Jeg fik ikke ta mitt valg.

[Anonym bruker]

Hei, Alle dere jenter som er i en helt jæ…. Sitvasjon. Jeg var der for 1 mnd siden

Leser innleg her hvor mange jenter som er så i tvil for BF ikke er klar, og fine

Historier der det har endt bra og BF har tat ansvar, leser om sterke jenter som ikke tar valg

For noen andre synes at det er best. Jeg er desver ikke en av di jentene, jeg ga etter for presset

Og tok abort, jeg tok medisinsk og måtte inn på utskarpning etter på for det ble noe igjen,

Jeg var 6 uker og 4 dager gravid. Dette er min historie. Beklager at den er lang første gang jeg snakker ut.

 

Etter en veldig fuktig kveld den 13 desember, Der vi var veldig uansvarlige, men det sannsynligheten

For at jeg skule bli gravid var liten, i om med at det ikke var utløsning i meg. Jeg er 21 og min samboer er 27 vi har vært sammen i 3 år. Etter denne kvelden så kom jo emnet opp,hva om jeg er gravid, BF

Er er en ansvarlig mann og sa da er det ikke noe annet og gjøre en og ta ansvar for handlingene våres

Og ønske barnet velkomen. Men hele samtalen ble jo litt tulla bort for jeg kunne jo ikke være gravid??

Det ble jul og tanken var jo der hele tiden, så jeg bestemte meg for og ikke frike alkohol, men og vente til 29 januar da jeg skulle ha min første menstruasjon, Det var bedre og bare vært avholds for sikkerhets skyld, selv om jeg hele tiden tenkte at jeg ikke var gravid. Jeg tok en test 23 desmber og den var negativ, men jeg leste på pakken at svare bare var 50% sikker, Så den 28 tar jeg 2 clearblu tester,og det tar ikke 1 minutt før det slår ut postevil på begge??jeg som var alene hjemme viste ikke hva jeg skulle gjøre, var helt sjælven, HVA NÅ?? Jeg ringer samboeren og han kommer hjem, og han sa ja, Nå er det bare og ta ansvar, og dette klarer vi. Han var så støttende at jeg ble fort fylt med glede og veldig tildig

Morskjælighet, Dagen etter dro vi på apoteket og kjøpte inn alt av vitaminer og folat og omega 3 og det var ikke måte på hva som ikke ble kjøpt, det ble inn kjøp av graviditets bøker og vi regnet ut termin datoen, den magiske datoen 7 september 2009 skulle den lille komme, faktis fødsels datoen til min oldefar, samboerne min sa at det må være skjebneJ. Vi skulle ikke fortele det til noen før det hadde gåt 3 mnd, men på nyttårs aften ble samboeren min sittene og drikke med sin far da han sa det til han, han ble overaskene glad,( familien hans er søramrikanske så di er katoliker) neste dag snakket vi og vi ble enige om at jeg skulle si det til min mor og han skulle si det til sin mor. Ringte mamma søndagen etter nyttår og fortalte at hun skulle bli bestemor, hun ble veldig overasket men hun ble glad, det kan man ikke si moren til samboeren min gjore, det ble et leven uten like, for jeg var joikke bra nok for sønnen hennes og det var ikke måte på hva jeg ikke var, det var ikke glede i det hele tat. Samboeren min tok det vanskige valgen og bryte med familien for han ville ikke at noen skule dømme hans “lille famile” men den samme dagen oppsøkte min mor oss hjemme og fortalte hvor stor feil dette var og vi kunne ikke ha dette barnet fordi vi var får unge, min samboer akkurat ferdig studert og jeg var skulle begyne på ny jobb og vi var ny etablere, jeg reagerte med sinne og følte meg så dårlig behandla, og reiste fra huset.

Når jeg kom tilbake hadde min mor snakket med samboeren min, og tror du ikke at han plutselig byttet mening da? Nei da var han ikke klar, og dette ville ødlege livet hans og han trode at forholdet ikke ville klare dette og at det vile bli et barn som ikke vile ha en fin barndom…. Sikelig bullshit spør du meg, han er ferdig med master graden sin vi er voksne mensker som er ferdig med by livet vi har en flott 3 roms leilighet i Oslo, den helgen var den jævligste helgen i hele mitt liv, det kom fram et sinne i meg som jeg ikke viste jeg hadde, når jeg ikke gråt så knuste jeg ting, jeg sov ikke jeg spiste ikke. Og når jeg skjønte at han hadde bestemt seg brann jeg bøkne som vi hadde kjøpt, jeg ble så skrem av meg selv. Jeg følte meg lurt og så utrolig alene. Det er så enkelt for andre og si at abort ikke er noen skam. Lurte på

Om di hadde syntes det samme om det hadde vært dem selv, familien hans som er katoliker som liksom

Skal være i mot abort, ville bare ha problemet vekk for det var det var for dem er problem.

Vi var jo ikke gift og det vile ødlege for den sønnen deres.

Jeg vurderte og kjøre løpet selv, men med min samvittighet hvordan kunne jeg ha et barn som ville ødlege livet til BF og alle som var imot??. Vi reiste sammen til legen og jeg hadde håpet at hun skule være på min side, men hun støttet BF og sa at jeg også mp ta hensyn til han og at emborylet som det het ikke var et foster og at det ikke var noen skam og at jeg var jo så ung, jeg ble kostant minnet på at nå

Måte vi på sykehuset, jeg begynte og oppføre meg sint bitter og jeg aviste alle rundet meg. Jeg viste at det var et lite hjertesalg inne i magen min for jeg hadde vært på ultralyd uken før på grunn av mage smerter, da var jeg litt over 5 uker på bei og legen viste meg det lille hjerte slaget, det gjore ting så grusomt. Jeg gik den neste uken i en tåke, jeg husker ikke mye fra det. Men fredagen var timen på ulevål. Hele tiden når jeg var hos legen ønsket jeg så sterkt at BF kunne komme inn og hente meg og si NEI dette blir feil, men han kom aldrig. Jeg bestemte meg for medisinsk abort for jeg følte at det var det mest natulige måten, jeg fik en pille av sykesøsteren og siden jeg ville gjøre det hjemme til jeg med meg resten hjem som jeg skulle ta dagen etter for og få det ut. Ca 4 timer etter jeg var der følte jeg en sånn plutselig tomhet inne i meg og da viste jeg at det lille hjertet ikke slo mer, og jeg skjønte at nå har jeg gjort noe som kommer til og endre mitt liv for alltid, jeg gråt stille i 24 timer til jeg skulle ta stikk pillen for og få livmorsamentekntig, det var den mest grusome smerten jeg noen gang hadde hatt,

Jeg kastet opp klarte ikke og prate bare vrei meg, samboren min satt ved siden av meg og gråt, for han skjønte hva alt dette hadde satt meg igjennom, han ringre ulevål og di sa at det var normalt, til slutt

Sovnet jeg av utmattelse og sov i 4 timer, når jeg våknet og gjøk på do kom det 4 klomper ut, jeg ville

Ikke se men gjore det for det, jeg syntes at jeg fortjente og se hva jeg hadde gjort, men jeg så ingen ting, det var bare blod, jeg stoppet fort og blø og reagerte på det, mandagen ringte jeg til ulevål men di sa at noen blør ikke men jeg følte at noe var feil og ringre igjen, da kom jeg på ultralyd og da var det rester,

Di sa at di kunne ta en utskarpning eller nye piller, jeg er redd narkose så jeg valgte pillene, dagen etter var det forsat ikke kommet noe og jeg måtte inn igjen, jeg fikk nye piller men det kom ikke noe da heller, dagen etter ble jeg sendt rett på opprasonen for utrskapning. Jeg var en av di 5% der ikke abort pillen funket 100% på, alt det måtte jeg gå igjennom ikke di meniskene som sa at abort er det riktige valget, på en måte så synes jeg at jeg fortjente det, for jeg tok et valg som andre tok for meg. Og jeg gjore noe som jeg syntes var så feil for oss i vår sitasjon. Nå har jeg noen gode dager, og mange dårlige

Jeg sliter mye, jeg byttet fasteleg og er på et fint lege kontor nå. Har fåt meg hjelp til psykolog for dette knakk meg helt. Noen ganger tenker jeg med fornuften at det var kanskje riktig valg, men jeg vet i mitt hjerte at det var det ikke. Nå har jeg lovt meg selv at fremover skal jeg tvare på meg og ta mine egene valg, jeg var ikke så heldig at jeg hadde støttende mensker rundt meg, men heler dømenes. Jeg har begynt på yoga og det kan jeg anbefale alle dere jenter som har det vanskig etter abort. Jeg kommer alltid til og tenke på det som kunne ha vært. Så til dere jenter som er i tvil. Ikke la andre besteme for dere. Følg hjertet deres. (denne ble vist veldig lang men det var godt og få sakt det) sender dere masse klemmer jeg vet ossen dere har det.

[Anonym bruker]

For en trist historie:(

Men jeg synes du skal være såpass "grei" mot deg selv at du prøver å tilgi deg selv for det som har skjedd. Du ble presset når du var i en sårbar situasjon, dette var jo ikke noe du egentlig hadde lyst til. Kanskje det kan hjelpe deg å tenke på at du helt sikkert hjelper mange andre jenter i en fortvilet situasjon ved å fortelle din historie.

Er du fortsatt sammen med samboeren din, og hvordan takler du i så fall det?

Lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Det er enklere og straffe seg selv enn og tilgji seg selv, det er derfor jeg synes terapi er en god løsning i sånne tilfeller for meg.

Etter ting begynte og roe seg, så var jeg fortsat glad i samboeren min

men forelseksen begynte og forsvinne helt, men vi tok en pause i forholdet bodde litt fra heverandre en periode, men fant ut på den tiden av vi har så mye sammen og han er en god mann, så vi møttes og pratet mye, jeg fortalte hva jeg følte og hvor sviket jeg følte meg. Han er utrolig lei seg, og vi har funnet tilbake til hverandre, det er mye som må bygges opp igjen men mensker gjør feil . men jeg har ikke tilgjitt meg selv enda. Det er mye tanker jeg må jobbe meg. Men ting er jo føft for det kommer jo aldri til og bli det samme igjen.

[Anonym bruker]

En stor klem til deg. Håper det går bra med deg.