hunden vår glefser etter jenta!!

[Anonym bruker]

huff! to dager denne uken har hunden vår ( en 2 år gammel dachshund) glefset etter jenta vår! vi har lært jenta vår (1,2 år gammel) at hun kum skal klappe eller stryke hunden, ikke dra elle lugge.. men de to dagene denne uka har jenta lagt hode på hunden for å kose, men hunden knurra og glefsa etter ansiktet hennes, hadde ikke jeg dratt vekk hunden hadde hun vert borti ansiktet.. kan det vere at bikkja er drit lei av jenta? eller siden hun nettopp har begynt å gå at hunden føler seg liten og truet?? jeg vet ikke om jeg kan stole på hunden vår lenger.. hva tenker dere? hadde dere beholdt hunden ?

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal råde deg til. Jeg er ikke så glad i hunder, så det blir vel feil at jeg sier at du må kvitte deg med hunden din. I mine øyne er barn millioner ganger viktigere enn kjæledyr, så jeg hadde nok gitt den bort. Men det er meg. Vær på vakt i alle fall! Man hører stadig om familiehunder som plutselig gjør det utenkelige. Og de er egentlig vant med barn. Kanskje du skulle ta kontakt med en veterinær og hørt om han/hun kan hjelpe deg. Lykke til!

[Turbomamma<3<3<3]

Oj, dette bør dere ta på alvor og skaffe dere hjelp til å vurdere tror jeg. Det kan høres ut som om at hunden er utrygg på jenta, sikkert hvis hun har vært litt hardhendt og sånt. Jeg ville ikke tatt noen sjanser jeg nei. Kan jo hende at det ordner seg hvis dere får noe hundeterapi eller noe.. Det er jo om å tolke signalene hunden gir også, om den føler seg over rang på ungen eller under. Spørs om den føler seg over rang, og da må dere sørge for at den ikke gjør det. Men det høres mest ut som at den kanskje ble redd..?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig. Jeg har for så vidt det samme problemet. Hunden vår har ingen interesse av dattra vår. Mest sannssynlig fikk lille jenta vår dratt ho litt i pelsen da ho var helt liten. Hunden vår har glefset etter jenta vår en gang. Lille tulla krabba mot ho, og ville ta på halen hennes, ho rakk ikke det før hunden glefset. Jeg så det jo og hyla til. Jeg ble så redd. Lille tulla ble nok mer redd for at jeg hyla sånn, enn hva hunden gjorde. Lille tulla vår er ikke redd noe, bra på mange måter, men ho kunne gjerne ha lært innimellom :-). Ho er nå blitt et år, vil så gjerne leke med hunden, men det er ingen interesse hos vår kjære hund. Det kan hende vi har vært for strenge med hunden, i forhold til lille tulla. Biter hunden lille tulla vår, eller noen andre, så avliver vi ho selvfølgelig. Hva jeg skal gjøre nå, er jeg ikke helt sikker på. Uff det er ikke lett. Vil gjerne høre andre tanker og erfaringer.

[Anonym bruker]

jeg vil jo selfølgelig ikke at det skal skje noe før vi tar tak i det. har alltid vert trygg på hunden, men nå føler jeg meg ikke så trygg på den lengre. Først og fremst er det jenta som skal ha det trygt og godt, men er jo glad i hunden også. jeg skal ringe vetrinær på mandag jeg. må få noen proffe tips og råd. men det hjalp med tipsa herfra:)

[Turbomamma<3<3<3]

Er ikke så greit dette nei.. Hadde dere skaffet hund etter dere hadde fått barn, hadde jo hunden blitt vant til barn fra den var valp og dere hadde kanskje valgt en familievennelig hund. Mulig dere har det også da, men det er jo noe nytt å forholde seg til for hunden..

Har sett mange programmer av "hundeviskeren" Cesar på Animal Planet, det er veldig lærerikt og interessant. Her fant jeg noe relatert til hund og barn! Denne mannen er genial med hunder!

 

http://www.youtube.com/results?search_type=&search_query=zesar+dogwhisperer+child

 

Håper dere slipper å kvitte dere med hundene, i såfall håper jeg dere får omplassert dem framfor å avlive dem! Lykke til!

[Sistah*G07*J09*]

Kan være at hunden har vondt en plass? Synes dere bør ta den med til dyrlegen for en skikkerlig sjekk. Nevn også problemet, de vet hva du kan gjøre.

Vår hund knurret litt og bjeffet mot vår lille tass på 1 1/2år her i forrige uken. Men han glefset ikke. Nå er vi veldig påpasselig med at hunden's ting (buret, matskålene o.l.) er hunden's teritorie og mini skal ikke være i nærheten av disse stedene i huset. Etter vi ble mer flink på dette, så har det ikke vært noe tegn på at hunden føler seg truet e.l.

 

det kan jo være at hunden deres føler seg truet av hun som begynner å ta mer og mer plass i flokken hans. så kan være greit å få råd i fra noen profesjonelle

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg er kjempeglad i dyr og vet at dyr blir en viktig del av familien, men hvis jeg var deg, ville jeg omplassert hunden min hvis den glefsa etter ungen min. Hadde ikke tatt sjangsen på at noe forferdelig kunne skjedd. Da tror jeg det blir ekstremt vanskelig å leve med seg selv når man har sett faresignalene på forhånd.

Ville sørget for at hunden fikk et godt hjem hos hundeglade mennesker uten barn. Vanskelig når man er så glad i dyret, men barnets sikkerhet må alltid gå først..

[Anonym bruker]

Sørg for å holde de to adskilt, og kotakt www.manimal.no eller www.gry.no (samme) . Høres farlig ut.

 

Hilsen Autorisert Dyrepleier

[Anonym bruker]

Denne hunden hadde jeg gitt bort(helst ikke avlive) med det samme.. familie/venner el.l? kanskje hunden kan komme tilbake når barnet er større og virker "tryggere" på hunden.

 

Barnet er selvsagt mye viktigere enn hunden!

[*Sirkeline*, Snuppa og Snippen]

Beklager å si det, men den hunden hadde ikke fått bli hos oss et sekund lenger etter en slik episode.

[Anonym bruker]

hunden vår hadde en liten periode hvor hun små knurra når minsten begynte å gå, vi satt henne på plass og roste henne når hun valgte å flytte seg!

 

Ville vært veldig forsiktig og om du ikke føler deg trygg på hunden hadde jeg vurdert omplassering.

 

Må si at hunden vår aldri glefset eller knurret på den måten som jeg fikk inntrykk av at deres hund gjør, men hun lissom ga uttrykk for "hmpf" drit flytt deg unge...derfor ga vi det litt tid MEN hadde barn og hund under KONSTANT oppsyn.

 

Er forsatt VELDIG obs på hund og barn!

[Anonym bruker]

Hadde absolutt ikke beholdt hunden, det hadde jeg ikke tatt sjangsen på. Hunder er uberegnelige, uansett hvor snille de er, og når han først har glefset etter henne vet man aldri hva som kan skje. Omplasser henne er mitt råd.

 

Lykke til med vanskelig valg

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg synes ikke du skal avlive hunden eller omplassere den eller noe annet dramatisk.

 

Jeg ville tatt det hele med stor ro og latt hunden få fred for ungen. Hvis hunden ikke alt har et eget helt skjermet sted, er det nå tid for den å få det. Hundens egen plass skal være umulig for ungen å nå, og når hunden ligger der, skal den ikke forstyrres av noen. Du skal også være litt observant når hunden er inne, du vil kunne lese av kroppsspråket dens når det er tid for at den trenger pause. Dersom hunden igjen glefser, eller den knurrer så sier du ikke noe, bare helt rolig tar den med vekk fra ungen og til plassen sin. Inntil videre skal du sørge for at kontakten mellom barn og hund blir så lite som hunden ønsker, og på en måte som er god for hunden. Hunden bør slippe å komme i den situasjonen at den må si i fra på verken den ene eller den andre måten. Du skal være litt i forkant og ta den ut av situasjoner der det kan bli for mye for den.

 

Jeg synes ikke at du skal irettesette hunden når den knurrer til barnet, men lære barnet å gå vekk når hunden sier i fra. Det er jo den eneste måten hunden kan gi oss muntlig beskjed om at den vil ha fred. Vi ønsker jo at hunden skal prøve å gi beskjed før den evt går til det drastiske steget å bite. Jeg har en stor rottweiler og hun har aldri blitt irettesatt for å knurre. Vi har mange små barn og nå kan jeg være trygg på at hun alltid sier i fra med lyd i steden for å bruke tennene når det har gått altfor langt. Det har jeg sett i praksis hvordan hun gradvis knurrer mer og mer høylytt, samtidig som hun flytter seg. Men barn flytter jo etter og hun har en gang gått helt opp i ansiktet på ene barnet vårt og sagt ifra med skikkelig grove bjeff og flekking av tenner. En sjekk av hunden etter denne episoden viste at hun hadde store flekker med våteksem rundt på hele kroppen. Det var dekket av pels så vi hadde ikke oppdaget det. Så første bud er å sjekke at hunden er frisk og ikke har vondt noe sted.

 

Min store "skumle" rottweiler ligger i dette øyeblikket og sover, med veslemor liggende oppå seg og kose. Det rykker ikke i en muskel på hunden, hun elsker oppmerksomheten fra barnet. Men selv om hun liker at barna holder på med henne, så setter jeg en grense. Jeg prøver å være i forkant og ta ungene vekk før det blir for mye for hunden. Jeg har også hatt noen runder med henne da hunden var rundt ett år og da hun var rundt to år, da knurret hun og kunne glefse ut i lufta både til meg og til ungene.

 

Glefsing er en skarp advarsel, og absolutt ikke synonymt med biting. Det er heller ikke sikkert at hunden kommer til å bite selv om advarselen ikke blir fulgt, men det ønsker du ikke å finne ut av... Derfor bør du ei tid framover la hunden få fred for barnet. Vær påpasselig og ikke la barnet holde på med hunden. Dersom ho skal kose med hunden tar du henne på fanget og setter deg sammen med hunden slik at du har full kontroll på hva som skjer. Vær nøye med å respektere hundens signaler. Vil den gå, lar du den gjøre det. La barnet dele noe godt med hunden. Gi hunden godbiter. Slik lærer hunden at det kan være lurt å holde seg inne også med den minste i familien, for denne kommer det noe godt fra :-) Knurrer den, tar du ungen vekk. Den må få lov til å føle seg trygg. Et barn skal ikke holde på med en hund, selv om du sier at hun ikke lugger så kan du ikke vite det sikkert. Hunden er ikke leketøy eller kosebamser for små barn.

 

La aldri et barn ta maten i fra en hund!! Dersom matvokting ligger latent for hunden, kan dette framprovosere farlige reaksjoner fra hun den. Hunden skal få være i fred når den spiser. For å unngå matvokting, eller at det blir farlige situasjoner rundt matfatet har jeg latt barna gå fram til hunden når hun spiser og lagt pølsebiter i skåla. De tar ikke i henne, eller prøver å ta maten hennes, men bare gir henne noe ekstra godt. Dette gir meg tid dersom det utilsiktet skjer at et barn, eller for så vidt en voksen, går bort til hunden når den spiser.

 

Når hunden er to år, er den i sin andre pubertet. Det vil si at nå går den fra å være valp til voksen. Den er en tenåring, med alle en tenårings frustrasjoner og usikkerheter. Det er usikker på sin rolle, og den prøver og feiler for å finne ut av det. Du skal være en tydelig leder som skal holde ro og orden i flokken. Babyen er langt underordnet hunden (i hundens hode) så det er bare helt naturlig at den setter henne på plass. Så er det at barnets kroppsspråk kan virke både truende og forvirrende på hunden, og når babyen lærer å gå så er den ustødig og kan lett falle mot/på hunden, og for en så liten hund kan det føles veldig traumatisk.

 

Barn er intense små skapninger, og de er veldig glade i dyr så dersom du har tillatt at barnet får krype etter hunden, og holde på med den hele tiden, er det nok som du sier at den er drittlei av henne.

Når ungen blir eldre vil hund og barn har mer glede av hverandre og da skal du se at de får et veldig fint forhold. Men det betinger at du lærer barnet å respektere hunden. Behandle hunden med respekt og kjærlighet og den vil bli ditt barns beste venn. Med tiden...

 

Ly

[Anonym bruker]

Jeg sjønner ikke hvordan dere kan sette dattera deres foran en hund! (jeg har hatt 2 hunder så jeg vet faktisk hva jeg snakker om) I forhold til alder av ditt barn og hunden forstår jeg det sånn at den var i huset før jenta deres. I en hunds øyne er den i en flokk som inneholder deg, din mann og den selv. Jenta deres er en "nykomling" i flokken. Hieraki er eneste måten hunden lever på. Enten er den sjef eller underdanig. Den setter seg selv høyere på rangstigen enn jenta deres, derfor reagerer den på henne som en outsider og skal sette seg i respekt. Dette er et urtypisk problem i dagen samfunn iforhold til hundehold og familier. Jeg personlig hadde tatt hunden ut av huset for en periode (kansje en uke eller 2) For så og introdusere hunden til det nye hierakiet i flokken. Hunden kommer inn til huset igjen, der dattera di allede er fra før (hunden må komme sist inn i huset for å markere at den er sist på rangstigen) Se etter hvor den har sin faste plass. Ligger den i sofaen, må den ned på gulvet. Vis tydelig(!!) at dere er flokklederene og dere vil få en harmoisk og god hund. Når hunder blir usikker på sin stilling i flokken vil den reagere slik som du beskriver..Dersom den mot formodning viser samme reaksjonsmønster som før hadde jeg blitt kvitt hunden.. Det er trossalt jenta sin sikkehet som må komme først av allt, en vet aldri hvordan en hund som er usikker reagerer!!.. Lykke til..

[Anonym bruker]

Hei Anonym 15:50. At du har hatt to hunder før betyr ikke automatisk at du veit hva du snakker om. Men når det er sagt så ser jeg av det du skriver at du ikke er helt på jordet heller.

 

Jeg er ikke enig i at hunden ikke klarer å se at den lever i en flokk der det nye familiemedlemmet også tilhører. Jeg har tre barn og jeg har hatt hund hver gang jeg har født. Jeg har mange år mellom hvert barn så jeg hadde forskjellige hunder hver gang. Første gangen hadde jeg ei urgammal schæfertispe som hatet unger. Andre gangen hadde jeg en seks år gammel schæfergutt og nå har jeg ei rottweilertispe som er omtrent midt i livet. Det jeg har gjort hver gang jeg har kommet hjem med et nytt barn er å la hunden hilse på barnet. Da undersøker den grundig fra topp til tå, foran og bak. Jeg tar bleien av så hunden får sjekke den, og så sjekker den selvsagt stumpen til barnet, jeg tror kanskje den sjekker kjønnet på nykomlingen, men det er bare gjetning fra meg. Jeg ser også at hundene pleier å være veldig opptatt av ørene til babyen. Når denne første velkomstsermonien er over, pleier det å være greit. Den siste hunden min nå, brukte litt tid på å forstå at hun måtte være forsiktig med den lille, problemet lå i at hun absolutt ville snu babyen for å slikke magen hennes.

Så lenge babyen ikke beveger seg rundt, er det meste greit. Jeg lar hunden være nær babyen hvis den ønsker det, men jeg passer på så ikke babyen lugger, eller at hunden slikker, eller legger seg på babyen. Når så babyen begynner å bevege seg rundt, blir det alltid forandring. Jeg passer på at når hunden flytter seg vekk, knurrer eller viser andre tegn på at den har fått babyoverdose, da slipper jeg hunden ut i gangen slik at den får fred. Eller jeg tar babyen vekk slik at hunden kan være inne, men får fred. Jeg prøver å være i forkant, før hunden knurrer, ved å lese kroppsspråket til hunden. Når den begynner å pese, ser vekk når babyen kommer, trekker seg unna, da er den lei og må få fred.

 

Det nytter ikke å ta hunden ut av huset for så å introdusere den på ny. Barnet vil være barn i mange år enda, og så lenge det er barn og ligger under hunden i utvikling (sett fra hundens ståsted), vil den behandle barnet som om det er under den i rang. Hunden er voksen, barnet er en valp helt til det er voksen. Et barn vil alltid være under hunden i rang, sånn er det bare og det får vi ikke gjort noe med. Men man kan lære barn og hund hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. Man kan lære barnet å leke med hunden på en måte som er ok for hunden. Da vil barnet stige i anseelse hos hunden. Det blir viktigere for den å holde seg inne med barnet for det gir fordeler. Hunder er veldig opptatt av å få fordeler :-)

Min hund viser tydelig at den vet at ungene er under den på rangstigen. Men likevel passer den på å være venner med dem for det er ingen andre som forer henne ved matbordet enn ungene, og det er jo en kjempefordel for henne.

 

Men så lenge barna er under 3-4 år, er det vanskelig å få til et ok sosialt samspill mellom dem og hunden. Da må man bare være påpasselig og vise hunden tydelig at det er vi mennesker som tar ansvar, også for den nye ungen. Vi setter grenser for barnet, da slipper hunden å gjøre det. Og det pleier hunden å akseptere helt greit. Men jeg er av det oppfatning at det må være rom for at hunden sier i fra, men på et lavaggresjonsnivå. Det er min oppgave som eier å passe på at hunden blir hørt når den viser tegn på å være lei av ungen. For dersom det ikke er noe alvorlig galt med hunden, vil den alltid prøve de svakeste tegnene først, før den gradvis sier hardere og hardere i fra og da til slutt biter som siste løsning.

 

Jeg tror at i dette tilfellet så har hunden ikke fått nok fred for barnet. Og jeg er ganske sikker på at hvis hunden får mer fred og kan være sammen med barnet bare hvis den ønsker det, så vil problemet være løst.