Beholde barnet eller abort?

[Gjest]

Hei!

 

Er helt rådvill her jeg sitter for meg selv, og har ingen aning hva jeg skal gjøre med situasjonen min.

 

Fant nylig ut at jeg er blitt gravid, langt i fra planlagt. Har ikke vært hos legen enda, men har regnet meg ut at jeg har termin en gang i oktober. Så er vel rundt 6 uker på vei vil jeg anta. Har egentlig ikke så veldig lyst å dra til legen å finne ut div ting for så å eventuelt fjernet barnet etterpå. :/

 

Problemet er at tanken på abort frister så utrolig lite og kjæresten klarer ikke tanken på å bli pappa. Jeg er selv 25 og han 27, har vært sammen i ca 2 år.

 

Han har nylig fått seg ny jobb og har en prøvetid på 6mnd. Og han vil helst komme seg litt på plass i jobben før noe sånn som det her skjer. Jobben er godt betalt, så det økonomiske burde ikke være et stort problem syns jeg. Jeg er student, men vil få rundt 10 000 i mnd med barnetrygd og stipend.

 

Vi bor ikke sammen, at vi ikke gjør det er ikke et kjempe stort problem syns jeg. Vi er hos hverandre hele tiden uansett. Han har snakket om og tenkt tanken på å kjøpe leilighet. Kanskje i løpet av sommeren eller høsten.

Han føler at før vi får barn så bør det meste var på plass, vi bør ha et sted å bo og ting ellers i orden.

 

Han føler seg absolutt ikke klar for noe som det her og sier at det nesten er verdens undergang. Han sier at blir vi foreldre nå så er det på helt feile premisser, siden vi ikke har planlagt noe som dette nå og at han ikke vil ha barn med det første.

 

Jeg skjønner hva han mener med å ha et sted og bo sammen og at ting er litt mer klart for å få barn, men nå har vi havnet her og det virker som det er så enkelt for han å si at vi skal ta abort.

 

Føler at samme hva jeg velger så blir det totalt feil, enten så blir jeg ulykkelig eller så blir han ulykkelig. Det er fucked up uansett.

 

 

 

[Anonym bruker]

Ikke lett situasjon. Vil bare si deg en ting og det er; ta for all del ikke abort hvis det er noen andre enn deg selv som vil at du skal det! Å ta abort er ikke noen hyggelig situasjon uansett, men er man i tvil og gjør det bare fordi noen andre ønsker det kommer det til å bli uendelig mye verre!

[Gjest]

takk for svar.

 

Er bare det at jeg får dårlig samvittighet av å tenke på at jeg ikke vil ta abort, siden han ikke vil ha barn nå og det ikke passer for han. Han føler som sagt at det er på feil premisser siden det ikke er planlagt og alt det der. Han kommer til å bli ødelagt hvis jeg sier at jeg ikke vil ta abort, men jeg kommer til ulykkelig hvis jeg gjør det. Har ingen aning hvordan vi skal løse det her.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke vil ta abort så ikke gjør det, er ikke verdt det for da kommer du aldri til å få vite hvordan barnet deres hadde blitt og du kommer alltid til å ha det i tankene. Forstår at du blir "synderen" om du velger å beholde, men kanskje barnefar bare er nervøs for pappa rollen og om han får tid til å vendt seg til tanken på å bli pappa kommer han til å bli verdens lykkeligste i det babyen skal ut. Han bli jo ferdig med prøvetiden før han blir pappa og dere har tid til å kjpe leilighet sammen for det skal dere jo gjøre i sommer uansett, alt kommer til å ordne seg for dere. Mange angrer på å ta abort, men ingen angrer på å beholde. Gi han litt tid til å venne seg til tanken, siden du nå er i uke 6 så har du fortsatt seks uker på å bestemme deg men si at nå vil du beholde og se hvordan han takler det de neste seks ukene, la han bli med til legen, ultralyd å les uke for uke sammen, han er sikkert bare nervøs for pappa rollen.

[pia å jenta i magen_har født]

vil at du skal lese hvordan d var for meg..ligner litt på din situasjon..

 

min historie,fra uplanlagt graviditet,men velkomment barn til nesten å ta abort å di vanskelige følelsene!

 

da jeg fant ut at jeg var gravid var jeg 5uker på vei å jeg var hos legen pga. de å jeg trodde jeg hadde sukkersyke (drakk mye+mye på do)jeg hadde gått på p-sprøyte å d var en stund til jeg sku ta ny.

jeg hadde hadd barneønske fra jeg var 14,men d var for ungt,så hadde selvfølgelig ikke gjort noe me d..

jeg hadde kjæresten me meg dit..

di tok prøver å spurte om di skulle ta en hCg bare for å være sikker..

jeg tenkte at ja,d har jeg nå gjort før..så d går vel bra..

 

da vi satt å ventet på resultatet fra prøvene kåm damen som jobbet i laben å sa at hun ville prate litt me meg..jeg tenkte ok..dette har ikke skjedd før,men er vel på grunn av blodsukkerprøven da...

da vi akkurat hadde kommet inn døra,så hun på meg å sa: den er positiv! jeg ble helt stiv å helt satt ut..: kødder du var d eneste jeg fikk ut..nei sa hun..å jeg brast sammen i gråt..

hun holdt rundt meg å sa at hun sku hente kjæresten min å vi kunne sitte på d ene rommet til laben.

 

da vi kom inn dit så min kjæreste på meg å holdt rundt meg å spurte va d var..jeg fikk ikke ut et ord før etter 5min. da sa jeg: d er ikke sukkersyke..

han skjønte me engang va d var..ble stille,så på meg å kysset meg i pannen..

han sa at han ikke kom til å gå ifra meg å at vi måtte finne ut va vi skulle gjøre..

d tok en dag så fant vi ut at,vi skal beholde barnet..

 

d gikk uker å d bli jul og etter jul..

å så da jeg akkurat var 11+5 eller 6..

da ble barnefaren usikker å d ble et brudd på grunn av at han mente at nei,han var ikke klar,han var for ung (21år)

d tok litt tid,jeg var knust..jeg var på skolen (går siste vgs)

å måtte bare dra hjem..

jeg var så knust å følte at dette klarer jeg ikke alene,så jeg sa at..jeg kan ta abort,bare jeg har deg..for jeg klarer ikke å gjøre dette alene!

så endte d me at jeg fikk hastetime på sykehuse..først en undersøkelse å en ul som skulle vise hvor langt på vei jeg var..11+6!!

dette må gjøres imorgen sa legen..

jeg som egentli ikke ville ta abort sank sammen i stolen å sa..ok..d er greit..

men d var d ikke..ikke i hode mitt..jeg ville ikke drepe barnet mitt,men jeg ville ikke være alene heller (barnefar er d første forholde mitt som har vart over 1år å som har vært særriøst)

å i hode mitt tenkte jeg..dette er jo kjærlighetsbarnet,d var et barn skapt me den eneste jeg virkeli har hatt følelser for,som jeg ikke var lei etter 3mnd å som jeg virkeli elsket å som elsket meg..

men d var tungt for meg,me foreldre som også presset meg til abort..jeg ville ikke høre mer å bli såret mer!

 

jeg å kjæresten min lå våken hele natten,jeg skrek å skrek å han sa hvor lei seg han var,at han egentli ikke ville dette,men han var ikke klar,han ble ikke å klare d..

kl.06.30 dro vi til sykehuset..gikk opp til fødeavdelingen å skulle vente på narkoselegen (hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha medisinsk abort da jeg egentli ikke ville,tenk da hvordan d haded blidd å se hva jeg hadde gjort!)

 

jeg lå å gråt å gråt å kjæresten prøvde å trøste,men d gikk ikke..jeg ville be han om å reise å si at ville han ikke ha barnet vårt,ville han ikke ha meg heller! men jeg klarte ikke,ville ikke!

 

en jordmor kom inn å sa at hun måtte sette noen tabletter på meg..

da gikk d opp for meg å jeg sa: nei! vi må tenke litt,prate litt først..jeg klarer ikke nå..

ok,jeg kommer inn senere..

å jeg gråt enda mer,jeg ville ikke!!

d gikk 2timer så kom jordmor inn me en av legene,de pratet me oss om at d var mitt valg osv..

å da di gikk sa kjæresten min,dette er galt av meg,jeg vil egentli ikke dette! jeg kan bli klar han sa:nå drar vi herfra!

 

jeg måtte spørre mange ganger om han var sikker..ja,d var han..jeg sa: hvis noen spør om d da? hva sier du? jeg sier at d er sant!

 

vi ga beskjed om at nå går vi..

 

gleden var stor,men den varte ikke lenge..

ca en uke etterpå var d pån igjenn..

bare enda værre..

jeg dro til legen,han ringte sykehuset,men nei..jeg var kommet for langt..jeg måtta prate med en nemd nå..

fikk time sist i uka..å bf hadde sagt d at han gikk ifra meg om jeg fikk nei..

dagen før pratet vi..eller jeg gråt,jeg var så deprimert..

forldrene mine ville ikke støtte meg,di bare sa at d var å få d gjort..

men vi snakket å han lovde at han ikke sku gå ifra meg,jeg betydde alt for mye for han,han elsket meg..

jeg visste ikke hva jeg skulle tro,men jeg ble litt bedre humør..

 

dagen etter var d oppmøte på sykehuset..

de 2 legene som skulle vurdere om jeg fikk ta abort ville ta en ul for å se på hvor stort fosteret var..

jeg klarte ikke å ikke se..der var den lille som lå å sparket osv..jeg gråt inni meg..

ja,du er 13 uker å noen dager sa de..

ja,d stemmer sa jeg..

vi pratet å jeg fortalte om at jeg måtte få ta abort fordi d og d..men d var ikke forenelig med loven,så jeg fikk nei..

d første jeg tenkte var at..nå har jeg mistet kjæresten..å hva skal jeg gjøre nå?! blir alene da..

men var ganske lettet..jeg ville jo ikke ta abort..jeg var blitt glad i den lille i magen..å kvalmen var akkurat begynt å bli borte..

jeg var glad,men redd å fortvilet da jeg gikk ut å fortalte bf dette,men han sa d han hadde sagt: jeg går ikke! du husker hva jeg sa igår!

ja,d gjor jeg,men jeg kom til å være redd en god stund..men d trengte jeg ikke..

bf skjærpet seg å begynte å glede seg til å bli pappa! foreldrene hans støttet oss å gledet seg de også..de kjøpte bøker om barnet til oss å vi pratet mye å vi gledet oss ilag..

den vordende bestemoren begynte med engang nesten strikkingen av babyteppe:D min kjære begynte å kose me magen å smile når han så den å ta rundt meg osv..

å mine foreldre ble mer og mer positive..tror nok bare sjokket måtte legge seg..de er enda ikke helt positiv til d,men mor har vært med når jeg har kjøpt mammaklær osv..så d går framover=)

 

jeg å min kjære var på ul for ikke lenge siden,der fikk vi høre at alt var normalt å at d er en liten jentebaby inni der!

å pappan var sååå stolt! han bare smilte å smilte å så på meg å på monitoren..jeg var redd for hvordan han ville reagere på dette,om d ville vært for virkeli å at d ble problemer igjenn,å d ville jeg ikke siden vi har hadd d så bra å vært så lykkelige i d siste..men engstelsen ga seg jo da me engang jeg så smilet..

etter dette,så har han vært enda mer positiv å smiler å holder på magen å koser me den å sier han gleder seg så til litja kommer..d er helt fantastisk..vi skal nå begynne å kjøpe inn utstyr osv..blir nok barneseng osv imorgen..å svigermor har kjøpt inn litt rosa babytøy til oss,vi har kjøpt en dress å ei hue..men nå blir d mer..er jo bare 20 å en halv uke igjenn nå til lillemor kommer! å d blir så herlig!

jeg gleder meg til å med til fødselen!

 

ikke ta abort om du selv ikke er 100% sikker på d..d er i de situasjonene der jenta selv ikke vil ta abort men gjør d pga press ol at d blir mye psykisk slit å depresjoner å anger..

 

så du ser nå,ting kan være veldig vanskeli,men d ordner seg!