Hva gjør jeg??

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har et problem, og vil gjerne ha litt hjelp..

Jeg ble uplanlagt gravid mens jeg gikk på p-piller, og er nå 15 fullgåtte uker. At jeg faktisk er gravid har egentlig ikke gått opp for meg ¨før nå den siste uka, og forholdet med kjæresten er IKKE bra! Jeg er absolutt ikke klar for dette barnet!! Jeg griner og griner og griner, og går med konstant migrene..Er så frustrert!!

 

Tenker på abort, men vet at jeg da må søke om det og gå gjennom en nemnd..

Hva skal jeg gjøre??

[pia å jenta i magen_har født]

HEI!

jeg vil at du ska lese min historie..den er lang,men kanskje den hjelper deg,da jeg var i lignende situasjon..

 

min historie,fra uplanlagt graviditet,men velkomment barn til nesten å ta abort å di vanskelige følelsene!

 

da jeg fant ut at jeg var gravid var jeg 5uker på vei å jeg var hos legen pga. de å jeg trodde jeg hadde sukkersyke (drakk mye+mye på do)jeg hadde gått på p-sprøyte å d var en stund til jeg sku ta ny.

jeg hadde hadd barneønske fra jeg var 14,men d var for ungt,så hadde selvfølgelig ikke gjort noe me d..

jeg hadde kjæresten me meg dit..

di tok prøver å spurte om di skulle ta en hCg bare for å være sikker..

jeg tenkte at ja,d har jeg nå gjort før..så d går vel bra..

 

da vi satt å ventet på resultatet fra prøvene kåm damen som jobbet i laben å sa at hun ville prate litt me meg..jeg tenkte ok..dette har ikke skjedd før,men er vel på grunn av blodsukkerprøven da...

da vi akkurat hadde kommet inn døra,så hun på meg å sa: den er positiv! jeg ble helt stiv å helt satt ut..: kødder du var d eneste jeg fikk ut..nei sa hun..å jeg brast sammen i gråt..

hun holdt rundt meg å sa at hun sku hente kjæresten min å vi kunne sitte på d ene rommet til laben.

 

da vi kom inn dit så min kjæreste på meg å holdt rundt meg å spurte va d var..jeg fikk ikke ut et ord før etter 5min. da sa jeg: d er ikke sukkersyke..

han skjønte me engang va d var..ble stille,så på meg å kysset meg i pannen..

han sa at han ikke kom til å gå ifra meg å at vi måtte finne ut va vi skulle gjøre..

d tok en dag så fant vi ut at,vi skal beholde barnet..

 

d gikk uker å d bli jul og etter jul..

å så da jeg akkurat var 11+5 eller 6..

da ble barnefaren usikker å d ble et brudd på grunn av at han mente at nei,han var ikke klar,han var for ung (21år)

d tok litt tid,jeg var knust..jeg var på skolen (går siste vgs)

å måtte bare dra hjem..

jeg var så knust å følte at dette klarer jeg ikke alene,så jeg sa at..jeg kan ta abort,bare jeg har deg..for jeg klarer ikke å gjøre dette alene!

så endte d me at jeg fikk hastetime på sykehuse..først en undersøkelse å en ul som skulle vise hvor langt på vei jeg var..11+6!!

dette må gjøres imorgen sa legen..

jeg som egentli ikke ville ta abort sank sammen i stolen å sa..ok..d er greit..

men d var d ikke..ikke i hode mitt..jeg ville ikke drepe barnet mitt,men jeg ville ikke være alene heller (barnefar er d første forholde mitt som har vart over 1år å som har vært særriøst)

å i hode mitt tenkte jeg..dette er jo kjærlighetsbarnet,d var et barn skapt me den eneste jeg virkeli har hatt følelser for,som jeg ikke var lei etter 3mnd å som jeg virkeli elsket å som elsket meg..

men d var tungt for meg,me foreldre som også presset meg til abort..jeg ville ikke høre mer å bli såret mer!

 

jeg å kjæresten min lå våken hele natten,jeg skrek å skrek å han sa hvor lei seg han var,at han egentli ikke ville dette,men han var ikke klar,han ble ikke å klare d..

kl.06.30 dro vi til sykehuset..gikk opp til fødeavdelingen å skulle vente på narkoselegen (hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha medisinsk abort da jeg egentli ikke ville,tenk da hvordan d haded blidd å se hva jeg hadde gjort!)

 

jeg lå å gråt å gråt å kjæresten prøvde å trøste,men d gikk ikke..jeg ville be han om å reise å si at ville han ikke ha barnet vårt,ville han ikke ha meg heller! men jeg klarte ikke,ville ikke!

 

en jordmor kom inn å sa at hun måtte sette noen tabletter på meg..

da gikk d opp for meg å jeg sa: nei! vi må tenke litt,prate litt først..jeg klarer ikke nå..

ok,jeg kommer inn senere..

å jeg gråt enda mer,jeg ville ikke!!

d gikk 2timer så kom jordmor inn me en av legene,de pratet me oss om at d var mitt valg osv..

å da di gikk sa kjæresten min,dette er galt av meg,jeg vil egentli ikke dette! jeg kan bli klar han sa:nå drar vi herfra!

 

jeg måtte spørre mange ganger om han var sikker..ja,d var han..jeg sa: hvis noen spør om d da? hva sier du? jeg sier at d er sant!

 

vi ga beskjed om at nå går vi..

 

gleden var stor,men den varte ikke lenge..

ca en uke etterpå var d pån igjenn..

bare enda værre..

jeg dro til legen,han ringte sykehuset,men nei..jeg var kommet for langt..jeg måtta prate med en nemd nå..

fikk time sist i uka..å bf hadde sagt d at han gikk ifra meg om jeg fikk nei..

dagen før pratet vi..eller jeg gråt,jeg var så deprimert..

forldrene mine ville ikke støtte meg,di bare sa at d var å få d gjort..

men vi snakket å han lovde at han ikke sku gå ifra meg,jeg betydde alt for mye for han,han elsket meg..

jeg visste ikke hva jeg skulle tro,men jeg ble litt bedre humør..

 

dagen etter var d oppmøte på sykehuset..

de 2 legene som skulle vurdere om jeg fikk ta abort ville ta en ul for å se på hvor stort fosteret var..

jeg klarte ikke å ikke se..der var den lille som lå å sparket osv..jeg gråt inni meg..

ja,du er 13 uker å noen dager sa de..

ja,d stemmer sa jeg..

vi pratet å jeg fortalte om at jeg måtte få ta abort fordi d og d..men d var ikke forenelig med loven,så jeg fikk nei..

d første jeg tenkte var at..nå har jeg mistet kjæresten..å hva skal jeg gjøre nå?! blir alene da..

men var ganske lettet..jeg ville jo ikke ta abort..jeg var blitt glad i den lille i magen..å kvalmen var akkurat begynt å bli borte..

jeg var glad,men redd å fortvilet da jeg gikk ut å fortalte bf dette,men han sa d han hadde sagt: jeg går ikke! du husker hva jeg sa igår!

ja,d gjor jeg,men jeg kom til å være redd en god stund..men d trengte jeg ikke..

bf skjærpet seg å begynte å glede seg til å bli pappa! foreldrene hans støttet oss å gledet seg de også..de kjøpte bøker om barnet til oss å vi pratet mye å vi gledet oss ilag..

den vordende bestemoren begynte med engang nesten strikkingen av babyteppe:D min kjære begynte å kose me magen å smile når han så den å ta rundt meg osv..

å mine foreldre ble mer og mer positive..tror nok bare sjokket måtte legge seg..de er enda ikke helt positiv til d,men mor har vært med når jeg har kjøpt mammaklær osv..så d går framover=)

 

jeg å min kjære var på ul for ikke lenge siden,der fikk vi høre at alt var normalt å at d er en liten jentebaby inni der!

å pappan var sååå stolt! han bare smilte å smilte å så på meg å på monitoren..jeg var redd for hvordan han ville reagere på dette,om d ville vært for virkeli å at d ble problemer igjenn,å d ville jeg ikke siden vi har hadd d så bra å vært så lykkelige i d siste..men engstelsen ga seg jo da me engang jeg så smilet..

etter dette,så har han vært enda mer positiv å smiler å holder på magen å koser me den å sier han gleder seg så til litja kommer..d er helt fantastisk..vi skal nå begynne å kjøpe inn utstyr osv..blir nok barneseng osv imorgen..å svigermor har kjøpt inn litt rosa babytøy til oss,vi har kjøpt en dress å ei hue..men nå blir d mer..er jo bare 20 å en halv uke igjenn nå til lillemor kommer! å d blir så herlig!

jeg gleder meg til å med til fødselen!

 

så du ser nå,ting kan være veldig vanskeli,men d ordner seg!

[pia å jenta i magen_har født]

jeg følte meg overhode ikke klar jeg heller,men jeg ville prøve..å jeg har blitt mer å mer klar etterhvert..

 

jeg ville ha hatt barnet selv om jeg hadde blitt alene..

nå når jeg har vært på ul å alt å "sedd" at d er en jente..dattra mi..kunne jeg ikke tenke meg å leve uten henne!

 

også etter uke 13.så blir d vanskeligere å vanskeligere jo lenger d går før du søker om abort..ikke får å skremme..men du må ha sykdommer eller ha d vanskelig eller noe sånt..

 

å du ser nå hvordan d var me meg å barnefar..å hvordan d er nå..d kan ordne seg for dem d ser dårligst ut for..

å hvis d ikke gjør d..så har du støtte fra åss her å du har vel venner osv også+ at staten hjelper deg mye hvis du blir alenemor..hvis dere er begge om d også,men spesielt om du skulle bli alene,så får du penger å støtte til å klare deg..

unnskyld at jeg spør..er du gammel?

jeg blir 18 denne mnd.

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg er 26 år, og barnefaren er 29.

Jeg har vært på UL to ganger alt, pga at jeg har gått på forskjellige medisiner da jeg ikke hadde planlagt å bli gravid. Men selv om jeg har vært på UL, og sett liv i magen, så har jeg ikke den gledesfølelsen over å skulle bli mor..

Uff, synes det er så vanskelig..Jeg er totalt utslitt!!

[pia å jenta i magen_har født]

oki..ja,vanskelige situasjoner er en del av d man må takle i livet..

 

 

jeg skjønner godt at du er sliten å fortvilet..jeg vet ikke hva jeg kan gjøre..

men jeg håper du finner ut av d..å du må gjøre d fort..

 

men kan si så mye at jeg har perioder der jeg tenker; hva er d jeg gjør?! jeg vil ikke/klarer ikke dette..

men d ordner seg..

jeg håper du finner ut av d..

 

lykke til med ditt vanskelie valg..

husk,selv om jeg er ung..

så er d bare å spørre meg om d er noe..

har ganske mye livserfaring iforhold til min alder pågrunn av min oppvekst.

[Anonym bruker]

Men det er vel uansett veldig lite sannsynlig at nemnda vil godta abort for min del?? Siden jeg er snart 27 år, og har fast forhold enn så lenge mener jeg....

[pia å jenta i magen_har født]

vel..jeg er ikke ekspert på dette området..men jeg vet d at etter uke 13..da er d mer og mer som skal til for å få godkjent en sånn søknad..jeg fikk jo selv nei i uke 13..

unskyld at jeg spør..men er d noen psykiske sykdommer eller kromosonfeil i din nære familie?

tror d er noe sånt som må til..

men så lenge du kun sier d at du ikke er klar osv,så tror jeg du får nei:S

[Anonym bruker]

Ikke noen alvorlige sykdommer eller lignende i familien nei.

Men jeg sliter altså med migrene da, og sånn som det er nå, så ligger jeg omtrent konstant! Søvnløse netter med mareritt, så jeg blir aldri helt uthvilt.

 

Livet skal ikke være enkelt nei, det er sikkert og visst..

 

Hvilke begrunnelser hadde du for å ta abort da?

Hos oss så er det jo sånn at det er jeg som vil ta abort, mens samboeren vil ha barnet...kanskje litt unormalt, ikke vet jeg..

[pia å jenta i magen_har født]

hmm..

ja,d er jo ikke noe særli,har vært plaget med d selv..

hmm..d går jo ant å si d da..

 

jeg fikk beskjed om at jeg mistet kjæresten vist jeg ikke gjor d,så sa jo d+ at jeg sa at moren min er narkoman osv..men d nyttet ikke..

men barnefaren gikk nå ikke ifra meg,heldigvis..

 

ja,d er ikke enkelt..

hmm..hvorfor vil du ta abort da?

er d ingenting positivt me å få et barn?

[Anonym bruker]

Jo, det er jo mye positivt med å få et barn, men jeg er ikke innstilt på det i det hele tatt!! Og når i tillegg forholdet skranter, så hjelper ikke akkurat det..

 

Har hørt at det går an å reise til Sverige å ta abort, der får man innvilget inntil 18.svangerskapsuke..Vet du hvordan man går frem med det?

[*papilla*]

Kan jeg bare spørre om en ting? Når fant du egentlig ut at du er gravid? Med tanke på at du allerede er 15 fullgåtte uker..

[Anonym bruker]

Hei!

Vet du hva, det er ikke rart du ikke har det bra og føler deg lykkelig over graviditeten når du går rundt med konstant migrene i tillegg til alle hormonene! Hvor gode er da egentlig forutsetningene for å kunne tenke positivt i forhold til det å få barn? Jeg har selv slitt med migrene i oppveksten, og vet hvor forferdelig dette kan være! Og sånn generelt så kan ting se ganske så svart ut når man ikke føler seg bra fysisk, mye verre enn de egentlig er.

Jeg synes du har sterke argumenter for å beholde barnet siden du er voksen, har en støttende samboer og du er 15 fullgåtte uker! Er det egentlig en utvei å ta senabort på det grunnlaget at du "ikke føler deg klar"?

Du har lang tid på deg til å forberede deg på barnet som kommer, siden du enda har lenge igjen av svangerskapet. Jeg synes du skal snakke med legen din, være ærlig og fortelle at du ikke fungerer i det hele tatt pga migrenen, at du føler deg deprimert og har tanker om å fjerne barnet. Jeg er ganske sikker på at dette vil bli tatt veldig alvorlig, og at du vil få så god medisinsk hjelp som mulig slik at du kan få det litt bedre. Ta med samboeren din også.

Tviler sterkt på at en abortnemnd vil innvilge en senabort i ditt tilfelle, det skal normalt tungtveiende medisinske grunner til mht barnet for å ta abort så sent. Det er mulig at det lar seg gjøre å reise til Sverige, det vet jeg lite om, men synes du virkelig at det er løsningen for deg? Jeg tenker på hvordan du kommer til å ha det i ettertid når hormonene og migrenen har lagt seg, og du kanskje ser litt annerledes på ting, og kanskje også sitter igjen med en bitter samboer som virkelig ønsket seg barnet? Det er sikkert ikke så lett å tenke sånn akkurat nå, men realiteten er at det faktisk er fryktelig mange som sliter veldig i ettertid.

Hva er det som gjør at du ikke føler deg klar for barnet? Er det økonomiske/ praktiske årsaker? Eller er det mest sjokket over at du ble uventet gravid, og tanken på endringer i tilværelsen? Jeg foreslår at du ber om en hastetime til rådgivning f.eks. hos Amathea. De hjelper jenter i din situasjon hver eneste dag. Kanskje bunner de tunge følelsene dine i en sammensetning av mange bekymringer, som hver for seg egentlig ikke er så håpløse, men tilsammen virker dette uoverkommelig for deg slik du har det nå..? Jeg kjenner deg jo ikke, men synes det er så fryktlig synd hvis du gjør noe du vil angre på i ettertid.

Håper virkelig du får den hjelpen du trenger, og at samboeren din fortsetter å støtte deg.

Lykke til, du får holde oss oppdatert:)

[A1exandra89]

Husk at som kjæresten min sa når vi fikk vite at jeg var gravid,han var lykkelig men ikke klar, men som han sa og har rett i, man blir aldri aldri helt klar uansett hvor gammel man er . man blir klar den dagen du ser barnet ditt:)