Trist og lei:(

[Anonym bruker]

Nå er jeg bare så fortvilet!

Har hatt et ok svangerskap så langt(er 27+3), bortsett fra ekstrem svangerskapskvalme i begynnelsen som holdt på å ta knekken på meg.. Men etter den gav seg, har jeg vært i fin form-til nå.. Meg og samboeren kjøpte et rekkehus her for noen mnd tilbake som vi overtok i midten av februar.. meningen var at vi skulle pusse opp litt her og der, for å så flytte inn i begynnelsen av mars mnd. Men er enda ikke flyttet inn da, da ting har bare ballet på seg, så det har endt opp med at vi pusser opp nesten alt..

 

I begynnelsen var jeg veldig gira og engasjert, da vi til nå har leid en bitteliten leilighet hos svigerforeldrene, noe jeg har sett frem til å ikke gjøre lenger, blir mye å tråkke oppi de hele tiden.. Men nå bare sitter jeg her og griner, er sur og ufattelig sliten i hele kroppen..

 

Jobber også ved siden av, så dagene flyr.. Men tingen er det at jeg føler ingen kjærlighet ovenfor samboer eller barnet vi venter lenger.. Svigerforeldrene mine ser jeg så og hele dagen, da de er veldig flink å være med på oppussingen- noe som er veldig, veldig bra, men blir så sliten av å ha de rundt meg!

Synes ikke samboeren min er flink til å vise omsorg eller ta hensyn til min graviditet, virker ikke som han bryr seg noe særlig, og det ender opp med at vi glefser og småkjefter på hverandre hele tiden.. Synes vi har det helt for jævlig akkurat nå! Skjønner at han og er sliten og lei, men føler også det at han har eller ingen varme følelser for meg lenger..

Akkurat nå angrer jeg sånn på de valgene vi har tatt, både når det gjelder graviditeten og oppussingen.. Jeg var jo blitt gravid når vi kjøpte huset, og jeg var veldig nølende, men han lovte meg gull og grønne skoger, at dette skulle bli så bra, og det var ingen problem med å pusse opp, jeg trengte ikke å ta så mye selv osv.. Men slik er ståa i dag altså..Jeg orker snart ikke mer, har så lyst til å pakke sakene mine, og flytte i egen leieleilighet! Føler også at dette ikke er "vårt" prosjekt lenger, men hele familien hans sitt prosjekt.. Moren hans sa her forleden at hun gledet seg sånn til å kunne sove her hun også!!

hmm...

 

Er gjerne veldig hormonell, men nå er jeg luta lei hele rekkehuset og samboeren.. Føler meg så alene i graviditeten og alene i forholdet.. Håper det endrer seg, og at jeg kan glede meg over babyen når den melder sin ankomst, føler ingen kjærlighet nå, føler egentlig at jeg vil ikke ha dette barnet!! Uansett hvor vondt det er å innrømme det, så føles det sånn...

 

Vil også tilføye at samboeren stilte lite opp for meg da jeg kastet opp 2 mnd i strekk.. Følte han var nesten litt irritert på meg for at jeg ikke klarte å gjøre noe særlig med ham eller i leiligheten.. Han sa faktisk til meg i ettertid at det var bra jeg ikke gikk lenger med kvalmen og oppkasten, for det begynte å gå ham også¨på nervene løs!!

 

Når jeg hører om andre sine kjære som stiller opp i tykt og tynt, blir jeg så lei meg.. Min samboer er der på de gode dagene, da har vi det helt fantastisk, men på de dårlige blir han innesluttet, kald og likegyldig.. Vil helst ikke si noe som helst til meg og skygger banen.. Uansett om det er det fysiske eller psykiske...

 

Puh! Måtte bare få ut litt følelser, men er best å stoppe her før dette innlegget blir veldig langt...

[Anonym bruker]

Hei!

Vet ikke om jeg har så mye lurt å komme med, men vil bare si at jeg føler med deg. Jeg har også følt det på samme måte i mye av graviditeten min, jeg hadde nemlig tenkt å avbryte prøvingen og flytte fra samboeren min da jeg oppdaget at jeg allerede var blitt gravid..

 

Jeg og samboeren min har hatt store kommunikasjonsproblemer, og jeg har i lange perioder følt at han ikke bryr seg om meg. Jeg fikk til slutt dratt ham med til parterapi, siden det var åpenbart at vi ikke kunne klare dette selv. Der har vi gått igjennom et kurshefte som brukes på Prep-kurs i regi av Modum bad, og dette har hjulpet oss mye og vi har hatt det bedre nå en periode.

 

Men jeg sitter dessverre også og er lei meg i dag, fordi vi har hatt en feide i helgen. Jeg har vært sliten og lei meg siste tiden (bl.a. pga oppussing her også), og har ikke følt at han har brydd seg og vist ekstra omsorg. Da jeg forsøkte å konfrontere han med dette, tok han ille opp og i stedet for å forsøke å overbevise meg om at han faktisk bryr seg, sa han "javel, da bryr jeg meg vel ikke da" og at "han ikke syntes jeg hadde grunn til å føle det slik". Det endte meg at jeg satt og gråt for meg selv en times tid uten at han gjorde forsøk på å trøste. Og da føler man seg så forferdelig alene!

 

Det er jo ikke unormalt å være sår og lei når man er gravid, men problemer i parforholdet øker risiko for svangerskaps- og fødselsdepresjon og jeg vil råde deg til å kontakte jordmor og/eller fastlege for å fortelle hvordan du har det for å vurdere om du trenger mer oppfølging som f.eks samtaleterapi.

 

Og prøv å fortelle partneren din hvordan du føler det, og hvis du ikke når frem, er det verdt å prøve parterapi. Dere skal tross alt bli foreldre og det er vel verdt litt ekstra innsats?

 

Ønsker deg lykke til. Håper du føler deg bedre snart!

 

[mummsy]

Hei du. Høres veldig slitsomt ut og ikke mint tungt...

Er det første barnet deres?

Samboeren min var veeeldig usikker når jeg gikk gravid.. Han ble sint, kunne gå flere dager der det var stumfilm hjemme: Og Jeg skrek for ingenting.. Følte meg bare helt alene, og jeg var flink til å fortelle han det.. babyen i magen var bare i veien der og da..

Nå når jeg ser tilbake på det, så tenker jeg jo at det kan jo ikke være lett å forstå den som går gravid..

Det er jo ingen unnskyldning egentlig! men alle må lære, tror jeg:)

Så er det jo å masse bedre å være ærli om hva man føler og tenker (men ikke si alt). Ikke ting som kan være mot negativt mot han..

Det er bedre å si Fks: Jeg føler meg så trist, jeg vet ikke hva det er! Enn å si: ååå, jeg blir gal av deg, du skjønner jo ingenting! Hehe..

 

Og være åpen om at man kan være hormonell og vanskelig! Men at det ikke er meningen og om han kan gi deg en en god klem litt oftere..Jeg trengte bare å være nær han når jeg ble hormonell og trist...

Hvis dere har det fanastisk når dere har gode dager, så er det verdt å prøve en ny bane!

(Vi har vært hos par-psykolog også for å klare å kommunisere. Det var supert!)

 

Stor klem