annen psykolog brukte lys som skulle krysse hjerehalvdelene mine og brukte en slags tapping med fingrene. Altså jeg skulle tappe med selv med fingrene forskjellige steder på kroppen. Husker ikke hva det heter. På meg fungerte ikke dette overhodet, men skal ikke si at det ike virker for andre.

 

Jeg tror fullt og fast på at jeg må lære meg selv, på egen hånd å tro på meg selv, og vite at jeg er like bra som alle andre. Med både mine feil og mangler og mine styrker. Det tror jeg ingen kan lære meg eller gi meg, jeg må finne denne troen selv. Da tror jeg ikke at jeg vil ha en sosial angst...

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk på det der å utsette seg selv for situasjoner der jeg vet jeg rødmer, men det er bare å orke å gjøre det, for jeg blir helt sliten etterpå og gruer meg mye før jeg skal gjøre sånne ting!

 

Jeg rødmer ekstremt mye hvis noen hele tiden skal rippe opp i pinlige ting jeg har gjort tidligere og sitter ofte å håper at ingen skal snakke om meg, og hvis det skulle skje så er det grusomt at de i tillegg kommenterer at du er så rød!!!!

Liker heller ikke konfrontasjoner og konflikter, uventede spørsmål og blir rød hvis jeg må fortelle mye på en gang på jobb f.eks, Kan sitte på jobb i lunsjen og tenke at jeg burde vel ha sagt noe siden jeg ikke har sagt noe på en stund, og blir rød før jeg sier noen ting pga at jeg stresser meg selv opp med at jeg vet jeg blir tomattryne!

Jeg har også alltid en fluktrute eller unnskyldning på lager slik at jeg kommer meg vekk derifra!

 

Derfor er det lettere for meg å være med folk jeg ikke kjenner, der kan jeg være akkurat som jeg ønsker å være, men så fort jeg blir kjent med folk og vi begynner å få en felles historie er det igang igjen.

 

Jeg elsker å være sammen med andre, men dette hemmer meg mye og eneste stedet jeg kan være 100% megselv og ikke bry meg om rødming er hjemme sammen med mann og barn!

 

[Anonym bruker]

Hehe, dette stusser mange på når jeg sier omtrent det samme som deg:

Jeg vil mye heller holde et foredrag foran 1000 mennesker jeg ikke kjenner og aldri mer skal se, enn foran 20 som jeg kjenner:) Eller hva som helst annet. Mange som ikke forstår dette. "Jamen her er det da bare kjentfolk?" Ja, nettopp! Jeg har hatt det sånn når jeg har begynt i nye jobber. Tøff itrynet og sosial i starten, så blir jeg mer og mer sjenert og rødmende. Dette forvirrer folk. For meg handler det om at jeg tror jeg er redd for at jeg skal bli avvist når folk blir kjent med meg. Og at de kommer til å se mine svakere sider etterhvert. Og at jeg synes det er så flaut å skulle bli mer sjenert etterhvert, ingen andre har det jo sånn!

 

Nei, det er ikke lett dette, og selv om jeg er bedre, har jeg angst fortsatt.

Jeg er en person som ytrer hva jeg mener, men som reagerer med angst/sinne, det er i grunnen ganske likt til tider, når jeg må forsvare meningene mine. Kjenner at jeg mister kontrollen og absolutt ikke klarer å si det jeg egentlig skulle si. Dette bunner nok i usikkerhet igjen. Får både pustevansker og rødme når jeg skal diskutere med andre.

 

Jeg kan også bare være meg selv 100% med mannen min og foreldrene mine.

[Anonym bruker]

Det du skriver med å bli mer og mer sjenert på jobben var godt forklart, det er akkurat det jeg sliter med i alle settinger.

 

Dette er tydlig et mer vanlig problem enn det man tror, når man sitter der og ekstremrødmer så føler man at det er bare jeg i hele verden som har det sånn, hva er galt med meg?

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er sånn. Ofte har jeg følt meg som en gærning som har det sånn, fordi "alle" virker så oppegående. Men jeg har faktisk sett noen som jeg er 100% sikker på at har hatt sosial angst. Ikke folk jeg kjenner så godt, men hadde bla ei i klassen min(for et år). Det er ikke sikkert at andre merket noe, men jeg gjorde jo det, siden jeg er så oppmerksom på både meg selv og andre, og spesielt nervøse tegn:)

[Anonym bruker]

Jeg også har sett det på andre, nettopp fordi jeg kjenner igjen mine egne "symptom".

Det er slisomt å se på, og jeg føler så med de der og da, og etterpå så tenker jeg; faen også, er det så tydelig så ser jo garantert mange det på meg også!

Det gjør det ikke bedre akkurat, og man blir enda mer bevisst på sine egne tegn!

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet det, huff.. På Modum Bad er de visstnok spesialister på sosial angst. Det er visst laaange ventelister der. Der bruker de bla video av pasienten, for liksom å vise h*n at h*n ikke virker så nervøs som h*n tror. Men jeg har sett meg i speilet mens jeg har rødmet mye (tilfeldigvis gått forbi, vært på do med noen el) og VET at jeg blir sprut rød. Det har jo også andre sagt til meg... Jeg vet også at jeg noen ganger stotrer og stammer og skjelver i stemmen og kroppen. Så for min del ville det ha gjort situasjonen min enda verre. Å måtte SE hvor ille jeg ser ut i tillegg liksom..

 

Det finnes en rødmeoperasjon da, som jeg tenkte på en gang, men den tør jeg ikke å ta. Det finnes også en forening som heter rød, for de som rødmer hehehe.

[malingus]

Jeg sliter blandt annet med sosial angst.

Siste året har jeg gått på medisiner, som hjelper godt på angsten.

Prøvde å slutte på dem for noen mnd siden, men da kom angsten tilbake for fullt...

Når angsten er som værst føler jeg et sterkt ubehag ved å gå ute, ta bussen, treffe venner, fysisk kontakt, innbiller at selv mine beste venner egentlig ikke liker meg... Det er rart hva angst kan gjøre med deg! Får da tendenser til å isolere meg. Men stort sett greier jeg ta tak i det, før det blir for ille. For da er det uholdbart!

Vi er nok mange som sliter med sosial angst. Som i mange tilfeller kan være det vi kaller eksistensiell angst! Og her kan en psykolog eller annen terapeut være til stor hjelp.

Selv anbefaler jeg gesaltterapi!

[Anonym bruker]

Jeg har sosialangst, men er veldig bra av det nå. I allefall i forhold til for noen år siden. Da kunne jeg ikke dra på butikken alene engang. Nå gjør jeg det meste:)

 

Jeg anbefaler rosenmetoden. Se www.rosenmetoden.net

 

Angst kommer jo av noe underliggende. Følelser som er ubearbeidet bla. Det kan være situasjoner og hendelser som ligger i grunn. Det trenger ikke være "store" ting, men det kan være de små ting som har lagret seg. Eller det kan være store ting som f.eks dårlig barndom osv.

Uansett hva som har skapt denne usikkerheten og disse følelsene så tror jeg ikke det er bra å medisinere det bort. Det gjør det bare verre i lengden. Da fylles det bare på med mer og mer. Man må jobbe med seg selv. Og ikke bare prøve å holde problemet i sjakk.

 

Medisiner er ofte en enkel vei. Og ikke alltid den sunneste for kropp og sjel. Noen trenger selvsagt medisiner. Men det går an å forsøke andre ting først. Kanskje man får en ny innsikt i seg selv i tillegg til at man får det lettere i sosiale sammenhenger.

 

Angsten har lettere for å komme tilbake når jeg er veldig sliten og stresset. Den blir påvirket av hvordan jeg har det generelt. Jeg kan nå kjenne det på kroppen når det er på tide å ta mer vare på meg selv og følelsene mine. Den bygger seg opp på en måte. Da må man gjøre noe for å lette på trykket. Hadde jeg tatt medisin så hadde det hjulpet bare der og da. Jeg hadde ikke lyttet til kroppen min! Den sier fra når det er noe og da skal man forsøke å høre hva den ønsker la få komme til uttrykk. Hva forsøker man å trykke ned?

 

 

[Anonym bruker]

For meg som har tatt betablokkere, er det helt klart at medisinen har hjulpet meg. Ikke bare som brannslokking der og da, men som en oppbygging av selvtillit og mestringsfølelse. Den har også hjulpet meg så jeg kunne gjøre alt jeg har villet gjøre.

 

Livet mitt har ikke vært perfekt, men består heller ikke av dype problemer som har gjort at jeg har fått angst. Jeg har ingen ubearbeidede følelser, det gruffet jeg hadde, har jeg snakket mye om og er ferdig med det. Noen er bare mer sjenerte enn andre, og er mer disponert for å få angst. Jeg er et veldig følelsesmenneske på alle plan. Man trenger ikke å overanalysere angstårsaken heller.

 

At du sier at medisiner er en enkel vei, vitner om at du ikke har kunnskaper om medisinbruk. Det er så langt fra enkelt å bruke medisiner, og er ingen trylleformel som vips! tryller bort angsten. Men den gir deg en hvilepute, så du kan få jobbet med deg selv.

[Anonym bruker]

Er jo flott for deg at du skjønner at medisiner ikke løser angstproblemet ditt. Men alt har jo en årsak. Angst også. Angst er ikke det samme som å være sjenert. Det er i en helt annen skala. Er man veldig sjenert så tør man kanskje ikke si noe, av redsel for å dumme seg ut. Eller man blir rød som en tomat bare noen snakker til deg osv. Å være veldig sjernert kan selvsagt virke hemmende men det er ikke en psykisk sykdom. Det er personlighet å være sjenert.

 

Sosialangst er noe helt annet. Det gir fysiske symptomer som kvalme, magevondt, svette, skjelving, panikk o.l. i sosiale situasjoner. Det er ikke noe medfødt, men heller noe som har kommet etterhvert. Det kan være mange årsaker til det. Jeg sier ikke at det må være noe stort underliggende bak det. For min del så tror jeg angsten kommer av min følsomhet. Jeg tar alt veldig inn i meg og lagrer det der. Jeg er ikke overfladisk og legger merke til det meste. Tolker signaler fra andre og er veldig oppmerksom på hvordan andre oppfatter meg. Med andre ord er det ordentlig slitsomt mange ganger å være meg. Noen mennesker virker så utadvendte og "frakoblet" andres meninger. De tror jeg har mindre risiko for å få angst. Hvis jeg da går i f.eks rosenterapi så får jeg ut det som jeg har gått å lagret på og får stresset ned. Kjenne etter hvordan ulike kommentarer eller hendelser har påvirket meg. Siden jeg er så utrolig følsom. Jeg vet ikke alltid at det er der engang. I en travel hverdag er det lett å bare presse det ned.

 

Medisiner er en hvilepute som du sier. Og hvis det er det folk ønsker så må de gjerne ha det om de vil. Jeg ønsker å ikke det. Hadde fått dårligere selvtilitt av det og følt meg enda verre om jeg ikke taklet hverdagen uten at følelsene måtte neddopes. Nå kan ikke jeg noe om betablokkere men jeg tenker på antideppressive o.l nå.

 

 

[Anonym bruker]

Jo, faktisk, på grunn av medisinen har jeg blitt mye bedre. Bedring av sosial angst handler mye om å oppleve mestring i de skremmende situasjonene. Økt mestring, økt mestringsfølelse, redusert angst.

 

At du indirekte sier at vi som må ta medisiner for å klare å fungere i det daglige i bunn og grunn burde få dårligere selvtillit stiller deg i et dårlig lys. Om ikke medisiner er tingen for deg, nei vel, men å konkludere med at medisin ikke hjelper og er noe vi bør holde oss unna vitner som sagt om dårlige kunnskaper og fordommer fra deg. Selv ønsker jeg heller ikke å ta antideppressiva, men jeg ser da ikke ned på de som velger/føler de må ta det. Betablokkere er ikke "neddoping", men senker de fysiologiske reaksjonene. De hemmer ikke reopptaket av serotonin som "lykkepiller" gjør. "Lykkepiller" kan heller ikke kalles for neddoping, da du fint kan kjøre bil etc. Valiumpreparater "doper" deg imidlertid ned.

 

Jeg leste om rosenterapi, og det kan nok være bra for noen. Men for andre, om jeg har forstått metoden riktig, kan det være direkte skummelt. Du bryter da ned forsvaret som kroppen har laget seg, i form av spente muskler etc, og skal man rive ned dette forsvaret, er det klart at man ikke kan bli overlatt til seg selv. Mange heftige psykisk reaksjoner kan komme. Jeg personlig ville ikke gjort det, men om det hjelper deg er det fint.

 

Og kan ikke dy meg, du trenger ikke forklare for meg hva sosial angst er, for det vet jeg utmerket godt. Sjenerthet er en del av en personlighet ja, men i samfunnet vårt er det vanskelig å være sjenert. Du kommer deg feks ikke gjennom en høyskoleutdanning uten å holde mange foredrag foran mange mennesker. Det finnes mange situasjoner som kan utløse angst. Og som jeg sa, er jeg et følelsesmenneske, og der er vi enige at noen er mer disponerte enn andre. Men angst kan ramme selv den beste, uten at det behøver å være et stort monster i klesskapet.