Noen med menn i Forsvaret her?

[Anonym bruker]

Hvordan er det å leve med en mann som jobber i forsvaret? Reiser han mye osv? Trives dere med tingene slik de er, eller skulle dere ønske ting var annerledes?

 

Jeg spør fordi jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i 1 år nå. Han jobber i forsvaret. Han har ennå ikke vært "ute", men stor sannsynlighet for at han skal det i løpet av året nå. Vi planlegger å flytte sammen om ett år, få barn sammen senere osv. Ja vi planlegger en fremtid sammen Jeg elsker han og føler at han er den jeg leve sammen med resten av livet. Men alikevel plager det meg at jeg er viten om at han kanskje blir mye borte, og at han gjør en risikabel jobb.

 

Jeg har en datter fra før som forguder han. Hvordan vil hun reagere på at han pluselig blir borte i 3-6 mnd og kun er hjemme et par ganger i løpet av denne tiden. Hva om han faktisk mister livet der nede? Off mye greier jeg tenker på.

 

VI har jo ikke involvert oss 100% ennå, vi bor ikke sammen, vi er ikke gift og vi har heller ikke felles barn. På en måte har jeg jo mulighet til å velge å ikke dele livet mitt med en mann som har denne jobben. Er det verdt det? Jeg føler han er verdt alt, men jeg har vært alenemor siden dag 1 nå, jeg vet ikke om jeg orker at min kjære skal være borte så mye. Jeg trenger å dele hverdagen med han. Hvertfall vis vi får felles barn. Hvordan vil de reagere på at deres far er borte så mye. Vil jeg virkelig få barn med han? utsette barna for dette?

 

Nei huff, veldig blanda følelser her. Noen med gode råd og erfaringer her?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har en samboer i forsvaret. Han dro ut for 3mnd når jeg gikk gravid med vårt første barn. Han kom hjem to uker før termin. Det var tøft når han var borte men det som var vansklig var at jeg savnet han.

Når det gjelder hvor ofte han er hjemme tror jeg det kommer ann på hvilken type stilling og bataljon han er i.

Jeg har forståelsen av at forsvaret er blitt mye flinkere i familie sammenheng enn de var tidligere.

Min samboer var heldig nok til å kunne ringe hjem så å si hver dag men det er ikke alltid de kan.

 

Hvis du er glad i han og virkelig vil få det til går det greit, litt tungt og savnen vil alltid være der når han drar men det blir lettere å takle etterhvert.

 

Tipsen er vel egentlig at hvis han drar så ha et opplegg for når han ringer deg og hvor ofte. Det er viktig for deg å si ifra hvordan du føler det når han evt ikke ringer når han skal (jeg ble ihvertfall veldig engstelig når han ikke ringte) dra. Sjansen for at noe skjer i utlandet er alltid der men prosent messig er det ikke stort.

 

Jeg ville ha satset på forholdet!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Ville ikke for alt i verden vært uten barna mine, men hadde jeg vist det jeg vet om jobben til kjæresten min nå da vi traff hverandre hadde det blitt et kort forhold.

Forsvaret tar tid og suger energien ut av en. Jeg må helt ærlig si at jeg hater forsvaret og lurer på hvor lenge til jeg holder ut. At barna ikke skal vokse opp med to hjem er min største motivasjon.

 

All tiden borte har ødelagt lidenskapen hos meg. Hos noen gjør avstanden den sikkert sterkere, men hos meg er det noe som må holdes ved like.

Er også hjerteskjærende å se hvordan det går innpå barna hver gang pappan reiser.

For det er ikke bare deploeringer i utlandet i noen måneder som er den store tingen. Utenom det er det øvelser og kurs både i hue og ræva.

Som "forsvarsenke" må du ofre mye og det er bare tull som en skriver over her at forsvaret har blitt flinkere til å ta hensyn til familiene. De har bare blitt dårligere.

 

De gjør en god og viktig jobb de som er i forsvaret, og for det er jeg veldig stolt av kjæresten min. Men alt det negative veier alt for ofte tyngre. Heldigvis har vi en tidsbegrenset avtale om hvor lenge han skal fortsette.

[Anonym bruker]

Jeg tror det kommer an på hvor ivrig mannen er til å ta utelandsopphold. Det er noen som er mer "avhengige" av å være i utenlandstjeneste enn andre, og det er karrieremessig slettes ikke nødvendig at en og samme person drar til utlandet så ofte som enkelte gjør. Når de kommer lenger opp i systemet, så er det også betraktelig mindre øvelser, kurs etc, og jeg må igjen understreke at det kommer faktisk veldig an på mannen. Dersom man er sammen med en,. unnskyld uttrykket, kontigenthore, så er nok risikoen for samlivsbrudd mye større enn om man har en mann som kun er ute når det for karrieren lønner seg. For min manns del har det vært 1 år i nord, og til sammen 1,5 år i utenlandstjeneste. Ja, noen reiser og øvelser, men det er jo bare piss i forhold til flere måneder fra hverandre. Han kommer ogås til å reise ut nå nåe Junior er 3 måneder og blir borte i 3 måneder (var også borte nå i graviditeten), men det er nå tross alt slik det er. En eller annen dag så blir det min tur, og da tror jeg ikke han tviler en gang dersom han må ofre jobben litt for at min karriere skal få det bedre. Og slik må det også være skal det fungere.

50% av alle forhold i forsvaret ryker, og vi har også vært svært nære flere ganger, men er av de som altså har overlevd. Jeg hater slettes ikke forsvaret. Mannen min er svært dyktig i jobben sin, og han kunne ikke tenke seg å gjøre noe annet. Da kan ikke jeg be ham om å finne seg noe annet. Jeg hadde nektet selv å bytte yrke!

 

Vær klar over at du har en mann i forsvaret, men han må også være klar over at han ikke kan reise ut når han vil når det blir barn inne i bildet. Når det gjelder risiko som de utsettes for, så er det normenn vi snakker om... De er ikke akkurat i frontlinjen, med mindre de er svært spesialiserte soldater, og da vet man nok det ;-) Snakker man sammen så opplever i alle fall jeg at informasjonen man da får er mer enn godt nok til at jeg ikke går her hjemme og er nervøs. Han fikk dessuten også beskjed om å ringe uansett om det smalt der nede fordi det var vanskelig for meg å vite hvor langt unna han hadde vært. Mail og telefonsamtaler gjorde også ventetiden mye mindre belastende.

 

Det bør kanskje nevnes at jeg ikke er så interessert i hva forsvaret har å tilby meg. Informasjon får jeg best fra min mann. Jeg vet at mange "forsvarsenker" skriker "HVA KAN FORSVARET GJØRE FOR MEG???". Jeg har aldri deltatt på "enketreff" eller andre sosiale eventer. Har egne venner og eget nettverk som jeg utnytter. Fokuserer heller derfor ikke på hvor bra eller dårlig forsvaret er overfor meg. For meg handler det mye mer om hvordan de kan tilrettelegge familielivet til mannen. Det er mye mer nyttig for meg!

[Anonym bruker]

Til anonym 10:21

 

Jeg må bare si at du er så utrolig teit. Vet ikke hvor mannen din jobber men hvis du synes forsvaret har blitt dårligere er det heller kanskje du som aldri blir fornøyd.

 

Synd at du føler det sånn...

[Anonym bruker]

Jeg har samboer i forsvaret, og han har søkt seg ut. Han har vært før og det er et veldig sterkt ønske fra hans side å kunne gjøre det. Reiser han ut så kan det bli til sommeren. MEN vi venter barn sammen, og jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Får han utsatt reise om det skulle sammenfalle med termin? Slike ting tenker jeg mye på. Og så er det også det at jeg kommer til være alene da et halvår med babyen og mitt barn (har fra før 5 åring). Vet jo at han har et visst antall hjemreiser... Men vi tar det som det kommer. Vi er sammen, og skal være sammen. Så lenge man vil det og virkelig er glad i hverandre så takler man det selv om det nok er tøft. Er nok flere slike forhold som ikke holder i slike situasjoner.

 

[Anonym bruker]

Hvis du anonyme 1843 ikke har fått med deg at Forsvaret er skåret til beinet og at dermed belastningen på den enkelte er langt høyere i dag enn den var tidligere, har du strengt tatt lite grunnlag for å kalle andre "teit" (hva er nå det for argument?). Samtidig har det blitt langt flere fagre ord og visjonære brosjyrer i firefargers høyglans, også på familiepolitikkens område, mens innholdet bak ordene er tynt og lite tilfredsstillende som før.

 

Hilsen en med atten års erfaring fra innsiden.

[Anonym bruker]

Takk for svar dere

I følge kjæresten min vil han ikke reise ut med mindre han føler at han "må". Han sier at det er en del av jobben og det skjønner jeg jo.

Dessuten vil han jo også reise ut en gang. Men det er ikke noe han vil gjøre mange ganger. Men kanskje en eller to ganger. Jeg har sagt at jeg forstår det, men at jeg håper at han kanskje kan få til dette før vi får barn sammen. Og dette er han enig i. Jeg håper at det løser seg slik.

 

Han har også fortalt meg i detalj hva jobben hans i utlandet går ut på. Han kommer nok ikke til å være midt i skuddlinjen, men heller på et "tryggere" sted. Som f,.eks passe på innbyggerene eller trene opp afghansk politi. Han mener at dette er lite risikofyllt, men at risikoen er der, men at han er på et tryggere sted enn hva mange andre er.

 

Jeg slappet litt mer av når jeg fikk vite dette. Men uansett det er jo det å være borte fra over flere mnd som gjør vondt å tenke på.

Hans drøm er marienejeger hvordan blir familielivet da liksom? uff...jeg vet ikke jeg..han sier det er gode penger å tjene, men det bryr jeg meg ikke så mye om egentlig. Vil heller ha han hjemme jeg da.

 

Vi hadde en skikkelig lang og god prat igår kveld. Jeg vet hvertfall at jeg vil fortsette videre. Herregud jeg elsker han så høyt, jeg klarer ikke gi slipp på han. Men jeg er må innrømme at noe felles barn blir det ikke før det er nøye planlagt og jeg VET at det er et slikt liv jeg kan leve med.

 

Han tenker også på å bli politi, skjer dette så stiller jo saken seg litt annerledes. Vi er ennå unge så vi får se hva fremtiden bringer.

 

Til anonym der oppe som skrev om slike møter for de kvinnene med menn i Forsvaret. Kjæresten min nevnte også noe om slikt. Jeg føler ikke at jeg ser så mye positivt i det egentlig. Jeg trenger ikke de, jeg trenger å ha kjæresten min hjemme. Men jeg kan jo ikke vite det før jeg opplever det da.

 

Han har vært ofte på disse øvelsene ute i skog og mark, men det er kun fra man-fre så det har ikke vært noe stress, siden vi kun uansett ser hverandre bare i helgene. Men da har han jo vært helt kake hele helgen. Off lite mat hele uka, lite søvn osv. Jaja sterke er de. Tror ikke jeg hadde taklet noe sånt, men det er meg da.

 

Syns det er så vanskelig å finne noe å prate med om dette. Kjenner jo ingen som har menn i Forsvaret. Men som anonym her oppe sier, mannen er jo den beste og viktigst å prate med om dette. Det har jeg jo merka. Han er jo kjempeflink til å gi meg mye informasjon og høre på meg og mine følelser. Han viser veldig empati og det er jeg glad for.

 

H.I

[Anonym bruker]

Min britiske eks er i forsvaret. Han har vært i mange ulike høyrisikoland, bl. a Irak, Sierra Leone, Sudan, Bosnia osv. Det aller farligste var Afghanistan, sier han. Var stadig i livsfare. Det har han vært og er andre steder også (til stadighet), men aldri så ille som i Afghanistan. Ikke en gang Irak kunne måle seg.