Har dere lest Gro Nylanders bøker? Og hva syns dere?

[Tonen]

Ang keisersnitthistorien her forstår jeg ikke helt hva som skal være ironi eller et stikk til husmusoglilleprompen.. Men det er det samme.

 

Historien i boka handler om en jente som tok keisersnitt fordi hun trodde det var en enkel og skånsom måte å få barnet ut på. Dessverre ender hun opp med en rekke komplikasjoner. Syns ofte jeg leser på DIB/BIM om jenter som ønsker keisersnitt fordi vaginal fødsel høres skumlere ut. (kan også være førstegangs uten traumatisk fødsel bak seg) Da kan dette være nyttig lesning å få med seg før man insisterer på keisersnitt. Hun skriver forøvrig langt mer nyansert om keisernsitt, både planlagte og hastekeisersnitt.

[barbalib har to fine gutter]

Hm. Jeg bør kanskje justere måten jeg uttrykker meg på. Selvfølgelig var min gjengivelse av og kommentar til keisersnitthistorien ironisk ment. De personlige historiene i bøkene til GN tar ganske mye plass, og at hun velger denne keisersnitthistorien synes jeg faktisk er upassende.

[husmus &2]

Jeg poengterte kun at jeg synes det er merkelig å bruke et eksempel hvor noen ønsker ks på det grunnlaget. Det er ikke spesielt nyansert, ergo, synes jeg det er ironisk å si at dette er et representativt bilde på KS!! Det er da flust andre grunner til at folk ender opp med det, og jeg innbiller meg at i de fleste tilfeller er det ikke ønskelig med ks, men ikke annet valg. Å bruke dette eksempelet skaper da et ekstremt lite nyansert bilde. Selvsagt er jeg skjønt enig i at å opprettholde skjønnhetsidealet er en dum grunn for å ønske seg ks. Men det var heller ikke poenget mitt...

[Aibell]

Jeg tror Gro Nylander prøver å formidle at man skal ta keisersnitt av medisinske årsaker og ikke fordi det passer fint. I USA er det fler keisersnitt enn vaginale fødsler og de har ekstremt høye tall for barnedød og komplikasjoner. Det er ikke medisnske grunner for alle disse keisesnittene. Eksempelet tatt fra boken er ikke der for å rakke ned på mødre som måtte ta keisersnitt pga fødselsangst eller at det er fare for mor eller barn.

Det skaper ovehodet ikke et unyansert bilde, det formidler nøyaktig det det er ment til å formidle; unødvendige keisersnitt anbefales ikke.

[barbalib har to fine gutter]

Selvfølgelig skal man opplyse om at keisersnitt uten medisinsk grunn ikke anbefales. Men ta meg som leser på alvor, vær så snill, Gro Nylander. Det ble for dumt med Tårnfrid-Katrine.

[Gjest]

Den dama er ekspert på å få mødre som har gitt opp amminga som dritt og virkelig mislykkede. Det er grunnet henne og hennes likesinnede som mener man skal ofre liv oh helse for amminga jeg trengte psykologhjelp etter å ha gitt opp med eldste.

 

Ja, det er viktig å hjelpe dem som trenger det, og på generelt grunnlag legge til rete for at flest mulig ammer, men hun trekker det rett og slett litt vel langt.

 

 

Men for dem som ammer er det nok flotte bøker og det er jo kjempebra! Ikke alt passer for alle, og vi som ikke liker henne har jo mer enn nok annet å velge i :-)

[msunicorn]

Leste "På Vei" da jeg var gravid. Grei bok der jeg fikk svar på det jeg lurte på. Har også "Mamma for første gang" liggende, men har ikke lest så mye i den. Jeg spør heller jordmor/helsesøster om det jeg lurer på. Ammedelen i boka er sikkert grei, men å lese seg til hvordan man skal få til amming er ikke enkelt syns jeg. Her i gården måtte jeg GANG på GANG enten dra på helsestasjonen eller jeg fikk besøk av jordmor som kunne vise meg hvordan jeg ammet.( Fikk jeg det til hos hs hadde jeg glemt det da jeg kom hjem,og å lese å se på bilder av ammeteknikker var null verdt for meg.)

[AO3]

Det er vel ikke nødvendigvis alle keisersnittene som har skylda for USAs høye barnedødelighet og mange komplikasjoner... Det er stor forskjell på f.eks. svart (i denne sammenhengen les: fattig) og hvit (les: rik) når det gjelder dette. Dødeligheten blant svarte, både barn og mor, er mange ganger høyere enn hvite, men det er hvite som tar flest ks. Grunnene til dette er nok kompliserte og sammensatte, og et stort problem for USA. Det er stor forskjell på kvaliteten på helsetjenestene ulike grupper har tilgang på, og også stor forskjell i livsstil.

 

Men én ting skal Gro Nylander ha: Hun hadde jammen rett da hun skrev at mange kvinner ikke klarer å se forbi fødselen - de forbereder seg masse til den, men er ikke forberedt på at barseltiden kunne være mye verre. Det er jeg glad jeg hadde lest på forhånd! For min del stemte det i alle fall bra - ikke at jeg hadde noen drømmefødsel, langt derifra, men barseltiden var MYE verre. Så takk, Gro - helt uten ironi!

 

Men jeg er helt enig i at det blir litt for dumt å velge en person som hun som ønsket planlagt ks pga underlivet. Det er nedverdigende for dem som faktisk HAR fødselsangst, eller FIKK ødelagt underlivet ved forrige fødsel etc, og ikke ønsker ks bare fordi det "passer best". Det blir litt som hun bimboen i fødselsdokumentaren fra England som gikk på TV for en stund siden... Hun som ønsket ks bl.a. fordi det passet så bra med mannens jobb, og dessuten var det bra nok for alle kjendisene, så da måtte det være bra nok for henne, også.

[Petuniamor]

La fra meg den første boken da jeg kom til historien om en sørgelig historie om en alt for tidlig fødsel, som hun beskrev for detaljert for mitt da sårbare gravidherte. Hadde hatt en spontanabort rett før ny graviditet da, så det kan jo ha hatt litt å si, men det er jo mange som er ekstra sårbare i graviditeten, og da trenger man kanskje ikke alle detaljer om barn som dør.

Til deg som skrev ironisk om keisersnitt og representativ historie; dessverre måtte jeg også lese videre før jeg var sikker på at det var ironi i innlegget. Tror det er en god del slike holdninger ute og går, i alle fall i Haukelandske kretser...

 

[AO3]

Jeg ble litt inspirert av denne tråden, og har lest halve Mamma for første gang på nytt i kveld, i "etterpåklokskapens" lys som mamma til en gutt på 4,5 mnd. Boka er fin, den, og spesielt er det bra at den er skrevet ut fra norske forhold. Jeg ville nok anbefalt den til de fleste - men hvis ammingen går skeis, egentlig uansett grunn, ville jeg IKKE lest den. Da kan man bli påført dårlig samvittighet av enorme dimensjoner - selv om Nylander i en setning her og der påpeker at mme er bra nok også.

[Marihønemamma til prinsesse]

Jeg er veldig glad denne tråden kom opp!

 

Jeg leste i Mamma for første gang i barselstiden da alt var tungt, vondt og puppene blødde og tårene trillet. Jeg hater hele boka og hvis jeg treffer min lege-kollega Gro noen gang skal jeg banke henne med dusteboka hennes, det er hennes tur til å blø og gråte. Jeg var så sårbar og følsom og søkte amme-råd i hennes bok, men følte meg bare som en elendig mor da jeg leste i den. Boka er bra for alle som syns det er deilig å føde og som har brystknopper av lær, og som ikke syns det var en overgang fra livet før og etter barn.

 

Nå har jeg sort belte i amming, men jeg er fortsatt bitter......

 

Takk for at jeg fikk ut dette, jeg trengte det!

 

[Gjest yrild]

Har lest bok 1 og 2 pluss den lille boken om amming og har hatt stort utbytte av dem :-) Må si at jeg synes det er imponerende hvordan hun greier å skrive "folkelig" (enkelt å forstå, bla. med tydelige eksempler) og saklig på en gang.

 

Jeg skjønner at man kan føle seg støtt når man ikke får det "ideelle" til selv, det være seg amming eller naturlig fødsel, men sånn som jeg oppfatter boken er den velmenede og ikke dømmende...

 

Var selv trist og lei etter fødselen fordi jeg ikke hadde hatt noe i nærheten av en naturlig fødsel og at jeg var så tom følelsemessig når baby var ute at jeg ikke tenkte på at han skulle komme fort hud mot hud med meg... selv om dette er utførlig beskrevet i boka hennes som et ideale vil jeg (utifra hvordan hun ordlegger seg) ikke tro at hun ville dømt meg for det... det blir ikke alltid som man planlegger!

[Marihønemamma til prinsesse]

Nei, jeg mener ikke at hun dømmer, og jeg tror hun mener det veldig godt også, men det er noe med hvem som leser det du skriver.

Det er meg selv som dømmer, men føler at boka liksom drar fram masse ting som jeg som nybakt mor ikke trenger å tenke på.

Jeg syns enda det er sårt at mitt elskede barn gråt da hun kom ut, for det står jo at de "ikke trenger" å gråte. Eller står det egentlig det? Det var sånn mitt hormonelle hode leste det, om du skjønner.

Helsearbeidere bør lese bøkene for å hjelpe og støtte mor, barn og evt far, men jeg fikk mer negativt enn positivt ut av boka.

Om 10-20 år har sikkert jeg et noe mer idyllisk bilde av opplevelsen av å bli mor....slik som henne.

[Turbomamma<3<3<3]

Har dere lest boken godt nok dere som føler at hun "er ekspert på å få mødre som har gitt opp amminga som dritt og virkelig mislykkede" ? (som ei skriver over her..)

I kapitelet om "Mating med flaske" står det nemlig;

 

"I dag 99 av 100 mødre i Norge morsmelk til barna sine i dagene etter fødselen. Etter tre måneder er det nærmere 90 av dem som fortsatt ammer. Fordi amming er blitt så vanlig, blir det desto hardere ikke å produsere egen melk til barnet sitt. Noen føler seg stemplet som litt mindreverdige mødre og opplever reaksjoner fra omverdenen når de tar frem flasken istedet for brystet.

Det er utrolig sårt. Jeg ble spurt på TV2 om problemet med ammepress, og grep anledningen til å si, rett inn i kamera: "Kjære dere som ser en mor gi flaske til et lite spedbarn. Regn med at hun har en svært god grunn til å ikke amme barnet sitt. Ikke gjør det vanskelig for henne med kommentarer eller blikk. Hun er en like god mor som alle andre!"

 

Så har hun videre tatt med viktige elementer som er greit å vite for flaskemødre, som de ikke får "gratis" gjennom ammingen.

 

Til slutt skriver hun i et lite delkapitel " Tilgi oss, vi vet hva vi gjør";

"Til slutt har jeg lyst til å be noen av dere om tilgivelse. Jeg vet at det av og til kjennes urimelig sårt når media, helsepersonell og Ammehjelpen stadig fremhever morsmelkens mange fordeler, godt hjulpet av meg. Men hvordan skulle vi klart å snu trenden uten å motivere med fordelen med morsmelk?"

Er helt enig med dama jeg! Hvorfor i alle dager skal de ikke oppfordre alle mødre til å amme? Er stolt over at vi er så mange norske mødre som ammer jeg. I andre land er det alt for mange som bare velger flaske, uten noen god grunn.

Hun skrive også at hun selv husker hvor sårt det var å måtte slutte med ammingen på førstemann når han var 6 uker! Så hun har jo vært der hun også...

Ligger vel noe i dette hun sier, at flaskemødre legger da merke til "strømmen" av ammeartikler bedre enn de som ammer.

 

Synes Gro Nylander er helt fornuftig og synes bøkene er kjempebra jeg!

[Marihønemamma til prinsesse]

Jeg er enig med deg mamma til Christina, men jeg syns ikke det var bra for meg som nybakt hormon-klump. Det er noe med hvem som er målgruppen. Men vi er jo alle forskjellige, og noen mer "følsomme" enn andre. For 4 uker siden kunne jeg grått fordi jeg syns synd på henne som ikke kunne amme men enn 6 uker.....nå er jeg litt tøffere.

[Frøken Freken]

Mamma til Christina - da Gro Nylander ga opp amminga fantes ikke det ammepresset som Gro Nylander har vært med på å skape.

 

Jeg tror de som ammer skal være forsiktige med å trekke på skuldrene av reaksjonene til flaskemødre. Syns gjennomgående det ser ut til at flaskemødre skammer seg og sørger over amminga som gikk skeis. Da søstersen sa at "det er jo ikke alle som får til å amme" mens jeg gikk gravid - svarte jeg kjekt at det i så fall ikke er verdens undergang. Der tok jeg feil, for i en periode VAR det faktisk verdens undergang.

 

En ny hovedfagsoppgave viser også at det er 4 ganger så stor sjans for å få fødselsdepresjon om man mislykkes med amminga. (Siden vi skal holde oss til forskning og ikke synsing)

 

 

"...Men hvordan skulle vi klart å snu trenden uten å motivere med fordelen med morsmelk" sier alt. Målet helliger middelet. At noen mødre bruker masse energi på negative følelser rundt sin egen morsfungering er prisen vi må betale for at mødre flest skal amme.

Jeg skal slutte å mase om dette når Gro Nylander eller andre kan gi meg informasjon som jeg faktisk kan bruke til noe.

Hvor mye større sjanse er det for at min SNuppelure skal få allergi eller astma?

Hvor mange flere sykedøgn vil hun statistisk få nå som jeg ikke ammer?

 

Det sier seg selv at de som har hatt normal fødsel og har ammet sine barn syns Gro Nylander er helt ok. Det hadde jeg også gjort om så var tilfelle for meg.

[Tonen]

Jeg er også enig med Mamma til Christina. Syns Nylander støtter godt opp om de som blir nødt til å gå over på flaske. Det kommer klart frem i avsnittene Mamma til Christina viser til. Nylanders poeng er at alle fortjener skikkelig hjelp til å få til ammingen, og hun syns det er synd med dem som gir opp uten å ha fått nødvendig hjelp!

Det blir feil å gi Nylander stempel som "ammefanatiker og ekspert på å gi ikke-ammende dårlig samvittighet". Kan forstå at bøkene blir mindre interessante om man ikke ammer, men har man ikke fått til ammingen er det hvertfall ikke Nylander sin skyld.

 

"Lille venn, hva nå?" er forresten kjempebra. Den forteller om tiden fra 6 mnd til 4 år, og er full av gode historier som viser hvor forskjellige barn kan være. Nylander skriver at "det kan være godt å slippe å gjøre alle erfaringene selv.." Det syns jeg er godt sagt. Har hatt god nytte av denne boka også. Halvparten handler om sykdom hos barn. Dersom jeg skulle ha lest en fagbok om barnesydommer hadde det nok blitt ganske kjedelig. Men siden denne boka er full av interessante historier i stedet, har jeg lært mye på en enkel måte. Feks når er feber farlig? Kjennetegn på hjernehinnebetennelse, hvor farlig er lungebetennelse etc etc...

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

har ikke lest noen av bøkene, og jeg tror det er like greit. Flaskemamma med haste KS bak meg, tror nok jeg ville grått enda mer hvis jeg skulle lest om alle råd og slikt i barselperioden. Og jeg ville blitt helt fra meg hvis jeg hadde forberedt meg på en vanlig og grei fødsel, for så å nesten stryke med og ikke kunne se sønnen min den første natten... Ting ble ikke helt som normalen med meg. Og det er sånn det er, har ikke lest så mye om noe før jeg fikk mini, foruten slike praktiske ting som hva en burde kjøpe inn osv.

 

Bryst er best, det er helt sikkert sant, og hvis det ikke er best, er det ihvertfall mest lettvint når man først har fått det til! Har ca 20 flasker i hus, og de første 4 mnd var det koking, måling av pulver og STYR hele tiden! Åh, så lett det hadde vært å bare brette ut puppen og bli ferdig med det...

 

Skulle gjerne fulgt "Nylander metoden" jeg, med vaginal fødsel, amming og alt som hører med, men jeg ble snytt for det meste, og måtte gjøre det beste utav det. Og da er jeg GLAD for at jeg ikke leste masse om hvor bra det ikke er med bryst og vaginal fødsel, slet nok med meg sjøl som det var. Som de over her sier, Nylander passer nok best for de som er innenfor normalen... ikke meg.

[Frøken Freken]

Tonen - har du noen gang hørt en som ikke får til ammingen si det er Gro Nylander sin feil?

 

Det har iallefall ikke jeg sagt. Det er ingens feil. I den grad det kunne vært unngått tror jeg lenger liggetid på sykehuset hadde kunnet hjelpe for meg.

[LilleBjella]

Hmmm....kunne tenkt meg innspill fra dere som ikke syns noe om bøkene til Gro Nylander på hva dere mener hun burde skrevet annerledes? Et eksempel?

 

Ta for min egen del. Amming og fødsel gikk greit. Ikke akkurat en dans på roser, men hva kan man forvente. Jeg fikk imidlertid ekstremt lite søvn de første to månedene, og syns hele barselstida var dritkjipt. Følte ikke mye morskjærlighet, og alt gikk på instinkter og ansvarsfølelse for den deilige lille gutten min.

 

Og gjett om jeg har hatt dårlig samvittighet og grått mine modige tårer for det. I mitt hodet er det ikke normalt i det hele tatt, og jeg kjenner jeg blir helt grønn av sjalusi når nybakte mødre forteller hvor mye de koooooser seg hjemme med den nyfødte babyen.

 

Nå går alt så meget bedre, og det er på sett og vis en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Men de første ukene av gutten min sitt liv, sitter likevel igjen, og preger meg. Og det kan til tider være en vond følelse.

 

Og selvfølgelig kan jeg lese Mamma for første gang, og lese den på en slik måte at jeg får enda mer dårlig samvittighet. Eller jeg kan innse at det er mine følelser som gjør meg litt....urasjonell?

 

Mener ikke å marginalisere det man føler, enten om man har hatt KS eller ikke har fått til amminga. Men jeg mener bare at det må være vanskelig å skrive en bok om det å bli mamma, hvis man skal unngå å fornærme noen, eller gi noen dårlig samvittighet, hvis noe skullle gått galt. For det er så mye som kan gå galt. Men for de aller fleste ordner det seg?

 

Ah...vet ikke om det ga noen mening dette, men poster det likevel:)

[Gjest yrild]

Helt enig LilleElla :-)

 

Vi vil vel alle være "perfekte mødre", men de fleste av oss ender opp i situasjoner som gjør det umulig. Det betyr alikevel ikke at det er slemt å opplyse om hva som ideellt sett er/hadde vært best for barnet...

 

 

 

[AO3]

Du har nok mye rett innlegget ditt, LilleElla! Det er også noe med hvor dårlig samvittighet VI SELV påfører oss... Jeg har påført meg selv utrolig mye dårlig samvittighet og sorg fordi gutten min ble født med ks. Jeg har det skikkelig vondt med dette, gråter fremdeles mine modige tårer rett som det er (senest i går kveld), og har det generelt ikke særlig bra med dette, uten at jeg aner hva jeg skal gjøre for å evt klare å føle meg bedre. Å vite hva jeg "burde" føle (nemlig takknemlighet fordi vi begge er friske og fine, at det ikke ble gjort noen feil under fødselen, at det ikke var katastrofesnitt etc etc) gjør det nesten enda verre når jeg likevel har det vanskelig! Da er jeg i alle fall dum og svak, som ikke bare mislyktes med å presse ut ungen min (som "alle andre" klarer), men i tillegg føler helt irrasjonelle ting når jeg "burde" føle noe helt annet. Men - det skal G.N. ha - hun har ikke påført meg *direkte* dårlig samvittighet, selv om jeg absolutt ikke likte å lese kapittelet om ks i boka hun skrev om svangerskap og fødsel. Det kunne jeg godt klart meg uten.

 

Men alt hun skriver om amming - jeg vil tro omtrent halve Mamma for første gang handler om morsmelk og amming. Hvis ammingen hadde vært mislykket for meg også - og det var jammen nære på, der jeg satt med spinalhodepine, hylte av smerte i senga og gråt mens jeg ammet på barsel! - hadde Mamma for første gang vært svært egnet til å påføre meg enda mer dårlig samvittighet. G.N. skriver jo så mye om alle fordelene med amming, alle sykdommene man reduserer sjansen for å få etc etc - og alt stemmer helt sikkert. Jeg tviler ikke på at mm er best, jeg mener, jeg er dyrlege, der er råmelk vanligvis forskjellen på liv og død, så jeg undervurderer ikke morsmelkens betydning! På mange her inne virker det som om de har like såre følelser når det gjelder mislykket amming som jeg har for mislykket fødsel. Jeg hadde jammen ikke likt å lese en bok hvor halve boka besto av informasjon om hvor mye bedre vaginal fødsel er for babyens helse, for det vet vi jo. Kanskje hun kunne ha samlet ammeinformasjonen/propagandaen (alt etter synspunkt til leser) til litt færre kapitler, og ikke dratt frem morsmelk absolutt hele tiden? Jeg tror boka hennes bærer veldig preg av at hun jobber så mye med amming, det hadde antagelig vært annerledes hvis en annen fødselslege hadde skrevet den. Det er i og for seg naturlig - det er en viktig del av hennes fokus. Men det betyr at det er ikke nødvendigvis en bok alle har godt av å lese.

 

Vi mødre er eksperter i å påføre oss selv dårlig samvittighet, å være den "perfekte" mamma er nok umulig - vis meg den mammen som aldri har grått og følt seg udugelig én eneste gang? Tror dere hun finnes? Jeg skulle ønske jeg var henne - eller kanskje ikke, for mest sannsynlig er hun da en robot.

[Frøken Freken]

Godt innlegg meg80. Har tenkt mye på LilleEllas spørsmål om hva jeg selv hadde ønsket at hun skulle skrive i boka si. Og jeg syns for så vidt innholdet er ok - men at det blir overveldende mye om amming i forhold til resten. Det er som om amming er det viktigste en kan gjøre for barnet sitt - derfor lar vi halve boka handle om det.

 

Selv er jeg barnevernpedagog (som heller ikke bestrider at morsmelk er best for babyen) men skulle jeg skrive en bok for førstegangsmødre ville nok veldig mye handle om det følelsesmessige, relasjonsbygging, i tillegg ville jeg hatt med en del fra han der Ulvund (eller hva det er han heter) "Forstå ditt barn 0 - 2 år". Kanskje jeg ville titte innom dib for å sjekke hva folk lurer på? . Amming, flasking, ergonomi/ vippestol/ bilsete/ babybjørn, motorisk utvikling, søvn, og ikke minst - et kapittel om å stole på seg selv og ikke føle seg som en mislykket mor for det om dib-mødrene eller gro nylander gjør noe annet enn du selv;)

 

Selv om jeg er veldig ambivalent til dib må jeg si at jeg har skrevet av meg mye sorg og irritasjon og skam her, og jeg tror det er derfor jeg er ferdig med de vonde følelsene knyttet til amminga som gikk i dass.Det har også vært nyttig å møte andre oppegående damer som også gir flaske, slippe å føle at jeg er den eneste som ikke får til det letteste ov mest naturlige i verden.

Nå er jeg opprørt på generell basis pga hvordan helsevesenet møter (eller ikke møter) nybakte mødre som sliter med amminga. Stavanger universitetssykehus skal, om jeg forstår Stavanger Aftenblad i dag, kutte sitt polikliniske tilbud til de som sliter med amming, og overlater ansvaret til kommunen/ helsestasjonen.

[Gjest]

Har et ambivalent forhold til dama og bøkene hennes.

Syntes "På vei" hadde en moraliserende undertone da jeg leste den som gravid. Ikke lett å sette fingeren på hva det er, er ikke så mye hva hun skriver, men hvordan hun skriver det. Når det gjelder ks-historiene i boka synes jeg (nesten) det bare er komisk at hun som velger ks av "bekvemmlighetsårsaker" ender opp med mange plager etterpå, mens hun som prøver å føde "vanlig", men ikke kan av fysiske årsaker hun ikke kan noe for, slipper unna plagene etter ks'et. Moralen bak er jo åpenbar, og nesten latterlig: Hvis du VELGER en lettvint utvei går det deg dårlig, men hvis du prøver å gjøre "det rette" så har du fortjent bedre...

 

Når det gjelder "Mamma for første gang" og amming så er hun vel i sin fulle rett til å skrive ensidig og referere lite til forskningsresultateter. Det er jo en "lett" bok, og ingen tung vitenskapelig avhandling. Men kanskje burde hun opplyse om at det er det hun gjør? For igjen: det er ikke så mye hva, men hvordan hun skriver. Hjelper ikke med et par setninger her og der som skal tjene som anti-ammepress-alibi når leseren sitter igjen med dårlig samvittighet. F.eks. skriver hun at hun ofte råder mødre som sliter med gjentagende brystbetennelser til å gi opp. Da "oppmuntrer" hun dem ved å si at de har gitt barnet en god start ved å amme i begynnelsen. Men så skriver hun videre at hun virkelig beundrer kvinner som IKKE gir seg til tross for slike problemer. Hva gjør en slik fremstilling med selvbildet til alle som lider av "snill pike-syndromet"? Alle som i en sårbar "nybakt mor-periode" vil beundres av autoriteter på området som har med nettopp det å være god mor å gjøre?

[Gjest]

Må bare rette meg selv litt: mener ikke at hun referer lite til forskningsresultater, men lite forskningsresultater som ikke "passer inn". Og igjen, det er helt ok det, hun beskriver jo sitt hjertebarn. Men kanskje hun kunne funnet rom til å presiserer at mange andre fagpersoner jobber med andre ting vedr. fødsel og barseltid. Amming alene gir ingen garanti for en god start på livet! Jeg savner vel aller mest et større fokus på det som har med følelsesmessig tilknytning å gjøre. Amming bør ikke gå på beskostning av dette. (Jeg ammer, likevel er jeg altså noe skeptisk til bøkene til GN)