Da var det slutt:(

[Anonym bruker]

Etter mange undersøkelser på ullevål fant de i forrige uke feil med hjertet til min lille gutt. Vi har nå etter samtale med en hjertespesialist besluttet å avslutte svangerskapet. Hjertespesialisten anbefalte oss ikke å bære fram barnet og vi ønsker ikke å føde et barn som aldri vil få det godt. Det gjør så utrolig vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne vonde perioden. Jeg kjenner han sparker og det gjør det enda verre. Jeg får panikk ved tanken om at de skal fjerne han ut av meg. Åhhhh så utrolig vond dette er.

[JKM09]

Heia vennen

 

Det var kjempetrist å lese din historie. Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det akkurat nå. Er bare en mnd siden jeg selv satt i din situasjon, hvor vi måtte beslutte å avslutte lille Julius sitt liv. Å kjenne han sparke i magen gjorde det ikke noe bedre. Ville ikke at noen skulle få ta ham i fra oss. Man føler seg så hjelpesløs i en slik situasjon. Jeg kjente til og med at jeg hadde lyst til å kjefte på gutten vår når han sparket.(Han var en livlig krabat) For det var så utrolig sårt. Ville ikke vedkjenne meg den delen av kroppen i flere dager. Helt til en fornuftig jordmor fortalte meg at vi måtte kose oss med ham den siste tiden vi hadde sammens. Jeg er veldig glad for at hun sa dette for de siste dagen var såre men gode.

 

Du har en svært tøff tid forran deg nå, både fysisk og psykisk. Skal ikke lyve til deg der. Å miste noen man er blitt så umåtelig glad i, til tross for at man aldri han møtt ham, er kjempetungt.

 

Det som hjalp meg i perioden fram til at jeg skulle føde var at jeg planla begravelsen til Julius. Jeg ordnet med kiste, klær (babybornklær beregnet til dukke), bamse som han skulle ha i lag med seg, smykke med kors osv. Da følte jeg at jeg hadde en viss kontroll over det triste. Jeg fikk anledning til å gjøre dette verdig. Og det er nok den verdigheten som gjorde at jeg\vi kom oss gjennom dette. Jeg tror ikke det er noe jeg kan si for at dette blir lettere for deg. Alt jeg kan si er at du\dere må gjøre det dere føler kan gjøre det lettere. Støtt dere til hverandre og hent styrken fram!

 

Del gjerne dine følelser med oss framover. Det hjelper å sette ord på det...

Lykke til vennen:)

 

Bamseklem

[aube]

Kjære deg

Det du går gjennom nå er helt forferdelig!!! Jeg måtte avslutte mitt svangerskap i sommer i uke 17 pga skade som ikke var forenelig med liv. Dagene før, selve fødselen og tida etterpå har vært den vondeste i mitt liv. Det er fortsatt veldig vanskelig, men det blir jo lettere for hver dag som går selv om det til tider føles som om det aldri skal gå over.

 

Jeg tror det er viktig å gjøre det som føles riktig for deg. Det er mange måter å gjøre dette på. Vi ble oppfordret til å se babyen etter fødselen og valgte å gjøre det, men vi brukte ikke så lang tid på det. Bare noen minutter for å se hva som egentlig hadde vært inne i magen min. Jeg er glad for at vi gjorde det. Det er mange her inne som har brukt mye tid etter fødselen på å se, stelle, vise frem, osv. Det føltes ikke riktig for meg, men det gjorde det for de. Vi reagerer på mange måter helt likt i denne situasjonen, men på andre måter ulikt. Vi valgte også å ikke ha begravelse etterpå. Babyen blir begravd i en minnelund på kirkegård, men jeg vet ikke hvor det er. For mange er det viktig å vite hvor for å ha et sted å gå til.

 

Det er dessverre ingen vei utenom det fryktelig tunge du skal igjennom. Du må gi deg selv lov til og tid til å være trist. De første ukene blir en berg og dalbane med følelser. Etter det kommer sorg, oppgitthet, frustrasjon, sinne og misunnelse. Jeg tror ikke det finnes noen vei utenom.

 

Det var noen som prøvde seg på å gi gode råd mens vi gikk gjennom dette. De fleste husker jeg ikke, men jeg husker at en av jordmødrene sa til meg på telefon et par uker etter fødselen at vi måtte prøve å ikke gi sorgen større plass enn den måtte ha. At det er lov til å glede seg over ting også. I vårt tilfelle å glede seg over hverandre, sol og sommer og ferie. For deg kan det bli viktig at det går mot vår og sommer. At det blir lysere ute gjør det i alle fall ikke verre. Vi har også fått et enda nærmere forhold oss imellom etter dette. Grunnen tror jeg er at vi har latt den andre få lov til å takle det på sin måte. Vi er veldig forskjellige og menn reagerer anderledes enn oss damer.

 

Det er ingenting jeg kan si som kan gjøre det bedre for deg nå, men jeg skal titte innom og se om du har spørsmål som jeg kan svare på fremover. Jeg skal tenke på deg! Du er ikke alene selv om det nok føles sånn!!!

[Sib 78_1 MA]

 

 

Da er fødselen overstått og vi er hjemme igjen. Ble innlagt kl 08.30 på ullevål igår og begynete med behandlingen kl 09.00. Gutten vår ble født kl 01.30 natt til onsdag, altså 16.5 time tok det. Jeg gikk gjennom et helvete hele dagen. Hadde det fryktelig vond, men fikk heldigvis masse smertestillende. All smerte ble bare borte rett etter at han ble født. Jeg var så utrolig sliten når han kom så jeg fikk ikke sett han før på morran. Han var såååå nydelig, og som alle foreldre synes vi han var den nydeligste gutten i hele verden. Det gjør så utrolig vondt nå... Jeg synes det var grusomt å forlate gutten min på sykehuset etter en fødsel som varte i nesten 17 timer. Han var 450 gram og 28 cm. Kommer aldri til å glemme han, men jeg vil komme meg videre og prøve igjen så fort vi kan.