Jeg har spiseforstyrrelser...

[*Rutletutt*]

...og har nå begynt behandling for det. For dere som husker det, så har jeg skrevet litt om problemene jeg har med mat og vekt, før - men jeg har aldri sett på det som spiseforstyrrelser før. Jeg hjar alltid tenkt på spiseforstyrrelser som enten en som spiser og spyr eller ikke spiser noe i det hele tatt....og da stemte jo ikke det på meg, for jeg spiser jo - bare veldig kontrollert.

 

Etter jeg fikk førstemann ble jeg sjokkert over kroppen min - hvordan den forandret seg og hvor hardt det var å bli kvitt de ekstra kg.

Da jeg fikk nr to hadde jeg ikke det problemet. Kg rant av, og 4-5mnd etter fødselen var jeg nede i det jeg var før jeg ble gravid med nr en. Mye av det hadde nok å gjøre med amming, men også at jeg satt meg veldig inn i hva som var lurt å gjøre for å bli kvitt noen kg. Spis små hyppige måltider, vær fysisk aktiv, drikk mye vann og tell kalorier....høres jo uskyldig nok det, og det begynte bra - men etterhvert tok det overhånd. Måltidene ble stadig mindre, jeg drakk mer og kaloritellingen er blitt en rutine, på den måten at jeg alltid ser hvor mye kalorier noe inneholder før jeg spiser det, så jeg finner stadig ut at det-og-det skal jeg bytte ut med noe annet, for da sparer jeg på kaloriene. Jeg er for eksempel veldig glad i nøtter, og spiste mye av det i begynnelsen av "slankekuren", men fant jo etterhvert ut at det er mye kalorier i nøtter - så selv om det er veldig sunt har jeg omtrent kuttet det helt ut. Vanlig Norvegia er blitt Synnøve lettost, rømme er blitt mager kesam og vanlig yoghurt er blitt yoplait 0,0%....

 

Etter kvalme i svangerskapet og dilla på middagsmat i en periode, klarer jeg ikke sånn mat lenger...så middagen er stort sett byttet ut med knekkebrød, salat og wokede grønnsaker.

 

Hodet går i fullt gir hele tiden med å telle kaorier og å ha dårlig samvittighet for alt jeg putter i meg. Etter kl seks om kevlden spiser jeg aldri, drikker bare. Liker å legge meg å kjenne meg sulten og svimmel...da har jeg vært flink...

Det å gi etter og å spise mer enn "lov" er å miste kontrollen....selv om det forsåvidt er omvendt - jeg har mistet kontrollen på tankene mine...og det er SÅ slitosmt.

 

Jeg er 166cm og er nå nede i 45kg...jeg ser ikke annet enn på vekten at jeg veier for lite...i speilet ser jeg det ikke... Selv om jeg VET at 45kg er for lite for meg, så føles det så bra å se tallene gå nedover og som et veldig nederlag når de går oppover...selv om jeg VET at jeg må få de til å gå oppover før det går galt.

 

Det var mamma som ringte legen min (med min tillatelse, jeg hadde aldri klart det selv). jeg var redd for ikke å bli tatt på alvor og bare få beskjed om å skjerpe meg og å spise...da tror jeg det hadde blitt verre. Han tok det heldigvis på alvor (hadde lagt merke til hvor tynn jeg var blitt sist jeg var hos ham) og jeg kom til to dager etter....var der i går, og det gikk veldig bra. Var lett å snakke med ham, og jeg forstår godt at jeg har et problem og vil gjerne gjøre noe med det...men det er lettere sagt enn gjort:o(

 

Han skal ha jevnlige kontroller av meg ved vekt og prøver (bla for å skjekke proteinnivået mitt, pga hjertet). Jeg fikk også medisin for å hjelpe meg i gang med å snu tankene.

 

Sånn, nå er det ute...phhuuuu...lettere å "snakke" om det her enn med venner rundt meg, for jeg klarer ikke si det høyt - at jeg har spiseforstyrrelser...lettere å skrive det - og godt å lufte tankene...;o)

Jeg håper bare jeg kommer meg ut av dette, for det er så slitsomt å ha det sånn:o(

[meg & to små vampyrer]

Så deilig å høre at du får hjelp og ser det selv nå. Det er veldig bra.

Jeg må innrømme at jeg har reagert på slankekurene du har snakket om tidligere, jeg har sagt det noen ganger i trådene dine også. For du er jo ikke tykk!

 

Kjempeflott at du får hjelp, det er tøft av deg å ta det steget. Men veldig bra:)

 

Klem

[*Rutletutt*]

Takk for det:o)

 

Jeg føler jo selv at jeg ikke har vært på slankekur...jeg skulle bare passe på å spise sunt og å trene, jeg...så ble det litt for mye av det "gode";o/ Skummelt det der, i grunn...når en skal slanke seg, når stoppe...?

[meg & to små vampyrer]

 

Det blir lett for mye av det gode. Ikke så greit det der. Det greieste er å ikke slanke seg;)

 

Men det viktigste nå er at du ser fremover og fortsetter å ta imot hjelpen du får:)

 

 

 

[cherry coke]

Gratulerer!! Nå har ballen begynt å rulle og da blir det enklere for deg skal du se=) Lykke til!

[Mom2Two]

Du er modig, Ruttelutt!!! Det står respekt av at du har tatt det skrittet at du nå får hjelp for spiseforstyrrelsen din. Det er eneste måten å komme videre på.

 

Sender deg mange gode klemmer, for dette er jeg sikker på at du greier. Du er ei smart jente med familie rundt deg som kan støtte deg.

[mamman til to gutter]

Gratulerer! Du har en lang vei igjen, men det viktigste har du gjort nå ved å be om hjelp.

 

Jeg har to venninner som har/har hatt spiseforstyrrelser. Hun ene fikk hjelp av foreldrene sine til å søke hjelp og er i dag frisk. Hun spiser normalt og kan kose seg med mat.

 

Hun andre har aldri snakket om det med foreldrene, hun har et par ganger i fylla innrømmet ovenfor oss venninnene at hun har et problem, men å søke mer hjelp, det vil hun ikke og hun har nå hatt problemer i over 15 år og har det fortsatt.

 

Så igjen, gratulerer, du har gjort det viktigste som er å be om hjelp!

[*Rutletutt*]

Takk for det:o) Spent å se hvordan det går på mandag - for det er da det begynner...rutinene er så innarbeidet at jeg kommer til å slite veldig med å bryte de. I helgene spiser jeg (nesten) normalt, og det gjør meg matlei og mett hele mandagen... Derfor hadde jeg ikke spiseforstyrrelser...jeg spiser jo...jeg trodde i hvertfall det;o/

[*Rutletutt*]

Takk, Mom2Two:o)

Jeg er veldig heldig som har mange rundt meg som støtter meg - ellers hadde jeg aldri kommet til det steget at jeg får hjelp. Ser at det sliter på både mine foreldre og min samboer - jeg vil så gjerne være frisk (eller på god vei) på bryllupsdagen vår...

 

Jeg syns i utgangspunktet det var forferdelig pinlig og et nederlag for meg å innrømme at jeg har problemer på denne måten...jeg som alltid har kontroll på alt liksom, og nå er det noe annet som har kontroll over meg...

Legen sa at det typisk sånne med min personlighet som kan få slike problemer -"flink jente-syndrom"...og det er meg i et nøtteskall...flink på skolen, gir meg aldri før jeg får gjennom det jeg planlegger og i det hele tatt - denne gangen ble det bare feil.

[*Rutletutt*]

Takk:o) Jeg føler meg ikke så flink akkurat...mer flau over å kommet opp i dette...men jeg håper jeg er såpass flink at jeg kommer meg ut også. Har så lyst å kunne kose meg med mat uten å tenke på alle de fæle kalioriene jeg får i meg og få dårlig samvittighet...

Jeg ble litt skremt da legen snakket om at det tærte på hjertet å være underernært på denne måten, hadde liksom aldri tenkt at det kunne være farlig på noen måte.

[ifie]

Så flott at du snakker om det, og har skaffet deg selv hjelp!

 

Jeg er selv innom tanken nå og da, om det er mulig at jeg tenker litt for mye på kostholdet. Heldigvis "sklir jeg ut" ofte nok Jeg tror likevel jeg skjønner hvordan starten kan være...!

 

En ting jeg lurer på, da: hva skjer om du "mister kontrollen" og spiser f.eks vanlig yoghurt eller noe annet som du bevisst unngår til vanlig??

[Gjest]

Så bra at du får hjelp! =) Jeg har troen på deg!

 

Du kommer nok ut av det, men det er en tung vei å gå. Men det går - til slutt, det skal jeg love deg.

 

Vet ikke om du har lest noen av mine innlegg, men. Jeg har hatt anoreksi i et halvt år, og er nå nesten kvitt den! =) Men det har vært hardt! I bloggen min skriver jeg mest om det, les om du vil...

 

http://www.inainfinitum.blogspot.com/

 

Klem<3

[*Rutletutt*]

Det er veldig rart, for nå som jeg har innsett at jeg har dette, sprenger det på å få snakket om det...men det er likevel ikke noe jeg vil snakke om med venner...helt enda...det er enda veldig ferskt, så det føles veldig rart og skummelt å ha kommet hit. Må fremdeles orientere meg i anoreksia-jungelen...

 

Det som er greien er at jeg teller kaloriene - målet er å ligge under 1000 pr dag, og jo mer under jo bedre - men jeg har aldri IKKE spist noenting....for jeg hadde ikke anoreksia, liksom..;o/ Neida, jeg skulle spise små hyppige måltider, og det som begynte med tanke på sunnhet kom etterhveret helt ut av kontroll.

Dersom jeg spiste mer kalorier en dag, eller til et måltid, så ble det mindre neste dag eller at jeg droppet neste måltid.

 

Vil bare oppfrordre seg til å komme deg ut av det før du ender opp som meg...lettere sagt enn gjort, jeg vet - men vil likevel bare si det. Er skummelt, som sagt, med den slankingen - når stoppe...?

[mamma til lille lu:)]

oj som jeg kjenner meg igjen i d du skriver! Har selv hatt/har både anoreksi og bulimi. Virker som du får veldig bra oppfølging og at du har en lege som tar deg på alvor!! D hadde desverre ikke jeg når jeg ba om hjelp for ett par år siden...ble henvist til psykolog men d hjalp desverre lite, fikk ingen oppfølging...så flyttet jeg til en annen by og da var d pån igjen. Har nå bestemt meg for at nok er nok og skal prøve å bli frisk på egenhånd men klarer jeg ikke d så må jeg få profesjonell hjelp. På mitt værste så veide jeg ca 45 og jeg er 171 cm så jeg var ganske skrapa, er nå normal slank men fortsatt besatt av sunn mat og kaster til tider opp:( Har satt meg småe mål nå på min vei mot å bli frisk og tar ett steg om gangen. Skjønner virkellig hvordan du har d, d er ett helvetet å ha spiseforstyrrelser og d tar mye energi og krefter...bare d å tenke så mye på hva en har spist, skal spise, ...den evinnelige dårlige samvittigheten... er drittlei og vil ut av dette en gang for alle!

Kjenner meg veldig igjen i d du skriver at når vekta går nedover så følte jeg en enorm glede samtidig som jeg visste at d var altfor lite.. og også d om at jeg måtte legge meg sulten og kvalm for da hadde jeg vært flink og fikk sove godt...!

 

Ønsker deg masse lykke til og håper du kommer ut av dette helvetet!

Du er tøff som har tatt d store steget og skaffet deg hjelp! Da er du allerede på god vei:)

 

[*Rutletutt*]

Hei, nei - det har jeg faktisk ikke fått med meg - men skal definitivt lese bloggen din - jeg har behov for å høre om hvordan andre med samme sykdom har det og takler det.

 

Klem til deg også, og lykke til videre!

[mai mammaen til to]

huff ikke noe greit. får håpe du får den hjelpen du trenger. du jmå jo være kjempe tynn

 

[Pengetreet]

Vil bare si at du er kjempetøff som står frem på dib med dette

Mamma slet også med spiseforstyrrelser etter at hun fikk meg, men på den tiden ble ikke slikt fanget opp. Hun klarte heldigvis å bli frisk på egen hånd.

 

Det høres som om du har en klok lege som tar deg på alvor, og en mamma som støtter deg

Dette klarer du

 

[*Rutletutt*]

Er veldig heldig som har en så flink fastlege! var absolutt redd for å ikke bli tatt på alvor - derfor turde jeg ikke ta kontakt selv, for jeg vet at det hadde blitt verre hvis jeg bare hadde fått beskjed om å skjerpe meg og å begynne å spise...

Veldig trist å lese at du ikke ble tatt på alvor og ikke fikk oppfølging:o( Håper virkelig du får hjelp denne gangen - jeg har også tenkt at dette var noe jeg hadde kontroll over og kunne stoppe når jeg ville, men innså jo etterhvert at det ikke stemte...når en får kick av å se tallene på vekten bli lavere og lavere og belønne seg med å spise enda mindre den dagen...da er det noe gale et sted;o/

Jeg syns jo ikke at jeg ser for tynn ut, og syns jeg ser andre som er tynnere enn meg hele tiden - så jeg klarer vel ikke å se det andre ser - for jeg kjenner jo at bena stikker ut og at jeg ikke finner klær som er små nok...

 

Jeg har helsigvis aldri kastet opp, aldri tenk tanken engang - enda en grunn til at jeg trodde jeg ikke hadde spisefortyrrelser...

 

Ønsker deg masse lykke til og håper virkelig du også møter en lege som kan hjelpe deg!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg anbefaller deg og kaste vekten, eller få noen til å kaste den for deg. det hjelper.

 

lykke til.

[*Rutletutt*]

Takk:o) Jeg har jo skrevet litt her inne før om problemene mine...fra da jeg egentlig ikke så på det som et problem...så jeg ville bare oppdatere;o) I tillegg har jeg fått veldig behov for å få det ut etter at jeg fikk diagnosen - for det var som et vendepunkt. Jeg er så giret på å klare det, samtidig er jeg livredd for at det ikke skal gå - redd for å legge på meg for mye og redd for den følelsen av å være mislykket jeg kommer til å få når jeg ser at tallene på vekten går oppover....(

[*Rutletutt*]

Hmmm...vet ikke om det er så lurt...da er jeg redd jeg kommer til å føle at jeg mister HELT kontrollen og bli redd for at jeg kommer til å gå opp altfor mye...redd jeg kommer til å bli verre da, faktisk.

[Odine!]

Så bra at du får hjelp!!

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja du får sikkert panikk i starten, men det fine er at når du ikke kan ha kontrollen, så er det ikke noe vits i og kontrolere. etter vært vil du fokusere på andre ting en mat, som lettere kan måles.

 

det blir litt som alkolisme, "om jeg stopper og drikke får jeg jo apstineser, så jeg må trappe ned"

 

hadde du (og jeg) hatt evnen til og finne en balanse i matveien så hadde vi jo ikke vært syke. du er syk, du har ikke evnen til og finne en sun balangse mellom mat og vekt. akkurat som en alkoholiker ikke har evnen til og begrense intaket. om du ikke kan måle vekten din så tar du bort belønningen ved og ikke spise, nemlig at du ser et lavere tall på vekta...

[Expat]

Det er jammen bra at ortoreksi har fått mer oppmerksomhet i den siste tiden! http://en.wikipedia.org/wiki/Orthorexia_nervosa

 

Du sier du fikser å drikke på kvelden? Du vet at det finnes næringsdrikker på boks på apoteket? De kan du helle over isbiter og drikke med sugerør, er som milkshake. En slik før leggetid kan gi deg god søvn og kanskje et puff i riktig retning?

 

https://www.bootsapotek.no/butikk/s/products/search.html?q=n%E6ringsdrikker&order=2

 

God bedring!