begravelse

[Anonym bruker]

Hva i alle dager kan jeg bidra med til min bror og samboer som har mistet sitt lille barn? Begravelse er i neste uke, og jeg vil så gjerne gjøre alt riktig, støtte opp om dem og gjøre hva som helst som kan bidra på noe slags positivt vis. Hvordan støtter jeg de best mulig i denne prosessen? Mitt hjerte er så tomt og så knekt på samme tid. Som mamma vet jeg at dette nok er det verste et menneske kan oppleve. Jeg kan ikke få poengtert nok hvor sterkt jeg føler med dem alle sammen, hva om jeg gjør noe feil?

[*Timulia*]

Har ingen erfaring, men sitter her og lurer litt på det samme. Har akkurat fått beskjed om at et vennepar har mistet et barn. Jeg tenker at i en slik situasjon tror jeg ikke man kan gjøre mye feil, men man kan sikkert gjøre for lite eller for mye og det syns jeg er kjempevanskelig.

Kondolerer så mye med ditt tantabarn forresten.

[januarbarna?]

Tre ting du kan gjøre for din bror og hans familie i all framtid, og ikke bare til begravelsen er:

 

1.Forsøk aldri å trøste dem med å fortelle om andre som har/har hatt det værre, eller ting som er "bra", slik som at barnet var lite eller har det bedre der h*n er nå og lignende. Si heller aldri at du forstår hvordan de har det, med mindre du selv har opplevd å miste et barn. Denne typen utsagn vil bare føles som et forsøk på å gjøre deres sorg mindre verdt, eller gjøre barnet deres mindre verdt å sørge over.En god huskeregel er å tenke på om det du er i ferd med å si, egentlig er for å trøste foreldrene, eller om det er for å trøste deg.

 

2.Forsøk å huske at det å miste et barn er forferdelig i mange år etterpå. De fleste er litt beskyttet av alt som må gjøres fram til begravelsen. Det er først etter begravelsen at det virkelige marerittet setter inn. Det første halve året vil være helt forferdelig for alle. Etter dette vil det for noen begynne å føles LITT lettere, men slett ikke for alle.Det første året er umenneskelig, det andre året begynner man kanskje å føle glede ved ting man før hadde glede av. For de fleste tar det tre til fem år før de føler seg noenlunde seg selv igjen. De fleste vil være endret og merket for livet. Forvent derfor ikke at de skal gli inn i hverdagen igjen etter et par måneder. Hverdagen deres vil ikke være på skinner igjen om to år heller.

 

3.Gå på graven med lys og blomster på årsdagene til barnet.(Både fødsel og død). Det er ingenting som er så godt som å se at noen andre husker det kjæreste de hadde!

 

Når det gjelder begravelsen er det kanskje en ting du spesielt kan bidra med hvis de har andre barn, og det er å tilby deg å ta deg av dem. Det er ikke sikkert foreldrene klarer å ta seg av sine andre barn akkurat under begravelsen, og ettersom dette er en dag som aldri kommer tilbake, kan det være godt å kunne konsentrere seg om det døde barnet i trygg forvissning om at de andre barna blir tatt godt vare på.

 

Ellers er det egentlig bare en ting som gjelder: Spør foreldrene om de ønsker at du skal gjøre det du tenker å gjøre( gjelder også barnepass). Sier de nei, og du mistenker at de sier det for å ikke plage deg, kan du godt spørre igjen litt senere. Du kan godt spørre foreldrene om det er noe de vil at du skal gjøre for dem, men sannsynligvis vil de svare nei. Dels er hjernen allerede overbelastet, og i dårlig stand til tenking, dels vil de fleste ikke bry andre mennesker. Derfor er det mye bedre hvis du kan komme med konkrete tilbud.F.eks hvis de skal samle familien etter begravelsen, kan du kanskje tilby deg å bake? Det er bare fantasien som setter grenser.

 

Den beste måten å unngå å gjøre noe "feil" er å si det som det er: Dette er det værste et menneske kan oppleve (ihvertfall her i trygge Norge), og et menneske som ikke har opplevd det selv kan bare ane noe om hvor uutholdelig det er. De fleste har langt mer behov for at andre orker å lytte (i månedsvis), enn at man skal ha så mye fornuftig å si. Vær der for broren din. Under begravelsen, men også om åtte måneder, eller tre år.

[Anonym bruker]

Hjertelig takk. Dette skal jeg kopiere og ha med meg...

 

 

[mamma til Jesper <3]

Min bror og samboer mistet sønnen sin for snart 2år siden, han ble kun 2år. Var fødd med en sykdom (Krabbes), så vi visste alle hvordan det skulle slutte, men det var tøfft.. kjempe tøfft! Jeg bor 6timmer unna min bror, og hver gang jeg var hjemme måtte jeg si hadet til gutten. Visste aldrig om jeg skulle få se honom igjen..

På begravelsen var jeg var det ikke mye å gjøre, ikke noe å si.. bare holde om dem, klemme dem, ta være på de andre barnen.. rett å slett bare vise at man er der..

Jeg har et bilde av gutten ved siden av TVen her hjemme, det brinner et lys for honom hver dag.. jeg savner honom så! Når jeg er hjemme hos mine foreldre så er det første jeg gjør å besøke graven, legge blomster å tende lys.. Kan sitte der lenge lenge å bare tenke...