Er det fler enn meg..?

[Janne-Renate]

som blir litt sjalu på foreldre med barn som ikke sliter...?

 

Jeg har ikke vært på forumet her så mye, men hadde nå så behov for å få skrevet ned noen ord.

 

Dere må ikke misforstå meg, jeg ønsker alle alt godt men føler det topper seg litt for meg her nå.

 

Jeg har to fantastiske barn,to gutter på 1 og 4 år.

 

Han på 4 er til utredning for adhd, han har vært under bup siden i sommer.

 

Vi har siden han var 2 år merket at han har vært litt mer "hyper" enn andre, broren min har adhd så dette har liksom ligget i bakhodet på oss hele tiden.

 

Men det siste året har han forandret seg så, han kan bli så utrolig sint og få noen raseri anfall som ikke ligner noen ting og i neste øyeblikk er han i perlehumør igjen.

Han går bakover i språket sitt, og det verste er at han merker det selv.

 

Han er også utrolig sårbar og man skal ikke si mange skakke ord før han begynner å gråte.

 

Vi føler vi gjør det vi kan og har gått på div kurs og foredrag for å lære så mye som mulig om adhd og for å gjøre ting "riktig".

 

Vi har ikke familie som er villige til å hjelpe oss,de er for opptatte med seg selv.

Heldigvis har vi et veldig godt forhold til seksbehandleren vår på bup.

Hun anbefalte oss på nyåret å sende inn en søknad for avlastning siden situasjonen her er så hektisk.

Vi sendte søknaden nå i helgen,har det så vondt etter den ble sendt.

Er så redd lillegutten vår skal føle at vi sender han bort om vi får avlastning.

 

Nå føler jeg det blir så mye som skjer for han, vi har møter og observasjoner flere ganger i mnd.

Og nå kanskje avlastning.

Vi merker selv at vi har et utrolig stort behov for det, men denne dårlige samvittigheten sitter alikevel som en stor stein i magen min.

 

Skulle så ønske at denne lille nylige gutten min ikke hadde alt dette å slite med.

 

 

[Anonym bruker]

Hei jeg er alene.

Har tre barn hvor et av de har fått en adhd diagnose. Alt ble faktisk lettere før han fikk diagnosen, men det har kun vært takkevære meg selv om min stahet å ikke gi meg i forholdt til å få hjelp utenom medisinering.

Har fått kostholdveiledning

Pmt-o

Omega3/dha syrer som i følge studie skal ha en veldig bra virkning.

Veiledning på skolen

 

Uansett så har jeg med mine tre barn kun avlastning for et barn, ikke han med adhd.

Dette er noe som endret seg for 4 år siden og de fire siste årene kan jeg telle på to hender.

Før jul tok jeg kontakt med ei god venninne gjennom mange år, hun har ei eldre tennåringsjente. Jeg snakket med henne og hun ville gjerne prøve å hjelpe meg med litt avlastning med gutten min.

Han har nå vært der en helg og de stortrivdes alle tre og han skal dit igjen til helgen.

I løpet av disse fire årene har jeg vendt meg til å være alene med alle mine barn, men da min venninne hadde min gutt for første gang og jeg kunne ha litt tid til meg selv forstod jeg hvorfor vi voksne trenger alene tid.

Det var godt å ha litt frihet, dra bort, ikke se på klokka, ikke være låst fast i leiligheten.

Det som skjedde var at jeg fikk mer energi, min gutt var glad og hadde masse å prate om og jeg ser at han har godt av å komme seg litt bort, litt vekk fra meg og sine søsken. De kan lett gå oppå hverandre og de blir lei.

 

Jeg tror ikke du skal være redd for at han skal ha slike tanker, men heller tenke at dette kan gjøre han godt. Få litt ny pust og innputt fra andre.

Jeg jobber også med mange diagnose barn og mange av de er i avlasningshjem. Det jeg opplever med disse er at det er godt for de å komme seg litt bort fra de samme veggene, samme menneskene, de ser det som spennende og husk at mange andre kan bidra med å gi ditt barn en del andre interesser. Vi er alle forskjellig og vi har forskjellige ting vi kan bidra med og de som velger å være avlastningshjem har som oftes en del nye ting å bistå et barn med.

 

Så tenk positivt og tenk på alt hva din gutt får ut av dette:-)

Lykke til.

[Anonym bruker]

hei:)

jeg har adhd å min eldste er til utredning for adhd.. mistenker også at 2 til av barna mine kan ha det, men de er så små enda at jeg velger å se det ann enda:)

 

eldste er til avlastning 1 helg i mnd (jeg har 5 barn) å både jeg, eldstebarnet og de mindre søsknene har godt av pause fra hverandre!

var selvfølgelig vondt til å begynne med, men etter å ha sett hvor godt det gjorde oss alle, har jeg sluttet å ha dårlig samvittihet:)

 

H*N trenger å få være liten innimellom merker jeg, å hos avlastningsfamilien er h*n yngst av de:)

 

 

[skjelvekrøller]

Jeg rakk aldri å tenke tanken om å være misunnelig på alle andre, men jeg skjønner godt hvor den kommer fra! Nå har vi hatt ett helt godt år og fortsatt kjenner jeg at skuldrene hever seg litt når jeg ser at skolen ringer. Heldigvis er det stort sett bare hyggelige telefoner og om det ikke er så hyggelig, er det bare småtterier som et hvilket som helst annet barn kunne komme ut for. Det er så altoppslukende slitsomt mens det står på! Og i starten, før diagnoser blir aktuelt, føler man at hele verden mener det er oppdragelsen det er noe galt med. "Det er mulig dere gjør det annerledes hjemme, men slik gjør vi det på skolen", sa læreren i en tone som ikke etterlot snev av tvil om hvor han ville hen med _den_ kommentaren.

 

Vår løsning på problemet(som ppt mente var adhd) var gluten og melkefri diett. Jeg søkte side opp og side ned på nettet da det begynte å demre for oss at vi så en sammenheng mellom matinntak og adferd og etter å ha famlet rundt, nærmest i blinde, kom jeg over sidene til Norsk Proteinintoleranseforening. Jeg fant en liste over "symptomer" og begynte å lese. Bortsett fra sengevæting kunne jeg hake av hvert eneste punkt! Jeg leste den for pappaen og det var det samme der, et tydelig "ja" for hvert punkt jeg leste opp. Vi bestemte oss for å teste diett og har siden også tatt testen for å sjekke for proteinintoleranse(det anbefales virkelig å gjøre det i motsatt rekkefølge!). Barnet vårt har proteinintoleranse og reagerer mot gluten og melk.

 

I dag har vi et barn som fungerer helt strålende i skolesammenheng, har venner, fungerer fint i familien og ikke skiller seg noe ut i forhold til andre, bortsett fra å kanskje være litt roligere og litt mer reflektert enn noen av sine jevnaldrende :-D

 

Hvis man er i nærheten av Oslo og har lyst til å lære litt mer om kosthold og adferd, så skal npif ha foredrag i forbindelse med årsmøte og generalforsamling både 14. mars og 21. mars. Fullt program finnes på nettsidene til npif: http://www.npif.no

 

Hvis man ikke har anledning til å gå på disse foredragene har man likevel muligheten til å "møte" noen av foredragsholderne via filmene "mat?" og "...drikke av denne?" som man kan få kjøpt her: http://www.utenglutenogmelk.info på disse sidene står det også greit listet opp hvilke symptomer vi som har proteinintoleranse sliter med. For all del, vi har heldigvis ikke alle! -men jo flere man har, jo større er muligheten for å ha nytte av diett, slik jeg ser det.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg kjenner meg så UTROLIG godt igjen i det dere forteller..

Det er så vondt å hele tiden få slengt mot seg at man ikke gjør ting "riktig", og at folk irriterer seg over barnet man elsker så høyt.

Det er også veldig slitsomt å hele tiden måtte kjempe mot barnet sitt i absolutt alt. fra klær, til mat til leggetider...

Jeg er SÅ SLITEN av og til, og ingen, ikke engang samboeren min forstår. Jeg er så sliten av å hele tiden si til alle (inkl ham): VÆR TÅLMODIG...ikke bli irritert...få kontakt. Jeg er så sliten av at ingen kan jobbe MED meg, fremfor MOT meg. Det skal bli godt å få en diagnose så jeg kan slå i bordet og jobbe aktivt for at ting skal fungere bedre

[skjelvekrøller]

For meg så var en del av problemet at jeg maste om alt. masmasmas. For å få det gjort. Ungen var vel helt ør i hodet før dagen hadde begynt, tenker jeg. Jeg lærte meg til å slutte å mase og velge mine kamper med omhu.

 

Noen kamper _må_ man ta, mens andre kan man faktisk la være. Jeg sender ikke akkurat ungene ut i shorts og t-skjorte, men hvis de velger joggesko og vanlig jakke i regnvær, så veileder jeg, men hvis de likevel velger å gå slik, får de bare gjøre det. Det er de som blir våte. Ingen av dem har blitt syke av det ennå, så de har ikke lært noe av det ;-) men det har iallfall blitt mindre mas!

 

Man må være bestemt. Noe så inne i granskauens bestemt! Og gjerne varsle på forhånd. Det hjelper lite å brått dra en unge bort fra det haun er intenst opptatt av akkurat da selv om det er leggetid og alle vet det, men gir man beskjed på forhånd, en slags nedtelling, går det ganske greit å få dem på badet likevel.

 

Tålmodighet... De gangene vi bryter dietten(alltid ufrivillig), kommer kranglefanten og kverrulanten frem igjen. Da nytter det ikke å diskutere. -men det er det visst bare jeg som skjønner. Resten av familien skjønner ikke at det trengs list og lempe og litt tilbakeholdenhet, men presser på til alt eksploderer, så den kjenner jeg meg godt igjen i Meesah og hattifnattene.