Den psykiske delen av å ha opplevd en MA/BO...

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hvordan var det for dere?

 

Jeg føler at jeg er langt nede psykisk sett - jeg bare griner og griner og griner, vet ikke om det er hormoner eller sorgen over å ha mistet tvillinger 3 mnd på vei og alle forventningene og det at man var så innstillt på noe/klar for å bli mamma på nytt eller om det er en kombinasjon av begge deler - det er vel mest sannsynlig en kombinasjon.

 

Synes det er vanskelig å "holde maska" på dagtid med en aktiv liten 3-åring som ikke vet noenting av det som foregår - vi har ikke fortalt henne at hun skulle bli storesøster (gudskjelov!) - men jeg synes hverdagen er tøff... Nå er heldigvis mann og barn ute en liten tur så jeg skulle få litt tid for meg selv, og jeg bare griner - selvsagt =(

 

Jeg fikk utskraping i går (12 uker på vei), det ble oppdaget på torsdag (var ett stort sjokk, trodde alt var i orden jeg!!!). Så det er jo ganske nytt... Man får vel en reaksjon på hele greia, men hvordan var det for dere? Hvordan taklet dere det? Hvor lenge var dere sykmeldt og når begynte dere å jobbe igjen?

 

Håper noen kan svare meg - har jo bare dere BIM damer å spørre =)

 

Klems

[Musemor med tre søte små]

Hei

 

Kondolerer så mye.

Jeg hadde MA i uke 10 og bare grein og grein etter på. Prøvde meg likevel på jobb etter en uke, men på oppfølgingstimen hos legen etterpå fikk jeg streng beskjed om at det var jeg ikke klar for og ble sendt hjem med en ny uke sykemelding. Etter det klarte jeg meg "fint" på jobb, men har fremdeles vonde dager, nå nesten 2 mnd senere..

Noen klarer å komme tilbake på jobb etter 3 dager, andre trenger 3 mnd.

Det viktigste er at du tar den tiden du trenge til å komme deg. Ingen vits å komme tilbake på jobb for tidlig

 

Klem.

[Luddes mamma]

Så trist å lese. Ikke rart du er langt nede nå.

Jeg mistet (3 gang) i desember med en MA i uke 14. Gjennomgikk en minifødsel og utskrapning. Jeg var veldig langt nede. Ble sykmeldt i 2 uker, men det var i desember så pga feriedager var jeg borte fra jobben i 4 uker.

Jeg gikk ganske mange og lange turer for meg selv og gråt...

 

Kan si at jeg var dypt preget av det i nesten 2 mnd. Nå har det gått over 3 mnd og jeg er mye bedre, men kan fortsatt bli lei meg og gråte en skvett, om det kommer situasjoner som minner meg på det.

 

Ta sorgen din på alvor, og ta den tiden du selv behøver. Det er tungt å miste det som var og skulle bli...

[J -76]

Kjære snuppis. Jeg var sykemeldt en uke etter uskrapning, og deretter 2 uker 50%. Humøret var svingende og er det tildelt fortsatt. Jeg hadde utskrapning 2 januar var i uke 11. Jeg fikk en ny nedtur denne uka, da jeg ikke ble gravid i første pp :-( Jeg har vært sur og lei meg om hverandre og gjorde det dårlig på eksamen huff.... Vi skal ta en prøve pause, for jeg orker ikke en ny skuffelse i slutten av måneden og satser nå på en 2010 baby. Mitt eneste råd er ta tiden til hjelp, lytt til deg selv og snakk med mann og venner og BIM. Tenker på deg, veldig gjenkjennelig slik du beskriver hvordan du har det nå! Stor klem

[Lillespire ღdesemberbabyღ]

Hei.

Veldig trist å lese. Føler masse med deg!!

Mistet i uke ti, og det er nå snart seks uker siden. I begynnelsen gråt jeg heeele tiden. Har åsså en datter på tre, og syntes at det var kjempevanskelig å la være å gråte foran henne. Når jeg var tom for gråt, ble jeg sint på hele verden. Hadde mest lyst å springe i fra alt, men det går jo ikke.

 

Har flere gode venninner som har vært igjennom det samme, så jeg følte det var veldig godt å snakke med dem om det. Mannen min stilte opp så godt han kunne, men følte at han ikke forsto meg helt. Tror det er litt vanskelig for dem å sette seg inn i hvordan det er. Et godt råd er å snakke med en god venninne om det.

 

Jeg studerer, så ble hengende langt etter i pensum. Klarte ikke å gjøre noe i de første to ukene, og etter det har det vært litt variert konsentrasjon.

 

Det er jo en sorgprosess som man må igjennom. Jeg tror det er viktig å gråte og få det ut. Det må bare ta den tiden det tar. Vær sykemeldt så lenge du føler at du trenger det.

 

Nå går det heldigvis bedre, selvfølgelig kjipe dager inn i mellom, men det kommer seg. Synes at det hjelper å være sammen med datteren min, og hver gang jeg ser på henne tenker jeg at jeg er verdens heldigste som fikk henne. Det er mye trøst i den lille tullen:)

 

Får håpe at det går bra med deg etterhvert.

Sender deg en stoor trøsteklem!!

[VinterSol+2]

kondolerer igjen, kjære deg.

 

du kan i grunnen lese mer om meg her på dette underforumet, jeg fikk meg en skikkelig knekk.

mistet ca halvveis i svangerskapet, og kom ganske langt ned i kjelleren.

 

Legen sykemeldte meg bare i 3 dager, fordi han mente at "da burde jeg ha fått slappet av litt"

han var mann.

 

en kvinnelig lege langtidssykemeldte meg igjen, etter at jeg forsøkte meg et par uker på jobb igjen. Det blei for tøft. ALT blei for tøft for meg.

 

første uka gråt jeg mye, ellers gikk det mest i at jeg var helt utslitt i kropp og sinn.

Jeg kom meg lissom sakte oppover igjen, men SÅ kom reaksjonene.

 

jeg har en veldig sterk psyke, men opplevde at verden raknet. Jeg fikk angstanfall, noe jeg aldri har opplevd før, klarte ikke ta telefoner, lese post... jeg kunne feks klare å gå en tur på kafe, gå på besøk til familien og sånn, men jeg fikk helt noia om jeg traff en kollega eller telefonen ringte og jeg ikke visste hvem det var. helt grusomt!

 

Mitt råd til deg, er å finne en lege som forstår situasjonen din. som feks kan gi deg aktiv sykemelding eller fleksibel sykemelding.

 

du TRENGER tid til å komme deg på. Noen tar alle reaksjoner med en gang, andre trenger tid til å bearbeide.

 

Min mor mistet selv tvillinger i dødfødsel. Hun fikk aldri tid eller lov til å bearbeidet tapet, og reaksjonen kom med et stort smell ti år etterpå. Og da blir det sterke reaksjoner, det lover jeg deg! Så ta deg selv på alvor, ta sorgen din på alvor.

 

Jeg fikk anbefalt boken "små barn setter dype spor" av legen min. Har ikke lest den selv, men fikk god hjelp på nettsiden www.ettbarnforlite.no

 

jeg føler med deg i sorgen. du har for få barn du nå. og det vil du alltid ha.